enslagsvinterferie.no

Tusen takk for alle gratulasjoner i etterkant av forrige innlegg! Det setter jeg enormt stor pris på. Det vil nok være sånn at noen tenker sitt- det på sett og vis forståelig- men akkurat på selve godkjenningsdagen var det jammen deilig å bade i positivitet og gratulasjoner. For det ER jo stort. Tenk, enda en liten gutt. Minstemann. Jeg kjenner allerede nå at vi må være særdeles oppmerksomme på å ikke overdrive minstemann-rollen, hehe, ellers blir han den evige lillebror som alltid får viljen sin og aldri blir stilt krav til.

Nåværende minstemann (hvordan blir det for ham å abdisere, mon tro?) på vei til barnehagen. Det var kaldere enn vi trodde i morges, og Dinglis fikk plutselig et nytt bruksområde: håndvarmer. Dinglis altså, han kan brukes til så mangt! Ikke ble han spist av dinosauren heller, selv om det ser sånn ut…

Men nå har det største gledessjokket lagt seg, vi har kløpet oss i armen 120 ganger og konstatert at det ikke var en drøm. Det begynner å synke inn at dette er helt på ordentlig. Dessuten har vi fått en bunke dokumenter i posten. Sa jeg at papirarbeidet var unnagjort? Ikke helt, det er fremdeles noen greier som må endres, fylles ut, bestilles. Når det er på plass, og vi har fått rettsdato i Sør-Afrika, da begynner reiseplanleggingen for alvor. Men ikke før.

I mellomtiden har vi vinterferie. Noen av oss, i hvert fall 😉 Aller mest vinterferie har fjortisen, som stakk til hytta med mormor allerede på lørdag og ikke har planer om å komme ned før han har lyst. På hytta leser de litt fag- sånn er det å ha en lærermormor, men han har bare godt av det-, går på ski, tar badstu, leser litt, ser på filmer, han øver litt, og ellers soser han rundt og tar livet med ro. Jeg er så utrolig glad for at han har sjansen til det nå i vinterferien. Er det én av ungene som virkelig trenger noen dager i rolig tempo, så er det han. Han har løpt fra den ene øvelsen til den andre i hele januar, mange ganger i uka, fredagskvelder og lørdagsmorgener og hele søndager. Ut av døra halv åtte om morgenen og hjem igjen klokka ni om kvelden. Han liker det og trives med det (og helt ærlig er jeg redd for at alternativet til en travel hverdag hadde vært endeløs krangling om mobilbruk og spilling…), men det er slitsomt. Nå får han fred og ro, og langsomme samtaler på skitur med mormor. Det er godt for ham.

Ballerinaen hadde også tenkt seg på fjellet, men en konsertinvitasjon til Marcus og Martinus satte en stopper for det. Men husets tiåring er ikke tapt bak en vogn, selv om hun hang litt med leppa over å ikke få kommet seg på hytta. Hun ringte til oldemor, og vips ble det et to dagers overnattingsbesøk. Nå er hun hjemme igjen, akkurat tidsnok til å rekke akedagen på SFO i morgen. Hun lider med andre ord ingen nød.

Eldstejenta jobber litt, og leser fag, og møter venner. Det blir også noen timer i arbeid med skolens teaterproduksjon, som har premiere rett over ferien, men hun er (heldigvis) ikke tungt involvert. Fotballhuet spilte kamp i dag, et knepent tap mot FFK, og nå har han ferie for alvor. De neste dagene har han følgende overveldende oppgavemengde: kjøpe en bokhylle, og fornye passet. Det bør være levelig 😉 De to små er i barnehagen og Gubben stresser med foredragene sine. Jeg stresser med en selvfyllende innboks kombinert med lettere panisk opplæring av vikarer.

Men vi har ikke noen fiolintimer eller sangkurs, ingen kjøring til dansetimer eller henting fra orkester. Ettermiddagene er rolige og fine, det er ingenting vi skal rekke. Lyst er det også, både til og fra barnehagen!

Det er gode dager, en liten pust i bakken. Samtidig vet vi at vi har spennende tider i vente. Jepp, gode dager. Faktisk så gode at jeg ikke klarte å motstå fristelsen til et bitte lite frampek mot vår, og det selv om julestjernene mine fremdeles nekter å dø så jeg kan få jula ut. Ergo; tulipaner i vinduet, foran snøen i hagen, og halvdaffe julestjerner på stuebordet. Mangler bare pepperkake-ostekake, så er årstidsforvirringen komplett, så det har jeg tenkt å lage til fredag.

Tulipaner foran snødekt tilhenger som ikke kom seg til Grønmo før det ble for glatt i bakken 😀 Idyll her, altså!

Ikke en dårlig vinterferie i det hele tatt. Selv om jeg savner hytta! Det ligger jo ikke an til noen påskeferie i år heller (eller det gjør det jo, men ikke akkurat i den norske fjellheimen), men vi satser på at 2019 blir et knakende godt kvikklunsj- og appelsinår. Så får denne vinteren bli et mikkmakk av vår og jul, papirarbeid og jubel, fridager og stress. Det er ikke så verst, det heller!

…. and, breathe.

Haha. En clickbait! Kanskje ikke av den mest tabloide typen, men for de trofaste tretten følgerne mine som leste forrige innlegg, er det på grensen til slemt med en slik overskrift. Forhåpentigvis ikke over grensen, og i så fall: tilgi meg. Jeg er ikke helt meg selv.

Kort innpå- det må være kort innpå, jeg har sjansen til tjue dyrebare minutters PC-tid alene på kjøkkenet, midt bant alle middagstallerknene (stekt laks og oldefarsalat, for de som måtte lure på det. Turbo snikspiste siste rest av laksen etter tannpuss, slik at eldstesønnen, som kom inn døra for en halvtime siden etter å ha sett Tosca sammen med storesøster, måtte steke seg en Grandis stakkars) som venter på at oppvaskmaskinen skal bli ferdig så jeg kan stappe den full på nytt. I stua sitter nevnte sønn med pizzaen sin, og Gubben med Surfacen sin- han mikker på et foredrag han skal ha til uka- og på TV-skjermen flimrer United mot Huddersfield i opptak. Der må jeg innfinne meg snart, for å ha kvalitetstid med sønnen min som jeg knapt har sett i hele dag, siden jeg har løpt mellom dansinger og øvinger hit og dit. Deretter har Gubben planer om å legge vekk jobben og finne fram ost og kjeks. Riktignok er har vi valgt å leve livet som Mamma og Pappa på fulltid, helt bevisst, men samtidig vet vi at vi balanserer på en hårfin grense. Noen ganger må vi si annet enn Hei, Hadet, og Har du husket å kjøpe melk til hverandre. Når kampen er over må jobb være jobb og blogg være blogg, og siden vi uansett må sitte oppe for å vente på attenåring på bursdagsfest på Nordstrand skal tiden fylles med kvalitetsprat, kosemat… og Farris, i tilfelle kjøring 😉

Jeez. Hvorfor plaprer jeg så fælt? Nervøsitet, kanskje?

I går. Det er jo det alle de tretten følgerne lurer på. Hva skjedde egentlig i går?!

Jo, det som skjedde i går var at min mann (ikke jeg?!) fikk en telefon fra organisasjonen vår, som kunne fortelle at…

 

 

 

 

 

 

 

 

… at….

 

 

 

 

 

 

 

 

( :-p )

 

 

 

 

…. at vi er godkjent.

Jeg klarte ikke å motstå denne da jeg handlet på salg hos Epleskrinet tidligere i år. Den er i størrelse 86-92 og dermed altfor liten for Bison. Høyt spill, men i går kunne jeg endelig poste et stolt bilde inne i den hemmelige Facebookgruppa vår for de som gikk på kurs samtidig som oss. Jeg kan naturligvis ikke poste noen bider av gutten, verken der, her eller andre steder, for p.t. er han slett ikke vår i juridisk forstand. Selv om jeg brenner av stolthet, haha!

Eller, for å bruke den lattermilde saksbehandlens ord, at «vi har fått tilsendt den mest motstrebende godkjenningen vi noen gang har sett. Utvalget hadde åpenbart ikke spesielt lyst til å gi dere noen godkjenning, og ber dere tenke dere om en gang til, hahaha, men de har ingen grunner til å gi dere avslag. Dermed er dere godkjent.»

Gubben ringte sporenstreks meg, som igjen sporenstreks ringte saksbehandler og forsikret om at vi virkelig hadde tatt til oss innsigelsene og vurdert og drøftet dette nøye, fnis fnis, og etter en grundig helhetsvurdering hadde funnet ut at vi likevel takket ja til tilbudet om å adoptere Gutt Y.

Hah!

Hahh!

Så ventet noen lange minutter før det sa PING! i innboksen, og jeg kunne trykke på en link og med haka godt nede på brystet se dokument etter dokument, bilde etter bilde, og til og med en videopresentasjon komme til syne på skjermen.

Og la meg bare si det først som sist: han er aldeles nydelig. Store, mørke øyne. Krusete hår. Et bredt smil med to tenner oppe og to tenner nede. En nese som faktisk minner om Gubbens.

Min… sønn? I rød t-skjorte, olabukser med bukseseler, sittende på en altfor stor stol med bikket usikkert rettet mot personen bak kameraet.

Oh, my heart. Klart det er han!

Langt, langt baki hjernebarken et sted dukker følelsen opp av babysangen med eldstejenta, den gang jeg var ung og usikker mor med korte skjørt og Marlboro Lights og var så opptatt, så opptatt av å vise alle at jeg dugde. Babysangen var en trygg oase, og the grand old lady of barnesang i Norge ledet oss igjennom klappeleker, rim og regler. Og Tula Tu Tula Baba. Aldri så alt at det ikke er godt for noe, for jeg catchet fort understemmen med sine overtoner av rød jord og krydder, og nå, nesten tjue år senere, skal jeg synge den samme sangen, på det samme språket, for en som ikke synes det er eksotisk på en flekk.

Livet er rart. Vi skulle ta Silkeveien, vi endte opp på et annet kontinent, og likevel bruker jeg akkurat to sekunder foran skjermen til å bestemme meg for at dette føles helt, fullstendig, 100% rett. Det er han. Selvfølgelig er det han. Akkurat ham, om han nå er sånn eller slik eller de spesielle behovene vipper den ene eller andre veien, slike ting spiller ingen rolle, for dette er min gutt! Jeg er klar over at det kanskje vile vært følelsen uansett hvem som dukket opp på skjermen, men det var likevel en veldig rar følelse, å kjenne løvemammaen slå inn foran PC’en på kontoret en helt vanlig, uvanlig fredag.

Så ja, vi ble godkjent. Vi er, høyst sannsynlig, de eneste i Norge som har fått klarsignal til å adoptere et barn til tross for at vi har seks biologiske, og vi har en drøss av personer vi skal takke når det nå går i boks. Og for all del, det har vært slitsomt og vi har holdt på å miste motet noen ganger, men vi visste at vi hadde en god sak- at vi holdt mål, og at det der ute er noen som trenger noen. Som trenger oss. Så ble det altså ham. Igjen bryter jeg fastetiden og våger meg på et aldri så lite Halleluja, og motstår bare såvidt fristelsen til å slenge på Queen (nå må vi ikke bli selvgode her, hehe. Det var tross alt på hengende håret, og kunne lett slått andre veien).

Hva skjer nå? Litt papirarbeid for oss, noen datoer som må settes i landet vi skal til, og så sitter vi på flyet. Jeg blir lettere panisk ved tanken på alt som må ordnes, men vi kommer nok i mål. Deretter inviterer jeg de som vil henge på på en helt spesiell reise, fra helt i nord til helt i sør.

Og bak reisen, og bak den første, famlende tiden hjemme, aner jeg konturene av… kan det være? Det vanlige livet. Der ingen slike store saker er uavklart, og du ikke tenker kanskje-kanskje ikke og går på tå hev. Der vi er oss- alle ni av oss- og dagene følger hverandre videre, videre, alltid videre.

God helg! 🙂

 

Sentrifuger og bassilusker

Det siste først: Etter flere dager med hoste og en stemme som ikke bare høres ut som Grace Jones (det er normalvarianten, det), men en hes, whiskydrikkende, innrøkt Grace Jones, slo forkjølelsen ut i full blomst på tirsdag. Ikkeno’ dramatisk, veldig irriterende. Jeg har holdt senga- for det meste- og forsøkt å holde meg rolig- for det meste- men kommer likefullt opp i over ti tusen forbaskede skritt hver dag og kan notere meg for et styremøte (dog, mitt aller, aller siste, hurra! Ønsker de fine folka i interesseforeningen lykke til videre, men for min del er det bare feil tid, feil sted. Kommer plutselig tilbake for å gjøre en innsats, men det blir ikke med det aller første) og et sangkurs med Turbo (med jakka og skjerfet på plass, der jeg ventet utenfor døra). Har derfor gått på halv fart, både med blogging og det meste annet.

Men som alltid, og kanskje særlig når det kommer til bassilusker og mammaliv, kommer sykdommen ikke uten en viss bonus. Sånn sett henger det siste sammen med det første- bassiluskene kommer enten du vil det eller ei, men det er kanskje ikke helt upåvirket av den sentrifugen som heter Hverdag, og som det siste halve året… eller året, eller de siste årene, whaddyaknow, jeg er ærlig talt ikke sikker lenger, har gått i akkurat litt for heseblesende tempo. Ikke mye, ikke sånn at vi drukner og alt er kaos. Bare fort nok til at du aldri rekker alt, og konstant henger litt bakpå. Med høy puls. «Husk å hvile», står det i damebladene utenfor tannlegekontoret, «lytt til kroppen». Lytte til kroppen?! Er det noen jeg er redd for å lytte til, så er det nettopp kroppen. Jeg er overhodet ikke interessert i å høre hva den måtte ha å si, og om jeg så fikk høre det, hva skal man liksom gjørra med det’a? Jeg er fullstendig klar over at man lever kortere, arbeider mindre effektivt, blir lat og utrent og har større risiko for Alzheimers når du sover mindre enn anbefalt dose, men hvor er Den Magiske Tryllestaven, da? Den som gir døgnet noen ekstra, fredfulle timer og raderer ut morgenstress?

 

Så altså- det er ikke så verst å være syk. Bortsett fra at du er… eh, syk, da. Noe som ikke er så innmari behagelig.

Men tilbake til sentrifugen: noe av det slitsomme- og morsomme!- med et hus med mange mennesker, er at det alltid skjer ting. Mange ting. Som denne uka, der vi kan notere oss noen sviende tap. Eldstejenta var på intervju til Sommerskolen, og for første gang i sitt liv ble hun rett og slett stående i skyggen. Det er ikke en erfaring hun har hatt plagsomt ofte før. Men gruppeintervjuet besto av henne og én attenåring til, resten var minst tjue og hadde enten tidligere erfaring eller holdt på med lærerutdannelse- eller begge deler. Visstnok gikk intervjuet helt fint, men det overrasker nok alle, ikke minst henne selv, dersom hun faktisk får en av de begrensede plassene. Mellomtejenta venter fremdeles på respons på auditionsøknaden sin, som kanskje aldri kommer (mors magefølelse), og hva verre er: bestevenninna har blitt innkalt. O skrekk! Gubben fant ikke fram (!) til foreldremøtet om mobbing i barnehagen, så vi fikk fravær der. Ellers bare jobber han. Hele tiden. På jobben, hjemme i sofaen, på do, over middagslagingen, og jeg får til tider en akutt lyst til å vise finger’n til han selgermannen fra Telenor som kom på døra og tilbød oss enda raskere internett. Vi trenger ikke raskere internett, tvert imot! Lille Turbo, som har vært så fornøyd med egen fiolinspilling, fikk plutselig en uerfaren vikar på gruppetimen og oppdaget til sin forskrekkelse at noen andre har begynt å spille med fingrene selv. Og vips var selvtilliten blåst bort- om enn kun midlertidig, håper jeg. Samtidig har vi en sønn som sliter med motivasjonen både med sport og fagvalg og synes det meste er litt gørr for tiden. Kronen på verket er en oboist som har ventet tålmodig på en solo i orkesteret sitt. Han har ventet… og ventet… og sett den relativt ferske sidemann få skinne med Svanesjøen og Star Wars. Men nå skal de spille Gabriels obo, og han var så glad, var så spent, visste at han hadde vært tålmodig og slikt skal belønnes. Han visste at han var god nok, mer enn god nok. Endelig var det hans tur til å få den forjettede førstestemmen…

… som selvsagt lå på sidemannens notestativ etter pausen. Det, mine venner, er hva vi kan kalle en skikkelig nedtur. Gabriels obo, altså! Selv min rause, omsorgsfulle og lite selvhevdende sønn kjente at det sved. Ordentlig.

 

Dager fins i alle farger, også grå. Uker kan være grå, for den del. Måneder også, og år. Jeg har vært der, og vet at de siste dagers nederlag (jeg kan jo slenge på et av mine egne: tirsdagens korøvelse, som jeg måtte møte på til tross for mangel på stemme siden jeg var mye borte i januar, var et absolutt lavmål. Basiller og trøtthet og jobbstress gikk opp i en høyere enhet, og siden jeg aldri har hatt pokerfjest må jeg ha vært den sureste, mutteste, minst deltakende koristen på lange tider. Ikke stolt!) i den store sammenhengen er et piss i havet. Det kunne vært så mye verre. Ups, det kan faktisk bli mye verre også, allerede i morgen, men den tid den sorg.

Jeg har brukt dagene i senga (eller skal vi si «i senga», mens jeg venter tålmodig på den dagen Fitbit’en viser total latskap og beina på bordet…) til å

a) Faktisk tenke over både Valentinsdagen og ikke minst Askeonsdag, og gjøre mine egne små, skjeve, rare forberedelser til fastetiden. Jeg er klar!

b) smårydde litt, med plenty av pauser for å få igjen pusten.

.c) pønske ut et system som frigjør et skrivebord i stua til ordentlig bruk, og får sofaen fri for klær (her glapp det ut et Halleluja, selv om det egentlig ikke er lov før første påskedag)

d) sett på arbeidsoppgavene på jobb med kjølig distanse, og funnet ut hva jeg skal prioritere når vi nå går over i en nesten panikkartet «opplæring av vikar»-fase i tilfelle positivt svar i morgen.

e) lest opptil flere sider av en bok.

f) i forlengelsen av punkt a om fastetid, har jeg i det minste fått velsignet huset over i 2018, og ikke 2016 som har hengt ved siden av døra vår i to år. Ikke rart 2017 ble som det ble! Jeg er for øvrig ikke alene om å være sent ute, en av bassene i koret tilsto at han også hadde 2016 hengende ved leiligheten.

… og selvsagt må skrytet over effektiviteten her avdekke at det er andre ting som må gjøres noe med. Neverending story! 😀

g) sovet. Ikke så forferdelig mange timer, men jeg har tidvis vært død for verden. Bokstavelig talt. Gu’ så herlig!

h) begynt å nyse og klø i øynene, noe som er et sikkert tegn på at våren er på vei. I alle fall pollenet. En hypotese som ble bekreftet av at denne karen var på besøk oppå det store laget med snø som ligger på verandaen:

Æ’kke det der en mygg da? I alle fall en slags mygg? #håpefull

I morgen er det fredag. Deretter er det vinterferie (som selvsagt også har blitt sånn halvveis i år, med masse krøll i innspurten. Nå ligger det an til å bli tynt befolket oppe på fjellet). Deretter… vet vi jo ingenting, før vi får svaret i morgen. Akkurat nå er jeg ganske sikker på et nytt avslag. Eller kanskje det bare er en forsvarsmekanisme. En ting er sikkert: en fødsel er ganske crazy, definitivt. Denne måten å få barn på er fundamentalt annerledes, men faktisk akkurat like crazy. I morgen kan jeg reelt sett være mor til sju. Tenk det! I morgen kan jeg skjelvende klikke «open» på et mailvedlegg og se han som resten av livet, for evig og alltid, skal være min sønn. Akkurat som ved en fødsel, bortsett fra at denne karen for lengst er sprell levende og allerede har levd et drøyt år på et helt annet sted og i dag- torsdag- overhodet ikke har noe med meg å gjøre i det hele tatt. Absurd. Og innmari skummelt. Tenk om det blir et nytt nei?

Hver dag har nok med sin egen plage. Jeg skal ta med meg harke-hoste-stemmen min og legge meg, og være fornøyd med dagene som har gått. Det ligger en lærdom her, både for små mennesker og store mennesker 😉

PS. Og hva jeg gjorde på Valentinsdagen?

Jeg sendte min kjære mann en oppmuntring. Jeg skrev en liten mail om at han er en strålende mann, bortsett fra at han har huet begravd i en eller annen device 24/7 og ikke legger ungenes klær på plass når han legger seg, og at det ikke er så ille at vi ikke skal ut og spise på Valentines, vi feirer akkurat som de rike og berømte.

Ja, og så la jeg ved dette bildet av Jamie og Jools Oliver:

Glitz and glamour, baby! <3