
Det er mange småkryp man kan studere om sommeren!
— Det ble ganske bra, synes jeg. Til å være en typisk uke i mai/juni:

Det er ikke til å unngå å bli svett, selv med lang trening i mai/junitilværelse.
Konfirmasjon i boks, og det var en veldig hyggelig ettermiddag. Et lite, men koselig selskap, komplett med sang og bildekarusell signert mormor, og flere taler til en rødmende og smått flau konfirmant. Men han satte pris på det, det var lett å se. Fine gaver fikk han også. Tror ikke de har havnet på Instagram med breial bildetekst, dog, det var nemlig lite cash, men han fikk en reise, noen summer på konto og ikke minst både barbermaskin og slips! Kort sagt- skikkelig konfirmasjon, men likevel moderat. Jeg har ikke lyst til å ende opp som en Husmor (73), Gjøvik- parodi. Ikke vi har råd til det heller, forsåvidt.
Ellers har vi løpt fra det ene til det andre, selvfølgelig. Akkurat som forventet. Men det går greit, sikkert fordi Mor Sjøl er hjemme med minsten og lever en begivenhetsløs tilværelse i opptil flere timer daglig, og Far Sjøl slapp å reise til USA likevel.
— Grillmat. Sånn går det når varmen smeller til og far vasker grill. Ellers: fiskegrateng, pitabrød, for det meste enkle middager siden vi ikke har tid til å gjøre så mye med mat i disse dager. Noen ganger gjør mannen min opprør, og insisterer på å lage skikkelig god mat- selv om vi ikke har tid- men for det meste hersker fornuften.
Ja, også har vi fått oss en ny sommerdessert-favoritt: Iskald jordbærsuppe! Turbo fant den i et reklameblad fra Rema, Bison hjalp meg med å lage den første testversjonen. Siden da har vi laget den to ganger, og en ny klassiker er født. Enkel, lettlaget, sommerlig og frisk!




— Vi har også smakt årets første rabarbragrøt, med rabarbra fra hagen til min stemor. Da kan vi offisielt erklære sommeren for åpnet!
— Champions League-finalen.
Jeg hadde høye forventninger til denne kvelden. Så for meg hele familien i sofaen, grønnsaker og dip, potetgull og brus og Real Madrid-fotballtrøyer. Det ble ikke helt sånn: småungene som hadde sovet på ettermiddagen var ikke skikkelig i seng før kampen er godt i gang (for meg er dette Krise med stor K. Halve moroa med CL, og andre kamper for den saks skyld, er jo det som skjer før kampen. Show, innmarsj og Champions League-hymnen. Selv i Fotballhuets seriekamper er det ikke det samme å komme dinglende et kvarter inn i kampen…). Eldstesønnen er på trening og rekker bare andre omgang. Gubben sitter riktignok i sofaen, men har hodet begravd i et foredrag han plutselig skal holde på tirsdag. Sistemann i CL-gjengen vår har vært på kammerakademi-øvelse og orksterøvelse i hele dag, og har forståelig nok ikke orket å stelle i stand stort.
Det er ofte sånn her i huset. Det blir ikke akkurat som planlagt. Men kampen er spennende, da! Selv for en svoren Madrid-tilhenger er det dog vanskelig å ikke ha litt sympati med keeper’n til Liverpool i kveld.
— Epsomsalt og lavendelolje fra badekaret henger fremdeles igjen og blander seg med duften av nybakt brød. Legg til syrin som siver inn av de åpne vinduene, så blir det ikke så gæli, det. Ikke i det hele tatt.
— Fnising og hoiing fra badekaret daglig, der tre (!) små underholder oss på skift med spillopper og lek . Jepp, minstemann er godt over sin vannskrekk, takket være The Terrible Two. Nå er det mer sånn at vi må fjerne ham etter en stund, siden han plasker så mye og vilt at han ødelegger leken for de andre to 🙂
— Sommerlørdager som denne. Barn som soler seg på verandaen med mango og ananas i plastbokser, leser bok og hører på Despacito med hakkete mobil-lyd. Sykling i veien utenfor etter middag. En storesøster og lillesøster som stikker sammen på butikken og kjøper is. Det er så mange fine øyeblikk om sommer’n.
— Og selv om jeg sutrer og klager over antallet avslutninger, så var det fantastisk å avslutte uka med en konsert i stemningsfulle Ladegården i går kveld:

Av personvernhensyn måtte jeg fokusere på min sønn, men dette er altså en trio som har øvd sammen hele skoleåret og serverte noen nydelige stykker for obo, fløyte og klarinett. Stolt mamma (og veldig, veldig varm sønn! Varmt lokale, dressbukser og et usedvanlig krevende instrument er virkelig ingen enkel kombinasjon. Jada, han fikk en kald brus hos Ali på hjørnet etterpå)


Blomster, blomster, blomster. Det plukkes morgen, middag og kveld. Den ene svette buketten etter den andre blir overlevert av små, håpefulle fjes, ivrige etter å være snille. Jeg klager ikke!
— Turbos burdag. Nå kræsjer den planlagte barnehagefesten med bursdagen til eldstejenta. Ikke at det spiller noen rolle, for hun er jo invitert i bursdag på sin egen bursdag.
Gah. Har jeg nevnt at jeg IKKE gidder å feire min egen bursdag?! 😀
— Vi er godt i gang med papirarbeidet til minsten. Folkeregister? Check. Lege? Check. Helsestasjon? Check, der var vi på fredag og har dratt i gang prosessen. Men registreringen hos direktoratet endte med retur, fordi vi hadde Rett Kopi-stempler og underskrifter fra en MailBox-filial og ikke fra en offentlig tjenestemann *sukk* Ja, vi betalte for hvert verdiløse stempel, usj. Dette må vi få fikset.
- Har på toppen av husholdnings-gjørelista:
— Rydde i skuffene til Turbo. Jeg har en pose i gangen der jeg stapper ned tøy som er for smått eller slitt, og det aner meg at et dypdykk i Turbos skuffer vil fylle opp den posen ganske fort. Det er dumt med skuffer og skap fulle av gammelt tøy som ikke blir brukt, det gjør at det nye forsvinner i mengden. Og den tøtta der mangler ikke fint, nytt tøy, nå rett etter Sør-Afrikatur og bursdag…
— Endelig, etter å ha tenkt på det i årevis, har jeg skaffet meg en oppskrifts-perm. Så, nå gjenstår «bare» å få oppskriftene ned fra nettet, fra papirhefter, fra utskrifter med flekker på, og inn i et system i permen. Det blir bra- når det blir gjort. Ehem. Men det er virkelig et mål at den etterlengtede permen ikke skal ligge på vent et par år til før jeg får ut finger’n!
— At å forfalske mammas underskrift på en auditionlapp som måtte leveres der og da, er forståelig, og jeg er ikke sint, og det er selvsagt helt greit å melde seg på, men… å forfalske underskrifter er strengt tatt noe som heter dokumentfalsk og ikke en vane man skal legge seg til. Den skyldige er dog godt under kriminell lavalder 😉
— Klare beskjeder. Klare og tydelige beskjeder. Til meg, til lærere, til sjefer, til alle som trenger å vite det. Jo, jeg trenger å vite om du skal være borte hele søndagen når vi skal besøke bestemor, eller om du sier ja til en jobbvakt en dag vi er en voksenperson i manko for å få kabalen til å gå opp. Ser du at noe kræsjer, må du fikse det nå- ikke håper at det ordner seg. Dette er en gjenganger som jeg frykter jeg ikke blir ferdig med før sistemann flytter ut.
— For de minste går det i de mer grunnleggende ting. Som for eksempel at det er lurt å ha på seg klær når du åpner døra for noen. Det er nemlig ikke så selvsagt, nå som temperaturen ligger godt over 25 grader og de minste ofte springer rundt i huset og hagen mer eller mindre nakne. Men altså: klær- kjekt å ha på seg når det kommer fremmede 😉

Når du skal hjem etter sangkurs og aner fred og ingen fare, for å gå rett inn i denne gjengen som skal på guidet tur i nabolaget ditt- da råkjører du med barnevogna for å slippe å havne bakerst!
— Ja, vi hadde jo altså et flott konfirmasjonsselskap, dog ikke uten visse forviklinger (en sprukket buksebak, blant annet- heldigvis hos en gjest, og ikke hos konfirmanten som måtte reise seg i et sett. En syk storebror som måtte kjøres hjem midt i seremonien, et hull i en duk, en blomsterbukett som skulle deles men som var for pen til å deles, og så videre og så videre). Ellers var det som sagt grei skuring. Det jeg ikke hadde sett for meg, var utbruddet av familiefølelse det bragte med seg hos de eldre ungdommene i huset. –Vi burde gjøre mer sammen! kom det fra eldstesønnen, og på en-to-tre hadde han avtalt kinodate med Bison, og tur til NY med storesøster etter eksamen i 2019.
Vi burde ha konfirmasjon oftere her i huset (en uttalelse jeg kommer til å angre bittert på om en 10 års tid…).
— Jeg sa jo det, at når vi endelig var ferdige med å panikkrydde- og vaske til konfirmasjon og hadde ryddet opp etterpå, så kom en eller annen til å si «Se så fint og ryddig det er her, vi må prøve å holde det sånn». Og det ville vart i omtrent tre dager, før det var nedsnødd igjen.
Vel, denne gangen var det Gubben som sa de bevingede ord. Og jeg som var heeelt enig, nå skal vi prøve å holde det ryddig. Tre dager senere var det like ille. Men, og her kommer overraskelsen: vi tok et kollektivt grovløft lørdag morgen, og nå ER det omtrent like fint som da gjestene kom.
Livet slutter aldri å overraske!
— Men, noen ting forblir de samme. Som sekkene som skal til Grønmo og har stått der siden… mars? De står der ennå (selv om jeg på ren impuls forsøkte å vinkle bildene slik at de ikke syntes. Hehe. Men det var dette med å være ærlig på Internett, da) Men nå har de fått selskap av noe som faktisk skal stå her:



Helgens store handy-prosjekt besto av å fylle en arvet sandkasse fra nabo’n med sand. Nå har ungene sandkasse i hagen (og jeg har sandkasse i badekaret…). I løpet av sommeren skaffer vi antageligvis også Aquaplay, fordi… hjemmesommer og smågutter.
Trampoline? Juryen er fremdeles ute på akkurat det spørsmålet 😉
— Hurra! Billetter til Snømannen i boks.
Såpass må det værra. Det er jo snart jul (note to self: billettsalget i Operaen starter neste uke, og i år skal Ballerinaen og jeg IKKE ende opp på tredje balkong fordi jeg somler…)
— Og selveste shoppinghateren- nå også blakk- har faktisk shoppet til seg selv også. I forrige uke ankom en pakke fra USA som jeg hadde ventet utålmodig på. Hvorfor? Fordi den kommer til å forandre livet totalt, den vil eliminere stress og sørge for at alt går på skinner i året som kommer. Denne dingsen er så eksepsjonell at den skal få sin egen post.
OK, så er det en viss ironi å spore her. Jeg blir veldig forbauset om innkjøpet får en så stor effekt. Men det er lov å håpe- og oppdatering kommer.
— La oss si at noen ønsker seg noe til bursdag. Noe som mamma er i besittelse av. Da kan man legge følgende taktikk: si at du ønsker deg et par litt dyre sko og en ansiktskrem, og følg opp ved å tyvlåne mamma sine sko og krem helt til hun skjønner at du bare må få dette i bursdagsgave.
En uke igjen til bursdag, så ser vi om taktikken virker.
— Barnebok-klassikere. Vi er så heldige å være i besittelse av et eksemplar av den legendariske Morgentåkedalen. Den er nemlig ikke å få tak i lenger, såvidt jeg vet (noen vet kanskje mer enn meg på dette feltet), og jeg vokter den mot brann, flom og klissete småbarnsfingre så godt jeg kan.
Regnbuefisken, derimot, har vi ikke. Og den skulle jeg så gjerne hatt. Den har stadig poppet opp som tema i barnehagen og ungene kjenner historien ut og inn. Det hadde vært så koselig å lese den sammen, men… nei. Ørten treff på norske sider, men alle er utsolgt og ikke på lager.
Siden jeg har hatt suksess (= ungene er så små at de ikke er så kravstore) med spontanoversettelser før, vendte jeg meg til stedet der alt er til salgs- Amazon. Der var det så mange varianter, så jeg valgte en som jeg trodde var den de hadde brukt i barnehagen. Selv om den var mistenkelig billig.
Bom. En liten, fislete pappbok med forkortet versjon. Turbo satt med hengegjeip og konstaterte at «… men det mangler jo at den blå fisken gjorde sånn og sånn» og «Den er jo ikke ferdig SÅ fort!».
— Eller, ikke forglemmelse, ikke egentlig. Jeg husket jo på det. Men midtveis mellom 17. mai og konfirmasjonen (aka Stresshelvete) demret det for meg at Lykkeliten har vært hjemme i en måned.
En måned! Vi burde jo hatt en egen feiring, bare for det!
Men, som tilfellet er med Champions League-finalen, det blir ikke helt som det skulle. Men vi kan alltids feire 50 dager i stedet, med banankake og et lite innlegg kun til Minstemann. For her går utviklingen i forrykende fart!

Ikke bare utviklingen som går i forrykende fart, faktisk…
- Tanker om uka som kommer:
— Vi løper videre. Etter meg er det nok oboisten som løper aller mest. Han har hatt full helg med Lørdagsskolen denne helgen. Neste helg er det orkesterhelg, med avsluttende konsert på Blaafarveværket på søndag. Helgen deretter er det kammerakademihelg. Den gutten fortjener virkelig sommerferie snart- så får det bare være at han starter med enda mer spilling, han skal nemlig på blokkfløytetur til Wales!
Men i mellomtiden må vi bare hale dette i land. Få ordnet så det går i hop med det obligatoriske tåspisskurset mellom alle avslutningene, krysse fingene for at de siste spilletimene og sangkursene ikke kræsjer med en av de tallrike avslutningene for andre ting.
Ja, og så få fikset den hersens bursdagen til Turbo. Det er prioritet numero uno. Men aller først sparker vi i gang søndagen med en tur til Drøbak, der tiåringen skal delta i noe som heter Drøbak Junior Challenge som jeg strengt tatt ikke aner hva er. Ønsk oss- eller rettere sagt henne, men det er jo vi som skal finne parkeringsplass- lykke til, og ha en strålende uke!