Fredagstanker

  • Utenfor vinduet

Snø, snø, snø. Men det holder seg stabilt. Alternativet er at temperaturen hopper opp og ned rundt nullpunktet, noe som gjør veien vår totalt ukjørbar. Så jeg klager ikke. Men byer er ikke bygget for mye snø, så mye er sikkert. Jeg sender min sympati til alle bussjåfører, særlig de som kjører leddbuss.

  • Innenfor vinduet, klokka 19:30:

— Turbo og jeg i sofaen. Hun ser på Rio, mens jeg knatrer på PC’en. Bikkja sitter under bordet og kikker lengselsfullt opp mot skålen med eplebiter som fireåringen koser seg med. Lillebror er i seng, de fire store er hos min stemor for å planlegge Japantur, far sjøl er i Hemsedal med jobben for å stå på ski.

Denne fredagen har vært etterlengtet! Jeg er ganske kjørt etter en uke med mye stress på mange fronter. Det blir en tidlig kveld.

  • Vi spiser:

— Throwback til nyttårsaften. Jeg fikk jo aldri skrytt skikkelig av det:

En ny tradisjon er født. Beef Wellington to år på rad, og vi kommer antagelig til å fortsette med det. Den skuffet ikke inni heller, perfekt lyserosa og mør.

— Det var skrytet, nå kommer innrømmelsen: dag hadde vi Fjordland. Kontraster her, altså. Men Fjordland er utrolig praktisk når det bare er de to små som skal ha middag. Søsknene deres koser seg med sushi hos bestemor, Gubben er ikke hjemme, jeg er ikke så nøye på det for min egen del. Da er en porsjon torsk eller laks fra Fjordland perfekt på deling til de små. Og det verste er at de spiser rubbel og bit, noe de sjelden gjør ellers :/

 

  • Ser på:

Blue Planet og Thunderbirds. Og akkurat nå, Rio, som sagt. Tidligere i uka så vi Syng, som var fantastisk morsom både for store og små.

De største gutta i huset har kost seg med fotball, mens jeg dessverre har måttet kaste inn håndkleet for tidlig. Januar = litt for mye skjermtid for de små, nesten ingen skjermtid for de store. I hvert fall de store og trøtte.

 

  • Leser:

— Sørgelig lite, til tross for at jeg har et lite kinderegg liggende ved siden av senga: Maja Lunde, Joyce Carol Oates og Torkil Damhaug. Har intens lyst til å bli ferdig med samtlige, men dette har ikke vært uka for lesing.

Den jeg faktisk har gjort meg ferdig med i år, var Tung tids tale av Olaug Nilssen. Den var så gripende at jeg ikke klarte å legge den fra meg OG så liten at den kunne stappes i veska og drasses rundt på en hel dag. Dermed var det gjort. For en bok, og for en sterk, rå historie.

 

  • Hører på:

— Denne uka er det vel ingen på min alder som ikke hører på The Cranberries?! Det var trist å høre at Dolores O’Riordan var død, soundtracket til så mange ungdomsår. Det er jo ingen mangel på gode sanger her, men favoritten må nok bli Ode to my family.

— Og av og til snubler man over en perle. Noen pianofans her? Sjekk ut George Winston! Dette er noe av det nydeligste og samtidig enkleste jeg har hørt, og rosinen i pølsa er et YouTubekommentarfelt som faktisk er verdt å lese. Så mange historier og synspunkter og innspill, jeg koste meg gjennom (nesten) hele.

Jeg benyttet meg av den nå svært tidsbegrensede luksusen med å lukke kontordøra og spilte dette albumet på repeat hele onsdag og hele torsdag. Bliss! Hele albumet er en eneste lang höjdare, men variasjonen over Pachelbels kanon (spor 9) skinner litt ekstra blankt, spør du meg. Dette skal bli en vinterklassiker fremover, og som en av kommentarene påpeker: Winters here are a time for reflection, introspection, rumination, etc It’s a serious time of the year. It’s not for throwing a ball around at the beach.This collection of songs aids and abets me in that endeavor every year during the long cold days and nights of winter here. Slik har jeg aldri tenkt på det før, men SquiggleAntz66 har jo rett!

 

  • Takknemlig for:

— Helt ærlig? At uka er ferdig. Men alt stresset til tross, eller kanskje nettopp på grunn av alt stresset, så er det en god del ting som nå er i boks og kan strykes ut. Jeg tør nesten påstå vi har det kommende halvåret under kontroll- men gjør det ikke likevel, av frykt for å dra strikken for langt og få Den Harde Virkeligheten i trynet rundt neste sving.

— At de aller, aller fleste dagene ikke er slik som i forrige innlegg 😉

— At vi rakk den første fristen til Silkeveien. Det er tre grunner til det: 1) Prosessen i seg selv er så seig, alt tar så lang tid, så nå vil vi bare bli ferdig og få en avklaring, ikke minst forr Gutt Z, 2) Neste frist er om tre uker. I løpet av de tre ukene er Gubben borte samtlige helger og en hel arbeidsuke. Tid til skriving? Haha! 3) Dette er litt overfladisk, men skitt au: Vi skal dra langt, langt ned på den sørlige halvkule. Når vi først skal det, med to/tre småbarn å underholde i noen uker, hadde det vært fint om det ikke var åtte grader og regn hver bidige dag. Jo tidligere vi kan dra, jo bedre vær.

— …. og til sist, så er jeg sånn halvveis takknemlig for de tre amaryllisene i vinduet. To av dem er helt vanvittige, nesten en halv meter høye og med kraftige, fargesterke klokker. Den tredje er mer ordinær, men der kommer det et ekstra skudd! De er utrolig flotte, men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at de kommer litt for seint (de vi hadde til jul var ikke halvparten så fine)

 

  • Snakker med barna om:

— Åh. Alt mulig. Fra utveksling- nå vi bestemme oss snart, eller rettere sagt: han må bestemme seg- til linjevalg på utdanningsprogram, politikerskandaler om #metoo og mer dagligdagse ting som KAN JEG VÆRE SÅ SNILL Å FÅ DE MØKKETE MATBOKSENE please please please med sukker på?

De minste kommer med mange artige betraktninger for tiden. Senest i dag fikk jeg se et glimt av Moralens Vokter i treåringen min, der han hevet høyre pekefinger, rynket brynene og utbrøt «Det er ikke lov å stjele! Man må spørre!», med overdrevent trykk på verbene. Hmm, en remse han har lært i barnehagen, mon tro?

 

  • Gleder meg til:

— I morgen skal Bison få danse igjen! Det tror jeg blir gøy. Han er glad i musikk, glad i å bruke kroppen, og særlig nå på vinteren er det helt ok å bruke en time på lørdagen på fysisk aktivitet i en stor sal. Så får det heller være at tids-bonusen med at jentene danser samtidig senere på dagen blir borte når Bison uansett må møte tidlig. Det er en liten pris å betale.

— Å ikke ha vekkerklokke i morgen. Selv med to små som gjerne er oppe tidlig, er det noe helt annet å vite at det ikke haster så mye. Oboisten fikk fri fra morgenensemblet sitt siden han spilte konsert på onsdag, så vi skal ikke ut av huset før halv ti.

 

  • Stresser med:

— Ski. Hvert år stresser jeg med ski. Hvor mange har vi, hvor er de, hva trenger vi, hva må vi eventuelt kjøpe og når skal vi få gjort det?

Jeg prøver å få med meg mannen min på denne tankebanen her, men han er ikke overvettes interessert 😉 Hans eldgamle slalåmski står pent i et hjørne av garasjen til bruk til Hemsedalturer med jobben og slikt, og det holder for ham. Det er litt verre for alle de i huset som har skidager og skolerenn. Jeg skulle ønske vi kunne påstå at vi var flinke til å gå på ski, men det er vi ikke.

 

  • Grunner på:

— Dette med å være i forkant/etterkant av situasjoner med småbarn, og hvor sårbare vi foreldre er for følelsen av maktesløshet og stress når det gjelder å takle ting. Jepp, jeg tenker fremdeles på forrige innlegg, hvor pyton hele situasjonen var og hvorfor det ble som det ble.

Misforstå meg rett: vi kan ikke unngå alt. Trøtte barn ER utfordrende, om du så er i forkant, etterkant, over, under eller bak. Men på en god mammadag klarer jeg å forebygge kanskje halvparten av Potensielle Eksplosjoner, og jenke til / trikse til / fikse minst halvparten av det resterende. Jeg tilbragte for eksempel seks timer på en varm, stappfull flyplass på Zakhyntos med en toåring på armen og en overtrøtt treåring i beina, etterfulgt av en tre timers flytur og ankomst på OSL klokka to om natta. Ekstremsport, men det gikk faktisk ganske greit, fordi jeg var så enormt fokusert på det som skulle skje. Men på en dårlig dag mangler overskuddet til å stå i det, særlig hvis den utfordrende situasjonen kommer overraskende på, og alt blir så mye vanskeligere.

Ja, det var de marginene igjen, da… som gjør at du aldri blir helt vridd skurefille, men heller handlekraftig og fornuftig mamma. Marginer. En vakker dag.

 

  • Ukas Alternative Vintersport:

Vi er derimot veldig flinke til å fryse på fotballkamp! Jadda, sesongen er i gang igjen. Herlig!

 

  • Ukas lønnsmottaker:

Betalt spilleoppdrag! Lite kult, da!

  • Ukas kjipe gjensyn:

— Lusekammen.

Gjennom høsten og jula har Gubben og jeg flere ganger oppglødd nevnt dette for hverandre (det sier jo litt om hva slags gleder vi har i livet, høh høh) at jammen er vi heldige, det har ikke kommet noe lusevarsel ennå! Hurra!

Så den siste uka har det kommet fire stykker 🙁 To fra barnehagen, ett fra fjerdeklasse, og ett fra niende (!). Nå venter jeg bare på sms’en som lyder «Vi sliter for tiden med lus i 3D studiespesialiserende, så fint om dere tar en sjekk på barna før de løper for å rekke Vinmonopolet før fredagsfesten»… men det er kanskje lov å håpe at vi slipper?

 

  • Ukas shopping:

— Lukssusdyrene rir igjen! Nytt stuebort her herved anskaffet. Vi gikk fra dette:

til dette:

… og forklaringen gir seg vel selv. Ingen skal si at vi ikke lærer av våre feil! Best av alt? Det kostet 500 kroner på Finn, Gubben svippet bort på Majorstua og hentet det dagen etter. Fort gjort, minimal innsats, billig pris. Akkurat det vi trenger når vi har et bord som først og fremst skal holde seg stødig til vi kan begynne å tenke på hvordan det ser ut her (realistisk sett om 4-5 år, tipper jeg). For tiden er forholdet mellom funksjon og utseende 100-0. Det ene er viktig. Det andre må vente.

— Av øvrig shopping kan vi nevne at mannen min, feber og dårlig form til tross, durte opp på IKEA forrige helg og kjøpte en ny overmadrass til senga vår, fordi «nå orker jeg bare ikke mer! Nå er det nok!» Jeg skal ikke utdype dette nærmere annet enn å påpeke at vi har småbarn, og at vi faktisk ikke tør levere den gamle på Grønmo uten å ha på laken. Så ja, definitivt på høy tid! Nå har vi fresh seng, gu’ kor deilig!

  • Ukas lærepenge:

— «Hei, det er moren til Fotballhuet. Han kan dessverre ikke ha gym i dag, eller møte på fotballtrening, fordi han i et anfall av hjelpsomhet og virketrang spadde vekk all snøen på gårsplassen og nå ikke kan bevege venstre skulder».

Til hans forsvar: han er ung. Hvordan skal han vite at snømåking kan være langt mer belastende enn man skulle tro? Halve kontoret gikk rundt og okket og bar seg på onsdag, så dette er visst like overraskende hver vinter 😉

 

  • Ukas kulinariske triumf:

— Eldstejenta og jeg slet i over en time på kjøkkenet for å få laget karamellsaus fra bunnen av. Det ble noen mislykkede forsøk, men det gikk til slutt! Karamell: check! Og ballerinaen fikk en skikkelig monsterkake til bursdagen sin: to lag seig, kompakt sjokoladekake med sjokoladekrem OG karamellsaus.

 

  • Ukas Store Drømmer / Åh nei, ikke dette også:

— Prøvespill 1 i boks, prøvespill 2 i boks, alle noter sendt inn på pdf, alle opptak sendt i riktig format, konsert 1 unnagjort, dansing i gang igjen og utstyret på plass, sesongens første kamp er spilt, vi begynner nesten å puste med magen…

… så da kommer tiåringen hjem fra skolen med lapp om audition og stjerner i øynene. NRK skal lage ny julekalender. Sukk. Ja, jo, ok, vi kan melde deg på under forutsetning av at du forstår to ting: 1) det kommer til å melde seg på tre tusen småjenter, minst, så ikke bli skuffet om vi ikke hører noe, og 2) om du mot formodning blir valgt ut og kommer videre, så må vi seriøst finne ut hva som ligger i dette her, eller rettere sagt: hvor mye som ligger i dette her.

(egentlig kunne jeg i samme slengen hatt et punkt 3, som lyder «ønsk deg en statistrolle, du jenta mi, da får du både bedre sjanser og ikke minst er opptakene unnagjort på kanskje tre dager», men jeg lot være. Risikoen for at hun faktisk kommer med er så liten at det ikke var noe poeng)

 

  • Ukas klare, usponsede anbefaling:

Løp og kjøp!

Småkryp for småfolk lå under treet i år, fra mormor til Bison, og det er en av de beste faktabøkene for småbarn jeg har lest på lenge. Helt riktig informasjon, helt riktig språk, veldig fengende for både tre- fireåringer og de litt større (lesetrening, noen?). Den var liksom akkurat passe av alt. Så hvis du trenger gavetips til en liten tass eller tusse og har en eller annen bokhandel i nærheten- den finnes overalt- ville jeg satset på den her.

 

  • Ukas uheldige:

Dette ser ut som et bilde av Turbo, men se nøye etter langs veikanten til venstre. Ser du et gjerde? Ser du at gjerdet er bendt nedover og snøen er flatklemt sånn ca midt i bildet? Der hang det faktisk en traktor med snøplog og dinglet da vi kjørte til jobben på onsdag. Rett over jernbaneskinnene! Den hadde rett og slett sklidd ut av veien og hang på vippen der, det så skikkelig skummelt ut. Som sagt, veien vår er ikke til å spøke med, selv for de som forsøker å brøyte den.

  • Tanker om uka som kommer:

— Tja, vi har en travel helg- som vanlig. I tillegg til «standardtingene» skal fjortenåringen på seminar på Bjørndal og småjentene være konsulenter i en arkitekturoppgave på søndagen (det høres fancy ut, men består egentlig ikke i annet enn at vi kjenner en arkitektstudent som skal tegne en barnehage i diplomoppgave og trenger inspirasjon. Fra Ballerinaen kan hun få morsomme, relativt fornuftige innspill. Fra Turbo kan hun få en helt out-of-this-world, halsbrekkende, spinnvill ønskeliste. Hun er fullt kapabel til å ville ha barnehage med badeland, popcornmaskin, akvarium på hele den ene veggen og en Lynet McQueen-modell i full størrelse til lillebror, for eksempel. Men det er kanskje noe av poenget?) Jeg må nok, dessverre, også sette av noen timer til nødvendig husarbeid.

Uka som kommer ser ganske vanlig ut, bortsett fra at det er planleggingsdag på fredag, og at Gubben akkurat rekker å ta med jentene på Disney On Ice før han setter seg på flyet til Seattle. Heldiggrisen. Han sniker seg dermed unna en Monsterhelg, med et program som gir meg lettere pusteproblemer allerede før jeg har full oversikt.

Men den tid, den sorg. En dag av gangen. Skritt, pust, kost. Litt George Winston og en kaffekopp nå, så er det sengetid. O herlige lørdag. Ønsker de som måtte dumpe innom en nydelig fredagskveld! 🙂

Ordknapp onsdag (Nobody told me…)

… there would be days like these.

Å, joda. Kanskje ikke slike dager som den godeste Lennon sang om, men dager som denne ukas tirsdag har vært varslet helt fra Klagesangene til Knutsen og Ludvigsen. De grå dagene, blant alle de andre i fine farger. Dager da bare alt er på tverke. Vi vet at de finnes, særlig mødre har blitt flinke til å dele frustrasjoner over mammalivet (noe som er bra), faktisk så flinke at man nesten føler seg mindre intelligent hvis man slumper til å like småbarn (kanskje ikke like bra). Joda, det svinger, og vi vet at det kommer en og annen møkkadag. Men de er litt dritt likevel (logisk nok, når de nettopp fikk merkelappen «møkkadager». Duh!).

Dager da du tramper hjemover nesten tolv timer etter at du trampet ut av døra, kravler over snøskavler og får snø inn i støvlene, mens du haler på en trassig fireåring som vilikkevilikkevilikkeeeee jeg vil ha bolle nååååå og du bjeffer tilbake at du har allerede fått en bolle og vi har ikke spist middag, og forbanner deg selv for å ha kjøpt den forbaskede bolla i utgangspunktet. Hvilken tulling er det som gir BOLLE i belønning for å forte seg til fiolintime og kle av seg raskt?

Jo, en tulling som har dårlig tid, som er halvsyk og febersvett, som vet at alt blir bra bare vi kommer oss ut av t-banestasjonen og trassmoduset, og som allerede har en piggete ball i magen av stress og dårlig samvittighet for en hel masse andre ting (nye, litt ukomfortable arbeidsoppgaver på jobb. Gamle styreforpliktelser som ikke har blitt fulgt opp skikkelig. Ting som har gått på tverke og er MIN feil) kombinert med en unge som har blitt vant til at det av og til vanker noe godt og vet å bruke det til sin fordel. Og som er trøtt, ikke minst. Hun er trøtt fordi hun sovnet for sent i går, og hun sovnet for sent fordi hun sovnet i bilen på vei hjem fra barnehagen, og hun måtte gå til barnehagen i dag gjennom snøkaoset, fordi det er galematias å forsøke å kjøre bil når det har falt 40 centimeter snø i Oslo på én natt, og det er jammen ikke rart hun er sliten.

— Jeg vil ikke gå! Jeg vil sitte her!

… og som sagt, så gjort, og nå sitter hun i snøen med nedovermunn mens snøen trekker inn i strømpebuksa, og votteløse fingre piller på snøen i gjerdet langs jernbanelinja, det ligger enda en runde sykdom og lurer i snøen som smelter og renner nedover de kalde, røde fingrene hennes.

Jeg løfter veska og fiolinen og barnehagesekken og posen med gymtøyet som fjortenåringen glemte på kontoret på den ene skulderen, og vurderer å løfte jentungen opp på den andre. Samma hva naboene måtte tenke.

Jeg er trøtt. Og det plinger i mobilen, enda en Facebookmelding. Hva har jeg gjort, hva har jeg glemt, hva mer er det som er min feil nå?

Tirsdag morgen. Slik ser det ut når vi forsøker å «forte oss» til barnehagen og må gå den lange veien fordi snarveien er nedsnødd, vi ikke kan ta vogna og vi ikke kan ta bilen. Ingen premie for å gjette på at vi ble kraftig forsinket (og ganske fulle av snø) før vi var framme. De minste ble også temmelig slitne. De største også, når sant skal sies, for en slik gåtur kommer med uante mengder avstikkere og tilhørende overtalelse og påminnelser/masing.

Og tirsdag kveld. På vei hjem. Naboen har gjort et tappert forsøk på å grave ut bilen sin, selv om jeg ikke helt ser hensikten når det neppe er mulig å kjøre i veien likevel.

 

Men historien stopper heldigvis ikke der. For på en eller annen måte får jeg snudd jentungen, eller rettere sagt humøret hennes (hvis jeg bokstavelig talt hadde snudd henne ville vi virkelig vært ille ute, på vei i totalt feil retning). De siste 350 meterne, i sleip oppoverbakke, går riktignok i sneglefart og med ørten blinkende varselskilt. Men jeg får avledet, lurt, lokket, overtalt og dratt henne hjem. Hun spiser en kvart tusendedels porsjon middag og kan endelig få bollen sin, under forutsetning av at hun deler den med lillebror. Det aksepteres.

Jeg lover meg selv dyrt og hellig at hvis vi får godkjent søknaden (og dermed får et 3-4 uker langt tvungent avbrekk i alle aktiviteter for å hente Gutt Z), skal jeg legge igjen både lommebok og kort hjemme og ta knekken på bolle-/pastill-/kjeksvanen en gang for alle. Watch me! Jeg kommer også på at slike episoder, eller enda verre («bære sparkende, hylende unge over skulderen mens alle ser på deg» er muligens favoritten, og er det ikke rart hvordan mødrene på t-banen plutselig blir litt ekstra overkoselige og harmoniske når de pusesnakker med sine egne barn så fort noen andre sliter?) har meldt seg jevnt og trutt opp igjennom årene, men det har jo aldri forblitt sånn. Ikke med noen av dem. Før eller siden har de alle gått selv, uten å sette seg ned i snøen eller forlange bolle.

Jeg kommer også på at selv om jeg har noen arbeidsoppgaver jeg er nervøs for, og selv om det har blitt litt krøll på styrefronten i det styret jeg liksom ikke er med i lenger, så har jeg fått unna en god del også. Ordnet permisjon hos speideren. Meldt inn valgfag. Bestilt nye vintersko. Vippset penger til klassekontakten som skal kjøpe blomster til den læreren som er sykemeldt. Funnet frem linkene til prøvespillstykkene og sendt dem til eldstejenta som skal sende dem til en gammel kompis som kan ordne akkompagnementsnoter som må være sendt som pdf innen fredag hvis det skal ordne seg før fjortisen skal i ilden. Jeg er ikke helt håpløs.

Men historien slutter ikke der heller, for selv om fireåringskrisen er løst og jenta til slutt havner fornøyd i seng, har nå lillebror sovet en halv time komatøst på sofaen (selvsagt etterdønninger etter gåtur til og fra barnehage i snøskavler) og er i spill våkent turbohumør, og sovner ikke før halv ti. Han får ikke nok søvn i natt, og blir trøtt på ettermiddagen i morgen igjen.

… og sånn går no dagan, på repeat og repeat igjen, og det blir nok itj likar i mor’n.

Men, historien slutter ikke der heller, gitt. For neste morgen er ungene i glitrende humør, og vi sitter i sofaen klokka seks om morgener og ser på de morsomme hoppekrabbene på Blue Planet, og Se mamma, der er en murene, murene er en fisk men den kan krabbe på land selv om den ikke har bein, sier den ene. Jeg vil også surfe på en sånn SEMPESTOR bølge, sier den andre, og demonstrerer med et woooosj og en racer-raskt løp gjennom stua hvordan det skal gjøres.

Man er jo nødt til å smile. Dessuten er det ingen tenåringer som forsover seg.

Dager finnes i alle farger, også grå, og i januar er det grå litt ekstra grått. Men noen dager er tross alt bare semi-grå. Eller lysegrå. Eller grå, med innslag av rosa, hvitt og sølv.

… og når alt annet feiler: store mengder julegodteri på 50%. Jula varer som kjent helt til påske. Ja, det er en strømkabel som ligger i hjørnet på bildet der. Nei, den skal ikke egentlig ligge der. Nei, jeg får nok ikke gjort noe med det i morgen heller. Men livet lever!

Fredagshilsen

Etter en Ordrik Onsdag følger en Ordknapp Fredag. Ellerno’ sånt!

Planen var å publisere et Fredagstanker-innlegg, med en mini-oppsummering av tanker, bøker, hendelser, musikkspor, gode og mindre gode øyeblikk. Men, det ender opp med bare ett øyeblikk.Til gjengjeld er det et temmelig crazy et.

 

Jepp, min sønn. Treåringen. Han er klin hakke sprø, på en veldig søt måte. Og han scorer full pott på eventyrlyst og entusiasme. Han tror han klarer alt, og på sett og vis bør jeg vel la ham nyte den følelsen mens han kan.

Dette klippet yter ikke bakken rettferdighet, den er brattere enn det ser ut og skikkelig skummel. Knallhard is. I utgangspunktet var det bare tiåringen min som fikk lov til å skli der, under forutsetning av at hun satte seg ned med en gang og ikke prøvde å stå (hæsjtægg Donaldkul i bakhodet, eller verre). Turbo, alltid like tøff og vilter, snek seg med sammen med henne.

Men da Bison og jeg var på vei hjem fra barnehagen, bare vi to, fikk han mast seg til å «bare gå bort og se». Og før jeg visste ordet hadde han kastet seg utfor, han også. Gærningen. Ikke er han redd for noe, og han overhører glatt mammas og pappas beskjeder. Jeg ser med skrekkblandet fryd (muligens mer skrekk enn fryd etter denne episoden) fram til sommeren, til det uoversiktlige menneskekaoset på Ingierstrand eller Hvalstrand, alle brygger og svaberg som er så innmari fristende for en liten tass. Jeg må finne en solhatt eller caps i en eller annen knallfarge, så mye er sikkert.

Uansett, dette får bli min hilsen inn i helgen. I den grad jeg har tid til å skrive, må jeg skrive på noe annet 😉 Vi hadde regnet med å levere ny søknad (på Gutt Z, hvis vi skal kalle ham det?) innen første uka i februar, vi ville ikke rekke den første fristen siden vi ventet på en tilbakemelding fra spesialister. Litt surt, men da hadde vi i hvert fall noen uker på oss. Så skjedde det plutselig et mirakel og vi kan rekke mandag morgen likevel. Under forutsetning av at vi klarer å hoste opp en knallsterk søknad på den tiden, selvfølgelig. Og det kan bli knapt med tid til det også. Det er så mye som skjer nå med ungene, jeg bedriver intensiv mamming for alle aldersgrupper til alle døgnets tider. Vi har hatt tre syke barn, selvsagt ikke akkurat samtidig, og jeg har vært to dager borte fra jobben og kjenner allerede tanken ved gjørelista som venter meg på mandag sette seg som knuter i skuldrene.

Men til tross for dette, så står det bra til. Med unntak av den spinnville guttungen som setter grå hår i hodet på sin gamle mor, har vi det bra- alle sammen. For en gangs skyld kan jeg nyte følelsen på en fredag i skoleåret: alle under samme tak, ingen som skal noe. Kanskje vi ser en voksenfilm sammen når den frosne fotballsønnen har kommet seg opp av badekaret, fjortenåringen er ferdig med å klimpre på gitaren og den pysjkledde Nesten Voksne er ferdig å Skype med venninnene i England. Hvem vet? Nettfri må jeg i alle fall være. Nettfri, og til stede her og nå. Og selv om det blir korte innlegg av slikt, kan jeg ikke si annet enn at dette er ekte Fredagslykke!

Håper alle har en fin fredag, og får en hyggelig helg! 🙂