Dag 6: Gå, leke, gå, leke…

I dag skal jeg for en gangs skyld fatte meg i korthet 😀

Ikke fordi det er mangel på ting å skrive om, men fordi det er rettsmøte i morgen- og i et forsøk på å unngå standardforsinkelsene som oppstår utover dagen skal vi møte grytidlig. Eller, ikke grytidlig, men grytidlig nok når vi er i feriemodus og skal ha tre unger og en tenåring (stikkord: hårsveis) ut av døra samtidig som vi selv skal være noenlunde presentable. Gubben har strøket skjorte, jeg har funnet fram den eneste presentable drakten jeg eier, og forberedt meg på spørsmålene som muligens kommer fra den nysgjerrige dommer. På tinghuset får vi også møte et annet norsk par som er her i samme ærend, det blir artig. Dog, artigst etter at rettsmøtet er overstått. Før alt er signert, stemplet og i boks er jeg nok ikke i skravlehumør, selv om det visstnok bare har skjedd én gang i historien at et par har fått problemer under møtet med dommeren. Det skal bare bli innmari godt å få det overstått.

Derfor skal mor tidlig i seng, for jeg må jo ta høyde for eventuelle oppvåkninger og/eller brytekamper med Turbo, eller tisseturer med Bison, eller andre morsomheter som kan frata en stakkars nervebunt nattesøvnen. Minstemann har hittil sovet veldig godt, men etter to netter kan jeg ikke akkurat snakke om en vane.

Uansett, i dag har vi gått og lekt, gått og lekt, gått og lekt. Og hilst på selene til slutt. Vi ble satt av på Sea Point klokka ti, og gikk deretter langs vannet, gjennom Greenpoint park, forbi fotballstadion og inn til Waterfront. Dette er en tur som kanskje tar 45 minutter i normalt tempo. Muligens en time. For oss tok turen bortimot fire timer, og det var ikke fordi fireåringen er treig- hun har et imponerende humør og ditto utholdenhet. Men vi er i en by der lekeplassene popper opp som paddehatter. De er overalt! Fine lekeplasser, artige lekeplasser, virkelig forseggjorte og morsomme lekeplasser. Vi har definitivt kommet til Turbo and Bison Heaven!

Bison i farta!

Men det blir enda bedre med litt drahjelp…

Sånn, ja. Alle er fornøyde.

Vi har fått etablert at Sea Point ikke akkurat er noen badestrand, til det er steinene for spisse og bølgene for store (selv om det finnes små, inngjerdede områder det går an å bade i). Vi så mange surfere, da, og akkurat her står de og ser på en sel som leker seg i dønningene. En frittgående, eller skal vi si frittsvømmende, sel!

Ah, Greenpoint park. Enda et sted der ordene kommer til kort, og Fotballhuet hadde heller ikke pust igjen etter en runde på alle treningsapparatene som sto til fri benyttelse ved inngangen av parken. Så grønt, så digert, så utrolig hyggelig, og Verdens Største (hey, var vi ikke på en annen Verdens Største for bare ti minutter siden?) lekeplass. Vi var her i over en time, og da vi endelig fikk samlet de skrikende, bæljende troppene våre som VIL HA MEEER, kommenterte Gubben at alle de morsomme installasjonene var kule, men nesten litt for store for Bison. Så setter vi kursen mot plantekonservatoriet og ut av parken, og på veien passerer vi…

… et eget småbarnsområde med like artige greier i miniformat, inngjerdet sådan. Det er snart påskeaften, så jeg sier Halleluja. De to siste ukene skal vi altså bo bare et kvarters gange unna, og værvarselet viser stabilt sol og gode temperaturer. Følelsen av at #detteblirbra 😀

En annen lekeplass: Turbo holdt på lenge på julenissens slede, og fikk også lokket lillebror med på leken.

Ikke bare lek- men også bilder, her av Lion’s Head.

Turbo er flink til å gå, men det er varmt. Da blir løsningen å kjøre togvogn!

Vi ruslet forbi fotballstadion, med noen interessante plansjer som viste boerfengselet fra 1900, historien om de svartes tvangsarbeid og masse annet nerdesnacks, men slike ting må jeg pent la passere når veldig få andre er interessert. En tur i pariserhjulet ble det derimot! Og som en sidebetraktning: det er så deilig å kunne si JA når en fireåring kommer løpende mot deg og ber om å få kjøre pariserhjulet. I de neste ukene skal jeg si så mye JA som jeg kan. Min oppgave som mamma er stort sett å si nei. Nei, vi har ikke tid. Nei, vi har ikke råd. Nei, vi skal noe annet. Nei, du er for liten.

Eller, som jeg sa fem minutter etterpå- nei, vi kan ikke kjøre Thomastoget, for vi skal være her lenge og må spare litt på moroa 😉 (det er jo ofte nødvendig å si nei, jeg er ikke gledesdreper av natur. Men Thomastog blir det- bare ikke rett etter noe annet morsomt)

Nok en fantastisk dag i boks, 17-åringen fikk litt alenetid på det gigantiske kjøpesenteret, far kjøpte deilig thai-takeaway på food market til middag, alle glade og fornøyde. Og skikkelig slitne, haha!

Og minstemann, da? Hvordan går det med han? Nei, han er like blid og glad som i går, og vi dropper stadig flere av instruksjonene vi fikk. Han spiser brød nå, så lenge det er i biter, og får krabbe rundt på gresset så lenge det ikke er for brunsvidd. Han smiler til alle han møter (nesten), og vi har fått mange komplimenter- og noen rare blikk 😉 Alt i alt fortsetter drømmetilværelsen som nybakte adoptivforeldre, og det er bare helt unntaksvis at vi merker tilløp til vanskelige følelser og uforklarlig gråt (som sikkert har sin forklaring). Da trøster og bysser vi, eller påkaller Turbo og Bisom som får ham til å smile igjen. Hvis trøtthet er en medvirkende årsak sovner han fort med kosekluten sin.

Han ligger der nå, i pingvinpysjen sin, en bitte liten gutt i en stor seng og en enda større verden. Det er så rart å tenke på at han er vår. Og vi er hans. Det er jo utrolig merkelig, egentlig, at man flyr inn fra andre siden av kloden og får overlevert et barn og BÆNG! så er man en familie. Samtidig føles det klink naturlig, det er en helt annen følelse enn når man passer et barn, for eksempel. Løvemamma var på plass umiddelbart, den særegne følelsen av å vite at det er min jobb å beskytte ham og være glad i ham akkurat som han er. Veldig rare greier, og jeg er så takknemlig for at jeg- og vi, tenåringsslampen inkludert- får oppleve dette. Sistnevnte har gått fra å være smått tilbakeholden til å tørke nese og synge nattasanger i løpet av tre sekunder.

Et dommermøte, og så er det i boks- håper vi. Litt nerver, på grunn av spørsmålene og ikke minst at vi skulle dobbeltsjekke et dokument som jeg ikke er sikker på at vi sjekket nøye nok (#paranoid. Vi sjekket jo selvølgelig, men det var samme dag som vi ankom, og da var vi litt i tåka…) Det skal bli skikkelig deilig å ha det overstått, kryss fingrene for oss!

I bakgrunnen her er Robben Island. Jeg tok noen bilder med sønnen min- altså den eldste- for å kunne si at «vi var nesten der». Men uansett hvor mye jeg ville likt å legge turen innom, er det en ordentlig turistmølje som tar hele dagen, i følge vår guide. Enda en ting på lista til en vakker dag… 😉

Dag 5: Surviving China??!

Det var jammen godt jeg ikke lovte å spise treningssokkene til sønnen min, ja. Tror dere ikke vår lille nykomling flesket til og sov natten igjennom? For å si det med min eldste datter- dette er helt sjukt. Kan det være lov å ha det så enkelt, med et splitter nytt barn i familien?

Jeg var så forberedt på kaos, jeg tok det som en selvfølge at dette skulle bli hard jobbing. Det kan det fremdeles bli (#gledesdreper), det kan jo hende han bare er smått i sjokk og ikke har kommet på å protestere ennå. Men bank i bordet, hittil har dette vært vanvittig mye mindre slitsomt, og mer koselig, enn jeg regnet med at det skulle bli.

Og godt er det, for de rundt oss tar det nesten som en selvfølge at dette går fint, dette går bra, har dere lyst til å kjøre til Simon’s Town på søndag? Og Butterfly world må dere få med dere, det er jo kjempeartig for barn! På tirsdag arrangerer adopsjonsbyrået en ganske lang tur til et av prosjektene sine i the townships (de fattige områdene), ingen uttrykt at det kunne være vanskelig å drasse med seg en rykende fersk nyadoptert ettåring på noe sånt.

For oss, som startet denne reisen med et helt annet land i tankene, fremsto disse planene som ganske ambisiøse. Jeg har vært medlem av noen lukkede grupper for Special Needs-adopsjon fra Kina, og der har pipa en helt annen låt. Just survive China. Hang in there, you just gotta survive China, it will get better when you are home. Eller den enda litt mer realitetsorienterende What if it doesn’t get better after surviving China? We’re three months home and still barely surviving. Kort sagt, inntrykket har vært at den første tiden har vært fullstendig grusom, du må bare holde ut og ikke la deg skremme av at femåringen kaster mat rundt seg og stikker av så fort han får sjansen, eller treåringen ikke snakker, spiser eller sover på fire døgn, eller at åtteåringen tisser på gulvet i protest.

Og her har vi knapt landet før folk begynner å snakke om krokodillefarm og de beste restaurantene i området. Er disse folka riktig vel bevart? Vinsmaking i Stellenbosch, lissom. Vet de kanskje ikke at adopsjon er hardt?? 😀

Nå må jeg skynde meg å legge til at jeg ikke tror at unger fra ett land er snille og greie, og at unger et annet land er vanskelige. Kina-gruppa mi består jo av foreldre til barn som nok ofte har uvanlig store utfordringer (i norsk skala), det er mange eldre barn, mange institusjonaliserte barn. Slikt bringer med seg helt egne utfordringer som man rett og slett ikke møter på når man adopterer en veltilpasset, kognitiv normal, trygt tilknyttet ettåring. Det kan neppe sammenlignes i det hele tatt, det er epler og appelsiner. I tillegg er jo ikke amerikanere (som det er langt flest av i disse gruppene) kjent for å uttrykke seg forbeholdent og forsiktig, særlig ikke i en gruppe som er ment å være et fristed, et sted å blåse ut. Da blir det veldig problemfokusert, og alle de tusenvis som seiler igjennom prosessen i Kina hører vi antagelig langt mindre fra. Så for all del, ikke les dette som at jeg mener at vi hadde flaks som ble «dyttet over» til Sør-Afrika og at alt herfra er easy-peasy og alt fra Kina SN er snørr og tårer. Slik er det naturligvis ikke.

MEN det var i alle fall den bagasjen jeg hadde i sekken da vi kom hit, og planene fra både guide og byrå slo meg som nesten urealistiske. Vi hadde fått beskjed om at sør-afrikanere generelt er ganske avslappet og laid back, men dette var da nesten i la-la-land? Det er vanskelig å tenke seg noe mindre hyggelig enn sightseeing med en hylende, mistilpass unge på slep (det må i så fall være sightseeing med en hylende, mistilpass unge OG tre utålmodige storesøsken, aka oss). Mitt forslag til guiden vår var noen få, barnevennlige turer- med en mengde forbehold om at ting faktisk går bra-, og at vi deler oss en del slik at Gubben og Fotballhuet kunne ta noen turer alene for å få sett seg mer rundt. Eldstemann skal jo dra hjem mot slutten av påsken, og det er unektelig litt synd å reise i et døgn og for deretter å gå i loop mellom leiligheten og nærbutikken.

Hun mailet tilbake med et litt mer ambisiøst forslag, dagen før vi skulle hente lillemann. Jeg tenkte mitt, men med forsikringer om at ting kan endres underveis ble det til at vi følger hennes forslag. Hadde noen sagt til meg før avreise at vi skulle dra tilbringe første fulle dagen vi har sammen med sønnen vår på busstur og til fots i byen, ville jeg trodd de hadde en skrue løs. Men heisann, så var det det vi endte opp med. Og sånn gikk det:

Vi kjører ned til sentrum for å ta en «topless red bus» tour. En grei intro for grønne turister, muligens kommer vi opp til Table Mountain også. Det er bare ett lite problem, vår guide aner at skyene for en gangs skyld nærmer seg byen…

… og hun fikk rett. Når vi er halvveis på bussturen vår og kan velge å hoppe av for å ta taubanen, kikker jeg på de tre ungene, tåken på toppen av fjellet, og tenker at næsj, vi får beundre fjellet på avstand denne gangen. Vi blir heller med bussen mot Camps Bay, som skal være idyllisk og barnevennlig. Og utsikten mot byen fra holdeplassen ved fjellet var det ingenting i veien med!

Nesten framme ved Camps Bay angrer vi ikke på beslutningen om å skippe Table Mountain. En time i kø for å stå på toppen av dette?!

Camp’s Bay. Utrolig vakkert, og i det grå lyset fikk jeg en mengde flotte bilder av The Terrible Two som poserer på de rare, digre steinene nede ved stranda. Men- og det er jo til å grine av, nå som bilde o v e r f ø r i n g e n funker- de ble ikke lagret på mobilen. Fy søren! Sønnen min reddet i det minste minnet om turen, med dette lille bildet fra sin mobil. I Camp’s Bay spiste vi lunsj under et tre i duskregn, og følte oss ganske så reisevante. Minstemann fikk baguette og smoothie, og var blid og fornøyd. Men så gikk duskregnet over til regn…

Så vi hoppet på bussen igjen og dro rett tilbake til Waterfront, der vi løp inn på Two Oceans Aquarium. Vår guide hadde skrudd opp forventningene i forkant, med lovnader om at dette var moro for både store og små. Det skuffet ikke!! Skikkelig bra sted, som vi garantert må tilbake til før vi drar hjem.

Etterpå ruslet vi tjue meter bort til havna for å hilse på disse, som lå og solte seg på en liten plattform mellom båtene:

Vel tilbake i byen lettet selvfølgelig skylaget, og vi tok en velsmakende (og rimelig!) lunsj i strålende sol på Watershed, en samling av fine butikker med mye spennende varer- sa shoppinghateren, så det sier litt. Har allerede planlagt tur tilbake for å kjøpe spreke badeshorts til min mann, en liten afrikansk bukse til min yngste sønn, og sikkert noen suvenirer også. Kanskje de til og med har koffert, så vi får det med oss hjem.

Men mens vi satt der og tygde, kom vi på at vi hadde glemt det andre barnevennlige stoppet som guiden vår anbefalte- St. George’s Cathedral, kirken til biskop Desmond Tutu. Dette er selvfølgelig pensum for 17-åringen. For hans yngre søsken kunne stoppestedet skilte med et marked til høyre, og en park til venstre, der man kunne mate ekorn. Eller, vi hadde ikke glemt det, men på vår linje het stoppestedet Long Street og vi hadde derfor ikke fått det med oss.

Men, det er jo ikke langt unna? Vi kan vel ta bussen bort og gå tilbake? Eller? Klokka var ti på fire, vi skulle hentes ved akvariet klokka seks. Og i erketypisk, klassisk familiestil bråbestemmer vi oss for at det er dummere å angre på noe man ikke har gjort, enn å angre på noe man har gjort, og bestemmer oss for å ta sjansen. Yes we can! Med tre barn under fem på slep, en Babybjörn og en vogn, i en særdeles lite fotgjengervennlig by. Hva kan gå galt, liksom?

Svaret, i alle fall i dag, var: ingenting!

Riktignok måtte vi haste forbi marked og kirke, Turbo rakk bare såvidt bli kjent med alle de lokale barna på lekeplassen inne i parken før vi måtte gå, og vi var ganske svette på ryggen der vi manøvrerte oss nedover Long Street og løp over femsekundersseanser med grønne menn (hvis vi var heldige) i byen med venstrekjøring. Men vi kom bare fem minutter for sent, og fikk sett både ekorn og en utrolig fin park vi garantert skal tilbake til!

Ikke spesielt skvetne, disse park-ekornene 🙂

Slike små «hus» i varierende størrelser, og store husker og trefigurer av dyr det går an å klatre på, er strødd over hele parken. Min datter er befriende lite klar over begreper som språkforskjeller, hudfarge og kultur, og klatret med verdens selvfølgeligste mine opp i megahuska sammen med 10-15 barn som tjatret i vei på xhosa. Der satt hun som eneste nordmann (duh!) og kanskje mer iøyenfallende, som eneste hvite (vel, mørke-hvite, i alle fall) person, og hadde det kjempegøy.

Og vår stakkars lille minstemann, da, hvordan gikk det med ham? I denne Velkommen til oss, herfra må du bare henge med i svingene-ilddåpen? Det gikk aldeles strålende. Han koste seg, byttet fra sele til vogn til arm, fikk smake på småbiter av alt vi spiste og drakk til og med vann fra flaska si, og smiler og babler i et kjør. Han elsker musikk, OG han er også av den rolige og sindige typen som tåler en dag på farten. Han likte fiskene og spesielt eremittkrepsene. Det er åpenbart at han hører til hos oss! 😉

Konklusjonen er at vi ikke bare er surviving, vi er thriving! Vi har virkelig hatt flaks med alt hittil, og gleder oss til en ny dag i morgen med lillemann. På farten igjen, selvfølgelig, men ikke med like mye på programmet.

Dag 4: Gjett hvem som…

… ligger og sover i denne senga nå?

Den har stått her siden vi kom. Oppredd, og tom. Og nå ligger han der, i en tynn blå ulldress med pingviner på, og sover med kosekluten sin tett inntil ansiktet. Det er helt vanvittig. Nesten ikke til å begripe.

Vi starter med kalde fakta først: det har gått veldig greit, langt greiere enn vi trodde. Vi hentet ham klokka halv elleve i dag. Det sørafrikanske adopsjonsbyrået er smarte, de legger opp til et langt (i vårt tilfelle laaaangt) besøk den ene dagen, og en kort henting den neste. Litt som tilvenning til barnehage, bare i megaformat. Vi skulle få all informasjon vi hadde behov for, de skulle virkelig få snakke med oss og bli trygge på at de overleverer barnet «sitt» til folk som kan ta vare på det, men alt det gjorde vi unna i går. Nå var det ingen vits i å seigpine, vi hentet ham, fikk noen poser med mat, leker (inkludert den viktige kosekluten) og klær, overleverte en gave, fikk en sønn til gjengjeld, klemte, hulket og kjørte.

Gaven, ja. Jeg MÅTTE jo bomme på noe, i vrimmelen av huskelister og gjørelister før avreise. Det er strenge regler for å gi gaver, de skal ikke koste for mye, men noe bør man gi, enten til babyene på barnehjemmet eller til fosterfamilien. I vårt tilfelle hadde jeg husket å kjøpe en barnedings til bruk for babyer (siden de stort sett alltid har en baby boende hos seg midlertidig), men jeg hadde ingenting til fostermor. Joda, jeg var innom Husfliden (#butikkenjegbådeelskeroghater) og svei av et par tusen kroner før vi dro, men de gavene pakket jeg ned til Japanfarerne. Ingen norske suvenirer i min koffert. Og vi bor sånn til at det ikke bare er å stikke ut på shopping heller, det eneste som er i gangavstand er et bittelite kjøpesenter. Jeg skulle så gjerne gitt fostermoren noe… fint, og endte opp med en MEGAKJEDELIG sjokoladeeske fra Ferrero Rocher. Verste gaven i mitt liv. Og jeg er i utgangspunktet dårlig på gaver 🙁 Men Turbo tegnet en fin tegning og vi skrev en- om jeg må si det selv- veldig fin hilsen, og så trøster vi oss med at det er viktigere at vi holder vårt ord og sender brev og bilder via adopsjonsbyrået etter hjemkomst.

Ja, og så kjørte vi, da. Vi dro med tre unger i bilen (beklager, min sønn, du går fremdeles under betegnelsen «unger», selv om du er 17) og kom hjem med fire. Hvordan skulle dette gå? Ville han få panikk? Avvise oss helt? Ville han spise, hva om han nektet å spise, han er jo så liten og puslete (eller så er han bare ett år, og jeg har hatt den kraftige Bison som minstemann så lenge at jeg har glemt hvor små de er)? Hjelp??!

Siden jeg fremdeles ikke kan poste det særdeles fine bakhodet til min sønn på internett, poster jeg i stedet Turbos favorittpalme som en illustrasjon. Det er den høyste palmen i verden, sier hun. Og det, tenker den ikke så innmari objektive mor, er en god beskrivelse av gutten vår også. Han er liten, han har ikke hatt de beste oddsene, har noen ekstra utfordringer, og er allikevel så rank og rett. Small, but mighty!

… og så gikk det så usannsynlig greit. Gubben og jeg har flere ganger blitt stående og se på hverandre, måpende, og lure på om dette virkelig er sant? En gutt som krabber rundt og leker. En gutt som lærer seg det ene trinnet ned fra stue til kjøkken uten å falle. En gutt som smiler og ler, og til og med drakk litt vann (sorry, fosterfamilie, men te med sukker og melk sitter langt inne for en nordmann, altså. Han hadde selvfølgelig fått det hvis han ikke drakk noe annet. Men det gjorde han, og virket fornøyd). Vi ruslet til parken og tilbake, han tok en liten lur, spiste middag, lekte litt til, lo høyt når jeg sang for ham mens jeg skiftet bleie, plasket i badekaret, og sovnet uten større dikkedarer. Min manns kommentar: «Han er jo MYE enklere enn de to rakkerungene der inne! Og vi som trodde vi var gode foreldre, mor, vi har visst feilet stygt». Etterfulgt av en latter, selvsagt, men jo- den første dagen har vært så enkel og grei at jeg har måttet klype meg i armen.

De som kan en ting eller to om adopsjon tenker selvfølgelig med en gang på «indiscriminate attachment»- altså at han ikke er så blid og medgjørlig fordi han er sånn, men fordi han ikke er ordentlig tilknyttet og derfor mangler evnen (sånn mer eller mindre, tilgi meg at jeg ikke skriver en lang avhandling om dette her, det blir litt tabloid) til å skille mellom nære personer og hvemsomhelst’er. Og at han ikke bare vil smile til oss og gi oss et smellkyss, men like gjerne kan gjøre det samme til kassadama i butikken eller utleierne våre eller parkeringsvakten nede i gata. Men, jeg så også tegn på sorg. Han var stort sett blid og fornøyd, og når han ikke var det gikk det lett å trøste ham, men det hendte at han lette etter fostermoren, krabbet rundt og lette med blikket.

Og det mest hjerteskjærende av alt, øyeblikket da han våknet i bilstolen inne på soverommet vårt, i halvmørket, og lå der helt stille med skrekk i blikket, og det rant én eneste liten tåre ned fra høyre øyekrok. Åh, lille venn. Det er ikke lett, dette.

80% latter og glede, 10% vemod, og 10% enormt, tyngende ansvar. Det er kanskje den største forskjellen fra egenfødte barn. Ikke at jeg ikke føler ansvar for dem, absolutt ikke! Men det er en vesensforskjell å ha en nyfødt og det å få overlevert en ettåring med klare likes og dislikes, med medisinske tilstander vi kan lite om (det høres verre ut enn det er, men bare det å skulle smøre insektsbitt med kremer du ikke forstår stort av er skummelt), som har helt andre sterke og svake sider enn dine biologiske barn og du MÅ knekke koden kjapt, ellers kan det bli vanskelig- eller til og med farlig (vår lille tass krabber som et lyn og ser ut til å ha kontroll i trapper. Det har han ikke! Glad for at fostermor var tydelig på akkurat det, ellers hadde han hatt kul i hodet to timer etter overtakelse og jeg hadde hatt svart samvittighet…). På toppen av det hele har du ikke egentlig noen «rett» på ham heller (tabloid igjen her. Ingen har rett på sine barn. Men du har om mulig enda mindre rett på et annet lands statsborger, som i tillegg har bodd lokalt et helt år. Vi har liksom fått ham på nåde, om dere skjønner?) så eventuelle tabber blir liksom så veldig store.

Pust med magen, Helle. Han ligger i senga si, han overlevde første dagen, det gjorde vi alle- The Terrible Two inkludert-, og det kunne faktisk ikke vært særlig mer harmonisk enn dette. I går var vi fem personer, og nå er vi seks. I morgen våkner han opp, og selv om det fremdeles føles fremmed og han sikkert savner sitt gamle hjem, er vi i det minste de samme personene som vi var i går. De to morsomme storesøsknene er klare for mer klam omsorg og artige sprell. Og den nybakte mor og far tusler fortumlet rundt og gratulerer hverandre gang på gang med å ha fått den fineste lille gutten vi kunne ha fått (høres dette kjent ut, eller? 😉 )

Nå er det bare ett eneste hinder igjen før vi er 100% familie, og det er rettsmøtet på mandag. Og tror dere ikke at representanten vår snudde seg i bilen tidligere i dag og forberedte oss på at dommeren hadde signalisert at hun hadde noen ekstra spørsmål til oss? Jeg blir koko. Først avslag her, så avslag der, og når vi endelig er i mål så blir til og med rettsmøtet- som egentlig bare skal være en formalitet- muligens et skikkelig avhør. Gaah.

Litt som huskene i den brunsvidde parken. Fram og tilbake, fram og tilbake, hvilken paragraf er det vi skal opp til eksamen i denne gangen, mon tro? #lei

Men en dag av gangen. I morgen er målet å bli enda litt mer kjent med vår splitter nye sønn. Ja, og så skal ha en lang dag med sightseeing 😮 En ting er sikkert- vi har ikke havnet i Kina! Forvirrende utsagn? Forklaring følger i morgen! Men nå er det natta. Fostermor påsto at gutten sover natta igjennom, men hvis han får til det første dag hos en ny familie skal jeg spise treningssokkene til sønnen min en ekstra stor is i morgen. Tatt i betraktning at minstemann har overrasket oss positivt hele veien, tar jeg rett og slett ikke sjansen på treningssokkene 😉 God natt!