Månedlige arkiver: mai 2018

Hva ER det du sier?! #heltgresk #nocomprendo

Publisert av
2

Et av barna mine som begynner å nærme seg voksen alder, la nettopp ut et selvportrett på Instagram. Det er en sjelden begivenhet. Ungdommen i dag har et langt mindre eksponeringsbehov enn sine foreldre (sa hun, lettere beskjemmet). I alle fall tilsynelatende. Hvem vet vel hva som flagrer i alle de kanalene vi foreldre ikke har tilgang til? Enhver tenåring med respekt for seg selv har i alle fall to Instagramkonti, hvorav den ene, åpne, består av svært sjeldne glimt fra hverdagslivet, og gjerne noen vakre landskaper eller bybilder fra ferieturer. Mens den andre og lukkede (som gjerne heter noe helt uhyrlig, som «fyllaharskylda», «fisthaug_xxx» eller «Bjarte TMI», det siste der gir jo en pekepinn på at det ikke akkurat er informasjonstørke som kjennetegner den oppvoksende generasjon) er off limits og du kan bare drømme om- eller ha mareritt om- å få tilgang dit. Uansett kommuniserer de mest på chat og Snap, til et nøye utvalgt publikum (som ikke inkluderer foreldre, naturligvis).

Digresjon. Igjen. Men min filosofi når det gjelder nettvett hos de unge, er omtrent sånn: du må ha full kontroll fram til de er 12-13 og hamre inn alle de viktige kjørereglene før den tid. Etter det skal du være ekstremt naiv for å tro at du har oversikt, for det har du ikke, i alle fall ikke uten å bryte så mange etiske eller juridiske regler at du bare bør la være. Lær dem godt opp når de er små- og håp at folkeskikken og vettet sitter når de blir større. Kryss fingrene og håp at det går bra.

Mitt «barn» la altså ut den første, åpne selfien på evig lang tid. Jeg ble glad, slik bare mødre som vet de spiser internettsmuler blir glad når poden legger ut noe som selv du har tilgang til å se. Vakkert bilde, fra et av Oslos kjente villaer med full blomsterflor i bakgrunnen, hovedpersonen er i helfigur og snur seg litt vekk med løftede hender og er bare über, über cool. Og under står det

sommer esketit   *solsmiley* *solsmiley* *solsmiley*

Dette er mors variant, utsikt fra flat posisjon i det solvarme gresset på Marienlyst med 26 grader i skyggen og skyfri himmel. Sommer esketit!

Attehva, sa du?

Sommer esketit? Hva betyr esketit? Er tyrkisk det nyeste hotte i vår ungdomskrets? Er det en forkortelse av noe slag? Eller er det rett og slett en slags småironisk oversettelse, er «box view» et kjent engelsk slang-uttrykk i rap-verdenen, for eksempel?

Eller er det rett og slett en tasteleif? Nei, det kan det ikke være, for kommentarene hagler jo inn. Når jeg leser dem, skjønner jeg enda mindre.

@tina10na10naaa sier: tetten *hjertesmiley* *hjertesmiley*

@monster_ole sier: mandem *hjertesmiley* *flammesmiley* *muskelarm*

@lars_larsere sier: gaaalt brori *rockon-smiley* *hjertesmiley*

@opptattbrukernavn sier: ekte bror min ass *hjertesmiley* *stjernesmiley* *flammer*

og de får svar som jaaaabro, du er tettere ass, savn, tettestebrorenmin, stjernaaaa dudah, etterfulgt av en drøss med smileys av ymse slag. Punktum eller stor bokstav finnes dog ikke i dette universet, heller ikke blant ungdom med respektabel karakter i norsk skriftlig. Det er mye love her, også blant ungdom av samme kjønn (det er visst ikke flaut), men også noe som jeg leser som godmodig (? håper jeg?) erting og gjensidige fornærmelser, gjerne forkledd som komplimenter med og uten spysmiley.

Ja, dette er hva jeg tror, da. Ren spekulasjon. For når sant skal sies: jeg skjønner ingenting. Ikke ordene, ikke meningen bak, ikke konteksten, ikke smileybruken, alvoret eller humoren. Dette kunne like gjerne vært gresk, som jeg heller ikke kan. Og det verste av alt, jeg er- i alle fall når det gjelder de barna som bruker dette språket- en ung mor. Det har alltid vært en kløft mellom ungdom og deres foreldre, men i våre dager går utviklingen raskere enn noen gang før, og selv vi som bare er rundt 20 år eldre enn ungene våre er håpløst, HÅPLØST utdaterte og parkert på sidelinja. Hvor steingammal jeg må fremstå som når småguttene mine blir ungdommer, tør jeg ikke tenke på, men kanskje den raske utviklingen sånn sett er like mye til trøst: du er ikke mer utdatert når du er 60 enn når du er 40. Antagelig er det ingen over 25 som skjønner stort av et standard tenåringskommentarfelt uansett. Det er bare å gi opp.

… eller, innrømme at du kommer til kort, som jeg gjorde ved middagsbordet da vi slafset i oss Gubbens hjemmelagde gourmet-burgere med syltet rødløk og cheddar. — Eh, du… hva betyr egentlig esketit? Er det eske-titt? Eller et annet språk?

Sukk. Himling med øynene. Men ikke uten et lite, overbærende smil. — EssjKEtit, mamma. Noen sier også «esjKiiitit». Det betyr «let’s get it». Det er et slanguttrykk med opphav fra rapperen Lil Pump. Sommer, let’s get it, liksom. Alle skjønner det.

Alle skjønner det. Oversatt til foreldrenorsk: alle som trenger å skjønne det, skjønner det, og dere andre kan holde dere til Facebookpostene, kamferdropsene og hekletøyet deres.

Melding oppfattet, over og ut. *bestemorsmiley*

****************

Og for ordens skyld: innlegget er lest og godkjent av hovedpersonen. Alle navn og kommentarer er naturligvis lettere eller grundigere omskrevet, stokket om, endret og forbyttet. Det skulle da virkelig bare mangle.

Esketit, derimot, er helt ekte. Just google it.

Ordknapp onsdag

Publisert av
Svar

Sommer.

I følge kalenderen er det i tidligste laget, men det er ikke til å nekte for at sommer’n er her. Så får vi heller bare være forberedt på at den kan forsvinne igjen. Men sommer er det. Eksplosjoner av grønt som nesten dekker hele huset vårt, det er bare taket som stikker opp over tretoppene i åssiden. Det er gule, blide løvetenner over hele sletta, og noen er allerede avblomstret- til stor glede for småungene. Sommerfuglene flakser omkring og duften av syrin (også kalt sugeblomster, hvis dere ikke var klar over det) ligger tjukk over nabolaget. Sol, sol, sol. Nyt, nyt, nyt.

— Mamma, er det ikke rart hvordan ALT bare er så mye bedre og enklere når det er lyst og varmt? sa 17-åringen i går kveld, der han satt i svett fotballskjorte etter trening og spiste kveldsmat ved det lange bordet i stua, som vi ennå ikke har fått ryddet bort etter konfirmasjonsselskapet.

Jo, det er rart. Eller kanskje ikke. Det er mulig det er alderen (sikkert ikke siste gang dette blir nevnt her i år… det er jo nesten så det skal bli deilig å få det overstått, den brutale overgangen fra «30-årene» til… «middelaldrende»?!), men jeg har fundert mye på årstider i år, hvor fint det er å bo i et land med fire markante årstider med hver sine gleder. Ja, selv vinteren har jo sin sjarm, noe jeg ikke minst måtte innrømme etter å ha hørt på George Winstons «December»-album.

Men sommer’n er best. Og nå er den her. Måtte den vare lenge, lenge, så lenge at det går an å hilse høsten velkommen uten et snev av bitterhet.

 

 

 

 

 

 

(det eneste som trekker litt ned, er alle avslutningene før ferien, hehe. 17. mai- check, konfirmasjon- check, men denne uka har vi avslutninger og konserter hver eneste kveld, inkludert fredag, lørdag og søndag. Vi deler oss, splitter opp, drar med én dit og sender den andre dit, bestikker småunger med kjeks og store unger med ros og/eller penger, og får tråklet det sammen på et vis. Men i alle fall de tre neste ukene er litt unntakstilstand i heimen. Jeg må innrømme at jeg stønnet litt innvendig da den siste konsertinfoen kom, den som tok knekken på fredagskvelden i sofaen sammen med min mann- men jeg vet at det kommer noen lange, late uker når eksamen er bestått, tonene spilt, applausen ferdigklappet, danseskoene lagt på hylla, vitnemålet mottatt, tårene tørket og Toro-kakene fortært. De late dagene kommer, de også, og jeg krysser alt jeg eier og har for at det blir litt finvær igjen til da!)

Splitt og elsk

Publisert av
Svar

Femåringen henger med leppa. Ingen å henge med. Ingen å leke med. Mamma og pappa bare vasker og vasker, tørker støv, bærer bord og stoler og mumler om bordplasseringer og duker. – Det er kjedelig her, mumler hun, etter å ha lekt med Vaianafigurene og tegnet kroken til Maui og sett på Lesekorpset på NRK Super.

Turbo savner Bison. Men Bison, han er hos mormor denne helgen. Hun hentet ham tidlig i barnehagen på fredag og han kommer ikke tilbake før søndag. Det er to hele dager det, for den éne, ensomme halvdelen av The Terrible Two. Dobbelt skuffelse: hun har mistet sin partner in crime, og på toppen av det hele fikk han dra før henne til mormor. Uhørt!

Bildebevis fra Kongens utsikt. Fotokred- og kred for å ha klart å dra ham opp bakkene, ikke minst-: min mor 😉

… Uhørt, og som sagt ensomt. Bittelillebror er søt, men det går liksom ikke an å leke med ham på samme måte. Storesøster på ti er også borte, kjempestoresøster vasker hybelen sin. Hun surrer rundt i stua litt, før hun tusler ut foran huset der fjortisen er i ferd med å feie bort rusk og rask fra inngangspartiet. Det er bedre enn ikkeno’, tenker Turbo, og blir med på ryddingen.

Vi har sjelden «barnevakt» nå. Jeg hadde det ofte da de eldste var små, enten for å jobbe om kvelden eller bare for å sove eller ha fri. Da dro de som regel sammen- først de to eldste, senere de to eldste og lillebror. Men så har det gradvis fislet ut. Grunnene til det er nok mange, en av de mindre hyggelige er nok at Gubben og jeg har blitt latere med åra og trives utmerket godt i sofaen fredagskveld etter fredagskveld (etter fredagskveld, etter fredagskveld. Hæsjtægg Innmarikjedeligefolk). Dessuten, om de minste skulle være bortreist, er huset aldri tomt likevel. Det dukker alltid opp en tenåring fra en eller annen krok 😉

Men det som har kommet mer i forgrunnen, kanskje etterhvert som ungene ble flere og timeplanen strammere, er barnas behov for å få være alene med noen. Med oss, først og fremst (hvorfor gidder tenåringsforeldre å kjøre så mye, når «barna» utmerket godt er i stand til å gå selv? Fordi du får ha dem alene i bilen, såklart! Hvorfor løper jeg som en gal for å rekke aktiviteter vi ikke har tid til? Fordi det er verdifull mor og enellerannen-tid), men også med besteforeldre, tanter og onkler, for eksempel. Særlig når søskenbåndet er veldig tett og rollene tydelig definert, er det godt å få en pause fra det vanlige mønsteret og få være i fokus fullt og helt. Den som alltid tar ansvar slipper å ta det, den som alltid blir bestemt over kan få ta styringa, de som hakker på hverandre må rett og slett… la være, en stakket stund, når de ikke er i nærheten av hverandre. Det trenger ikke være så mye- en kinotur med bestemor eller overnatting hos tante. Eller det kan være en hyttetur med stebestefar, gutta på tur liksom, med fiskestang og hammer. Mormor er jo også kjent for å ta med seg de som måtte trenge det på intensive avslapning-og-skolearbeidturer til Blefjell, sommer som vinter. En ekstrabonus er jo også at de som blir igjen hjemme får mer rom og fokus, de også.

 — MIN mamma!, sa femåringen, og gjorde seg uvanlig liten i sofakroken i kveld, da minstemann hadde lagt seg og lillebror var hos mormor. Og av og til er det godt å bare være Turbo sin mamma, eller noen andre sin mamma, i noen minutter av gangen.

Eksempel på totalt unødvendig kjøring: 17-åring på vei til jobben sin midt på blanke formiddagen. Men så får jeg kloa i ham i fem minutter, da, og kan kjøre på med irriterende mammaprat uten at han har sjans til å unnslippe 😀

Dette er ikke splitt og hersk. Det er splitt og elsk. For Turbo er det uvant å være her uten liksomtvillingen sin, men du verden så godt hun har av det. For ikke å snakke om så godt han har av det, han som kun i kraft av sin posisjon som «pseudotvilling-lillebror» ofte havner i storesøsters skygge og blir begrenset av hennes velmente assistanse og hjelp.

Vi har hatt en effektiv husarbeidsdag med alle mann i arbeid, bare avbrutt av en koselig lunsj i kolonihagen hos min stemor. Gjennom dagen rant bildene inn fra min mor på mms: En gutt som sitter og spiller Biler-Lotto, helt uten innblanding fra de store. En trøtt gutt etter tur i svømmehallen, der han kunne gjøre akkurat det han ville. Og rosinen i pølsa: Lillebror på Kongens Utsikt, dit alle trodde han var for liten til å gå, men så klarte han det likevel (hvor mye bilkjøring som er innblandet vites ikke, og spiller heller ingen rolle. Ikke for ham, i alle fall).

Neste gang det passer er det Turbo som får dra på tur, og Bison blir hjemme. Rett skal være rett. Men jeg er takknemlig for at vi har familie som tar med seg en og en, eller to og to, eller tre og tre, og splitter opp den herlige gjengen som i en travel hverdag har lett for å bli redusert til «ungene»- til tross for at de er så forskjellige som de kan få blitt. De er ikke «ungene», de er seg selv fullt og helt, og selv om det er viktig å bygge opp og verne om flokkfølelsen i den evige sentrifuge-tilværelsen er det også viktig å få rom til å være akkurat seg selv. I fred og ro.

To jenter spiser is på fredagskvelden. Lillebror- og foreldrefri sone!

Når det er sagt, gleder jeg meg fryktelig til å sette meg i bilen og hente treåringen (og kakene, og stolene, og muligens noe mer konfirmasjonsstæsj) i morgen. Natta er rett og slett ikke den samme uten en liten kar som kommer tuslende inn i senga og setter kneet i brystkassa di!

***********

PS. Hvordan vi ligger an? OK, for å være diplomatisk: det gjenstår en del. Men ståa er langt, LANGT bedre enn i går, og vi kommer i mål. Det blir mye jobb i morgen også, men på mandag tror jeg vi kan senke skuldrene og få en fin dag. Og på tirsdag kan vi si som vi alltid gjør: «Nei, se så fint det er her nå, sånn må vi prøve å holde det». Hahaha!