Månedlige arkiver: desember 2017

Takk og adjøss, 2017!

Publisert av

Ja, det var altså Freddie Mercury som gikk på repeat mot slutten av året.

Fjerde juledag- is, slaps, sludd- dro vi til Frognerparken bare for å leke på det store skipet. 30 minutter, og ungene var klissvåte. Helly Hansen, Dockboots og Stormberg har ikke sjans når desemberværet er på sitt aller verste. Juletreet sto der, i all sin triste regntunge prakt, og alt kunne egentlig vært så mye bedre.

 

Oh, my love, we’ve had our share of tears

Oh, my friend, we’ve had our hopes and fears

Oh, my friends, it’s been a long hard year

But now it’s Christmas

Yes, it’s Christmas

Thank God it’s Christmas

 

Men det er ikke helt sant, er det vel?

Oh, my love, we’ve had our share of tears

Nåja, det har ikke vært mange tårer i 2017. Tvert imot. 2017 har vært et år med mange smil og mye latter, og vi har mye- Sempemye, for å si det med Bison!- å være takknemlige for. Skulle vi felt noen tårer for 2017, ville det vært med tanke på verden utenfor vårt lille kråkeslott i Oslo øst- nyhetskavalkaden på NRK var like dyster som den pleier å være, til tross for heltemodige forsøk på å gjøre det litt morsomt.

Vi fikk én unge hjem fra utveksling i England, hun kom hjem i ett stykke og med masse livserfaring på godt og vondt i sekken. Hun skled rett inn i gamleklassen sin, tok opp igjen gamlejobben sin og landet en ny, installerte seg i hybelen sin og er stort sett bare travel, blid og tidvis skravlete (helst sent på kvelden, på kjøkkenet, med en stor tekopp). Det er godt å ha henne tilbake, selv om hun for det meste er på farten.

En annen unge overlevde den trøblete overgangen fra ungdomsskolen til videregående, til tross for stor tvil om linjevalg, og har også ditchet og gjenopptatt sin store hobby fotball- på et lag der skuldrene er litt lavere og trivselen litt høyere. Noen skrammer og en god del livserfaring rikere. Fremdeles med tåpelig, engasjert mamma på sidelinja og i skolesammenhenger.

Ellers har vi alle vært friske og raske, barna trives i skole og barnehage, familien har blitt noen bleier og smokker fattigere, men de tidlige morgenene holder stand 😉 Livet er hektisk, men bra. Jeg får stort sett bakt brød og Turbo får stort sett øvd på fiolin (og stort sett må være bra nok, i år). Vi har fått en musikalsk kometkarrière på uventet hold, vår pensjonerte mormor sørger for at ukekabalen går opp, vi har fikset taket, vi har nedbetalt siste rest av billånet. Både Gubben og jeg har blitt omorganiserte på jobb. Hos meg merkes det knapt, hos Gubben har det ført til mer jobb- men også flere utfordringer og muligheter i den retningen han selv ønsker. Familiens eldre garde, på alle sider, holder stand til tross for skrantende helse hos noen.

Vi hadde tre vidunderlige uker i Spania. Virkelig fantastiske.

Vi har til og med fått ryddet inne i kjøkkenskapene!

Oh, my friend, we’ve had our hopes and fears

Alt i alt har det vært lite å gråte over i 2017. Men håp har vi hatt- mange som ble oppfylt, noen som ikke gjorde det. Det tyngste var utvilsomt avslaget vi fikk mot slutten av året. Men det var vi i alle fall litt forberedt på. Jeg synes fremdeles det er et idiotisk vedtak, all verdens diplomatiske uttrykksmåter kan ikke endre på det. Så jeg dropper dem. Min fullstendig subjektive mening, selvsagt, men likevel. Uansett går vi inn i 2018 uten lille Gutt X.

Ja, det gikk som vi fryktet og ikke som vi håpet. Men vi ER godkjent, etter alt tullet på starten av året. Vi har stempel og underskrift på at vi er lisensierte foreldre. Nå er det en ny sak på trappene, og vi håper det aller, aller beste for Gutt X og går videre.

Frykten? Frykten ligger alltid på lur. Det er en plagsom bieffekt av å ha barn. Særlig når de beveger seg ut for egen maskin. Men jeg holder den i sjakk, så godt det lar seg gjøre, så den ikke skal vokse seg stor og stygg og ut av proporsjoner. Livet ER farlig. I år slapp vi unna, ingen telefoner fra politiet som sier at det har vært en påkjørsel på vei fra skolen, ingen desperate oppringninger fra tenåringsfester som har kommet ut av kontroll, ingen nakenbilder verken sendt eller mottatt, ingen skumle sykdomsforløp der alvoret står skrevet i mørke legeansikter. Og takk og amen for det.

Oh my friends, it’s been a long hard year

DER er jeg med Freddie, 110%. 2016 var slitsomt, men 2017 ble verre. For til tross for mangelen på katastrofer, til tross for (nesten) upåklagelig fremgang på alle fronter, til tross for en hel bråte av hyggelige stunder og fine opplevelser, så har dette året vært noe av det mest slitsomme jeg har opplevd, noen sinne. Kombinasjonen av lite søvn, mye aktiviteter og jobb har nesten tatt knekken på meg, og vi har definitivt fått se at vi ikke har marginene på plass i tilværelsen. Konkret innebar dette en inntreden og rask exit fra et styre, noe som virkelig føltes som et nederlag, og jeg sverger på bikkjas tomme hode at jeg har lært av den tabben. Vi skal gjøre det vi må, og ikke en tøddel ekstra. Det er det rett og slett ikke rom til akkurat nå. Jeg leste på vårparten en gang at en amerikansk undersøkelse viser at mødre i full jobb har en hverdag som tilsvarer 2,5 fulltidsstilling, i antall timer som går med på å tilfredsstille andres behov (og ingen helgefri!), og det overrasker ikke 😉

I forlengelsen av dette- eller kanskje uavhengig av det, hvem vet- har 2017 også vært året da jeg begynte å bli gammel. Gammel i dobbelt forstand: for første gang i mitt snart førtiårige liv begynner jeg virkelig å forstå konseptet å gi faen. Det ER ikke mitt ansvar å gjøre alle til lags. Verden går ikke under om man uttrykker uenighet. Det er ikke så farlig å ikke bli likt. Harmoni er ikke det eneste saliggjørende. Det er helt vanvittig at det skulle ta nesten 40 år å skjønne disse enkle tingene, men det gjorde det. Når vi går over i 2018 kan jeg fornøyd konstatere at jeg er i ferd med å bli en gretten gammal kjerring, og at det er helt ok. Full pott på selvutvikling der, altså.

Dessverre gjør alderen seg gjeldende også fysisk. Jeg er stiv, jeg er støl, jeg har hatt vondt i kneet siden mai, jeg sover dårlig. Bilringene blir fyldigere og den urene huden har ikke nøytralisert seg med tiden, slik jeg håpet, men tvert imot bare blitt toppet av et finmasket nett av rynker. Hurra, lissom. Det er antagelig nå jeg virkelig burde ha begynt å trene, rett og slett for å motvirke forfallet, men trening står fremdeles langt nede på  prioriteringslista. Vel vel. Jeg fikk i det minste en Fitbit til jul, det teller nesten som trening, eller? Om ikke annet kan jeg følge med på hvor dårlig det står til 😀

2017, thank God it’s Christmas, vi kollapset inn i juleferien alle mann og har tilnærmet gått i hi i en uke. Murt oss inne med julemusikken og røkelsen vår, latt verden suse forbi, spilt Stigespill og lest bildebøker. Helt nødvendig, for å komme seg etter den høsten vi har hatt. For det har vært på hengende håret at det gikk. Det gjør likevel ikke 2017 til et dårlig år.

Hard equals hard but it doesn’t equal bad.

Overhodet ikke!

Akkurat sånn har 2017 vært, og jeg er dypt takknemlig for alt det fine som har skjedd, for alle vanskelige ting vi slapp unna (i år også, bank i bordet!) og kjenner samtidig et stikk av vemod over alt som ble avsluttet i løpet av dette året, alle kapitler som ble lukket. Og jeg er veldig klar over at om fem år, ti år, tjue år vil jeg tenke tilbake på dette og gremmes over at jeg ikke var i stand til å nyte øyeblikkene enda mer. Men sånn er nå en gang livet, og derfor tror jeg vi utroper 2017 til å være et flott år med i overkant heftig trøkk.… og så er det bare å lade opp til 2018!

Opp-ned-jula

Publisert av

Det var den jula ting gikk litt sånn på halv tolv.

Ikke i den forstand at ting ikke ble gjort. Men de ble gjort hulter til bulter, opp ned og i stikk motsatt rekkefølge av hva det skal.

Så gjør vi så når vi baker til jul i juleferien…

Vi skriver 3. juledag, og NÅ er huset rent til jul. I går bakte jeg og de store jentene berlinerkranser. I forgårs så vi på Love Actually. Samme dag- første juledag- fikk far ånden over seg og dro ut alt fra de høyeste kjøkkenskapene og begynte å kaste og sortere. Etter å ha bodd i dette huset siden 2009 har jeg nå innsett at esker med Corn Flakes og Havrefras slett ikke trenger å stå ute på kjøkkenbenken, fordi det faktisk er plass i skapet over mikrobølgeovnen, så lenge det ikke er fullt av gamle papptallerkener og bursdagshatter og en karaffel vi aldri bruker og en termos uten lokk og en kaketine uten bunn og alt slags annet ræl. Vi har hatt plass hele tiden. Hvem skulle ha trodd dét?!

I morgen har vi ingen planer. Skal se jeg tar vinduene, nå som resten av huset er så rent.

… og vi skal bygge tårn…

… og male silketørkle.

Ja, og feire en bursdag, da!

Så ja. Alt dette skal jo normalt sett gjøres før jul. Men sannheten er at i år hadde vi ikke tid til å gjøre juleting før vi faktisk fikk juleferie. Den gode nyheten er at det er like koselig å bake julekaker i romjula, og Love Actually er like genial 2. juledag (kommentar fra eldstesønnen: «Dette må være den best regisserte filmen i historien. Det er ikke én eneste scene som er et dødpunkt!» og han har rett. Det er vel derfor vi og halve resten av Norge gidder å se den igjen og igjen, selv om alle kan alle replikkene utenat).

Julaften var fin. Svoren var som alltid sprø, Gubben er til å stole på der. Det grelle juleserviset mitt med Disneyfigurer (det er så kitsch at det er morsomt, men det ble kjøpt med tanke på at vi totalt sett vil feire jul med hjemmeboende barn 35-40 ÅR og da var Disney det opplagte valget. Jeg står for det!) var på bordet, og alle var i finstasen (unntatt yngstemann, men han hadde i det minste på seg truse. Noe som er anstrengende nok for en liten kar som synes det er aller best å springe naken rundt). Gaveutdelingen forløp i relativt rolige former. Gavehaugen var stor, men ikke for stor, det var ikke slik at de mistet oversikten. Alle fikk flotte gaver, men ble også glade for boxere (med og uten minions og dinosaurer eller fancy logo) og bøker. Det var godt å se at de ble oppriktig takknemlige og rørt, alle som en (igjen med et unntak for minstemann, men han viser sin glede på andre måter, som for eksempel ved flittig bruk dagen derpå).

Den eneste lille negative hendelsen på julaften var at jeg spiste altfor mye ribbe og fruktsalat, noe jeg fikk svi for da jeg skulle synge i midnattsmessen etterpå. Det er en fordel å ha plass til å puste når du skal synge 😉

Første dag var vi på gravrunde, i dag hadde vi julebesøk av min venninne og hennes mann, og andre dag tok Gubben med seg de tre yngste på Leos Lekeland mens jeg igjen hadde sangtjeneste (og endte opp i en eksklusiv kvartett på toppen av hylla, skrekk og gru). Et klokt valg, tatt i betraktning av at det regnet og bakken var dekket av 6-7 centimeter klissete slaps.

Kliss klass på vei til 2. dagsmesse 🙁 Både sko og jakke ble gjennomvåte.

Noen kamper er så spennende at det faktisk ikke går an å sitte. Boxing Day!

Ellers… litt fotball. Litt daffing. Noen runder brettspill av ymse slag. Julebad til alle døgnets tider, med boblesnømenn kjøpt på Lush eller juleduft-skumbad fra Body Shop. En og annen ettermiddagslur- eller formiddagslur. Og som sagt- aktiviteter vi skulle ha gjort for lenge siden, men nå kan ta oss tid til med lave skuldre. Uten stress. Uten tanke på hva vi skal rekke. Tid til å bare henge sammen, alle sammen, uten at noen mangler eller står på spranget et annet sted (eldstejenta har jobbet hver dag, men vaktene er heldigvis korte, det er mye igjen av dagen når hun er ferdig). Store gutter som ser på actionfilm i sofaen. Nybadede småttiser i splitter nye pysjamaser, som vil leke bare litt til med de nye klossene sine før sengetid.

Denne jula ble litt opp ned, men jeg har gått gjennom den med en dyp følelse av takknemlighet. Det er ingen selvfølge, og jeg tar det ikke for gitt. Og etter den høsten vi har hatt, var dette akkurat det vi trengte.

Oh my love we’ve had our share of tears
Oh my friend we’ve had our hopes and fears
Oh my friends it’s been a long hard year
But now it’s Christmas
Yes its Christmas
Thank God it’s Christmas

 

… og det er akkurat sånn det er i år. På halv tolv er helt greit. Men guri, så etterlengtet det var!

 

Utsikt til kaffekopp og Olaug Nilssen fra sofakroken… i akkurat fire minutter ,før noen ropte «Mamma jeg er feeeerdig!». Men det er en start!

Kort rapport- og god jul!

Publisert av

Lille julaften, og dempede kommentator-rop lyder fra stua. Tre barn ligger i sengene sine og sover de utålmodiges søvn, siste natten før julaften. To gutter sitter foran TV og ser Manchester United spille, sammen med sin far (og bikkja, som er fars trofaste følgesvenn slæsj klistremerke). Ett stykk stor jente ligger i badekaret slik jeg selv gjorde bare for en halvtime siden.

Juletreet står i stua. Juleblomstene på bordet. Røkelsen brenner og forventningen ligger tung. Stjerner her og svibler der, bokser med jackfruit og lychee står i stabler under kjøkkenbenken og venter på å bli hakket opp til fruktsalat i morgen.

Så langt, så vel.

Men er vi klare til jul, sånn klare som jeg mener vi egentlig burde være og som vi ofte er?

Lille julaften 2017. Panikk-pakking av julegaver- her en sammenleggbar kløpinne fra The Terrible Two til oldemor (ganske fornøyd med den). Jeg tror ikke vi har panikkpakket så mye, så sent, noen gang før.

 

Strengt tatt er vi ikke det. Det er mye som mangler her, som jeg har hatt på stell i tidligere år. Det er ikke så ryddig og rent, for det første. Ting ligger i stabler på databordet i stua, på vaskerommet tårner ting seg opp, kjøkkenet er et sorgens kapittel. Vi har hatt en ekstra runde innkjøp på lille julaften (Gubben var en helt i dag, han kjørte en lang løype fra det ene stedet til det andre til det tredje og det fjerde, uten å klage), noe vi ikke pleier å ha. Vinduene i stua har tydelige fingermerker.

Jeg har alltid rene vinduer til jul. Jeg er ingen julenazi som vasker inni skuffer og skap, så langt derifra, men vinduene skal være rene før julegardinene henges opp.

Ikke i år. Mine tidligere tiders strenge «det blir ikke noe juletre før vi har xxx/yyy/zzz/annet husarbeid» har rett og slett utgått i år. Skulle jeg fulgt min egne regel slavisk og sagt at vi ikke pynter til jul før det er ryddig og rent nok, ville det faktisk ikke blitt noen jul i år. Med det tidsskjemaet vi har hatt ville det ikke blitt rent nok før langt uti januar, og da er jo noe av sjarmen borte (for ikke å snakke om at da er vi i gang igjen, med øvelser og konserter og hele kostebinderiet, og likevel ikke har tid).

I bilen på vei hjem tenkte jeg likevel at vi har alt på stell. Smak litt på den setningen, i lys av beskrivelsen over. Vi har alt på stell.

Kort recap av de siste 24 timene: jeg løp til jobb, skulle ha halv dag, var nesten ferdig da vi ble innkalt til felles julegaveutdeling i resepsjonen (aldri hatt det før, og det tok 20 verdifulle minutter) og dataen hengte seg de 20 siste. Med halvgjort arbeid og dårlig smak i munnen løper jeg ut igjen- og dropper dermed en kjær kollegas avskjedslunsj, men billettene var bestilt i august!- og går på Nøtteknekkeren sammen med Ballerinaen. Når forestillingen, som var knallgod (og du veit du er sliten når du blir rørt til tårer av en skala, men det er antagelig en av de vakreste skalaene i verden og mer om det en annen gang…) var ferdig og jentungen plassert på bussen mot Hønefoss, måtte jeg forte meg hjem for å hente korkappen min. Jeg hadde fantasert om et varmt bad og stemmeøvelser, men klokka var mye og jeg måtte mer eller mindre snu i døra for oppvarming og konsert. Ferdig med ganske greit utført konsert klokka kvart over åtte, ut på den årlige middagen med familien, hjemme igjen klokka ti, kollapser i seng kvarteret etter.

Et bilde av jenta mi- eller strengt tatt et bilde av det fantastiske bygget. Operaen er virkelig verdt hver krone. Forestillingen var også fantastisk, og det er ikke før vi fikk en ny oppsetning at jeg så hvor utdatert den gamle var 😉 Men et hjertesukk: hvorfor, hvorfor, hvorfor tror mange foreldre at det er en smart idé å ta med seg tre-fireåringer på ballett?! Hjertet mitt sank for hver gang en unge hyyyylte og faren dro den gjennom hele benkeraden for så å kjefte irritert utenfor døra (som ikke er lydisolert). Med forbehold om at jeg ikke kjenner detaljene i konkrete situasjoner: det er så innmari mye mer behagelig for alle, ikke minst barna, om de er store nok til å få noe ut av det. Hva nå enn «det» måtte være, i dette tilfellet ballett. Det er sjelden jeg legger breisida til og briefer med erfaring, men akkurat på dette punktet gjør jeg det. Hvis du er i tvil, så vent. Det kommer alltids nye sjanser, med større mulighet for en god opplevelse.

Kor-selfie. Drakten er faktisk ikke så verst kledelig (og lukter blomstereng, siden jeg tigget meg om å få den hjem til vask før Lessons and Carols).

Sov til halv åtte i dag (!! !!!) etter å ha våknet kvart på seks som vanlig og forundret konstatert at Gubben lå på den andre siden av en tom flate, = madrass-plass som pleier å være okkupert av Turbo, Bison, eller begge deler. Deretter en times koping i stua, etterfulgt av gavepakking og avstands-dirigering av Gubbe på shopping. Så dro vi til min mor, stefar og stesøster for den årlige lysedyppings-seansen. Vi spiste grøt, drakk gløgg, hadde allsang til Pentatonix og koste oss. Min bestemor og onkel stakk innom, vi utvekslet julegaver, min mor fortalte hvordan de små hadde hatt det på overnatting (artig tur i skogen for å se etter nissen, topp tur til svømmehallen, de hadde sovet hele natta- *kommentar sensurert*- og treåringen hadde savnet mamma veeeldig).

Hvor, i dette programmet, passer «vindusvask»? En sårt tiltrengt sådan, når sant skal sies. To småunger, en tenåring med ADHD, og en hund er en kombinasjon som er døden for gulv-til-tak-vinduer, som er det vi har i stua.

Men vi har alt på stell. Vi har faktisk det.

Kommentaren falt fra min mor, da vi satt i den smakfulle og ryddige stua og var i ferd med å knuse glasuren på hennes engelske Christmas cake (av den typen som er spiselig i inntil åtte år). «Det var nesten det verste ved å være lærer», sa hun. «Dagene før juleferien, da nesten alle elevene gledet seg til jul, og så var det alltid noen som ikke gjorde det. Det var alltid noen i en klasse. Det var en, eller to, eller tre. Noen ganger var det alvorlig, andre ganger ikke, men poenget er at det alltid var noen som mistet glansen når de andre fortalte om forventningene sine. Du kunne se det på dem. Og det var tungt å se.»

Og sånn er det jo. Noen gleder seg ikke til jul, noen gruer seg til jul (det er en forskjell der). Det kan være så mangt. En vanskelig skilsmisse. Et plutselig dødsfall. Dårlig økonomi. Sykdom. Iskald stemning, eller høylydt krangling.

Eldstejenta jobbet i går, jobbet i dag, og jobber til og med noen timer i morgen. For de som ikke har fått det med seg, er jobben hennes å dra til sykehjem og rett og slett være der. Hun snakker med gamlingene, spiller spill, underholder, hører på historier om gamle dager, lakker 90 år gamle negler eller trøster de som er dårlige, syke, ensomme eller bare lei av livet. Etterspørselen var ekstra høy på julaften. ‘Nuff said.

Jeg går inn i jula med skitne vinduer og hodet høyt hevet, for jeg vet at i mitt bitte lille kongerike gleder alle seg til jul. Det ble som det ble, på halv tolv, og jeg håper at det blir litt mindre stress og litt mer kontroll (og renere hus) til neste år.

Men, med fare for å synke ned i klisjéene, vi har det viktigste. Vi har hverandre. I fjor manglet eldstejenta, som hadde en crappy julaften i Brighton, hvor det eneste positive var at hun fikk se byen Brighton- resten var bare sorgen. Vi har det hyggelig, vi har gaver til alle og vi gleder oss til jul (Gubben får alltid sprø svor).

Vi har ingenting å klage over, og jula 2017 er nå. Det er nå det er oss, til neste år er vi kanskje en person mindre- eller en person mer. Det gjenstår å se. Men akkurat nå er det nå, og det skal vi nyte. Støv under sofaen eller ei.

Til de helter som måtte svinge innom på lille julaften, og alle andre: en riktig god og fredfull jul ønskes dere. Det er neppe noe poeng å lete etter innlegg før 2. juledag tidligst, men inntil da: en supergod jul til hver og en!

Siste tur hjem fra barnehagen, torsdag. My hood. Huset vårt er sånn ca midt i bildet her. Jeg leste i en avis- tror det var Aftenposten- at hvis du bor i Skandinavia og eier ditt eget hus, er du blant de rikeste 1% i verden. Huslån eller ei. Vi er så himla langt fra Petter Stodalen eller Olav Thon som du kan få det, men i verdenssammenheng er vi rett og slett fantastisk priviligerte som ikke bare kan gi barna julegaver, men også se dem vokse opp.