Ikke akkurat TGIF

Helger her i huset er sjelden spesielt avslappende. Derimot er de ofte morsomme. Og selv om de er i overkant travle, er det a) like greit, med tanke på The Terrible Two (jeg har aldri møtt noen treåringer som synes idealhelgen å sove lenge, vaske gulv og gå på kafé uansett. Vi kan like gjerne farte rundt!) og b) ikke så ille som det var i 2011. I 2011 tok det helt overhånd, lørdagene ble stort sett tilbragt i bilen, i en evig loop mellom cellotimer og juniororkester, dansing og dobbelt sett fotballkamper i en timeplan som bare nesten gikk opp, pluss en avstikker til diverse friidrettsbaner innimellom. Det året var et perfekt eksempel på at det går an strekke strikken for langt og at det ikke er noen god situasjon for verken barn eller voksne.

Men denne helgen er 2011 tilbake som et iskaldt gufs. Jeg tror ikke det er noe tegn fra oven, det er mer et uheldig sammentreff der Høststormen, NOSUS og UngBarokk har plassert seg på samme helg. Tre konserter på tre dager. Det er jo i overkant, både for utøvere og deres heldige/uheldige foresatte, og det er selvsagt ikke slik at andre helgeaktiviteter settes på pause bare av den grunn- vi har en standard helg med lørdagsskole, en barnebursdag, dansetimer og kortjeneste for mor, pluss den filharmonikonserten for småbarn jeg var så dum å kjøpe billetter til. Ja, og så en fotballcup, men den er «heldigvis» på Hamar, så mitt engasjement begrenser seg til å sjekke at fotballspilleren får med seg hansker, Vippse mer lommepenger underveis og gnåle bedrive intensiv avstands-heiing på sms. Hvis de faktisk kommer til finalen har vi et problem- da er det ganske surt å ikke få den med seg, men den tid den sorg. Noen ambisiøse sjeler i lagledelsen har meldt gutta på en årsklasse opp, så faren er neppe overhengende.

Som et morsomt lite ekstramoment hører det med til helgeplanene at det er Spøkelsene i Svartdalen søndag kveld (gjett hvem som er glad for at vi ikke kjøpte de billige Dag 2-billettene på Tusenfryd forrige helg!). Det aner meg at det siste vi trenger på søndagskvelden er mer å gjøre. Men vi var innom i fjor, og det er jo rett og slett innmari gøy. Kanskje vi klarer å ta en tidlig tur, så de minste kan være med (opplegget er ganske genialt- det begynner nemlig relativt «snilt», og blir skumlere utover kvelden)

Kjære Gud, gi meg styrke. Subsidiært samvittighet og råd til hushjelp og/eller kraftig redusert stillingsprosent. Ha ha ha!

Hvordan løser vi dette?

Det første jeg må gjøre, er å innse at det ikke blir noe særlig tid til huset. Jeg har en gjøreliste på lengde med armen min, men når ting er som de er skal jeg være glad hvis jeg får gjort et par fingrebredder. Dessuten er det snart OD-dag… *ondt smil* 😉 Det andre, er å skrote alle forventninger om å slappe av. Forventningsstyring, ikke sant- det er tre ganger så skuffende å være sliten på søndagskvelden hvis du faktisk hadde et håp om noe annet. Denne helgen blir masete, sånn er det av og til, og det blir ikke bedre av å tvære på det. Det tredje er å lage en slags arbeidsfordeling, sånn at alle får gjort litt av alt (vekselvis høre god musikk, kjøre rundt og plukke opp/sette av/følge barn rundt, og sitte komatøst i sofaen og fullstendig tiltaksløst stirre på rotet som formerer seg i lynets hastighet. Take your pick!)

Lørdagens konsert- NOSUS, som er et «helt vanlig» orkester og som jeg derfor er litt ekstra glad i- besøkes av min mor og bestemor, og i tillegg vil Ballerinaen gjerne være med. Det betyr at oboisten vår stiller med tre mennesker i salen. Med andre ord, hvis noe må utgå bør det kanskje være denne. Selv om jeg er aldri så glad i NOSUS. Tross alt kommer det flere sjanser. Mange flere sjanser…

Fredag er det Barratt Dues Høststorm. Dette er Stas, med stor S. En jubileumskonsert med Tine Thing Helset, og bare det i seg selv er jo verdt turen. Eldstejenta har sagt ja til å gå, midt i sitt eget stress og sekserjag for å komme inn på ønsket studium til neste år, og jeg håper å kunne slå følge. Eventuelt Gubben, hvis han heller vil gjøre det enn å være hjemme med to småttiser ved leggetid (det er litt hipp som happ hva som er minst avslappende, nemlig). Jeg er sikker på at det blir en flott opplevelse, med super musikalsk kvalitet, men jeg har enda ikke kommet til den type hverdag der konsert på en fredag står høyt på ønskelista 😉

Søndag er det UngBarokk i samarbeid med Oslo Early. Denne konserten har det fortrinnet at jeg får se to unger i aksjon samtidig, med fløytene sine, og i tillegg er det flott repertoar med kvalitet i alle ledd (jeg husker da jeg satt i styret til blokkfløyteorkesteret i deres spede UngBarokk-begynnelse for noen år siden, og vi hadde konsert i en halvtom sal på Marienlyst skole. Hmm. «Halvtom» var nok å ta hardt i. Når sant skal sies var det knapt folk i det hele tatt. Litt pinlig da, å gå hjem og google denne gjestefiolinisten fra England og finne ut at fyren faktisk er verdensstjerne innen barokkmusikk. Ups. Men han kan ikke ha tatt skrekken, for han er med i år også!). Klokka 13 midt i sentrum er også bra, jeg rekker akkurat å løpe ned etter kortjenesten min i Akersveien.

Så ja, slik står valget. Vi prøver å få med oss mest mulig, selvfølgelig, men må bare se hva vi får til.

Og krysse fingrene for at vi ikke blir satt skikkelig i knipa ved at det tikker inn en sms når jeg står på galleriet, midt i altstemmen på Bjarne Sløgedals folketonesalmer ellerno’, med «Mamma, vi vant! Vi er i finalen!». Det er jo ikke så langt til Hamar hvis vi bare slenger oss i bilen nå og…

(eller jo. Selvsagt må de spille for å vinne! En ting skal moderne foreldreskap ha- det er alltid en eller annen pappa på sidelinja som livestreamer kampen for de slappfiskene som ikke drar til Hamar eller Kristiansand eller hvor laget nå måtte befinne seg. Så for all del, gutta: Sa-sa-sa, bra-bra-bra, Skeid! Skeid! Skeid! Vi taper aaaldri, go go go indreløper nr 14!)

Ønsker alle som måtte dumpe innom for å lese gjørelistene mine (sånn føles det i hvertfall, beklager mangelen på inspirerende tanker, spenning og interiørtips) en riktig god helg! Skal vi fleske til og legge inn et ønske om en regnfri helg i samme slengen? Litt vakkert høstvær hadde gjort seg nå, både på Hamar og andre steder! 🙂

Ikke slik (har det ikke vært forferdelig mange av disse dagene i oktober, med eller uten bilkø?)…

… men slik! Ja! 😀

Ordknapp onsdag

Fra de første, spede forsøkene på parallell-lek i toårsalderen, via de travle intrigeårene i barneskolen og opp til den kaotiske nesten-voksenverdenen man skal forsøke å finne sin plass i: det er godt å ha en venn. En å leke med- og krangle med. En du kan få trøst av på dårlige dager, og hyle av latter med dagen etter. En du kan være trygg på, en som liker deg som du er. Selv om du er annerledes enn jeg.

Fireåringenes verden begynner for alvor å bli større, strekke seg ut over familiens grenser. Langsomt oppdager de dybden i begrepet «venn», og i dag var det Turbos tur til å ha med seg en barnehagekompis hjem. De leide hverandre hele veien, hun og Mikael, og de vanlige gjøremålene- middag, barne-TV, den togbanen hun egentlig er litt lei av- ble plutselig spennende igjen. – Se på meg, sier den ene fireåringen til den andre, se på meg og familien min og rommet mitt. Sånn er jeg!Åååå ja, sier den andre fireåringen, ser seg rundt og ser at andre har det annerledes. Snart bytter de, utforsker likheter og forskjeller, viser interesse for hverandres liv, og bygger på den måten opp  identitet og selvtillit.

Det er fint å være fire år, rusle hjemover på en klar høstdag, sparke i løvet sammen og ha samtaler vi voksne ikke helt forstår oss på.

Gode venner bryr seg heller ikke om at man har på seg solhatt i oktober 🙂

Intensjonen var god…

(… og her er det bare å finne fram kaffekoppen, lene seg tilbake, og vente på misèren som er dømt til å komme etter det obligatoriske «men»-et :-/ )

Mitt framgang som mamma har stort sett fulgt samme mønsteret i drøyt 18 år. Det er sånn: ett skritt fram, to skritt tilbake, to skritt fram, ett skritt til siden. Rinse and repeat, en million ganger. Så fort du tør å tenke Jess, nå funker det bra her, nå er vi inne i en god sirkel, så går du på rattata igjen. Forresten, stryk «du». Jeg mener selvsagt «jeg». Vi skal nemlig ikke se bort fra at andre kanskje har en høyere suksessrate.

Uansett. I dag var det tid for høstkonsert! Fest og fyrverkeri! Lille Pusekatten på løs e-streng, here we come! Av personvernhensyn- både egne unger og andres- er det vanskelig å legge ut bilder eller video av selve opptredenen. Men for dere som ikke har hørt Lille Pusekatten, dette fantastiske verket som alle foreldre til Suzukibarn har langt opp i halsen allerede etter et par måneder, så høres det ut som de første fire minuttene her (vi får anta at det er greit å spre bilder av en fireåring når mor og far har lagt ut seansen på YouTube).

Fireåringen har gledet seg lenge, og jeg har satt inn støtet når det gjelder øving. Hele det første året var strategien «litt øving, mest lek, bare gode følelser». Å mase, å bestemme, å «tvinge», kom ikke på tale. Jeg ville på ingen måte risikere at ungen gikk totalt i baklås og syntes det bare ble æsj.

Dette har blitt hengende ved, og i høst oppdaget jeg til min forbauselse at barnet hadde vokst, og det var på tide å stille bittelitt høyere krav. Som sagt, så gjort, og et par små maktkamper og bestikkelses-seanser senere har vi fått etablert en rutine som både læreren, jeg og ikke minst hun selv er fornøyd med. Vi holder bare på 5-10 minutter, men det gjør vi daglig, og hun aksepterer nå at øving er en del av gamet. Så langt, alt vel. Og alt lå til rette for en flott konsert i dag («flott» som i «en fin opplevelse». Den musikalske kvaliteten på gnissingen av femten Suzukifioliner kan derimot diskuteres. Men sjarm har de i bøtter og spann).

Men jeg ble visst litt for ivrig. Lillebror, som har stirret lengselsfullt på storesøster og hopper rundt med kosefiolinen og kan alle sangene, skulle få være med, bestemte jeg. Læreren hadde jo snakket om at han gjerne kunne bli med en gang. Og siden Gubben har fryktelig mye å gjøre, kunne jeg vel like gjerne ta det alene? Allerede her er vi ute på tynn is, men virkelig ille ble det ikke før jeg glemte at det var mandag. MANdag. Ukas aller verste dag, selve backlashdagen, der samtlige unger (og ungdommer, og voksne) blir trøtte og grinete utover kvelden. I tillegg hoppet jeg over det lille faktum at vår pur unge fiolinist er sin eldre bror opp av dage- altså den broren som i sin tid ble utredet på Aker sykehus med tusen elektroder festet til hodet fordi de mistenkte narkolepsi (han har i ettertid innrømmet at han noen ganger lot som, fordi det var så morsomt med all oppmerksomheten, haha. Men han kunne faktisk sovne hvor som helst. Ved matbordet. I skibakken. Midt i en dansetime).

Kjempeplan, Helle. Virkelig en super idé. Hva kan gå galt?! 😀

Turbo sjokket rundt i salen, stolt av sin nyervervede kunnskap og selvtillit (ja, for øvingen virker positivt også på henne! Nå vet hun at hun kan!), og kanskje enda mer stolt av den hvite kjolen med langt tyllskjørt. Første sang gikk greit, andre sang gikk bra, tredje sang kom hun for sent inn på introen og ble stående usikkert med skjelvende underleppe, fjerde sang skulle de sitte mens de store spilte og da glippet hun med øya og gjespet høylydt. Femte sang… ja, da lå hun foroverbøyd i skredderstilling på scenen… og sov.

Bison var litt interessert så lenge barna spilte. Det skal han ha. Han var relativt mye mindre interessert i pausene imellom, og på en konsert er det ganske lange pauser! Alle våre «samtaler» (*kremt* Ja, jeg ser hvor idiotisk det er når det står svart på hvitt) om at vi måtte sitte i ro og være stille var for lengst glemt. Ikke så overraskende, egentlig. Han var trøtt, han også. Vi kikket litt på Mamoko, han fikk sitte på gulvet foran, jeg tok ham på armen, vi hadde brytekamp… en totalt taus og veldig hysj-hysj-stille brytekamp, en finslepen teknikk jeg har perfeksjonert siden første lillebror-på-lasset meldte sin ankomst.

Lillebror, det halve minuttet han gadd å sitte stille og se i Mamoko. Sidemannen min hadde også en lillebror på slep, og brukte mobilen sin for hva den var verdt. Men jeg kom rett fra jobb og hadde lite batteri… (planleggingstabbe nr. 120 denne mandagen).

Til slutt ble jeg reddet av Oboisten som var ferdig på øvelsen og kom ned til oss, og tok med seg minstemann ut på gangen. Men da hadde den lille tøtta på scenen allerede sovnet.

Hæsjtægg Fail. Hæsjtægg InnmariFail. Hæsjtægg BurdeViteBedre!

Det er ingenting som er så stas som å innse at DU har klart å planlegge så dårlig at ting blir mislykka. Hurra for meg og den overoptimistiske tendensen min. Turbo på en mandagskonsert kunne gått bra. Bison på en øvelse kunne også gått bra. Turbo og Bison og Gubben på en mandagskonsert kunne gått tålelig greit, det også, men en blanding av disse burde jeg virkelig skjønt var å be om trøbbel.

Men når det er sagt, så ble det ingen katastrofe. Om tre år smiler jeg nok av hele greia, så sant fireåringen ikke henger seg opp i det inntrufne og lar det bli en sperre for fremtidige opptredner. Vi har allerede sett på videoen av den første sangen, i terapeutisk øyemed, og hun konstaterte fornøyd at hun er «flink til å spille og har fin kjole», så jeg antar episoden ikke har satt varige sår på den lille sjela hennes. La oss holde det sånn, og ikke lage noe mer styr ut av det.

3. desember- en søndag, midt på dagen- er det juleavslutning. Tro meg, jeg kommer til å være forberedt.

Som i For-be-redt, med stor forbokstav!