Dag 10-12: Sightseeingbonanza og girskifte

Hei, og beklager.

Story of my life, det der 😀 Til tross for min intensjon om å holde følge med hva som skjer her, løper tiden fra oss. Takk for alle hyggelige kommentarer, og beklager igjen at Ting Tar Tid her i gården.

Men ja, vi har hatt noen herlige, spennende og intense (for ikke å si utmattende) dager. Vi har opplevd MASSE. Vi har kjørt en del bil, gjennom spennende landskap. Vi har klappet en hel masse dyr, spist god mat, holdt på å blåse bort på stranda, kjørt på en fascinerende fjellvei hugget ut for hånd av tvangsarbeidere, samlet steiner og gått boomslang og rett og slett klart å trykke enormt mye Western Cape inn på tre små dager. Mye takket være vår fantastiske guide, som nå har blitt til et guide-par. Mannen i huset kom plutselig hjem etter et ukeslangt opphold ute i bushen (som guide, selvsagt), så nå har vi to glade, lommekjente, kunnskapsrike guider som har lagt opp et opplegg som er akkurat passe ambisiøst for komboen to voksne- en tenåring med begrenset tid- tre småbarn hvorav en rykende fersk i familien.

Tempoet har vært helt opp mot tålegrensen, men det har gått akkurat. Det er nok omvendt av hva de fleste andre gjør, det fornuftige ville jo være å spre turene utover. Men vi har vært nødt til å kjøre bånn gass av hensyn til Fotballhuet, som må få sett mest mulig før han drar. Heldigvis har de små tatt det pent. Den mest medgjørlige er faktisk vår lille ettåring, han elsker å kjøre bil og lar seg villig vekk bære rundt mens vi ser på flotte utsikter, pingviner, townships eller strutser. Takk og lov. Hadde han ikke tålt det ville vi selvsagt endret planene, den aller høyeste prioriteten er jo at han trives og har det bra. Men så lenge han overhodet ikke viser tegn på å mistrives med vårt noe vanvittige tempo, har vi bare fortsatt. Japanske turister ville ikke klart å være mer effektive enn hva vi har vært!

Til gjengjeld har vi fått en tenåring som er storøyd forbauset over at det var SÅ fint her, og er SÅ mye å se. Han syntes nok programmet var i tetteste laget (hei, ikke flere shoppingturer på Waterfront?), men når vi først er i gang har han vært entusiastisk over hvert eneste stopp vi har tatt.

I morgen skifter vi gir. Den eneste «utflukten» vi skal ta i morgen, går til flyplassen. Da vinker vil farvel til storebror, og han vil bli sårt savnet av oss alle sammen. Det har vært genialt å ha han med på starten av turen, han har vært til stor hjelp på mange måter, og når flere andre store barn var booket allerede var det kjempefint at i hvert fall én av dem fikk vært på hele prosessen. Han var med på det første møtet med lillebror, han satt i bilen da vi fikk ham overlevert og kunne kjøre «hjem» med et splitter nytt familiemedlem. Han har til og med fått sittet på gangen i tinghuset i Bellville, hehe.

Så han er fornøyd med turen. Faktisk så fornøyd at han gjerne ville vært her en uke til, eller aller helst hele oppholdet. Dét tar jeg som et stort kompliment, for det er ingen selvfølge at en 17-åring synes det er stas på ferie med mamma, pappa og tre småunger 😉

Men det går ikke, skolen (og treningen, og alle andre forpliktelser) kaller, og han flyr hjem med dyr påskebillett i morgen. Kryss fingrene for ham, når han skal dra alene via verdens snåleste flyplass, aka Bole International Airport.

Samtidig skal vi prøve å pakke sammen kaoset vårt her oppe i Durbanville. Det er ingen liten jobb! Men etter to uker i ekstraleiligheten til ekteparet van der Walt er det på tide å skifte beite. Vi flytter ned til Sea Point, nede i byen (enda en grunn til at Fotballhuet gjerne ville vært med videre, så mye er sikkert!). Og vi girer om, som sagt. Med mer sentral bolig og én «voksen» mindre, blir det til at vi legger opp et roligere program. Mer lekeplasser, færre utflukter, mer tegning og spill på rommet, mer siesta. Vil vi ut og se oss om, kan vi bruke bybussen eller red top bus, vi er i gangavstand til det meste og vil nok se mer av byen, men som sagt i et mer barnevennlig tempo. Som vanlig håper jeg det da vil bli mer tid til alt det andre- lesing, skriving, en og annen samtale med min mann… men vi får nå se. Jeg har hatt høye håp om slikt før, uten å få dem innfridd 😉

Uansett ligger jeg seriøst i bakleksa hva gjelder bilder. Stilt ovenfor dilemmaet om å ta tre dager på ett innlegg, eller begynne bakfra og arbeide meg opp, valgte jeg en tredje variant: her er korte glimt fra dagen i dag, så tar jeg de to andre dagene siden. Når jeg kanskje ikke har så mye annet å skrive om enn enda en tur til samma, gamle lekeplassen i Green Point 😉 I dag var vi på strutsefarm, og det var skikkelig artig! Først en liten rundtur der vi lærte om strutser (den har en hjerne som er mindre enn øyeeplet, stakkars, ikke rart den er mindre smart!) og deres rolle opp igjennom historien, og deretter fikk komme tett innpå med mating, kos med en vennlig liten dvergstruts ved navn TomTom, og til sist selve c-momentet: sitting på struts.

Håpløst lys, men her er en struts. Hehe. En hann, faktisk, siden hannene er svarte og hunnene er brune («Except the ostriches that come from Kenya, in Kenya they are all black!» forklarte guiden vår uten å fortrekke en mine 😀 )

Og strutsefarmen hadde mer enn strutser. Et par geparder på fôr, for eksempel, noen søte geiter og en hissig and som skremte vannet av minstemann, stakkars. og denne skilpadden, som vi alle fikk hilse på. Den bodde i en dam med noen krokodiller, men strutseguiden mente de var for små til å kaste bort tid på, hehe.

Prøve å stå på strutseegg. Strutseegg tar for øvrig én time å koke, inneholder like mye eggestoff som 24 hønseegg, og skallet ble tidligere brukt til vannbeholdere for buskmennene. De dekorerte også skallet med fine mønstre, og brukte stykker av knust skall til smykker (hør her! Strutseguiden ville vært stolt av meg!)

Sitte på struts. Litt skummelt, men veldig gøy!

Etterpå gikk vi på Moyo’s, en afrikansk hipster-restaurant ved sjøen. Dette er antilopecarpaccio, som ble etterfulgt av salat med strutsekjøtt. Ikke uten dårlig samvittighet 🙁 Småungene fikk boerewors og poteter, mens de store gutta spiste diverse afrikanske gryter med pap. Vi ble også ansiktsmalt med afrikanske mønstre, som de ekte turistene vi tross alt er.

Etterpå: strand. Ikke like bade-fint som det ser ut til. En ting er at vannet er iskalet på denne siden av Cape Town (atlanterhavet versus det indiske hav, stor temperaturforskjell), men bølgene var helt vanvittige. Det krydde av surfere og windkitere, men for oss med småbarn var det helt uaktuelt å gjøre annet enn å vasse…

… eventuelt sole seg. Her er to fine gutter med sol i øynene. Klesdraktene viser spennet: det er godt og varmt i sola (17-åringen), men med frisk vind (derav ullgenser på lillemann, men shorts på underkroppen), og det sedvanlige kaoset gjorde at han fikk den solhatten som lå øverst, og ikke sin egen. Ergo ut med blå solhatt med dyr på, og inn med Turbos vannmeloner. Pytt pytt. Verre var det at vi hadde glemt igjen nettet med badetøy. Det tok tre sekunder før begge de små hadde droppet truse, og jeg satt der og håpet intenst at a) det er lov med nakne småbarn i Sør-Afrika, eller b) vi satt så langt fra folk at ingen lot merke til det. Vi fikk senere oppklart at nakne småbarn er lov. Så vet vi det. Men det gjør at det blir få offentlige bilder av badeturen vår, for å si det sånn.

Mor, som ikke er så god på selfies, prøver å forevige ansiktsmalingen før leggetid. Hvis dere ser godt innimellom pigmentflekkene og arrene kan det hende at den synes!

SÅ får vi ta de to andre dagene: Cheetas og Butterfly World i forgårs, og Simon’s Town, scratch patch og Kirstenbosch når tiden forhåpentligvis tillater det senere i ferien. Nå skal jeg slenge meg i seng, for Fotballhuet er ferdigpakket og har annonsert at han håper å rekke en rusletur til parken før avreise i morgen. Og det skal vi få til!

Dag 8 og 9: Kontraster… og litt spenning!

Det går bare omtrent fem minutter mellom hver gang Gubben eller jeg stopper midtveis i en setning og sier «Så heldige vi er!».

Og selv om det kan bli litt repetetivt, skader det ikke å minne hverandre og oss selv på hvor heldige vi er, på så mange måter. Først og fremst er vi enormt heldige som har fått den lille gutten vår. Heldige som kom oss igjennom prosessen. Heldige som fikk en hentereise til et spennende og varmt sted, en hentereise som minner veldig om en særdeles innholdsrik ferie. Heldige som får ha med 17-åringen vår på dette, selv om de andre er savnet. Heldige som tross alt vet at de har det innmari bra der de er, henholdsvis i Japan med bestemor og i Køben hos venninner. Vi er heldige med leiligheten, og heldige som har tre uker til her, og…

… heldige med at nykomplingen vår er så robust og glad i å kjøre bil, sitte i sele og reise rundt. De siste dagene før eldstemanns avreise ligger vi ikke på latsiden. Det var rettsmøte på mandag, i morgen skal vi til Butterfly World, dagen etter til Kirstenbosch eller Simon’s Town, og lørdag skal vi se Best of the West. Det blir kjempebra, og ganske hektisk, men vi- og vår optimistiske guide- er bestemt på at Fotballhuet må få sett mest mulig før han skal hjem. Så får vi roe ned etterpå, gå i loop mellom lekeplassene og ha siesta på dagtid. Men nå kan vi ikke kaste bort tiden, og heldigvis henger lillemann med!

Dag 8 og dag 9 bød på store kontraster. I går var vi på besøk på NorSA-senteret i Wellington, vi hilste på staben- en av de adopsjonsansvarlige hvinte begeistret ved synet av gutten vår og utbrøt Hey, that’s my baby mens hun pekte på en oversikt over  adopsjoner i prosess- og kikket på babyrommet («You just go around and say hello and do whatever you want, but I have one rule: You can not leave the baby room with things you didn’t have when you went in!» spøkte Chris, vår guide og sjåfør for dagen. En artig og kunnskapsrik type som vekslet mellom sjåfør, sosialarbeider, suppekoker, helsearbeider, vitseforteller og reservepappa for alle barnehagebarna i township’en like enkelt som han svitsjet mellom engelsk, afrikaans og xhosa. VI kjørte også gjennom township’en og hilste på noen av beboerne, var på besøk i barnehagen og på lekserommene og kikket på suppekjøkkenet og helsesenteret.

Glimt fra township’en. Her skjedde en av de mange kulturelle glippene vi har hatt og kommer til å ha. Jeg tenkte at det var ufint å løpe rundt med mobilkameraet og knipse bilder av alt jeg så. Turen til Uganda vaksinerte meg litt mot følelsen av #barbiedrarpåslumturisme (som jeg tror er et fornuftig utgangspunkt å ha, bare så det er sagt. Men er man i tvil er det kanskje lurt å spørre…), så jeg dro ut på tur med intensjon om å lagre bildene i hodet. Halvveis i turen spør Chris litt forundret om vi ikke har med oss kamera 😉 Sånn kan det gå. Tanken var altså være høflig, ikke fremstå som uinteressert.

Bak her ligger søppeldynga, som også tjener som arbeidsplass og lekeplass.

Hva skal jeg si? Det er trist. Det burde ikke være slik at det lever mennesker i blikkskur uten vann og sanitær, unger burde ikke leke på søppeldynga. Det er mye sosial nød her, fordrukne mødre og fedre som drar sin kos, foreldre som gir beng i om barna kommer seg på skolen, mangel på fremtidshåp (arbeidsledigheten her ligger på sjokkerende 30%, og ingen får premie for å gjette hvem som er dårligst stilt i konkurransen om jobb). HIV og tuberkolose sprer seg som ild i tørt gress. Men- og det er viktig å få med- det var ikke bare elendighet. Det var også små, superenkle hus med tilløp til hage, det var samhold og vennskap, gutter som spilte fotball. Det forekommer sjelden vold eller kriminalitet innad i township’en, sa Chris. Kanskje det er forklaringen på det fenomenet som jeg med mine norske øyne syntes var pussig- at det var flere halvferdige hus midt i elendigheten. Hvis jeg hadde mulighet til å bygge meg et hus, ville jeg neppe valgt å bygge det der, resonnerte jeg. Men det er altså ikke slik at de som kommer seg bittelitt opp på stigen nødvendigvis ønsker å flytte.

Men uansett hvordan man vrir og vrenger på det, så er fattigdommen nesten ikke til å begripe, og barna der fortjener bedre. NorSA og andre organisasjoner gjør sin lille- men viktige- skjerv. Ære være dem!

Kryssklipp til i dag, der vi hadde fått dyttet på møtet med sosialarbeideren slik at vi fikk dratt til Bugz Play Park på dagtid. Kontraster der, altså, fra dypeste fattigdom i går til moro på steroider i dag. Bugz er som Leos Lekeland, bare innendørs OG utendørs, med masse, masse moro og med rimelig mat som faktisk smaker godt (spark i siden til diverse norske fornøyelses- og moroanlegg). Ungene løp i fire timer, og det mener jeg helt bokstavelig, og sovnet etter 30 sekunder i bilen da guiden vår hentet oss på ettermiddagen. Det er også fascinerende hvor møkkete en gutt på tre år er i stand til å bli. Bison hadde sand mellom tærne, i hårfestet og inni ørene, var seig av saftflekker og hadde i tillegg skiftet hudfarge fra lysebrun til mørkegrå.

Jeg tror jeg har sagt det før, men en god ting tåler å gjentas: min eldste sønn har imponert i dagene som har gått. Maken til snill og tålmodig storebror skal man lete lenge etter. Han hjelper, leker, passer og tuller, og småungene forguder ham selv om han er familiens håndvask-gestapo og alltid maser om bassilusker på hendene 😀

Vel hjemme bar vi de sovende ungene inn, og ventet på besøket av sosialarbeiderne som skulle forklare mer om bakgrunnen til gutten vår. Et ganske alvorlig møte, med andre ord, og jeg var smått bekymret med tanke på ungene som hadde sovet på ettermiddagen. Men eldstemann glimtet til igjen, og underholdt Turbo ute ved bassenget lenge nok til at vi fikk snakket i fred (helt til Bison fant det for godt å vandre splitter naken ut i stua, på treåringers vis. Fremdeles dekket av skitt fra parken. Gullmedalje til disse to foreldrene, altså, men sosialarbeideren hadde nok sett verre, og de var i tillegg veldig hyggelige damer med humor). Vi har fått litt informasjon om bakgrunnen hans fra før, så møtet ble mest småprat om gutten vår og familien (og Sør-Afrika og Norge og en hel masse annet), og vi ble forsikret om at dette var morens eget valg, hun hadde alternativer, men hun mente at det beste for sønnen ville være at han kom til noen med bedre ressurser. Det var det svaret vi håpet på, og selv om det ligger en tragedie i bunnen her, vet vi at vi gjør det som moren hans ønsket for ham. Vi fikk en god klem da de gikk, og ønsker om at han skal gi oss «much joy and love». Det kunne vi forsikre dem om at han er i god gang med allerede- ingen fare der! 😉

For å avrunde disse emosjonelt hektiske timene, fikk vi den perfekte avslutningen på dagen: Dunder og brak! Jepp, hvis dere ser på et værkart er hele Sør-Afrika dekket av lyn og torden og regnskyll i kveld. Bra for Cape Town, og spennende for oss. Vi ditchet iPad’en, skrudde av lyset i stua og hadde tordenvake i steden. Så krysser vi fingrene for at det regner max hele natta, og skrur seg av til vi skal ut på tur i morgen… til Butterfly World!

Dag 7: Yeeeeeeeah!

(«Gå og legg deg!» sier Gubben, han ser at jeg er i ferd med å sovne stående. Og jeg skal legge meg, men akkurat i dag går det faktisk ikke an å skippe innlegget. Så slem går det ikke an å være, når noen trofast henger med på reisen og lurer på hvordan det gikk i dag. Så bare fem minutter, og det første bildet jeg har hell med å laste opp. Det blir nok likar i morra!)

Yeeeeah!

… sier min sønn. Yeeah, yeah, yeeeah, og jeg lurer på om han øver til en fremtidig karriere som rockemusiker. Han er også grassat god til å hamre løs på søppelbøtta, kanskje det heller er trommeslager som er greia? Kort sagt: han blir stadig mer stuevarm, og når jeg tok ham på fersk gjerning i å rote i kjøkkenskuffen i morges var den siste rest av tvil blåst bort. Vi har fått en ettåring i hus igjen! 😀

Og han er VÅR! Min sønn er min sønn, nå også i juridisk betydning. Signed, sealed, delivered. Vi møtte opp, Gubben i sine spesielle happysocks med egg på (altså mønster, ikke flekker- som det jo også kunne tenkes å være når det er oss det er snakk om) og jeg med skjorta på vranga (fant jeg ut senere), og satt der mellom biltjuver og skattesnytere og ventet på å bli ropt opp. Men det var som guiden vår hadde sagt, og det skumle dommermøtet var ikke så skummelt likevel. Vi fikk en artig kvinnelig dommer med rødt, kortklipt hår og en herlig sans for humor. Are you sure you want me to proceed? Well, are you really sure you want me to proceed? – og med litt småprat og komplimenter om vår store familie (det slipper vi nok aldri unna) var vi stemplet inn og dett var dett.

Dere ser at det var innmari formelt inne hos dommeren? 😀 Her er mor sjøl, fnisete og lettere ustø på hånda, i ferd med å undertegne dokumentene. Etter signering hoppet sosialarbeideren og dommerassistenten fram og foldet ut et stort sørafrikansk flagg bakerst i kontoret, så dommeren, vi, The Terrible Two og storebror kunne posere foran for å ta bilder til minne om denne dagen. Og jepp, dere skimter hovedpersonen i bakgrunnen der, trygt på pappas fang. Han er sånn ca den søteste pjokken i hele Cape Town (sa hun med dårlig skjult stolthet).

Hurra, hurra, fest og fyrverkeri! Guiden vår slapp oss av på Tygerberg Valley, det kjempestore kjøpesenteret med egen food court og anbefaling om fiskerestaurant og champagne. Det er nok mange som gjør det, feirer litt skikkelig når det juridiske er ordnet. Men klokka var fremdeles bare ti om morgenen, fiskerestauranten var ikke åpen, og dessuten er det Familien Totalt Uten Stil det er snakk om her. Vi feiret med *kremt* KFC og Dunkin’ Donuts.

Men hovedpersonen var såre fornøyd, og vi? Vi er overlykkelige, og lettet over å endelig kunne se slutten på denne vanvittige prosessen. Nå gjenstår (nesten) brae moro. Og en hverdag tilbake i Norge, sammen med vår lille skjønne skatt med de mørke øynene, født med xhosa-klikk i munnen, Afrikaans i ørene og oppvokst med ski på beina (eller i det minste på en fotballtribune om vinteren). Som amerikanerne sier: Praise the Lord (og vi må også gi litt praise til klageinstansen i departementet, som godkjente søknaden vår til slutt. Rett skal være rett!).