Månedlige arkiver: mai 2018

Ordknapp onsdag

Publisert av

…litt på etterskudd, men det var sent hjem og tidlig i seng i går. Tross alt var det den O’ Store Kompanidansedagen, med forestilling som ikke var ferdig før ni. Likevel var det oppmøte så tidlig som 14:30, så jeg måtte sende beskjed til læreren om at Ballerinaen måtte gå tidligere fra skolen for å rekke hjemom for skift og mat. Og da jeg kom hjem fra fiolintimen til Turbo, så jeg tydelig at mellomstejenta hadde vært hjemom og ordnet ting på egenhånd. Dette lå igjen på stuebordet:

Her i huset lærer ungene viktigheten av å føre lister i ung alder. Jeg måtte jo smile, hun hadde fått med seg både mat, «hår ting», «strømpebokse» og ikke minst lader. Å rydde opp etter seg, vel, det tar vi siden 😉

Borte var gjørma fra søndagen. Nå var det hårspray og mascara til den store gullmedalje!

Jeg fikk DET blinkskuddet fra forestillingen. Ballettjentene i nydelig positur, 100% symmetrisk, jentungen min i midten foran. Men igjen, det er flere enn henne på det bildet, og det blir for tett og for nært. Dere får bare tro meg på at det var et vakkert syn, og ellers ta til takke med mindre avslørende varianter:

Offisielt avslutningsbilde vil jeg tro er ok. Til venstre står to vinnere av Drømmestipendet, som ble utdelt av ordfører Marianne Borgen i pausen. Du vet at avslutnings- og konsertsesongen går mot slutten når du ser ordføreren snike seg foran køen og du tenker «OK, der er hun igjen, ja». Den ene vinneren var en kjempeflink breakdans-gutt på 14, og innen musikk var det en fjortenåring som spilte trekkspill (!) så jeg ble blank i øya. Helt sant! Det er utrolig mye flink ungdom der ute!

Videoer blir alltid så kornete at ansiktene ikke synes. Her er altså mini-svanene.

… og ikke for første gang slår deg med at ballettjentene burde danset med handicap, for å si det sånn. Det er en krevende kunstart de har valgt seg. De andre kompaniene, særlig hiphop og jazz, er kule og actionfylte, med musikk som frembringer spontan klapping og hoiiende tilrop. Ikke et vondt ord om Tsjaikovskij, jeg synes jo dette er nydelig, men det er ikke like publikumsvennlig. Og ballett er brutalt. Disse jentene har trent beinhardt i årevis, og allikevel ser det hele latterlig enkelt og lite imponerende ut. De vifter litt mer armene og strekker beina hit og dit, og that’s it, liksom. Samtidig er linjedans-koreografien enormt krevende og alle detaljer synes, det skal det ikke mer enn ett lite feilgrep (en arm som er for sen, en minisvane som danser med feil bein først) til, så virker det rotete og amatørmessig. Jaja, de har ikke valgt den enkle veien, det skal de ha! Og jeg ser stor forskjell fra i fjor, de har en helt annen modenhet i bevegelsene sine nå. Flinke var de, og særlig adagioen var imponerende. Godt jobba, svaner jenter!

Min lille frøken var i alle fall fornøyd (selv om rosa knakk!), og ikke så rent lite lettet, og nå er det sommerferie. I alle fall på papiret, for det skal danses både sånn og slik også i ukene som kommer. Og i sommerferien. Og på dansecamp.

For ikke å snakke om at det er på tide å legge kabalen for høsten. To be continued… #sikksakksmil

Multisport Challenge!

Publisert av

I går- den hittil varmeste i rekken av alle varme dager på Østlandet, med 27 grader i skyggen- satte vi kursen mot Seiersten i Drøbak. Anledningen var «Drøbak Junior Challenge», en multisportkonkurranse for voksne og barn i forskjellige aldersklasser.

Her fra starten. Dette var skikkelig opplegg, med bannere og flagg og sponsede premier. Speaker og bakgrunnsmusikk. Og strålende sol!

Man blir aldri utlært som mor, og dette var helt nytt for meg. Vi har aldri vært på noe sånt. Vi har vært på friidrettsstevner, speiderturer, friluftsdager, cellohelger, menighetsturer, fotballcuper, orkesterturer, dansecamper og «Fløyte i fokus»-dager, men multisport? Aldri. Og vi hadde fortsatt å leve i uvitenhet, hvis ikke en mail hadde dumpet ned i innboksen min for noen måneder siden, fra en fjerdeklassepappa som forsøkte å sette sammen et lag for datteren sin og lurte på om Ballerinaen ville være med. Etter å ha sjekket og dobbeltsjekket kalenderen (jeg lever i evig angst rett før sommeren, og det var reell fare for kræsj med kompanivisningen her. Etter fire-fem mailer til kulturskolen var imidlertid faren avverget og kysten klar!) spurte jeg jentungen, som brukte et kvart sekund på å både si JAAAAAA og hoppe opp og ned. Ingenting i veien med engasjementet, i hvert fall.

Tre jenter lader opp før start og finpusser taktikk snakker om skolegreier og musikk og slafser appelsin før startskuddet går. Topp!

Jeg kunne lett ha overtenkt dette arrangementet. Hva skal de gjøre? Hva skal de kunne? Er dette bare lek, eller er det noe alvor her? Er de andre jentene gode, sånn at min lille dansefrøken kommer til å sinke hele laget? Sykkelen vår, den som er arvet ned fra to storebrødre før henne, er ikke den litt for stor? Hvordan skal vi… osv osv. «Heldigvis» har vi jo levd de siste ukene i evigvarende unntakstilstand, og andre kalenderkriser og arrangementer har krevd min oppmerksomhet kontinuerlig (det eneste jeg fikk gjort, var å sende av gårde en mail til de to andre pappaene og varslet om at vår deltaker ikke var spesielt god i orientering, noe som er svært moderat stressnivå til meg å være).

Det var da enda godt, for det var et veldig hyggelig og laidback arrangement, og det var slett ikke påkrevet med styr og ståk i forkant. Noen- særlig guttelag i ungdomsklassen- hadde tydeligvis vært i hardtrening fram mot denne dagen og hadde klare vinnerambisjoner. Andre var ikke fullt så drillet, men kom typisk fra idrettslag og var nok bedre forberedt enn oss. Men det var også flust av hobbydeltakere som bare ville ha det moro.

Og moro ble det! De startet med å gå en runde med sammenbundne ben, før de måtte sykle en lengre runde (her oppsto den første og eneste krisesituasjonen, da Ballerinaen klarte å slå stykker giret mot en stein. Sykkelen var totalt ubrukelig, giret og kjedet hang og slang, far måtte jogge og hente den- og frøkna var pent nødt til å løpe resten av runden mens de andre syklet. Eventuelle vinnerambisjoner gikk i døden sammen med giret, nå gjensto det bare å gjennomføre med stil). Tilbake igjen måtte de gjennom en bane med forskjellige fysiske utfordringer- presisjonskast med ball, trekke hverandre på bildekk over et jorde, åle seg gjennom gresset under lave sperringer, bære et vaklevorent byggeklosstårn over en bane i fellesskap- før de skulle jogge til et vann. Ved vannet skulle de ta seg over med line, men de fleste endte nok i vannet og svømte mesteparten av turen. Deretter mer løping- før moroa ble avsluttet med en 200 meter lang tur i det som best kan beskrives som en gjørmebekk. Med hindere, selvsagt, som de måtte forsere enten over eller under. Lukta var ubeskrivelig, og det var også synet av jentene som Iiiiiik’et og Æææææsj’et seg gjennom den surklete gjørma. Ballerinaen mistet skoen sin, og nok en gang måtte far trå til og redde utstyret (Hey! Husmora vil også ha litt kred her, for jeg reddet den gang nummer to- ved å vaske skoene og klærne så fort vi var inne av døra, og nå er de utrolig nok like fine igjen).

Prøv å gå så fort du kan på denne måten…!

Bison- som fikk gnålt seg til å ha med sykkel han også, noe som antageligvis reddet dagen hans (og dermed vår)- står storøyd og ser på deltakerne vasse gjennom gjørma.

Surkle, surkle! Litt etter dette satte tiåringen min skoen skikkelig fast i gjørmebunnen og gikk på trynet…

Her er beviset på at det var gjørme, ikke sølevann. Kladdete, grisete, illeluktende gjørme!

Alt i alt var det en kjempefin opplevelse. Lagarbeid, problemløsning, kreativitet og fysiske utfordringer, som de mestret veldig godt utfra sine ganske begrensede forutsetninger (den ene jenta hadde vært med en gang før, den andre var like helfersk som Ballerinaen). De gjennomførte løypa på presentabel tid, selv om de havnet langt fra premieplassering. De hadde det moro sammen, veldig moro! Alt trenger ikke være så innmari alvorlig bestandig. Det er så altfor lett å glemme når du er mamma til vinnerskaller som tar ting seriøst.

Og der jeg sto i den stekende sola, med tre småunger- som var forbausende tålmodige, selv om det ble mye gnål om vafler på slutten- var jeg så glad for at vi hadde sagt ja til dette. Panneklask til mor: tiåringen din er mye tøffere og sterkere enn du trodde, og viser både utpreget lagånd og evne til å ta styring når det trengs. Dette har selvfølgelig ligget der hele tiden, men blir naturligvis ikke så synlig når hele hennes treningsverden dreier seg om dans, dans og atter dans. Det var på høy tid at hun fikk løpt seg tom for luft, brølt helt fra magen av anstrengelse og bakset i gjørma, hun også. Hurra for enkle arrangementer som gir mulighet til dette, også for de som ikke kan binde seg opp til enda mer regelmessig oppmøte i hverdagen.

Heiagjengen vår- Minstemann med upåklagelig tålmodighet og treåring som heldigvis fikk med seg sykkelen og kunne suse lykkelig rundt på sletta. De hadde «Knøtte-challenge», et eget opplegg for de minste besøkende, noe som alltid gir en STOR stjerne i min bok. I år fikk vi dog ikke prøvd oss, siden de var litt for mange, litt for små og det var litt for varmt. Men kanskje neste år?

Tommel opp på alle måter! Så ja- vi skal ikke se bort fra at det blir en retur til neste år, for dette ga mersmak. Heia Team Supergirls 2019!

Lørdagstanker

Publisert av
  • Utenfor vinduet:

Det er mange småkryp man kan studere om sommeren!

  • Tanker om uka som gikk:

— Det ble ganske bra, synes jeg. Til å være en typisk uke i mai/juni:

Det er ikke til å unngå å bli svett, selv med lang trening i mai/junitilværelse.

Konfirmasjon i boks, og det var en veldig hyggelig ettermiddag. Et lite, men koselig selskap, komplett med sang og bildekarusell signert mormor, og flere taler til en rødmende og smått flau konfirmant. Men han satte pris på det, det var lett å se. Fine gaver fikk han også. Tror ikke de har havnet på Instagram med breial bildetekst, dog, det var nemlig lite cash, men han fikk en reise, noen summer på konto og ikke minst både barbermaskin og slips! Kort sagt- skikkelig konfirmasjon, men likevel moderat. Jeg har ikke lyst til å ende opp som en Husmor (73), Gjøvik- parodi. Ikke vi har råd til det heller, forsåvidt.

Ellers har vi løpt fra det ene til det andre, selvfølgelig. Akkurat som forventet. Men det går greit, sikkert fordi Mor Sjøl er hjemme med minsten og lever en begivenhetsløs tilværelse i opptil flere timer daglig, og Far Sjøl slapp å reise til USA likevel.

 

  • Vi spiser:

— Grillmat. Sånn går det når varmen smeller til og far vasker grill. Ellers: fiskegrateng, pitabrød, for det meste enkle middager siden vi ikke har tid til å gjøre så mye med mat i disse dager. Noen ganger gjør mannen min opprør, og insisterer på å lage skikkelig god mat- selv om vi ikke har tid- men for det meste hersker fornuften.

Ja, også har vi fått oss en ny sommerdessert-favoritt: Iskald jordbærsuppe! Turbo fant den i et reklameblad fra Rema, Bison hjalp meg med å lage den første testversjonen. Siden da har vi laget den to ganger, og en ny klassiker er født. Enkel, lettlaget, sommerlig og frisk!

 

— Vi har også smakt årets første rabarbragrøt, med rabarbra fra hagen til min stemor. Da kan vi offisielt erklære sommeren for åpnet!

 

  • Hører på:

— Champions League-finalen.

Jeg hadde høye forventninger til denne kvelden. Så for meg hele familien i sofaen, grønnsaker og dip, potetgull og brus og Real Madrid-fotballtrøyer. Det ble ikke helt sånn: småungene som hadde sovet på ettermiddagen var ikke skikkelig i seng før kampen er godt i gang (for meg er dette Krise med stor K. Halve moroa med CL, og andre kamper for den saks skyld, er jo det som skjer før kampen. Show, innmarsj og Champions League-hymnen. Selv i Fotballhuets seriekamper er det ikke det samme å komme dinglende et kvarter inn i kampen…). Eldstesønnen er på trening og rekker bare andre omgang. Gubben sitter riktignok i sofaen, men har hodet begravd i et foredrag han plutselig skal holde på tirsdag. Sistemann i CL-gjengen vår har vært på kammerakademi-øvelse og orksterøvelse i hele dag, og har forståelig nok ikke orket å stelle i stand stort.

Det er ofte sånn her i huset. Det blir ikke akkurat som planlagt. Men kampen er spennende, da! Selv for en svoren Madrid-tilhenger er det dog vanskelig å ikke ha litt sympati med keeper’n til Liverpool i kveld.

 

  • Kjenner lukten av:

— Epsomsalt og lavendelolje fra badekaret henger fremdeles igjen og blander seg med duften av nybakt brød. Legg til syrin som siver inn av de åpne vinduene, så blir det ikke så gæli, det. Ikke i det hele tatt.

 

  • Gleder meg over:

— Fnising og hoiing fra badekaret daglig, der tre (!) små underholder oss på skift med spillopper og lek . Jepp, minstemann er godt over sin vannskrekk, takket være The Terrible Two. Nå er det mer sånn at vi må fjerne ham etter en stund, siden han plasker så mye og vilt at han ødelegger leken for de andre to 🙂

— Sommerlørdager som denne. Barn som soler seg på verandaen med mango og ananas i plastbokser, leser bok og hører på Despacito med hakkete mobil-lyd. Sykling i veien utenfor etter middag. En storesøster og lillesøster som stikker sammen på butikken og kjøper is. Det er så mange fine øyeblikk om sommer’n.

— Og selv om jeg sutrer og klager over antallet avslutninger, så var det fantastisk å avslutte uka med en konsert i stemningsfulle Ladegården i går kveld:

Av personvernhensyn måtte jeg fokusere på min sønn, men dette er altså en trio som har øvd sammen hele skoleåret og serverte noen nydelige stykker for obo, fløyte og klarinett. Stolt mamma (og veldig, veldig varm sønn! Varmt lokale, dressbukser og et usedvanlig krevende instrument er virkelig ingen enkel kombinasjon. Jada, han fikk en kald brus hos Ali på hjørnet etterpå)

  • Er bortskjemt med:

Blomster, blomster, blomster. Det plukkes morgen, middag og kveld. Den ene svette buketten etter den andre blir overlevert av små, håpefulle fjes, ivrige etter å være snille. Jeg klager ikke!

  • Stresser med:

— Turbos burdag. Nå kræsjer den planlagte barnehagefesten med bursdagen til eldstejenta. Ikke at det spiller noen rolle, for hun er jo invitert i bursdag på sin egen bursdag.

Gah. Har jeg nevnt at jeg IKKE gidder å feire min egen bursdag?! 😀

— Vi er godt i gang med papirarbeidet til minsten. Folkeregister? Check. Lege? Check. Helsestasjon? Check, der var vi på fredag og har dratt i gang prosessen. Men registreringen hos direktoratet endte med retur, fordi vi hadde Rett Kopi-stempler og underskrifter fra en MailBox-filial og ikke fra en offentlig tjenestemann *sukk* Ja, vi betalte for hvert verdiløse stempel, usj.  Dette må vi få fikset.

 

  • Har på toppen av husholdnings-gjørelista:

— Rydde i skuffene til Turbo. Jeg har en pose i gangen der jeg stapper ned tøy som er for smått eller slitt, og det aner meg at et dypdykk i Turbos skuffer vil fylle opp den posen ganske fort. Det er dumt med skuffer og skap fulle av gammelt tøy som ikke blir brukt, det gjør at det nye forsvinner i mengden. Og den tøtta der mangler ikke fint, nytt tøy, nå rett etter Sør-Afrikatur og bursdag…

— Endelig, etter å ha tenkt på det i årevis, har jeg skaffet meg en oppskrifts-perm. Så, nå gjenstår «bare» å få oppskriftene ned fra nettet, fra papirhefter, fra utskrifter med flekker på, og inn i et system i permen. Det blir bra- når det blir gjort. Ehem. Men det er virkelig et mål at den etterlengtede permen ikke skal ligge på vent et par år til før jeg får ut finger’n!

 

  • Snakker med ungene om:

— At å forfalske mammas underskrift på en auditionlapp som måtte leveres der og da, er forståelig, og jeg er ikke sint, og det er selvsagt helt greit å melde seg på, men… å forfalske underskrifter er strengt tatt noe som heter dokumentfalsk og ikke en vane man skal legge seg til. Den skyldige er dog godt under kriminell lavalder 😉

— Klare beskjeder. Klare og tydelige beskjeder. Til meg, til lærere, til sjefer, til alle som trenger å vite det. Jo, jeg trenger å vite om du skal være borte hele søndagen når vi skal besøke bestemor, eller om du sier ja til en jobbvakt en dag vi er en voksenperson i manko for å få kabalen til å gå opp. Ser du at noe kræsjer, må du fikse det nå- ikke håper at det ordner seg. Dette er en gjenganger som jeg frykter jeg ikke blir ferdig med før sistemann flytter ut.

— For de minste går det i de mer grunnleggende ting. Som for eksempel at det er lurt å ha på seg klær når du åpner døra for noen. Det er nemlig ikke så selvsagt, nå som temperaturen ligger godt over 25 grader og de minste ofte springer rundt i huset og hagen mer eller mindre nakne. Men altså: klær- kjekt å ha på seg når det kommer fremmede 😉

  • Ukas grisekjøring:

Når du skal hjem etter sangkurs og aner fred og ingen fare, for å gå rett inn i denne gjengen som skal på guidet tur i nabolaget ditt- da råkjører du med barnevogna for å slippe å havne bakerst!

  • Ukas overraskelse:

— Ja, vi hadde jo altså et flott konfirmasjonsselskap, dog ikke uten visse forviklinger (en sprukket buksebak, blant annet- heldigvis hos en gjest, og ikke hos konfirmanten som måtte reise seg i et sett. En syk storebror som måtte kjøres hjem midt i seremonien, et hull i en duk, en blomsterbukett som skulle deles men som var for pen til å deles, og så videre og så videre). Ellers var det som sagt grei skuring. Det jeg ikke hadde sett for meg, var utbruddet av familiefølelse det bragte med seg hos de eldre ungdommene i huset. –Vi burde gjøre mer sammen! kom det fra eldstesønnen, og på en-to-tre hadde han avtalt kinodate med Bison, og tur til NY med storesøster etter eksamen i 2019.

Vi burde ha konfirmasjon oftere her i huset (en uttalelse jeg kommer til å angre bittert på om en 10 års tid…).

 

  • Ukas overraskelse II:

— Jeg sa jo det, at når vi endelig var ferdige med å panikkrydde- og vaske til konfirmasjon og hadde ryddet opp etterpå, så kom en eller annen til å si «Se så fint og ryddig det er her, vi må prøve å holde det sånn». Og det ville vart i omtrent tre dager, før det var nedsnødd igjen.

Vel, denne gangen var det Gubben som sa de bevingede ord. Og jeg som var heeelt enig, nå skal vi prøve å holde det ryddig. Tre dager senere var det like ille. Men, og her kommer overraskelsen: vi tok et kollektivt grovløft lørdag morgen, og nå ER det omtrent like fint som da gjestene kom.

Livet slutter aldri å overraske!

 

  • Ukas forutsigbare:

— Men, noen ting forblir de samme. Som sekkene som skal til Grønmo og har stått der siden… mars? De står der ennå (selv om jeg på ren impuls forsøkte å vinkle bildene slik at de ikke syntes. Hehe. Men det var dette med å være ærlig på Internett, da) Men nå har de fått selskap av noe som faktisk skal stå her:

Helgens store handy-prosjekt besto av å fylle en arvet sandkasse fra nabo’n med sand. Nå har ungene sandkasse i hagen (og jeg har sandkasse i badekaret…). I løpet av sommeren skaffer vi antageligvis også Aquaplay, fordi… hjemmesommer og smågutter.

Trampoline? Juryen er fremdeles ute på akkurat det spørsmålet 😉

 

  • Ukas shopping:

— Hurra! Billetter til Snømannen i boks.

Såpass må det værra. Det er jo snart jul (note to self: billettsalget i Operaen starter neste uke, og i år skal Ballerinaen og jeg IKKE ende opp på tredje balkong fordi jeg somler…)

— Og selveste shoppinghateren- nå også blakk- har faktisk shoppet til seg selv også. I forrige uke ankom en pakke fra USA som jeg hadde ventet utålmodig på. Hvorfor? Fordi den kommer til å forandre livet totalt, den vil eliminere stress og sørge for at alt går på skinner i året som kommer. Denne dingsen er så eksepsjonell at den skal få sin egen post.

OK, så er det en viss ironi å spore her. Jeg blir veldig forbauset om innkjøpet får en så stor effekt. Men det er lov å håpe- og oppdatering kommer.

 

  • Ukas Lurifax:

— La oss si at noen ønsker seg noe til bursdag. Noe som mamma er i besittelse av. Da kan man legge følgende taktikk: si at du ønsker deg et par litt dyre sko og en ansiktskrem, og følg opp ved å tyvlåne mamma sine sko og krem helt til hun skjønner at du bare må få dette i bursdagsgave.

En uke igjen til bursdag, så ser vi om taktikken virker.

 

  • Ukas skuffelse:

— Barnebok-klassikere. Vi er så heldige å være i besittelse av et eksemplar av den legendariske Morgentåkedalen. Den er nemlig ikke å få tak i lenger, såvidt jeg vet (noen vet kanskje mer enn meg på dette feltet), og jeg vokter den mot brann, flom og klissete småbarnsfingre så godt jeg kan.

Regnbuefisken, derimot, har vi ikke. Og den skulle jeg så gjerne hatt. Den har stadig poppet opp som tema i barnehagen og ungene kjenner historien ut og inn. Det hadde vært så koselig å lese den sammen, men… nei. Ørten treff på norske sider, men alle er utsolgt og ikke på lager.

Siden jeg har hatt suksess (= ungene er så små at de ikke er så kravstore) med spontanoversettelser før, vendte jeg meg til stedet der alt er til salgs- Amazon. Der var det så mange varianter, så jeg valgte en som jeg trodde var den de hadde brukt i barnehagen. Selv om den var mistenkelig billig.

Bom. En liten, fislete pappbok med forkortet versjon. Turbo satt med hengegjeip og konstaterte at «… men det mangler jo at den blå fisken gjorde sånn og sånn» og «Den er jo ikke ferdig SÅ fort!».

 

  • Ukas forglemmelse:

— Eller, ikke forglemmelse, ikke egentlig. Jeg husket jo på det. Men midtveis mellom 17. mai og konfirmasjonen (aka Stresshelvete) demret det for meg at Lykkeliten har vært hjemme i en måned.

En måned! Vi burde jo hatt en egen feiring, bare for det!

Men, som tilfellet er med Champions League-finalen, det blir ikke helt som det skulle. Men vi kan alltids feire 50 dager i stedet, med banankake og et lite innlegg kun til Minstemann. For her går utviklingen i forrykende fart!

Ikke bare utviklingen som går i forrykende fart, faktisk…

  • Tanker om uka som kommer:

— Vi løper videre. Etter meg er det nok oboisten som løper aller mest. Han har hatt full helg med Lørdagsskolen denne helgen. Neste helg er det orkesterhelg, med avsluttende konsert på Blaafarveværket på søndag. Helgen deretter er det kammerakademihelg. Den gutten fortjener virkelig sommerferie snart- så får det bare være at han starter med enda mer spilling, han skal nemlig på blokkfløytetur til Wales!

Men i mellomtiden må vi bare hale dette i land. Få ordnet så det går i hop med det obligatoriske tåspisskurset mellom alle avslutningene, krysse fingene for at de siste spilletimene og sangkursene ikke kræsjer med en av de tallrike avslutningene for andre ting.

Ja, og så få fikset den hersens bursdagen til Turbo. Det er prioritet numero uno. Men aller først sparker vi i gang søndagen med en tur til Drøbak, der tiåringen skal delta i noe som heter Drøbak Junior Challenge som jeg strengt tatt ikke aner hva er. Ønsk oss- eller rettere sagt henne, men det er jo vi som skal finne parkeringsplass- lykke til, og ha en strålende uke!