Ja, det var altså Freddie Mercury som gikk på repeat mot slutten av året.
Fjerde juledag- is, slaps, sludd- dro vi til Frognerparken bare for å leke på det store skipet. 30 minutter, og ungene var klissvåte. Helly Hansen, Dockboots og Stormberg har ikke sjans når desemberværet er på sitt aller verste. Juletreet sto der, i all sin triste regntunge prakt, og alt kunne egentlig vært så mye bedre.
Oh, my love, we’ve had our share of tears
Oh, my friend, we’ve had our hopes and fears
Oh, my friends, it’s been a long hard year
But now it’s Christmas
Yes, it’s Christmas
Thank God it’s Christmas
Men det er ikke helt sant, er det vel?
Oh, my love, we’ve had our share of tears
Nåja, det har ikke vært mange tårer i 2017. Tvert imot. 2017 har vært et år med mange smil og mye latter, og vi har mye- Sempemye, for å si det med Bison!- å være takknemlige for. Skulle vi felt noen tårer for 2017, ville det vært med tanke på verden utenfor vårt lille kråkeslott i Oslo øst- nyhetskavalkaden på NRK var like dyster som den pleier å være, til tross for heltemodige forsøk på å gjøre det litt morsomt.
Vi fikk én unge hjem fra utveksling i England, hun kom hjem i ett stykke og med masse livserfaring på godt og vondt i sekken. Hun skled rett inn i gamleklassen sin, tok opp igjen gamlejobben sin og landet en ny, installerte seg i hybelen sin og er stort sett bare travel, blid og tidvis skravlete (helst sent på kvelden, på kjøkkenet, med en stor tekopp). Det er godt å ha henne tilbake, selv om hun for det meste er på farten.
En annen unge overlevde den trøblete overgangen fra ungdomsskolen til videregående, til tross for stor tvil om linjevalg, og har også ditchet og gjenopptatt sin store hobby fotball- på et lag der skuldrene er litt lavere og trivselen litt høyere. Noen skrammer og en god del livserfaring rikere. Fremdeles med tåpelig, engasjert mamma på sidelinja og i skolesammenhenger.
Ellers har vi alle vært friske og raske, barna trives i skole og barnehage, familien har blitt noen bleier og smokker fattigere, men de tidlige morgenene holder stand 😉 Livet er hektisk, men bra. Jeg får stort sett bakt brød og Turbo får stort sett øvd på fiolin (og stort sett må være bra nok, i år). Vi har fått en musikalsk kometkarrière på uventet hold, vår pensjonerte mormor sørger for at ukekabalen går opp, vi har fikset taket, vi har nedbetalt siste rest av billånet. Både Gubben og jeg har blitt omorganiserte på jobb. Hos meg merkes det knapt, hos Gubben har det ført til mer jobb- men også flere utfordringer og muligheter i den retningen han selv ønsker. Familiens eldre garde, på alle sider, holder stand til tross for skrantende helse hos noen.
Vi hadde tre vidunderlige uker i Spania. Virkelig fantastiske.
Vi har til og med fått ryddet inne i kjøkkenskapene!
Oh, my friend, we’ve had our hopes and fears
Alt i alt har det vært lite å gråte over i 2017. Men håp har vi hatt- mange som ble oppfylt, noen som ikke gjorde det. Det tyngste var utvilsomt avslaget vi fikk mot slutten av året. Men det var vi i alle fall litt forberedt på. Jeg synes fremdeles det er et idiotisk vedtak, all verdens diplomatiske uttrykksmåter kan ikke endre på det. Så jeg dropper dem. Min fullstendig subjektive mening, selvsagt, men likevel. Uansett går vi inn i 2018 uten lille Gutt X.
Ja, det gikk som vi fryktet og ikke som vi håpet. Men vi ER godkjent, etter alt tullet på starten av året. Vi har stempel og underskrift på at vi er lisensierte foreldre. Nå er det en ny sak på trappene, og vi håper det aller, aller beste for Gutt X og går videre.
Frykten? Frykten ligger alltid på lur. Det er en plagsom bieffekt av å ha barn. Særlig når de beveger seg ut for egen maskin. Men jeg holder den i sjakk, så godt det lar seg gjøre, så den ikke skal vokse seg stor og stygg og ut av proporsjoner. Livet ER farlig. I år slapp vi unna, ingen telefoner fra politiet som sier at det har vært en påkjørsel på vei fra skolen, ingen desperate oppringninger fra tenåringsfester som har kommet ut av kontroll, ingen nakenbilder verken sendt eller mottatt, ingen skumle sykdomsforløp der alvoret står skrevet i mørke legeansikter. Og takk og amen for det.
Oh my friends, it’s been a long hard year
DER er jeg med Freddie, 110%. 2016 var slitsomt, men 2017 ble verre. For til tross for mangelen på katastrofer, til tross for (nesten) upåklagelig fremgang på alle fronter, til tross for en hel bråte av hyggelige stunder og fine opplevelser, så har dette året vært noe av det mest slitsomme jeg har opplevd, noen sinne. Kombinasjonen av lite søvn, mye aktiviteter og jobb har nesten tatt knekken på meg, og vi har definitivt fått se at vi ikke har marginene på plass i tilværelsen. Konkret innebar dette en inntreden og rask exit fra et styre, noe som virkelig føltes som et nederlag, og jeg sverger på bikkjas tomme hode at jeg har lært av den tabben. Vi skal gjøre det vi må, og ikke en tøddel ekstra. Det er det rett og slett ikke rom til akkurat nå. Jeg leste på vårparten en gang at en amerikansk undersøkelse viser at mødre i full jobb har en hverdag som tilsvarer 2,5 fulltidsstilling, i antall timer som går med på å tilfredsstille andres behov (og ingen helgefri!), og det overrasker ikke 😉
I forlengelsen av dette- eller kanskje uavhengig av det, hvem vet- har 2017 også vært året da jeg begynte å bli gammel. Gammel i dobbelt forstand: for første gang i mitt snart førtiårige liv begynner jeg virkelig å forstå konseptet å gi faen. Det ER ikke mitt ansvar å gjøre alle til lags. Verden går ikke under om man uttrykker uenighet. Det er ikke så farlig å ikke bli likt. Harmoni er ikke det eneste saliggjørende. Det er helt vanvittig at det skulle ta nesten 40 år å skjønne disse enkle tingene, men det gjorde det. Når vi går over i 2018 kan jeg fornøyd konstatere at jeg er i ferd med å bli en gretten gammal kjerring, og at det er helt ok. Full pott på selvutvikling der, altså.
Dessverre gjør alderen seg gjeldende også fysisk. Jeg er stiv, jeg er støl, jeg har hatt vondt i kneet siden mai, jeg sover dårlig. Bilringene blir fyldigere og den urene huden har ikke nøytralisert seg med tiden, slik jeg håpet, men tvert imot bare blitt toppet av et finmasket nett av rynker. Hurra, lissom. Det er antagelig nå jeg virkelig burde ha begynt å trene, rett og slett for å motvirke forfallet, men trening står fremdeles langt nede på prioriteringslista. Vel vel. Jeg fikk i det minste en Fitbit til jul, det teller nesten som trening, eller? Om ikke annet kan jeg følge med på hvor dårlig det står til 😀
2017, thank God it’s Christmas, vi kollapset inn i juleferien alle mann og har tilnærmet gått i hi i en uke. Murt oss inne med julemusikken og røkelsen vår, latt verden suse forbi, spilt Stigespill og lest bildebøker. Helt nødvendig, for å komme seg etter den høsten vi har hatt. For det har vært på hengende håret at det gikk. Det gjør likevel ikke 2017 til et dårlig år.
Hard equals hard but it doesn’t equal bad.
Overhodet ikke!





