Danseblomsten

Kjøpesenteret Victoria Wharf, helt i enden av Waterfront i Cape Town, er stort. Kjempestort. Lange haller iflere etasjer strekker seg i alle retninger, butikker, butikker, butikker vegg i vegg, restauranter i alle prisklasser, det du ikke finner her er ikke verdt å ha.

Det er mye morsomt for barn også. Hamley’s, for eksempel, og Toy Kingdom med den grønne frosken som symbol, du har Toys’R’Us og Prima Toys. For ikke å snakke om alle de spennende butikkene med afrikanske varer i sterke farger. Utenfor én av dem står en diger legofigur av Nelson Mandela. I en annen sitter en mann og lager perlekunst midt i butikken. Det er trommer og perlepingviner, det er leketøy laget av resirkulert skrapmetall, og de typisk sørafrikanske «lappe-bamsene» slåss med trefiguerer av krokodiller og løvehoder til å henge på veggen. Masse, masse spennende.

Ungene maser litt, selvfølgelig. Mamma, kan jeg få det kjempefine Vaianaslottet? Se, pappa, en neshorn-sekk, sånn vil jeg ha. Når sant skal sies er det mest fireåringen som maser. Treåringen bare løper. Det er en evig utfordring å holde tritt med de små beina som løper i alle retninger mellom godsakene, og ikke minst heisen som er det morsomste av alt, og selv om vi har skriblet navn og pappas telefonnummer på armen er det smått nervepirrende hver gang vi må ta turen gjennom senteret for å komme oss ut på den andre siden, ved havna. Det er nesten hver dag.

Men ett sted stopper han. Første gang det skjedde fikk jeg panikk, vi var så vant med at han befant seg et eller annet sted 10-20-30 meter foran oss. Litt til høyre eller venstre, kanskje, men alltid foran, alltid på vei til neste spennende sted. Vi fikk oss hver vår joggetur, Gubben og jeg- Du tar den retningen, så sjekker jeg bortover her, ok?- men til slutt fikk jeg den lyse idéen å sjekke bakover i gangen også. Det kunne jo hende at han hadde oppdaget is-butikken vi prøvde å passere i all stillhet.

 

Og der sto han. Bom stille. Foran en billigbutikk, typ Tiger eller Nille, fylt opp av billig ræl fra Kina. Tusen ting du ikke trenger- «festlig» pastabestikk og «morsomme» håndkleholdere som knapt er i stand til å holde et lommetørkle, Rubiks kube uten farger, småfrekke lightere, bokholdere i rosa og mintgrønt og blått som vil knekke under den første lille påkjenning. Teite ting, ting som ikke kan måle seg med den elektriske modellbilen i Toy Kingdom eller det gigantiske Vaianaslottet på Hamley’s.

Guttungen står der med nesa klemt inntil vinduet, i sandaler og dinosaur-t-skjorte og med solhatten på snei, dypt konsentrert. Resten av verden kan passe seg selv, Bison er opptatt. Han stirrer og stirrer, han har oppdaget verdens åttende underverk.

Danseblomsten.

En liten, tullete innretning med en blomst som beveger seg opp og ned av en plastikkpotte, takket være to bitte små solcellesensorer. De har to stykker på utstilling, blomstene står der og danser, og Bison er fjetret. Dette er det flotteste han har sett. Lego-Mandela og trommene med ekte skinn kan ikke måle seg med danseblomsten.

Panikken er over for denne gang, du må komme med oss, Bison, vi skal gå på akvariet i dag! Motvillig lar han seg dra med i retning resten av familien, og snart har vi vår fulle hyre med å løpe etter ham igjen, der han er på sin alltid rastløse løpe-ferd langs blomsterbutikker og rader med sportstøy.

Så skjer mirakelet: han glemmer den ikke. Treåringer (i hvert fall mine treåringer) har til vanlig et oppmerksomhetsspenn på omtrent tre sekunder. Ting er bare spennende helt til det kommer noe nytt, og jeg regner med at blomsten straks vil være glemt. Men hver gang vi er innom, stopper han og ser på danseblomsten. Med lengsel i blikket. Han maser ikke, han bare står der og ser. Og han får de minuttene, mens jeg innvendig himler med øynene og tenker på all den unødvendige plasten som får plass i denne sjappa og hvor fort det vil ende på dynga.

Den siste dagen kjemper jeg hardt med egne prinsipper. Vi skal snart hjem, vi har kjøpt en ekstra koffert for God’s sake, og vi skal hjem til et hus som har sånn ca 300 000 flere duppeditter enn vi noen sinne kommer til å trenge. Jeg er den typen mor som gruer seg til barnebursdag, ikke fordi det er noe stress å organisere (selv om det er det også), men fordi vi uten unntak sitter igjen med et berg av dagbøker med selvlysende penn, Marcus og Martinus-pynteputer i ekstremt brannfarlig materiale, Elsa-vesker med løs rem og minilegosett, og selv om man skal være takknemlig for at barna har venner og at de får bursdagsgaver og slikt (jeg er det!), får jeg akutt lyst til å rive av meg håret- hvor skal vi gjøre av dette, da? Hvordan unngå at pennen ender opp i støvet under senga og korken forsvinner, og hvordan unngå å blande delene fra de fire forskjellige minilegosettene? Vi.Trenger.Ikke.Flere.Ting!

Men Bison. Du lille, lille gutt. På en reise du ikke forstår helt, langt hjemmefra, med en lillebror som praktisk talt kom ut av intet, i et virrvarr av opplevelser og inntrykk og nye dyr hver dag, i et kjøpesenter stappet med alt en treåring kan ønske seg, så er det altså danseblomsten som ble hans venn. Her har han stått og sett på den, med store øyne, og vinket farvel når mor og far insisterte på å haste videre. Hvem vet, kanskje danseblomsten er en av de tingene som fester seg i treåringens hode og for alltid vil være synonymt med Sør-Afrika, det at masseprodusert plastikk fra Shenzhen gjør ikke hans opplevelse dårligere.

Prinsipper in a pig’s arse. Jeg signaliserer ordløst til Gubben at han skal dra med seg ungene videre. Så piler jeg inn i butikken, og for 99 rand er danseblomsten min. Senere pakker jeg den ned i kofferten, og ikke før vi sitter utmattet i et berg av skittentøy og suvenirer to dager senere finner jeg den fram. O lykke!

…  slik gikk det til at en totalt ubrukelig plastdings fikk hedersplassen i stuevinduet. Og hver morgen, før vi skal til barnehagen, er treåringen bortom blomsten sin for å sjekke at den danser som den skal. Blomsten danser trofast, treåringen smiler fornøyd. Nå kan dagen begynne.

… så da passer det jo fint å ønske alle en god uke, med noen vennlig nikk fra selveste Danseblomsten.

Rapport fra Hjemmefronten ;)

Etter en drøy uke på norsk jord, kan vi konstatere én ting: det er godt å være hjemme. Riktignok var Cape Town så flott, og turen vår så fin, at det nesten fristet å bare droppe hjemturen og bli værende- men du verden, Norge har sin sjarm, tross alt. For eksempel har de små allerede hørt Vålerenga skoles musikkorps øve til 1. og 17. mai fra verandaen- noe som selvsagt var stor stas, og de løp inn og rasket med seg det første flagget de fant:

… og et halvspist hamburgerbrød, hilsen Bison.

Minstemann ser ut til å trives upåklagelig. Han er godt stuevarm nå, både i huset og i familien. Han maser hvis noen har noe han ikke har (særlig mat eller drikke, det er godt å se at den klassiske «Jeg ogsåååå!»-småbarnsreaksjonen er på plass), han protesterer hvis noen vil ha lekene hans, han forlanger å komme på fanget eller bli løftet opp. Jeg tar dette som tegn på at han føler seg trygg, noe som bare blir ytterligere forsterket av skepsis mot andre. Vi har allerede vært på skolen, der tiåringen selvsagt ville vise ham frem til alle venninnene sine. Og han smilte og showet, men ville bare sitte på armen hennes. Når noen forsiktig prøvde å ta ham, snudde han seg vekk og klamret seg til storesøster. Tilknytning, hurra!

Han blir stadig tøffere på to bein, og jeg gleder meg til det blir varmt nok til at vi kan ta av sokkene! Sokker og glatt parkett er ingen god kombo for småttiser som er litt ustø på beina, og skolene er så klumpete å ha på seg. Men han øver, og han spiser- og drikker vann, he-hey!- og ellers gjør vi som vi har gjort med dem alle sammen, lar han grise med middagen og putte det i munnen som han vil ha. Med tiden venner han seg til det meste, og ellers er det jo bare å pøse på med d-vitaminer og Sanasol og håpe at håret hans vokser langsomt 😀

Ut på tur, aldri sur. Den første søndagen hjemme ville The Terrible Two vise lillebror Totoroskogen!

På veien fant vi masse, masse hestehov. Og noen hvitveis.

Første stopp: treåringen får grus i skoen etter akkurat 75 meter. Åff kårs.

Vi fant ut at Totoroskogen er mye mer magisk om sommeren, når alt er grønt. Men det stoppet ikke Turbo fra å klatre på det hun fant- noe som er litt ekstra godt å se etter det som hendte i Sør-Afrika.

Storebror og lillebror tar en liten prat.

… og elva er jo «fascinerisende», nå på våren når snøen smelter. Godt å sitte på storebrors arm når det bråker så fælt!

Storesøsknene hans fyker i alle retninger, som alltid. Eldstejenta er jo russ, men heldigvis av den fornuftige typen hittil (selv om det kan diskuteres om utendørsbad i april er så fryktelig fornuftig… men det er i alle fall den type knuter som ikke får mor til å miste nattesøvnen), og i går fikk hun beskjed om at hun hadde landet den sommerjobben hun var sikker på å ikke få. Den jenta, altså! Eldstesønnen er godt i gang med sesongjobbingen på Tusenfryd, og selv for en topptrent idrettsgutt er lange dager på beina i en restaurant tøffe saker. Men han trives, og han tjener penger, og han får den forjettede attesten- og mor hever pekefingeren støtt og stadig, med advarsler om å ikke påta seg for mye. Jeg vet av bitter erfaring hvor lett det er å bli hekta på jobb og lønn, og gutten har jo strengt tatt litt annet å holde på med også. De to i midten går inn i årets travleste sesong, med danseoppvisninger og konserter i øst og vest, oboisten rekker akkurat en orkestertur til Bergen før han skal stå til konfirmasjon.

Og i går var mor tilbake her. Som i fjor og i forfjor og årene før det. Det blir liksom ikke ordentlig vår uten hustrige aprilkvelder på sidelinja. Jeg skal villig innrømme at det var skitkaldt, men til tross for temperaturen og begynnende forkjølelse var det herlig å være tilbake!

Min sønn bar kapteinsbindet i en tett kamp som dessverre endte 0-1. Men når 17-åringer spiller greit mot 19-åringer har de ikke mye å skamme seg over. Sa den objektive mor, haha! 😀

Og jeg?

Jeg må til min skam melde at jeg bare ligger på lading. Det er late dager nå, selv om Fitbiten sjelden er under 15 000. Men jeg har med hensikt prøvd å holde «må gjøre»-tingene nede på et absolutt minimum. Selv da har jeg jo mer enn nok av tråder å holde i og ting å organisere- og mye har vi da også fått gjort. Det som hastet aller mest, handlet om konfirmasjon (papirer og faddere og registrering og slikt, masse mailing hit og dit), reguleringstannlege (neverending story med vår mellomste, men etter mye baluba har han i det minste litt regulering på plass i kjeften og fått trukket én av de to jekslene som må ut før han endelig er ordentlig i gang), papirarbeid for Lykkeliten (papirarbeidet var IKKE over ved rettsmøtet i Bellville, for å si det sånn. Det er en hel haug som skal ordnes i etterkant, men nå er vi i gang!) og NAV (jeg måtte jo få avslag på søknaden om foreldrepenger, så da er på’n med klage og dokumentasjon og tjo og hei). Vi må også tromme sammen en barnebursdag i nærmeste fremtid, og en del vanlig oppfølging rundt barnehage og skole og aktiviteter- 2. mai peker seg ut som en höjdare her, med to skoleforeldremøter, et møte i Unge Talenter OG en bursdag på toppen av det hele. Same old, same old, jeg drukner i mailer og kalenderkræsjer, og har min fulle hyre med å sy sammen logistikken i skjæringspunktet mellom dugnad i barnehagen og generalprøve i Lillestrøm- nå også med tre, ikke to, småbarn på slep og en mann som muligens står på farten til USA nå igjen.

Åh, som jeg gleder meg til denne permen kan pakkes bort og vekk!

Masse, masse, masse dokumenter og skjemaer og ting som skal bekreftes og signeres. Men vi tar litt av gangen, og…

… DISSE er i alle fall sendt, mens Turbo var på sangkurs. O lettelse!

Men morgenene!

Morgenene er annerledes. Stresset er borte, det er verken høy puls eller høye stemmer, og alt er permisjonens fortjeneste. Vi er jo mer enn tidlig nok oppe til at alle skolebarna kommer tidsnok, og Gubben går på jobb når det måtte passe ham. Å fjerne mors 8:00 i Oslo sentrum-deadline har gjort underverker for morgnene våre. Sånn generelt er det rart å ikke være på jobb, og jeg kjenner et blaff av følelsen av å sitte på sidelinja når meldingene tikker inn på Facebook om forhandlinger, oppgjør og action- men akkurat morgenstresset savner jeg ikke et sekund (ja, og innen jeg skal tilbake igjen er jo tanken at jeg har lagt en uslåelig slagplan og rutine som gjør alt så meget bedre. Vi får se. Jeg har åtte måneder på meg, så noe må jo være mulig å få til…).

Og selv om vi regelmessig trekker gjennom byen på vei til det ene eller det andre, er ikke tidsplanen like stram. Å få Turbo til sangkurset på Majorstua kl 16:30 ser annerledes ut når Lykkeliten og jeg kan forlate huset i ro og mak etter en rolig dag hjemme, enn når man løper fra en hektisk dag på jobb og bare akkurat når den t-banen som betyr at du rekker det hvis jentungen ikke somler i garderoben. Jeg prøver å være bevisst denne følelsen. Følelsen av å kunne gå, ikke løpe. Solvarmen i ryggen når vi går mot bussen, den lille hånda i min store, tid til å følge de glade småbarnstankene hennes nå som jeg har dem. Følelsen av å kunne la Bison balansere enda en ekstra gang på steinene før vi drar hjem, eller telle alle de søte sneglene med hus på ryggen. Luksus.

Gjensynsgleden av av det enorme slaget, da treåringen var tilbake i barnehagen og fant alle de Store Maskinene der. 

Og når Lykkeliten sover, da legger jeg meg også. Og sover. Eller bare ligger og lar tankene flakse. Eller slumrer. Så får husarbeidet vente litt, de store planene vente litt, humla suse. Til tross for at jeg burde gjort både ditten, datten og ikke minst duttelutten. Jeg liker jo å tro at jeg er en slags evighetsmaskin, det er bare å peise på og peise på, er du sliten så er det bare å bite tenna sammen og stå i det enda litt til. Men etter å ha gjort dette i årevis, er det uendelig godt med litt singringsmonn. De evig etterlengtede marginene. Puste, puste, ha tid til å kjenne på takknemligheten over alt som er så fint i de dagene som flakser forbi.

Dessuten skal du ha litt batteritid igjen, for å kunne glede deg over fire repetisjoner av den samme Peppa Gris-boka på rad, haha! #ettåringalloveragain

La humla suse- helt bokstavelig talt. Det sitter en liten humle på pottekanten der, de har begynt å dukke opp og flyr vindskjevt og forfrossent rundt huset. Enda et tegn på at vi går mot varmere tider. Og det gleder vi oss til, både Lykkeliten og mor!

Hjem, kjære hjem

… eller skal vi si seng, kjære seng?

Et sikkert tegn på begynnende alderdom, når du er superhappy over å være tilbake i den gode gamle senga di. Men FY som jeg sov fra onsdag til torsdag! Skjønt, det hadde jeg nok gjort uansett seng, etter 24 timer på reisefot og akkurat to timers nestensøvn.

Turen gikk i grunnen greit. Takket være den siste kofferten jeg fikk rasket med meg på Tyger Valley kjøpesenter, fikk vi plass til alt pikkpakket vårt- neshornputa inkludert. Vi fikk til og med tatt oss en tur ut på lekeplassen, som hilste oss med tåke og høye bølger- som for å si Farvel, folkens, det er ikke trist å reise hjem til norsk vår nå. Men det var rart å stå ved gjerdet og se elevene ved Sea Point High spille fotball, rødbussene kjøre forbi, og kelnerne på Rocklands vaske bord, og vite at det garantert er en god stund til neste gang vi får se dette.

 

 

 

Jeg er sikker på at værgudene gjorde dette grepet bare for vår skyld. Dagen før var det 28 grader i skyggen (bortsett fra at det ikke var noen skygge).

Deretter bar det ned i resepsjonen, der Bison for siste gang fikk tatt High five, low five, baby five med resepsjonisten (han nevnte at han hadde planer om å reise til Norge en gang- om det var snakk om reelle planer eller bare ønskedrømmer er ikke godt å si, men han fikk i alle fall visittkortet til Gubben og tilbud om gratis Oslosightseeing hvis han skulle gjøre alvor av planene). Herr og Fru Guide kom for å kjøre oss til flyplassen, og hadde med gaver til ungene- en liten koseape til minstemann, en lastebil med båt på tilhengeren til Bison, og et sommerfuglsmykke til Turbo. Vi har virkelig vært godt ivaretatt av disse to, og anbefaler dem gjerne videre til andre, grønne Sørafrikafarere! De driver et vanlig guideselskap også, det er ikke noe krav om å ta med seg en baby hjem, hehe.

Flyturen gikk som sagt greit, til tross for at det var trøbbel på hvert eneste sted underveis. Først var det noe med billetten. Deretter noe med passet til minstemann. Så var det stressopplegg i Addis, siden flyet fra Cape Town var forsinket. Til slutt var det passtrøbbel i Norge også, siden damen i skranken ikke visste hvordan hun skulle registrere en passholder uten fødselsnummer (forsåvidt forståelig problemstilling, det! Det hele endte med at han fortsatt har sitt nødpass, siden det er den eneste gyldige identifikasjonen vi har. Men vi måtte love dyrt og hellig å levere det inn så raskt vi har andre papirer og pass i orden). Deretter manglet vi en koffert.

Bakhodet til minsten, litt bagasjetralle, og mine føtter på den røde løperen til Ethiopian Airways. Bortsett fra at den røde løperen på EA ikke betyr noe bra- alle vi som sto der hadde trøbbel med billettene, haha!

Det er fjerde gangen jeg er innom Bole international airport. Og hver eneste gang har jeg tenkt at det hadde vært vanvittig gøy å komme seg ut av flyplassen og ut i gatene. Addis Abeba, for et eventyr! Selv denne gangen kjente jeg på lysten til å løpe ut og se meg om- selv om den ble betraktelig dempet av å drasse på tre overtrøtte småbarn og en småstressa mann. Men en vakker dag…!

Dette er pinadø en krise. Rett og slett.

Men! Ingenting av dette representerte egentlig noen krise. Mitt kriseøyeblikk kom da vi en-de-lig gikk inn for landing ved Gardermoen, og jeg til min store skrekk fikk se at det lå snø på jordene i Ullensaker!

Til tross for det, så er det noe helt eget ved å vandre ut i ankomsthallen og føle seg så hjemme som det du gjør etter noen uker i utlandet. Her er det ingenting å lure på, ingenting jeg ikke skjønner, ingen koder jeg ikke kan. Ingen menn som bærer kofferter, verken med eller uten vest eller tipsbehov 😉 Bare Gubben, som kunne nyte en eneste fridag (*host* Den fridagen tilbragte vi på skift med minstemann og foran PC’en , i et forsøk på å nøste opp i alle ting som hadde gått oss hus forbi eller blitt lagt på is underveis. Det var MYE å ta tak i, for å si det sånn, ikke minst etter at Gubben slettet alle mine kalenderoppføringer i Outlook ved en glipp…) før det var tilbake i jobb.

Men for en flying start vi fikk! Mormor & co har ikke ligget på latsiden. Vi kom hjem til blomster i pottene ved døra, til en ryddig veranda og ferdigvasket tøy i sirlige bunker der det før hersket kaos. Bokhyller er ryddet og støvsuget. Til og med krydderhylla er nå sortert i alfabetisk rekkefølge! Jeg har ingen illusjoner om at vi klarer å holde det spick’n’span (selv mormor måtte innrømme litt panisk rydding før vi kom, det er bare sånn det blir når det er kjempehektisk med unger som skal hit og dit hele tiden), men kanskje litt? 😉 En glede å komme hjem, i hvert fall, når huset vinker velkommen med skinnende vinduer. Og mormor er herved nominert til årets helt (sammen med bestemor, som tok med 10- og 14-åringen til Japan).

Ungene? Turbo og Bison var super-duper-ultra-bultra-kjempeglade over å få gå i barnehagen igjen, og på sangkurs igjen, og i morgen er det jammen dansing igjen! De hoppet nærmest til barnehagen begge to, ivrige etter å møte vennene sine og sikkert også fortelle mer om turen enn andre strengt tatt er interessert i å høre. Treåringen var også i ekstase over å  møte sine andre venner igjen- altså de stakkars sengevennene som ikke fikk være med til Sør-Afrika (de tre andre Dinglisene, Happa og Happa og Happaline og Tiko og Fisken, som alle har vært dypt savnet underveis).

Tilbake her, som alltid. Turbos kommentar, som akkurat har tilbragt en måned i hurramegrundtland med safari, dyr, Thomastog, is nesten hver dag og lekeplasser overalt: «Hurra, Bison, nå kan vi BALANSERE igjen!».

Tiåringen min- som alltid med smått aparte og veldig kul hårsveis- kan konstatere at våren faktisk er på vei, til tross for mors tvil. Det var usigelig godt å få en klem av den lillestore jenta mi.

Jeg fikk til og med bivåne første øyeblikk i russedress. Sånn går det med babyene våre etterhvert! Jeg fikk lokket henne ut til en bildeserie, og håper på tilgivelse for bruk av et bilde som tross alt ikke identifiserer noe mer enn skolen (og hvilket Harry Potter-hus hun tilhører). Stolt? Gjett på ja!

Og så godt det var å se de andre ungene igjen! Åh, som jeg har savnet dem! Det vanket klemmer og klemmer og enda flere klemmer, og stakkars minstemann må nærmest beskyttes mot den evige tilstrømmingen av forskjellige storesøsken som bare mååå klemme og kose og leke. Han kjente tydelig igjen Fotballhuet, som jo var sammen med oss i starten- noe storebror syntes var ganske stas.

Og minstemann, da, minstemann. Vår lille Lykkeliten

Slik kom da Lille Lykkeliten til ett av verdens minste land

Og skjønt han va’kke rare biten, så var han dog en liten mann

Han hadde mørkebrune øyne, og håret var så sort som kull…

Han har jo vært en drøm hele veien. Og er det fremdeles, for all del. Men nå begynner jo virkelig moroa. Han vet selvfølgelig ikke dette, men fram til nå har vi jo vært i feriemodus, det har vært rare dager med fire timer på Home Affairs den ene dagen og pingviner den neste. Han har hengt tålmodig med på lasset, men noen normalitet kan vi jo ikke snakke om. Den begynner nå. For siste gang har han flyttet, det som er senga hans nå er det som kommer til å være senga hans, både menneskene og lekene og turene våre er konstante. Jeg gleder meg til å se ham utforske omgivelsene sine, bli kjent og trygg og blomstre- forhåpentligvis. Det er i alle fall ikke noe som tyder på det motsatte.

Planen nå er å ha så rolige dager som vi kan. Nesten kjedelige. Vi går til barnehagen, er hjemme/går en liten tur, og henter i barnehagen. På ettermiddagen dukker det ofte opp saker og ting, så dagene hjemme blir så rolige som mulig…

… hvilket passer en sliten mamma utmerket. Det har vært intenst, dette, og oppladingen til turen var jo spinnvill. VI har brent lyset i begge ender etter jul, både Gubben og jeg. Oh yes, jeg har planer- masse planer- men akkurat nå skal vi gjøre det vi må (papirarbeid, blant annet) og minst mulig annet. Når han sover, skal jeg sove. Jeg gir meg en uke på å sose rundt og bare være Minsten-mamma på heltid, og håper at en mørbanket, lykkelig og omtumlet sjel kan få samlet og roet seg.

Forhåpentligvis faller også bloggen inn i sin vanlige, litt haltende rytme. Jeg beklager virkelig slurvete innlegg og mangel på svar. Jeg skal forsøke å hente meg litt inn igjen (og aller først dobbeltsjekke spammen for eventuelle ekte kommentarer som ikke har sluppet igjennom. 99,9% av kommentarmeldingene i innboksen dreier seg om suspekte legemidler eller enda mer suspekte nettsider, så det hender at noen «ordentlige» kommentarer drunker i all tramadolen og viagraen. Men det skal jeg gå skikkelig igjennom ASAP).

Men tusen takk til alle som har hengt med på denne fantastiske, spennende, emosjonelle og ikke minst hektiske reisen! Det er vemodig at kapittelet om Sør-Afrika lukkes for denne gang- men samtidig er jeg utålmodig etter å starte på det neste: Livet med lille Lykkeliten! Ha en strålende fin helg (gjerne bokstavelig talt, yr.no!).