Ordknapp onsdag

Na-na-na-na-naaa-naaa…. Do you see what I see?

Nemlig! Solstråler! Er det ikke fantastisk??

Det er ikke mørkt når jeg går av bussen om morgenen lenger. OK, et stykke fra dagslys, men det ER ikke tussmørke. Minutt for minutt (eller faktisk, nå er det 4-5 minutter i slengen. Ikke at jeg er så desperat at jeg driver og sjekker sånne sider som viser når sola går opp og ned og sånn, neida!) blir det lysere, og det merkes så godt! Ikke mørkt når du kommer til jobb, og ikke mørkt når du går. Hente i barnehagen i tilnærmet dagslys. Humøret stiger i takt med antallet ikke-mørke timer, og det aner meg at bak alle snøskavlene ligger det en vår i år også. Hvem skulle trodd det! 😉

… og godt er det med slike lyspunkter, pun intended. Halvveis i aleneuka nå, Gubben er tilbake på søndag, og det går… greit. Det gjør faktisk det. Min indre kyniker tenker at det er kjekt å sjekke fra tid til annen at man klarer å styre skuta alene, det kunne jo hende at Gubben eller jeg plutselig havnet under hjulene på 37-bussen, for eksempel (i disse dager er det faktisk ikke bare en teoretisk mulighet. Hilsen oss som sklir rundt på fortauet eller vaser rundt i sykkelfeltet, og kort sagt lever en fartsfylt og spennende tilværelse!). Da er det jo fint å vite at det går fint å organisere Familien A/S alene.

Men- det kommer jo et men, her. Uttrykket «å gå i ett» har aldri vært mer passende. Fra klokka halv seks og fram til leggetid er det gjøre, gjøre, gjøre, det er helt bokstavelig ikke et eneste minutt som ikke er beslaglagt av nødvendige gjøremål. Akkurat nå har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke er i seng for lenge siden, det betyr at dagen i morgen strengt tatt er ødelagt før den har begynt. Men jeg må pent vente på at brødene blir kjølige nok til at jeg kan lage seks matpakker før jeg henger opp den siste vasken, stapper avispapir i støvlene som ble utsatt for et lite tisseuhell i barnehagen, fyller på parafinen, tømmer oppvaskmaskinen, skriver mail til tannlegen om ny time, og går tur med bikkja før det er sengetid. Hvorfor så sen med brødene? Fordi jeg måtte hente Ballerinaen etter trening, og med det fikk jeg bekreftet at i morgen er det bare null, niks, nada kjøring. Etter de siste dagers regn og snø er veien helt uframkommelig, det er det rene Kamikaze å prøve seg (det er liksom det jeg mangler, en bil på tvers nede i veien her og sure naboer i kø på både over- og undersiden). I samme slengen fikk jeg hentet en pakke som også inneholdt gaven til bursdagen som fjerdeklassingen skal i på fredag. Fitbit’en min viste 22 000 i går. Noen ville vært lykkelige. Jeg er bare skrekkslagen, for ikke å snakke om støl i vogn-på-slaps-musklene.

Men dressen henger til tørk, og morgenens JEG VIL HA ELSA-GENSEEEER-katastrofe ble avverget. Turbo fikk skryt av fiolinlæreren i dag og strålte som en sol. Alle har rukket skole og aktiviteter og gjort lekser. Jeg husket på å kontakte Marcus & Martinus-store for å etterlyse pakken vi bestilte 12. januar (aka «kjempelenge siden, før bursdagen min til og med!»). Småttisene ligger rene og nybadet i sengene sine. De fikk hver sin godnatthistorie. Selv om stua ser ut som en bombe nettopp gikk av så fikk jeg panikkshoppet ski til gårsdagens skidag og eldstejenta har fått luftet sine frustrasjoner om lånekassens underlige dokumentasjonskrav. All good, bortsett fra at eldstesønnen er muggen over Uniteds elendige prestasjon på White Hart Lane (fullt forståelig).

Dessuten har jeg en hemmelig pose Smash i skapet over mikrobølgeovnen, og en colaflaske med en lapp der det står «MAMMA SIN» med store bokstaver. Med mindre skrift står det «Jeg betaler så gjerne, men i denne uka gjelder ubetinget følgende regel: de som drikker brus må bære det opp bakken sjøl. Koz og Klemz fra Mussolini«.

Med andre ord: like høy idyllfaktor som forventet 😉

Og nå kommer lyset. For fullt!

En dag vil du smile

Men i all verden?! Skulle det ikke være tyst og stille her på bloggen? Jeg som til og med hadde varslet før det ble stille, for en gangs skyld?!

Joda, og jeg må skynde meg å legge til at dette neppe blir noen ny vår. Det er bare det at det noen ganger dukker opp innlegg som praktisk talt skriver seg selv. Dette er et sånt et.

Anledningen var speidernes årsfest. Dette er «fest» så tradisjonelt som man får det. Det er åpningssang og flagghilsen, det er kakebord, lotteri, taler med heder og ære til de som har bidratt mye eller lenge, opptaksseremoni for nyinnmeldte, fiskedam for barna. I en menighetssal. Med traktekaffe i kanner. I love it, og det finnes ikke et fnugg av ironi i den uttalelsen. Jeg tror barn har godt av dette… også.

Jeg skulle ta et bilde av speider’n sjøl på vei med langpannekaka i armene, men han var så kjapp at han nesten forsvant. Bison og jeg, derimot, med vogn på is og slaps, brukte noe lenger tid.

Tanken var at vi skulle møte mannsterke. Såpass skylder vi den hyggelige speidergruppa som dessverre har blitt en salderingspost i min sønns stadig travlere hverdag. Men da dagen opprant var far i USA, eldstesønnen spilte kamp, ballerinaen var på overnatting hos tante, og eldstejenta var på et eller annet arrangement med franskklassen. Så da ble det røkla, da: mor og The Terrible Two. Og speideren, selvsagt. Og kaka.

Halvveis inn i programmet måtte jeg bare flire for meg sjøl. Det er så erketypisk, det hele. Det er ALLTID sånn, om det nå er en danseavslutning eller juleavslutningen for klassen, om det er konfirmasjonsmesse eller sommerkonsert eller hva enn det måtte være. Har du med småbarn, følger det alltid det samme mønsteret:

De første minuttene (alt fra 2-30, avhengig av småtassens alder og energinivå) går stort sett greit. Ting er nytt og spennende, det er mange ukjente mennesker, det føles litt trygt og godt å høre på mamma og ligge lavt i terrenget. Så langt, alt vel, problemet er at det ikke er sjans i havet til at det vedvarer. Resten av festen/avslutningen/konserten følger omtrent det samme mønsteret. Med enkelte variasjoner, selvsagt, men det er variasjoner over samme tema. Jeg snakker med autoritet her, etter snart 20 års erfaring i å være på tilstelninger uten å sitte avslappet og drikke en hel kopp kaffe i fred og ro. Ever.

(de siste bildene her er fra seremonien, da jeg midlertidig måtte evakuere The Terrible Two til gangen utenfor- og samtidig kunne prise meg lykkelig over at vi fremdeles har kastanjene fra oktober liggende i bagasjenettet under vogna. Kast aldri kastanjer. Du vet aldri når de kan komme til nytte!)

Det er sånn det er, sånn omtrent. Hver. Eneste. Gang. Du løper etter treåringen som forsøker å raide kakebordet for fjerde gang. Du hysjer på fireåringen som ikke klarer å motstå trangen til å hvine når hun løper. Du kapitulerer og går ut for leke og få litt frisk luft (og gi festfolket fri fra barneståket, for det er faktisk deres arrangement. Det er ingenting som er så irriterende som småbarnsforeldre som tror at andre setter pris på «søte små» som stjeler showet, og jeg prøver hardt å unngå medlemskap i den klubben der), før du optimistisk prøver igjen. Du setter deg ned… og spretter opp igjen, løper og gjeter og hysjer og bærer, tørker smuler fra bordet og tørker smuler fra gulvet, alt mens du prøver å ikke forstyrre.

Avslutninger og arrangementer er rett og slett utrolig lite avslappende med småbarn til stede. Og småbarn har det vært på alle mine avslutninger siden 1999.

En dag, kanskje om 4-5 år, kan jeg kanskje sitte på rumpa en hel tilstelning. En dag, hvis Turbo eller Bison ender opp som speidere, kan jeg få med meg talene til lederne (det fikk jeg ikke denne gangen… heller) og høre hva som har skjedd i året som gikk og planene fremover. En dag kan blikket hvile på scenen, og ikke sveipe rundt som en evig radar på jakt etter potensielle katastrofer («Nei, du får ikke tak i den kaka som står helt innerst bak alle glassene der…..!»).

Elizabeth Foss skrev følgende lille replikk i advent 2017, når yngstebarnet hennes har blitt 8 år, eller kanskje 9:

There is no one left in this house who cares about my music choices. It’s all Amy Grant Christmas, all the time, as loud as I want, and it feels a lot like 1994 right now, except that everything I’m cleaning is pretty much staying clean.

I’m not complaining.

Adventsforberedelser, husvask, fester og avslutninger VIL endre karakter med tiden. Det høres ut som Foss lever godt med forandringen. Jeg er litt mer usikker. Alt det slitsomme nå, vil jeg ikke egentlig savne det? Kanskje ikke? Eller? Til tross for at jeg var bra utslitt på vei hjem etter tre timers festing, er det likevel vemodig å tenke på at det en dag er slutt. Men det er kanskje slikt man vokser seg inn i med tiden. Tross alt overlevde jeg at eldstejenta var et år borte, det ville jeg aldri trodd. Ungene vokser, og man vokser med dem, og selv om det er lett å sentimentalt anta at det blir trist å få drikke kaffen mens den fremdeles er varm, er det en bitte liten del av meg som gleder seg litt. Vi får se. Den tid den sorg- eller glede. Mest sannsynlig litt av begge.

En ting er sikkert- jeg kommer til å smile ved tanken på også denne festen, og de to små, entusiastiske, ville trollene som gjorde det til enda en svett opplevelse. Faktisk smilte jeg litt på søndag også, innimellom oppgitte sukk og stønn. For hvordan kan man ikke smile?

 

 

 

 

 

Peptalk!

Denne lørdagskvelden handler først og fremst om å stålsette seg.

Misforstå meg rett, jeg tror uka som ligger foran oss blir bra. Jeg tror vi lander på beina, og til og med har det hyggelig underveis- men det er også helt sikkert at denne uka blir 110% jobbing og minimalt med moro.

Skjønt, jeg skal vel ikke klage på mangel på moro, jeg som får tilbringe tid på Skeid Pizza og Grill på en fredagskveld! Ikke så lenge, og først og fremst på parkeringsplassen, men altså- det er her de kule folka henger, ass.

Bison, derimot, behersker kunsten å ha det moro hvor og når som helst. Som her, når vi venter på at storesøster skal bli ferdig med å danse. Det hjelper på at Schous kulturstasjon har et supert resepsjonsområde med bord og stoler, sofaer og puter, leker og bøker. Helt levelig å vente en time her inne!

Litt tidligere i kveld var forholdet mellom jobb og moro 90-10, men tror dere ikke at værgudene skiftet mening? Nå laver tung, våt snø over den hardfrosne hålka som såvidt var kjørbar, og det kan se ut som om bil er utelukket de nærmeste dagene. Mer skal det ikke til før et allerede stramt tidsbudsjett vipper over, og tanker som Kanskje oboisten kan følge tiåringen til fløyte på mandag i stedet for at jeg kjører, og Jammen er det godt Fotballhuet hadde beregnet å komme seg på kamp selv i morgen siden jeg er på speiderfesten og lignende konkurrerer om plassen.

Det er helt vanvittig at været opptar så mye plass og tankevirksomhet. Jeg vil ikke være en person som bryr seg om været. Jeg vil være en sånn person som sier «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær», og «Ut på tur aldri sur!», og kort sagt finner seg i det faktum at været finnes og det ikke er noe du kan gjørra med det. Det er jo sant! Været bare ER. Men den innstillingen har magre kår, når tidsklemma er trang, veiene uframkommelige og Gubben svever et eller annet sted over Island, eller kanskje Canada (men det skal han ha, Gubben, han dro ikke i morges før han hadde panikk-kjørt til nærmeste apotek for å kjøpe Concerta og lagt igjen beskjed om parafinfylling så fort som mulig).

Det verste er at han kunne ha dratt i juli! Kommentaren falt forrige søndag, på en innbitt søndagstur i sykkelfeltet langs hovedveienveien (fortauet var et umulig prosjekt med vogn) der stakkars bikkja fortvilte over slaps i potene før vi var halvveis. «Jeg kunne jo dratt i juli, men tenkte at det ville være litt slitsomt, alle ungene hjemme og sånt noe». Altså, vi har kjent hverandre i… 22 år, og kjenner hverandre som vår egne bukselommer. Men det gjenstår fremdeles noe å oppdage (kanskje det egentlig er en god ting?). Slitsomt å ha ungene hjemme på ferie? Slitsomt med klokkeløse, late dager der vi kan kjøre innfallsmetoden og gjøre det som passer oss, når det passer oss? Spøker han? OK, jeg innrømmer at jeg er den i vennegjengen som får lest desidert minst i ferien, det er ikke noe hvilehjem, men det er virkelig ingenting mot å gjete surrete og/eller trøtte småbarn i snøfokk klokka kvart over sju om morgenen, med vissheten om at når vi kommer frem, må jeg løpe til jobben, for så å løpe hjem- muligens etter en fiolintime eller to- og lokke sliten fireåring hjem igjen og lage middag i en fei så jeg får kjørt (???) ballerinaen ned til trikken så hun slipper å bruke en time på å komme seg til Majorstua og klesvask og legging og har den ene gjort lekser og har den andre husket skidagen? Guri, er vi tomme for melk nå igjen, jeg får kjøre gå bort på Rema hvis noen kan se etter de små og…

Far lemper inn (den særdeles lette) kofferten. Heldigvis var det fremdeles mulig å kjøre i morges, så vi kom oss både til apotek, dansing og flytog. And off he goes…

Sutre putre 😉 Det er ikke så ille som det høres ut som. Det er nok bare en kombo av a) en rent faktisk heftig timeplan b) det gudsjammerlig dårlige været c) ettersleng etter søknadsstresset på toppen av dårlig søvn over lang tid og d) en generell følelse av at vi ikke vet hva som skjer framover… noe som i og for seg er helt riktig. Dessuten ble jeg bare så satt ut over at Gubben og jeg for en gangs skyld ikke tenkte akkurat det samme, hehe. Men milde himmel, er det noen som fortjener halvannen uke med sosialt samvær, god mat, rene hotell-laken og ubegrenset nerding, så er det ham. Det er ham vel unt. Og vi står han jo av- jeg har tross alt lang trening i å være alene med barn! Litt rusten kunnskap, kanskje, men ingen heksekunst. Halve jobben er å være innstilt på at det kommer til å gå i ett, og den andre halve jobben er å legge seg omtrent samtidig med de minste. Jeg har jo som prinsipp å prioritere de store barna, også når det innebærer overraskende samvær til klokka halv tolv på kjøkkenet, men akkurat denne uka skal jeg være forsiktig med det. I samme slengen kan jeg advare om at en allerede kjedelig og livløs blogg neppe vil få noe oppsving med det aller første. Håper å få inn en Ordknapp onsdag og kanskje noen små pip innimellom, men lista ligger lavt.

Det er litt kjipt. Jeg har jo egentlig mye på hjertet, slik som litt selvsentrerte bloggedamer gjerne har, men tiden jobber ikke akkurat på min side for tiden. De gode, reflekterte innleggene? Langsomme, tankefulle bidrag til en bloggosfære der mye dreier seg om å levere kvantitet foran kvalitet? Akkurat nå serverer jeg verken det ene eller det andre, men hvem vet- kanskje En Vakker Dag faktisk opprinner, enten nå eller i 2025 (i så fall fortjener de trofaste følgere minnsanten en medalje. Jeg spanderer! Sjokolademedalje fra Nille med grønt, blått eller rødt bånd. Jepp, slik snakker hun som har fylt godteriposer til juletrefest før 😀 ).

Men for å se det positive: vi har hatt en fin helg hittil. Bisons dansing går over all forventning, og det er så herlig å se at han koser seg (og brenner av overskuddsenergi som ellers hadde plaget oss hele lørdagen, haha). I «pausetimen» etter at minstemann er ferdig, men før jentene skal danse, gikk vi på tur til Cocoa for å ta oss Oslos beste kakao… men den åpnet ikke før 12, så det var en liten nedtur. Men vi fikk oss en rusletur, og boller har de på 7/11, og vi møtte til og med en edderkopp i Sofienbergparken. Jeg klarte nesten å ikke tenke på hvor fint det skal bli å ha denne pausetimen i april, når vi kan rusle bort til den flotte lekeplassen der og kose oss.

De små var et øyeblikk i tvil om den var ekte. Jeg elsker at de fremdeles har litt av den magiske tankegangen igjen. Det varer vel ikke så lenge til, for Turbos del…

Vakkert i hvitt (og som sagt med en SUPER lekeplass helt i enden), men min ydmyke mening er at Sofienbergparken er langt mer sjarmerende i grønt.

Eldstejenta var på jobb- hun har mye å gjøre for tiden, det blir bra med penger i kassa til den forestående Interrailturen hun skal ha i stedet for russetid-, gutta boys gjorde et skippertak med lekser og øving, Fotballhuet tok seg en tur på Fresh, vi spilte Dyrelotto og Stigespill og hadde sjokoladekake til dessert etter middag. Kake? Ja, etter å ha bakt en kake til skoleballet på torsdag og enda en til speiderfesten i morgen, hadde småungene fått nok skuffelse 😉 Vi måtte ha en kake til oss selv.

… den ble av typen «slurvete og uinspirert», gitt! Men den smakte som den skulle. Røra også, bare spør de to små skurkene som er frampå med pekefingeren absolutt hele tiden når mor lager kake.

Ballerinaen overnatter hos min stesøster i dag, de skulle spise taco i kveld og gå i svømmehallen i morgen. Tipp topp!

Fotballhuet spiller kamp i morgen, men den har han kontroll på selv. Og så… starter uka. No mercy.

Jeje. Denne uka står i fellesskapets tegn. Alle må bidra. Og jeg må legge meg tidlig. Så kommer vi nok i mål, skal du se, med både jobb og reguleringstannlege, skidag og prøvespill for Unge talenter og kamper og treninger og fiolintimer og tjo og hei. Men jeg måtte med tungt hjerte takke nei til en invitasjon til Tosca neste søndagskveld. Min mor hadde en ekstra billett, og det hadde vært så hyggelig å gjøre noe sammen. Men jeg kjenner meg selv. Dette blir en uke på de sammenbitte tenners prinsipp, der jeg holder det gående på viljestyrke og kaffe, og antagelig ikke får gjort annet enn å få unna det ene gjøremålet etter det andre fra jeg står opp til jeg legger meg. Og det går, det. Men Gubben lander omtrent midt på søndagen. Og om han er aldri så jetlagget og sliten, så tviholder jeg på min rett som Sur Gammal Kjerring til å være enda mer sliten, så når han endelig smeller igjen døra og åpner kofferten, går lufta ut av ballongen og mor må bare stupe rett i seng for å orke å stå opp tidlig mandag morgen.

Dog, ikke før jeg har satt på en klesvask 😉 It.Just.Never.Ends, og godt er nå det. For der det er klesvask, er det liv.  God helg!!