Ordknapp onsdag

Dagens Ordknappe onsdag skal for en gangs skyld bli nettopp ordknapp (og bildeknapp, for den del). Skylden/æren for det er det Franz Ferdinand og skuddene i Sarajevo som har. Slik er det når tredjeklassingen har en Superviktig prøve i morgen og mor fremdeles duger som forberedelses-sensor. Hyggelig er det, og hun ligger godt an til prøven. Det skal heller ikke stikkes under en stol at mor sjøl hadde godt av litt oppfriskning av kunnskapen om 1. verdenskrig og de økonomiske forholdene etterpå. Der- altså bakerst i hjernen- var det støvete, gitt!

Men her er det som preger dagene for tiden- i tillegg til de vanlige aktivitetene og litt ekstra hurramegrundt før vi får landet hva som skjer de neste ukene. Temaet er snø, og kulde, og selv om vi og særlig de minste har MYE glede av vinterværet, er det ikke fritt for at jeg kunne tenke meg noe annet enn minus 17 (!!!) kvelden før det som liksom skal være den første vårdagen.

Men hei. Kanskje en skikkelig vinter gir oss en skikkelig sommer? Ikke meg imot. I mellomtiden får vi ta den moroa vi får, og ikke tenke for mye på strømregningen…

 

 

 

🙂

Søndagstanker

Fredag var en god dag. Jeg hadde (nesten) tømt innboksen for hastesaker, og det var vafler i kantina. Jeg hadde lagt en slagplan for neste ukes vikaropplæring. Ballerinaen kom innom på kontoret da arbeidsdagen nærmet seg slutten, og etter å ha spurtet bort på Hittegodskontoret så godt det lar seg gjøre med en tiåring på krykker, og deretter satt henne på bussen til venninna for å dra på Marcus og Martinus-konsert, ruslet jeg mot banen med sola i ansiktet. Sol. Snart mars. Godkjent og greier. Og ikke så verst ajour på jobb, for første gang på lenge. Jo, dette var en bra dag. Nå blir det hyggelig å klote ned noen fredagstanker.

Fredagstanker ble det ikke, fordi dette:

(se under punktet «Takknemlig for»)

Lørdagstanker ble det heller ikke, fordi dette:

og dette:

(Nærmere forklaring under «Vi spiser»)

Dagene flyr. Alt går så fort, og helgene er jammen ikke stort bedre enn ukedagene. Men søndagstanker kan det bli! Fort og gæli, siden mandagen banker på døra, med vinterferieslutt og seks matpakker. Men man må ta seg tid til et kjapt tilbakeblikk på uka som gikk.

  • Utenfor vinduet:

Nei, dette er ikke noe koselig hyttebilde tatt av fjortisen min som har vært på fjellet i vinterferien. Det er huset vårt. Sammenlignet med naboene er ikke istappene særlig lange en gang, noe som får meg til å tenke at den dyre reparasjonen av taket tross alt hadde noe for seg. VI har et tak som holder på varmen, og nye takrenner.

Men ja. Det er snø på taket, det er snø overalt, og det er kaldt, kaldt, kaldt. Vi er rett og slett skikkelig langt fra vår, når vi nå går inn i uka der februar blir til mars. God, gammeldags vinter, nå er det hakket før selv ungene blir lei av snø og aking (men vi blir nok stående på det hakket, for direkte lei blir de aldri. Husets fireåring har derimot flere ganger etterlyst våren, både fordi hun venter på rips (!?) og fordi hun da har bursdag.

Venter på våren. I det minste dupper det ikke opp og ned rundt null grader, det er da noe.

  • Vi ser på:

— Jinx meg her og der, men jeg har sett på OL! I morges fikk jeg melding fra min mor på fjellet, angående hvilket tog guttungen skulle ta, og hun nevnte i en bisetning av hun var imponert av Marit Bjørgen. Da ble jeg lokket til å slå på TV’en, så jeg har i det minste fått med meg ett norsk OL-gull.

— United mot Chelsea. Balsam for sjelen, etter lang tids dårlig spill.

Yay, mamma, de måla! Selv prinsessa blir revet med av hurrastemningen når Lingaard setter det avgjørende målet (nå også som verb) mot blåtrøyene fra London.

— Thunderbirs har fått konkurranse av Den lille muldvarpen, herlig nostalgisk for oss foreldre.

— De mellomstore barna (og de eldste, og når sant skal sies også de voksne) er smått fascinert av «Hva feiler det deg?» på NRK 3 🙂

  • Leser:

— Tiåringen er nettopp ferdig med Ishavspirater av Frida Nilsson, og det er- bare så vi vet det!- den beste boka i verden! Hett gavetips der, altså, for dere som har med ni-ti-elleveåringer å gjøre.

— 17-åringe leser Herman av Lars Saabye Christensen, og 18-åringen leser lekser :-/

— Jeg begynte så optimistisk på den siste krim’en til Trude Teige, men har dessverre ikke kommet særlig langt. #supersjokk

  • Vi hører på:

— Dette kunne vært under punktet «Ser på», for jeg har funnet en ny måte å bøte på den dårlige skjermsamvittigheten. Tidligere har jeg snakket om grå novembersøndager med regn når trøtte barn har sett på barne-TV og vil se meeeer, og at naturfilmer kan være et greit kompromiss. Nå har vi oppdaget dette på Youtube, og The Terrible Two er fascinert. Oppmerksomheten veksler mellom musikerne i det som må være et av verdens største orkestre, og koret, og tegnefilmen i bakgrunnen, og alle sangene er jo kjente og kjære for Studio Ghibli-fans. Favorittene er nok på 19’38 (Kikis budservice) og 1’37″11 (Totoro), men alt går ned.

— I messen i dag sang vi Locus Iste, som jo er både enkel og velkjent, men på programmet utover våren har vi blant annet selveste Händels Hallelujakor. Det er et fiffig stykke, for alle kan det. Helt til du ikke kan det lenger. Derfor hører jeg også på dette. Snøft.

  • Vi spiser:

— Matkasse, spaghetti, taco (jadda!), her er fantasien ikke spesielt påtrengene for tiden. Men jeg fikk laget «juleostekake», Marit, og det var populært hos både store og små. Mer kake ble det også i løpet av helga, da vi var på besøk hos oldemor på lørdagen (oldemor har alltid kake! Og sjokoladeboller, som avbildet over med en utålmodig Turbohånd på plass). På lørdagskvelden var eldstejenta, min gode venninne og reservetante for barna, og jeg invitert til min stemor på skikkelig japansk middag. Oh-la-la. «Mett» er ikke dekkende. Det er fantastisk! Heldige unger som skal bli med henne til Japan i påsken!

Jeg hører vinden synge, jeg minnes sukiyaki, min melodi, sukiyaki, hmmm.

For ikke å forglemme at det var veldig koselig, og ikke minst på høy tid. Vi har vel snakket om det et års tid. I tillegg er det jo stas at attenåringen frivillig tilbringer en lørdagskveld sammen med mor, tante og bestemor!

  • Stresser med:

— Tja, jobben ligger jo lagelig til for denne kategorien. Halvveis nytt datasystem og flytting om tre uker, parallellt med opplæring som har blitt forsinket på grunn av nevnte datasystem som ikke er på plass. I tillegg nærmer det seg et møte jeg har ansvar for og egentlig ikke har snøring på. Det kunne vært bedre, men hvis jeg puster med magen og tenker med hodet, så blir det kanskje ikke så… aller verst?

— Husarbeid. Så sjokkerende. Og jeg da, som har hjelp i huset og allting!

Mannen min har sett en grei plassering for en fuktig jakke. Så kom Bison forbi…

  • Er lei av:

— Mobiltelefoner. Barnas mobiltelefoner. Barnas mistede mobiltelefoner. Vi var som sagt på Hittegodskontoret på fredag, etter en tårevåt og bekymret torsdag. Det er ikke første gang. Ikke andre eller tredje heller. Mobiltelefoner! Jeg har vært på hittegodskontoret flere ganger, kjørt ut til Unibuss på Alnabru (det var den gangen eldstesønnen hadde splitter, SPLITTER ny mobil som han hadde fått dagen før, litt dyrere enn vi hadde tenkt, og det første han gjør er å glemme den på bussen), jeg har tatt bussen ned på Jernbanetorget med 500 kroner parat for å gi til en ukjent person som var kjæresten til den som hadde funnet eldstejentas elskede kamskjelltelefon (dette er 100 år siden, sånn ca, så det er ikke så usannsynlig som det høres ut i dag). Ballerinaen mister mobilen sin sånn ca annenhver dag, stort sett her hjemme, men i og med at hun ikke har på lyden er det like vanskelig å finne den hver gang. Og månedskortet ligger jo på mobilen 😉 Så barn og mobiler- neverending story- og er det ikke mistet mobil så er det knust skjerm, eller glemt den på trening, eller en tur i vaskemaskinen (gjort det også…)  Dette er et stressmoment våre foreldre var forskånet for.

— Og av og til blir jeg litt lei min egen mobil. Kombinasjonen av ringeglade barn og telefonvakt på jobben gir tidvis en akutt lyst til å hive den ut av vinduet 😉

  • Takknemlig for:

— at min stressede fjortenåring fikk en hel uke på hytta sammen med mormor, og etterhvert mer slekt. Han har gått på ski, slappet av og kost seg, og selv om vi gjerne skulle hatt en tur dit opp selv unner jeg ham det av hele mitt hjerte. Han trenger den tiden og den hvilepulsen mer enn oss andre.

— godkjenningen vår. En uke har gått, og vi har vent oss til tanken, men vi er fremdeles veldig takknemlige for at det gikk vår vei til slutt. Vi ser på bildene, igjen og igjen, og har så smått våget oss ut av skapet også i det virkelige liv. Bortsett fra jobbene våre og mormor- av åpenbare årsaker, de MÅ vite det- har vi ikke flagget det høyt ellers. På en måte er det litt vanskelig, fordi de som står oss nær nesten kan oppfatte det som om vi har holdt på med masse spennende bak deres rygg, men heldigvis er folk forståelsesfulle og skjønner at en så usikker prosess ikke har vært det vi har hatt mest lyst til å flagge offentlig. Min gamle bestemor på 86 var best: den ene dagen fikk hun beskjed om at hennes datterdatter med altfor mange barn skulle reise til Sør-Afrika og hente et barn til. Dagen etter ringer hun meg og har bestemt hva han skal hete! Heia bestemor! <3

Nå er vi sikre på at vi får ham. Men hva som skjer ellers er fremdeles litt i tåka. Neverending story her også, men tanken var jo at vi skulle reise så fort papirene var i orden. Men nå har plutselig kontaktpersonen vår der nede lagt planer for en tre ukers påskeferie (som er hennes fulle rett, selvsagt, ikke et vondt ord om det), så hvis vi ikke har papirene i en fykende fart kan det fort bli påske før vi kan dra. Vår norske kontaktperson maser det han kan for å få papirene til uka. Spennende til siste slutt her, altså, og kul umulig å planlegge. Takk og lov for at mormor er standby og at vi har droppet å betale ekstra avdrag på huslånet satt av litt penger i tilfelle billettene blir dyre :-/

To be continued. Og vi gleder oss, om det nå blir sånn eller slik!

— Jeg er også takknemlig for min mann, den vordende sjubarnsfar. Vår vinterferieuke ble ikke så rolig som forventet. Det ble mye jobb på meg, og helt vanvittig mye jobb på ham, og en del papirarbeid og ræl. På fredag sendte han meg en sms om kjøpe en spesiell ost, og jeg svarte med et spørsmål: – Skal du ha party? – Ja, med kjæresten min, var svaret.

Det er jo søtt nok. Men så kommer det tuslende en tenåring som vil se film, og en annen som vil ha ost og kjeks, og før vi vet ordet av det er datenight’en omgjort til en familiekveld i sofaen med Dunkirk på skjermen. Mannen min skjenker seg et glass av Ripassoen og setter den ellers urørte flaska i kjøleskapet, der den er dømt til å stå til den ender i en saus, og synker glad og fornøyd ned i sofaen. Like blid.

Og jeg elsker ham for nettopp dette. At han skjønner hvor viktig det er å takke ja, når to nesten voksne unger vil være med oss. Jovisst er det fint med par-tid, men den tiden vi har sammen med de elste nå er så dyrebar- for den er snart borte. Plutselig har de fløyet, og tid sammen må avtales når det passer inn i deres travle kalendere, vi må komme «på besøk». Nå så vi på engelsk historietime (historien om Dunkirk er visst en selvsagt del av britisk allmennkunnskap), spiste ost og drakk San Pellegrino, og har allerde avtalt en ny norsk historietime med Kongens Nei og kosemat en dag barna har tid.

Jeg er takknemlig for en mann som ikke blir skuffet og lei over planer som endres, og jeg håper at han er takknemlig for det motsatte 😉

  • Ikke så takknemlig for:

— En mail om orkestertur til Bergen for oboisten i mai. Fire dager. Masse skjemaer og påmelding og reiseplanlegging, og gratis er det heller ikke, men det verste er at det garantert kræsjer med en hel masse forpliktelser han allerede har.

Samtidig er det jo spennende med alt sånn. Så kanskje jeg er takknemlig…

… eller ikke … eller jo… eller kanskje. Men pytt, det er sånn det er. Vi må bare henge i stroppen.

 

  • Jeg savner:

— Følelsen av å være utvhilt. Kanskje det er sesongen som gjør det, etterdønningene av en lang, mørk, og ganske slitsom vinter. Men jeg er alltid trøtt. All-tid trøtt.

  • Jeg ler av:

— Turbo, som er et oppkomme av veslevoksen humor for tiden. Hun er så festlig, og så observant, og samtidig merkes det godt at hun er på vei inn i femåringsverdenen, der det magiske og usannsynlige viker for livets realiteter. Det er til tider full kræsj, men du verden så mye moro som kan komme ut av det.

  • Ukas Shopping:

— Nytt bilsete til Turbo. Nå har hun sittet bakoverlent hittil, uten å klage, og hun klager fremdeles ikke. Derfor er det litt surt å snu henne, men det begynner å bli lovlig trangt, og ikke minst er Bison i ferd med å sprenge seg ut av sitt sete. Nå får vi jo straks en krabat til- som nok passer som hånd i hanske i Bisons sete- så nå ble det nytt på Turbo. Godt med alt som er gjort!

  • Ukas Ondt skal ondt fordrive:

— Min kjære tannlege Ken, han med Barbie i resepsjonen, har sviktet meg. Eller kanskje han gikk lei av å kjefte på manglende tanntrådbruk. Uansett, han har flyttet! Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg MÅ sparkes i rumpa for å få gått til tannlegen årlig, så da måtte jeg ut og lete etter en arvtager. Jammen fant jeg gull, rett borte på nærsenteret vårt. Jeg ble møtt av en bitteliten, sped, tilsynelatende forsiktig dame med hijab som kikket rart på meg da jeg sa at «Det er så deilig å få tatt en kontroll, skrapet av tannstein og bli litt fresh i munnen». «Joda, men det er jo ikke akkurat noen SPA-behandling dette her».

Det hadde hun rett i. Så kraftfull røsking og draing og skraping og hakking har jeg aldri vært borti. Imponerende muskler i de smale armene der, altså. Jeg fikk på vernebriller, som likevel ikke skjulte de overraskende store mengdene blod hun sugde ut av munnen min en gjennomsiktig støvsugerlignende sak. Det er ingen overdrivelse å si at jeg var sår i kjeften i en uke etterpå, men min bestefar ville sagt at det bare tyder på en vel utført jobb, og billig var det også- kampanjepris til under femhundrelappen. Jeg står allerede på innkalling til neste år!

  • Ukas pyse:

Bikkja hater kulda. Enda mer enn meg. Dette er øyeblikket der hun skjønner at den grusomme timinutters-turen er over og hun kan løpe hjem igjen.

  • Ukas virkelig vanskelige:

Hva skal jeg haaaa påååå meeeeg? Tiåringen planlegger Marcus og Martinus-konsert. Hun lever nok lenge på den kvelden!

  • Tanker om uka som kommer:

— Skritt, pust, kost. Og veldig tidlige kvelder! Jeg burde tenkt mer, for eksempel på fullmakt til passutstedelse for eldstesønnen, eller ballerinaens danseprosjekt på skolen (med fremvisning midt i arbeidstiden på torsdag), eller på tilgangen til medlemssystemet for min vikar. Men akkurat nå er det bare zzzzøvn som står i hodet på en sliten stakkar som konstaterer at denne helgen, som alle andre helger, har vært kjempekoselig og fylt av artige aktiviteter- og null prosent avslappende. Vel vel, snart sitter vi stuck på et hotellrom i Cape Town med tre sovende småbarn og ustabilt internett. Det verste er at jeg tror det skal bli ganske så bra for oss alle.

Ønsker alle en flott uke… og kanskje noen varmegrader, sånn etterhvert? Ja? 😉

Ordknapp onsdag

Det foregår underlige ting på jobben om dagen.

Alle snakker masse om folk jeg aldri har hørt om, men som det antas at jeg vet hvem er (altså, jeg har hørt om Bjørgen og Therese med leppekremen, for all del. Men for øvrig er det Ulvang, Dæhli, Koss og Noriaki Kasai som er mine OL-helter, og det sier vel sitt…). Men kollegene er i fyr og flamme. Vi har visst vunnet ditt, og nesten vunnet datt, selv om vi meg bekjent bare har sittet i telefonmøter eller kjørt lister i Excel og ikke er svette overhodet. Og jammen var det imponerende med den sprinten, dere (ja, det er imponerende å sprinte med ski på beina, men ærlig talt: hvorfor? Hadde det ikke vært lurere å ta dem av? Så kan man heller gå skitur med kvikklunsj i sekken og pauser i solveggen med kaffe på termos?)!

Det er vinter-OL. Selv om det ofte minner mest om et Nord-Europamesterskap iblandet noen amerikanere og en og annen japaner. Vinter-OL engasjerer veldig, skjønner jeg, men jeg klarer liksom ikke oppdrive noen større interesse. I dag skjønte jeg hvorfor. Et kjapt blikk på de siste dagers kameraøyeblikk viser jo at vi får mer enn nok av vår egen dose vinter-OL, ikke bare to uker i februar, men hele veien fra desember og gjennom mars. Ikke rart man blir lei av vintersport! :-p

Gubben ligger godt an til å bli olympisk mester i «motvillig hulegraving etter ordre fra fireåring». Dårlige stilkarakterer veies opp av en forrykende effektivitet.

Og her, en oppvisning i vinter-hekkeløp. Alltid en kjærkommen øvelse etter en lang dag på jobben.

Eldstesønnen imponerer innen en krevende gren med små marginer, nemlig «Spark så hardt du kan, men ikke så hardt at de stivfrosne tærne knekker». I mellomtiden øver lillesøster seg på fjellklatring.

Kulestøt for herrer, 20-kilosklassen.

Mors spesialgren: vogn med tung treåring (bare fordi det er et ørlite hakk bedre enn frittgående treåring, akkurat i denne øvelsen) i trapp som ikke lenger er en trapp. Det går ikke så fort oppover, til gjengjeld går det fykende fort nedover, noe som går helt fint så lenge du ikke a) har et barn av den engstelige sorten, b) er redd for å slå deg eller c) balanserer en fiolin på toppen av kalesjen. 

Treåring og fireåring konkurrerer i » ulovlig avstikker fra Rema 1000-turning i iskaldt klatrestativ med is under». Det mest imponerende her er at de gidder, men det gjør de. Helst uten votter. Selv om de lovet å bare gå der det var brøytet.

Men husets ubestridte vintersportshelt (ja, jeg synes faktisk han slår storebror også) er soleklart denne karen. Han har nå perfeksjonert teknikken og legger an et svalestup i bunnen av bakken, med armene strakt ut til siden.  Vi må stå her hver eneste ettermiddag, og slipper nok ikke unna denne bakken før den smelter. Antagelig vil han insistere på å skli ned selv når gresstustene sprenger seg gjennom isen og bakken ender i et gjørmehull. Det er bare å glede seg 😉

Men i mellomtiden tar jeg av meg hatten for den fryktløse Bison. Nå som jeg har kommet meg etter den første, sjokkartede episoden må jeg innrømme at det ser ganske morsomt ut. Og han har imponerende kontroll, det skal han ha.

Men ja- konklusjonen er jo at vi har nok av vintersport som det er. Kanskje vinter-OL vil engasjere mer på et annet punkt i livet, men hvis jeg ønsker meg noe på skjermen akkurat nå, er det IKKE mer fysisk utfoldelse i snøvær 😀