God Jul, hilsen Bertram’s Bygge Service

(juridisk disclaimer: det finnes selvsagt ikke noe firma som heter Bertram’s Bygge Service. Jeg håper i alle fall det ikke finnes noe firma som heter Bertram’s Bygge Service! Hvis livets tilfeldigheter nok en gang rotter seg sammen mot meg og et slikt firma faktisk eksisterer, så er det likevel ikke det firmaet vi har brukt. Speideræresord!

Det bør også understrekes at jeg ikke har noe som helst imot polakker, verken i hagen min eller ellers, og bare litt imot ord delings syken, og min fordomsfulle harselering med det sistnevnte betyr på ingen måte at jeg tror det er representativt for bygge bransj… eh, byggebransjen. Sånn, da var det på det rene!)

 

Det er en dårlig skjult hemmelighet at jeg kanskje er Norges mest motstrebende huseier. Som barn/ungdom havnet jeg i noen år så isolert som et rekkehus. Jeg husker fremdeles skrekken ved å være alene hjemme etter mørkets frembrudd- noe som får foreldrene mine til å virke sløvere enn de fortjener, men husk nå på at det alltid er mørkt i Norge etter arbeidstid halve året- og redselen for å se et forvrengt fjes presset opp mot de store vinduene i stua. Den uhyggelige tilværelsen på bakkeplan, liksom. Jeg husker også hagen, som stort sett var en kilde til frustrasjon mer enn til glede, med blomsterbed så fulle av leire at ingenting ville gro. Vi hadde også et gigantisk grantre midt på plenen, som sugde til seg all næring og effektivt tok livet av alt gresset rundt.

Men deretter og opp igjennom ungdomstiden og voksenlivet har livet funnet sted i leiligheter, og det har fungert aldeles utmerket. Bytt ut ugressinfisert hage med blomsterkasser der plantene vokser der de skal. Glem utvendig vedlikehold og snømåking. Større feil? Ring vaktmesteren. Riktnok hørte jeg naboene tisse om natten i den siste blokka jeg bodde i- en eller annen merkelig konstruksjon i rørene, for det var ellers ikke lytt mellom leilighetene i det hele tatt- men det var en liten pris å betale. Dessuten synes jeg gamle, skjeve bygårder har en langt større sjarm enn little boxes, all the same.

Hvem skulle trodd at livet skulle ende opp her, med et ukomfortabelt høyt huslån, evig hagebekymring og sist men ikke minst Vi i Villa i posten flere ganger i året (det siste der er virkelig pinlig, men Gubben insisterer på at medlemskapet er verdt… ettellerannet). Men sånn blir det når man pådrar seg det ene barnet etter det andre og finner ut at skikkelig store leiligheter bare finnes i to deler av byen- ved endestasjonen av linje 5, noe som gir nesten en times pendlevei totalt med ti minutters gange på begge sider, eller på langt mer sentrale Frogner, men her er problemet at tre av de seks rommene er stuer og leiligheten uansett er minst fem millioner for dyr.

Anyways. Det var her vi havnet, og alt i alt synes jeg vi har et koselig hus. Bortsett fra rotet. Og at de forrige eierne malte alt utendørs, inkludert takrenner og smijernsgelendere og postkassestativ og mur. For ikke å forglemme det evige vedlikeholdsgnålet som aldri tar slutt. Siden vi flyttet inn har vi hatt en rekke mer eller mindre mislykkede prosjekter på egenhånd, men denne gangen skrapte vi sammen litt pæng, beit i gresset og ringte Bertram. Vann skal du ha respekt for når du har ansvaret for et hus, særlig vann som er der det ikke skal være. Bertram var raskt på pletten med en kontrakt, og forduftet deretter fullstendig mens fire-fem effektive og blide polakker har tråkket rundt i hagen og på verandaen og klatret rundt på stillaser den siste uka (en uventet bonuseffekt her er at byggebilen, materialet og stillasene skjuler alle eskene og plankene og de svarte søppelsekkene som har pyntet inngangspartiet siden september siden vi ikke har fått surret oss til Grønmo. Nå ser det bare ut som det er byggefolka som holder på!).

Og det er her vi endelig kommer til poenget! Mine snart ni års erfaring som huseier gir meg i høyden kompetanse til å gi ett eneste råd til andre blokkjenter som forviller seg ut i samme ukjente terreng.

Rådet er: ikke reparer noe. Bare… la være.

OK, jeg innser at strutsetaktikk er et dårlig råd. Tross alt har jeg sett et hus råtne på rot før, og det er ikke pent (og helt elendig økonomistyring). Ting må selvfølgelig gjøres.

Men akkurat her og nå fremstår rådet som den reneste genistrek, både praktisk og økonomisk. Ikke er det en spesielt uvanlig situasjon heller- det er jo en klassisk erfaring at hvis du først hyrer inn en elektriker for å fikse A, så finner han feil på B, C og D, også. Ber du verkstedet sjekke bremsene, finner de gjerne en feil i instrumentpanelet også (nei, lokale VW-verksted, jeg har IKKE TILGITT DERE for at dere lurte Oslos minst bilkyndige person til å bytte ut hele det hersens instrumentpanelet bare på grunn av en ubetydelig lyspærefeil).

Og ber du Bertram’s Bygge Service om å skifte takrenna, fordi den lekker, og derfor er nødt til å skiftes ut til den nette sum av 45 000 kroner (mitt sjarmerende hus er bygget på en skråtomt av det dramatiske slaget, har en million vinkler og er klemt mot en nabomur på den ene siden. Ingen jobb for glade amatører, med andre ord), tar Bertram seg naturligvis en liten spasertur på taket og gir oss følgende valg som årets tiårets lille førjulsgave:

  • Vi kan bytte beslag på mønet, flikke på noen steder med ny takpapp og nye taksteiner (så mye for de dritdyre glaserte taksteinene som megleren påsto skulle vare en mannsalder! Men jøss, han skrøt jo av sjøutsikt også, som irl består av en liten stripe Oslofjord som kun er synlig når trærne er vinternakne. Vi burde jo tatt den mannsalderen med en klype salt) og nytt beslag rundt pipa for 150 000. Pluss moms.

– eller –

  • Skifte hele taket. Pris: 350 000. Ja, også en dæsj moms på toppen der også.

Det virkelig triste i denne historien er at vi på ingen måte mistenker Bertram for å prøve å utnytte situasjonen. Antagelig har han fullstendig rett, og det tredje opplagte alternativet- fikse takrenna og blåse i resten- er den sikre veien til et morkent, ubeboelig og usalgbart hus innen vi får ut fingeren for å gjøre noe nesten gang. For dét skjer ikke hvert år!

Men det er liksom ikke ønskebeskjeden å få noen gang, og særlig ikke i slutten av november. Tror jeg må innse at det endelige rådet vil lyde: ikke be om en reparasjon til X antall kroner med mindre du egentlig har lyst til å kvitte deg med minst det dobbelte. For det kommer mer! Oh yes, det kommer alltid mer.

God Jul til herr Sløv og fru Lettlurt,

Varme og vann tette jule klemmer fra Bertram, Wojceck, Andrzej og Antonin!

Ordknapp onsdag

 

Hmm. Det er ingen enkel øvelse å styre vogna OG ta skarpe bilder, særlig ikke i iskald snøfokk!

Sånn, ja! Litt kjedeligere motiv, min lille Minion er nesten usynlig, men det står i alle fall stille. Motivet, altså. Ikke Minionen. Treåringer er sjelden helt stille.

Hva handler disse bildene om, da? At det er kaldt i Oslo? At det er teit å ikke ta på seg hansker? Eller den superinteressante lille perlen av informasjon: at treåringen og jeg gikk til butikken? Eller at mine kolleger koser seg på julebord mens jeg henter i barnehagen?

Svaret er ja.

Ja, det er kaldt i Oslo. Særlig i morges var det grisekaldt i Oslo. Ti blå er helt overlevbart, men med kraftig, iskald vind og snøfokk ble The Terrible Two og jeg midlertidig forvandlet til polfarere, alle tre. Vi var noen hardhauser på livsfarlig ekspedisjon, var vi.

Ja, det er dumt å ikke ta på seg hansker. Men hansker og paraplyer er no go area for sånne surrebukker som meg. Eller, jeg er ingen surrebukk. Jeg har stålkontroll på det aller meste, og halvgod kontroll på resten. Men en gjennomsnittlig morgen, når alle endelig er ferdigkledd og ferdigpusset, og man har husket matpakker og lapp til foreldremøtet, skiftetøy og nye votter til barnehagen, fiolinen og den ekstra harpiksen du lånte av moren til Aksel sist uke, tentamensgodteri vippset over penger til tentamensgodteri til eldstesønnen, fått med brevet om påloggingsinfo til skolebildene av eldstedatteren, minnet mannen på påmeldingen til juletrefesten for de små og sendt sms med avbud til dansingen som kræsjer med fløyte-huskonserten, OG KLOKKA VISER TI OVER HALV SENT, så blåser du i hansker og paraply og satser på at det ikke er så kaldt/det ikke regner så mye likevel. Bommer hver gang der, ass! 😀

Ja, vi tok oss en tur på butikken, Bison og jeg. Turbo var allerede hjemme etter fiolintimen, og etter å ha fått en hjerteknusende velkomstklem av minstemann i barnehagen, bestemte jeg meg for å ta en omvei hjem. Vi pratet, han fikk kjøre mini-handlevogn helt alene og bestemme type frukt (og tøymykner, som vi egentlig ikke trengte) helt alene og ha mamma helt for seg selv. The Terrible Two er et fantastisk team. De gir hverandre utrolig mye. Men som mamma til to tette er det min fordømte plikt å ikke alltid lene seg på tosomheten, og særlig passe på at minstemann får rom til å være seg selv uten forstyrrelser, formaninger, og påtvungen omsorg fra høyere hold, å slippe konkurransen med en som alltid kan alt litt bedre. Og mer Bison-tid ble det utover kvelden, da storesøster sovnet unormalt tidlig og han kunne overtale mamma til nok en runde Dyrelotto.

Ja, det er julebord i kveld. Det er sikkert moro. Og på vei til Rema 1000 prøvde jeg å kjenne etter, i den grad det var følelser igjen i kroppen som ikke var fullstendig stivfrosne. Er jeg ikke litt lei meg? Er det ikke litt bittert å ikke være med i kveld, etter å ha skippet både Praha-tur og Berlin-tur på grunn av en hentereise vi ikke likevel skulle ta? Svir det ikke litt at jeg alltid er så snusfornuftig og prioriterer en god morgen dagen derpå (eller en eller annen barneaktivitet) fremfor en hyggelig kveld med kollegialt prat, musikk og mat?

Kveldens første «nei» kommer her. For det verken svir eller stikker. Det er helt, 100% greit. Når nettene er bedre, når stressnivået har sunket, når det konstante underskuddet er byttet ut med overskudd, da skal jeg glede meg til julebord og kanskje til og med kjøpe et pent antrekk. Og det skal bli bra! Men akkurat nå overlater jeg festingen til de som kan slikt, og trasker gjennom snødrevet til Rema og snakker tull med en MInion, uten det minste snev av misunnelse.

Dette er her og nå, og det er mer enn fint.

Lykkelig tidsklemt

Ah, er det noe som er deiligere enn helgefølelse?

Ja, det er det. Det er når følelsen av helg kobles med vissheten om at det faktisk blir helg også. Litt helg, i hvert fall. Kanskje på lørdagen. Éndagshelg!

Denne lørdagen hadde vi ordentlig helg. En sånn helg der vi, etter å ha sendt oboisten på orkesterprøve og danset med Turbo, kunne daffe rundt og gjøre akkurat det vi hadde lyst til. Av hensyn til de to yngste- som altså ikke trives så innmari godt med helt slappe dager- hadde vi lagt inn et besøk hos frisøren (aiai, her snakker vi spenning! Jeg tror minstemann har gledet seg hele uka) og stakk innom MækkæDånnels for en fiskeburger etterpå.

Men så… så gjensto det bare å dra hjem, leke med togbane, lage en god middag med ordentlig dessert, nyte dagen, ikke gjøre noe som helst. En fullstendig planløs lørdag, oh joy!

(vel, nesten planløs. Det var jo United-kamp! Ingen kampdag uten den tradisjonelle United-sikh’en på TV!)

Søndagen var derimot alt ved det vanlige. Opp og hoppe, ut og løpe. Vi hadde en kjempekoselig og veldig hektisk søndag. Som vanlig begynte den før daggry, The terrible two har på ingen måte sansen for å dra seg om morgenen. Jeg kjente litt på det at jeg strakk strikken noe langt med fotballkampen min på kveldstid, med tanke på at uka som kommer heller ikke blir at det rolige slaget. Men, det er siste sjanse til å få sett det nye stadion, og billettene var kjøpt. Etter korøvelse, messe og hyggelig middag hos min stemor bar det på med ull-undertøyet og fram med sitteunderlaget. Ballerinaen og jeg koste oss på den nye arenaen med god stemning og fullt trøkk (og kalde tær, men det var vi ikke alene om! Dama på plassen foran meg skalv allerede før kampstart, det var intet mindre enn dypt imponerende at hun holdt ut til siste slutt).

Ser dere? Det er folk her! Det var det på Ullevål også, men jammen er det morsommere med 12 000 mennesker på en arena dimensjonert for 17 000, enn på en arena dimensjonert for nesten 30!

, tenkte jeg, da jentungen og jeg fryse-hoppet på islaget langs Østre gravlund på vei hjem, nå skal det bli godt å ta seg en varm dusj og hoppe i seng. I morgen er det Little Steven-konsert, og det er mandag. Ukas mest slitsomme dag. Vel hjemme har ungene fått sitt, de små sover og Ballerinaen og gutta boys kikker på lekser og forbereder uka, alt er bra, alt er vel. Gubben sitter og jobber med et dokument og er uansett utilsnakkelig. Nå må mor være smart og komme seg i seng før ti. Så kanskje vi har sjans til å overleve morgendagen. Dessuten er det smart å tine kroppen raskt opp etter et novemberbesøk på utendørs fotballkamp, bassiluskene fyker jo fritt rundt i Oslolufta om vinteren og forkjølelsen er aldri langt unna. Marsj i seng!

… tenkte jeg, før eldstebarnet plutselig står i stua med en nesten ferdig innlevering til akademisk skriving, og bare trenger vurderingshjelp nåååå!

Altså, min datter er, om jeg tør si det selv, ganske glup. Hun er også i besittelse av misunnelsesverdige mengder selvdisiplin, og oppgaven hennes (om den belgiske kolonialiseringens innvirkning på folkemordet i Rwanda i 1994, no less) er flikket på og pusset på i lange tider, fotnoter og milelange kildelister er på plass, det er ikke et komma som ikke er gjennomtenkt. Det vet jeg, for jeg har lest utkast som er bedre enn det jeg noen gang leverte som ferdig produkt på samme alder.

Dessuten bør jeg legge meg. Jeg BØR legge meg. Oppgaven er knall, klokka er ti, det er nattinatt og beddy-byes. Småungene er fullstendig nådeløse på morgenkvisten, slik jobben min og Little Steven vil være senere på mandagen. Før man skal opp og ut og henge i stroppen, er det en fordel å være noenlunde uthvilt.

Tidsklemme er et kjent og delvis utskjelt begrep. De fleste av oss kjenner på den fra tid til annen, på den ene eller andre måten. For mange gjøremål, for liten tid, for mye stress. Men de siste årene har jeg hatt gleden av å oppleve den helt særegne formen for tidsklemme som oppstår med både små og store barn i huset samtidig. Klassiker’n er jo å sitte våken og vente på en tenåring på vei hjem fra fest, samtidig som du konstaterer at det bare er tre-fire timer til småbarna står opp.

Og det er lett å tenke at de små er små, og de store får klare seg selv.

Bortsett fra at det ikke er sånn det funker. Ikke i det hele tatt. Når ungene vokser til, prøver sine egne vinger, lager sine egne liv der du ikke har tilgang og gradvis forsvinner ut av rekkevidde, blir du rett og slett lykkelig hver gang du er ønsket. Jo mer selvstendige de blir, jo mindre nødvendig er du, hele rollen som mamma går på å fase deg selv ut til du til slutt er… overflødig.

For femten år siden var du selve livet til disse ungene. Nå er du bare en gammel, sliten dame med stygg hårsveis og dårlig humor, som de tolererer og kanskje til og med liker, men ikke egentlig trenger lenger.

Jeg elsker rusleturene med Turbo og Bison, entusiasmen deres og de gode klemmene, jeg koser meg med de artige skoleungene mine og alt det herlige maset deres. Men når de store ungene kommer og signaliserer at de ønsker hjelp, eller bistand, eller bare vil stå på kjøkkenet sent på kvelden og prate om alt og ingenting, da slipper jeg det jeg har i henda, altså. Det er sjeldent, og veldig dyrebart.

Klokka blir halv elleve. Elleve. Kvart over elleve. Vi sitter med hver vår pc, vi diskuterer formuleringer og referanser, blir enige om hva som er strengt nødvendig å ha med og hva som kan strykes for å holde seg innenfor antallet ord. Et verdiladet ord her byttes ut med et mer nøytralt, en gjentakelse der blir strøket og omformulert. Jeg snakker. Hun lytter (hun lytter!). Om jeg ikke akkurat er en racer på akademisk skriving, har jeg noe å komme med når det gjelder teksten hennes, jeg kan bidra. Og når nervøsiteten bobler kommer jeg med klossete, velmente ord, ord som i seg selv ikke gjør store forskjellen, men det er vel kanskje noe av den eneste mamma-magien jeg fremdeles besitter et snev av. Det kommer til å gå bra, sier jeg, selv om både hun og jeg vet at det faktisk er umulig å forutsi. Ungen stemte ved forrige stortingsvalg og er voksen nok til å kjøre bil og ta opp lån, men kjøper- i alle fall tilsynelatende- mammas klønete forsøk på å oppmuntre.

Kvart på tolv er jeg endelig i seng, fullt klar over at jeg kommer til å banne og sverte når vekkerklokka ringer.

Men jeg ville ikke unnvært denne tidsklemma for alt i verden.