Geilo- kort oppsummert

Geilo var, kort oppsummert, en skikkelig opptur.

Bokstavelig talt opptur. Opp, opp, opp, og på toppen så det sånn ut. #femtenårsidensist

Jeg er SÅ glad for at jeg flesket til og meldte på femåringen på dette kurset, til tross for tvil om både det ene og det andre. Hun, som strengt tatt ikke ante hva «kurs» var for noe rart før vi dro, har hatt det fantastisk gøy, lært masse, og i tillegg fått øvd opp det vi i mine korps-dager kalte for «ambis», altså øvemuskler. Etter fire dager med flere timers undervisning og øving har tålmodigheten blitt trent like godt som ferdighetene, og når vi kommer hjem kan jeg nok glemme mas om «Kom igjen, bare én gang til, vi skal jo spille Lille Pusekatten tre ganger!» Jeg har sett samme forvandlingen før, etter oboistens første NUSO-uke. Før han dro, måtte vi gnåle  på vår ambisiøse sønn for å få ham til å øve 20 minutter, da var han nemlig sliiiiten. Nå? En time, halvannen time? Null problem.

She nailed it! Med dypt alvor, men uten sjenerende nerver, går tøtta opp, bukker med fiolinen under armen, og spiller Allegro med akkompagnement. Der var det overstått, nå er det null stress med konserter i tiden som kommer.

Timeplan for tifeldig valgt dag. For Turbo, som jo tenker at «fiolin» betyr en halvtime hver tirsdag og en gruppeøvelse på onsdag, that’s it, var jo dette sjokkerende. Men etter de første undrende «Hæ? Skal jeg spille IGJEN?» falt hun fort inn i rytmen.

Men vi har fått så mye annet også! Gutta (og til tider alle tre) har kost seg i lekerommet. De har fått nye venner. Turbo har spilt sin aller første solokonsert, og det gikk så bra! Stor fjær i hatten, og det kuleste er at i etterkant er det liksom «no biggie». Jaja, jeg spilte solo, hva er det til middag i dag- og det er en flott innstilling å ha videre. Jeg hilser det sensasjonsløse velkommen i så måte! Hun har fått høre de store spille (joda, hun har jo vært vedheng til alskens konserter, det startet da hun var fire dager gammel og hun har kjørt løpet siden. Men nå var det hennes eget arrangement), spilt gruppekonserter, og på toppen lært å danse folkedans av en fryktelig artig og flink fyr fra Frikar. I det hele tatt har hun fått en super musikalsk vitamininnsprøyting før sommeren.

Min gærne, gærne sønn. Denne pålen var mye høyere enn den ser ut som, jeg var vettskremt. Men han bare er sånn- må høyere, må lengre, må balansere, klatre, hoppe… det blir noen skrubbsår i løpet av en sommer. Men denne gangen gikk det godt- både opp og ned! 

Dyp konsentrasjon over lufthockey i pausen.

Den som gjetter hva Bison driver med her, vinner en tusenlapp. Men det er virkelig, virkelig ikke mulig å tippe, med mindre du er 3,5 år og har et fanatisk forhold til David Attenborough og Blue Planet. Ingen får derimot premie for å gjette at shortsen var våt i løpet av fem minutter. 

Busted. Hvordan man oppfører seg på hotell med buffet-lunsj sier mye om personligheten. For min del: tre grønne bønner og en liten bit fisk (må sette et godt eksempel for ungene, ikke sant?), og så fort de har spurtet til Lekerommet er det full fråtsing blant fromasjer og puddinger. Grovbrød med makrell i tomat har jeg nok av hjemme, ellers takk.

 Vi har også hatt vår andel av familieidyll og følelse av at dette funker. To voksne med tre små på tur, det ble ingen lang grillkveld på oss og vi har vært fraværende fra den voksensosiale biten med VM på kvelden, foredrag om musikalske temaer og slikt. Men vi har kost oss, gått små turer, vært i bassenget og hatt musikkurs med de minste (de hadde flere musikksamlinger for småsøsken hver dag, stort pluss i min bok!). Vi har dyttet ned maten på skift, men i det minste ikke vært den familien alle flykter fra i matsalen. Vi har også slitt med litt for sene kvelder og litt for tidlige morgener, trøtte barn og ganske trøtte voksne også, og på den aller første dagen- selveste roadtrip-dagen- noterte jeg meg både spy og tiss på vaskelista mi, der jeg sto over vasken på baderommet med en splitter ny flekkfjerner fra den lokale Rema’en. Min første suvenir fra Geilo, en ganske passende sådan. Det er liksom typisk oss, det. Hehe.

Kose- og læringsfaktor: Ni poeng av ti mulige.

Avslapningsfaktor: Fem poeng av ti mulige (hehe), ikke minst takket være den nattlige seansen der først én unge og så én unge til krabbet opp i senga mi og henviste meg til den litt mindre behagelige sovesofaen. 

Gjøre hyggelige ting sammen-faktor: Ti av ti mulige. Fordelen med å reise med småbarn er at det er ikke så mye som skal til for å gjøre det morsomt. En maurtue. En lekeplass. En rar trerot som ser ut som Gruffalo. En tur i bassenget. Dessert til lunsj. De har kost seg, og vi har kost oss med dem.

Sosial faktor: sju poeng av ti mulige. Det blir nok bedre til neste år, men i år har vi holdt oss mye for oss selv. Men det dukket opp en del kjentfolk som vi fikk pratet litt med, ungene har blitt kjent med mange, vi har knyttet noen fiolinbånd som kan være greie å ha hvis Turbo får lyst til å spille i orkester etterhvert. Ikke minst,  minstemann har sjarmert hver eneste person i nærheten, inkludert de kinesiske turistene som kommer i busslaster om kvelden og drar neste dag.

Det rigges til grilling første kvelden. Mens andre satt utover kvelden i både hyggelig og mindre hyggelig (tenk lite insekt som flyr rundt med en høyfrekvent «Bzzzz») selskap, var vi med våre tre små av den raskere sorten. Sånn ble det nå, en annen gang kan vi sikkert klage over myggen, vi også.

Så hurra for kurs og for å prøve nye ting! Eller som Gubben tørt kommenterte da noen påpekte at Geilo var et underlig valg av sommerdestinasjon; når vi nå hadde blåst av praktisk talt hele feriebudsjettet på en måned i Sør-Afrika rakk ikke vekslepengene lenger enn til Geilo.

Men det holdt det. Og nå står hjemmesommer for døra- med fabelaktige 27 grader på terrassen.

 

 

På kanten av en sommer…

Ja, da var vi i mål, da.

I går var aller siste dag med avslutning. Og hvilken grand finale- høytidelig avslutning på tre års videregående skolegang med pomp og prakt og prisutdelinger og høy bunadsfaktor (og, *host*, et ugjendrivelig bevis for at Eldstejentas, og dermed min, gamle skole er hardcore studiespesialiserende. Skolens hus-brassband og kor hadde sjarm, det skal de ha, men det låt ikke helt som denne fremføringen). Det ble et stort og følelsesladet punktum som jeg skal fortelle mer om senere.

På vei hjem fra avslutning torsdag kveld. Noen ganger er det all right.

I dag sitter vi bare helt på kanten av det som blir sommerferien 2018 og dingler med beina. Ser utover ukjent landskap, dager og uker som står foran oss. Og puster.

Eller gisper 😉  Hvis jeg skal være ærlig- og det skal man jo- er jeg helt pudding. Totalt utkjørt. Første halvdel av 2018 har vært fullstendig Texas. Det startet med den lengste, kaldeste, tøffeste vinteren jeg kan huske, komplett med søknads-stress og tynnslitte nerver. Så MEGALYKKE og hurramegrundt, få organisert halve familien ned til Sør-Afrika på tre uker, en helt fantastisk tur for både store og små, og størst av alt- et flunkende nytt familiemedlem. Vi hadde ikke mer enn såvidt landet i Norge før vi begynte å løpe… til konfirmasjonsforberedelser, danseforestillinger, Folkeregisteret og NAV og helsestasjon og avslutningskonsert nummer 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7 og ikke minst 8, og parallellt med alt dette krever småbarna sitt med grytidlige morgener, og storebarna sitt med sene kvelder, og hver alder kommer med sin helt spesielle glede bekymring. Selv om livet er helt vanvittig bra og jeg ikke har noe å klage over, så bare… whoa, det har vært intenst. Det er ikke rart at en gammal kropp kjenner at det tar på.

Det var den holistiske forklaringen. En mer jordnær årsak til det kroppslige forfallet er jo at jeg har vært syk i ukevis, og etter fem dager på antibiotika er jeg fremdeles ikke kvitt svineriet. Det er litt urovekkende. Når man får antibiotika pleier det jo å være slik at du omtrent kjenner det spre seg i kroppen, det sitrer utover i lemmene, det må være den herlige følelsen av å kjenne bassilusker svinne hen og dø i møtet med overmakten. Ta DEN, du! Ikke sånn denne gangen. Jeg har fått litt av lungekapasiteten tilbake (og godt er det, for det står ikke så bra til når min lege som straks går av med pensjon har fem ganger så bra resultat som meg), men er ellers like hostete, frossen og svimmel. Men, det tar kanskje lenger tid når infeksjonen sitter godt?

Uansett. Vi kom i mål, og nok en gang kjenner jeg på den litt bittersøte følelsen av kapitler som lukkes. Livet med unger er brutalt i så måte. Til høsten tar vi opp tråden igjen, men det som var småskolen har nå blitt mellomtrinnet, det som var niende klasse har nå blitt tiende, det som var fireåring-klubben har nå blitt sisteårsklubben og aspiranter har blitt til fullverdige medlemmer. Det er det samme, men likevel annerledes, akkurat som i fjor- og neste år. Tida flyr.

Men hei! Dette var ikke kvelden for sentimentalitet. Dette er en kveld for å trekke pusten og kjenne forventningen. Det ligger en sommer foran oss! Den blir et veritabelt lappeteppe av det meste, men den skal nytes!

Og sliten eller ikke sliten- vi kan ikke ligge på latsiden i kveld heller. Allerede i morgen tidlig setter vi oss i bilen og kjører mot Geilo. Om jeg har angret? Gjett på ja.

Slik ser det ut når vi pakker for tre småbarn i tre og en halv dag. Det hadde vært komisk, om det ikke hadde vært så mye… jobb.

Det æ’kke noen spøk å ha avreise dagen etter siste skoledag. Særlig når vi samtidig pakker for fjortisen som skal dra til Wales (note to self: må sjekke pakkelista en gang til og maile pass- og forsikringspapirer til reiseleder) mens vi er borte, og tiåringen skal på ArtCamp men først ha en helg på hytta med mormor, noen må huske å gå ut med hunden når Gubben ikke er her og gjør det, hvem har ansvar for å følge lillebror til Flytoget, og så videre og så videre. De to eldste og et par betrodde venner av eldstejenta skal styre hus og hund og fjortis, det klarer de nok helt utmerket, men det er likevel rart å ikke ha regien selv.

… men midt i det hele demrer det for meg at det kanskje ikke er så dumt, likevel. Litt stress før vi drar, joda, men så? Fire dager på hotell med kursopplegg og timeplan og masse ferdig program. Resten av tiden er det flott turterreng, lekeplasser, svømmebasseng, og et rent og ryddig hotellrom der vi kan slenge oss på senga og lese om Mamma Mø og Kråka. Fire dager med å gjøre noe radikalt annet, før vi tar fatt på en ualminnelig lang hjemmeferie. Sist, men ikke minst: vi kan gå og spise i restauranten tre ganger om dagen og slipper både å lage mat og rydde etter oss (det er lenge siden jeg har sett min mann så entusiastisk som da denne tanken slo inn)!

Så kanskje det ikke er så dumt. Og kanskje huset står og bikkja lever når vi kommer hjem også 😉

Ordknapp onsdag

Stakkars Turbo, hun måtte være tålmodig i år. Adopsjon, og konfirmasjon, og et bursdagsrush i barnehagen som førte til stadige utsettelser… og så var det plutselig avslutninger og konserter daglig, vi venter litt til. Snart, jenta mi, snart.

Men det BLE bursdag til slutt. Og når man først er i gang, fremstår alt tankespinnet og stresset i forkant ganske så unødvendig. Femåringer er ikke spesielt storforlangende. Noen ballonger, litt pølser (good ol’ pølsetusenbein for vårt vedkommende, fast takst siden 2001…), noen kakegreier, ballonger og papptallerkner, så trenger man ikke mer. Skjønt, det er alltid kult å ha en storesøster med egen Spotify-playlist som digger å arrangere stoppdans.

Enkel festivitas- ballonger i rosatoner. Dessuten tok tiåringen og hektet ned gårsdagens ballonger fra nabofesten og hang dem i innkjørselen vår uten at jeg så det… småflaut det der, særlig når vi ikke var med på festen. Men tanken var jo god.

Pølsetusenbein nummer 349. Har fremdeles ikke funnet noen bombesikker metode for å få hornene til å stå gjennom hele stekeprosessen. Årets pølsetusenbein kom med en ekstra liten overraskelse, nemlig fenomenet «pølsefrø», som kommer til en ukeoppdagering nær deg snart 😉

Jeg hadde gode hjelpere underveis!

The Terrible Two hjelper til med å fylle pinjataen (ikkeno’ fancy, kjøpt på Nille for 99 kroner. Men den var seig å få hull på og lagde mye moro for ungene), mens bikkja er særdeles interessert i en tom godteriboks.

Med årene har jeg blitt flinkere til å beregne kakemengder. Eller omformulert: det blir mindre og mindre bakst. I år hadde jeg én kake (min aller første barnebursdag, en fullstendig unødvendig toårsdag i en studentbolig på Tøyen, hadde ikke mindre enn åtte kaker. Og jeg vasket hele kåken på forhånd. Begge deler kunne jeg spart meg, gitt!), men siden den ikke var så stor vippet jeg opp gulrotmuffins til å ha i bakhånd. Det er Turbos muffinsfavoritt, og om det ikke ville bli behov for dem til selskapet har vi nok av store unger som forsyner seg etterpå…

Årets bursdagskake. Hun ønsket seg Vaiana, med sand, sjø, fisker og palmetrær. Eller Elsa og Anna, med knallblå sukker-isflak («Det er lett mamma, bare se på YouTube!») og fire etasjer høyt slott. Eventuelt noe enklere, som en «stor sjokoladekake med rosa kirsebærfyll og vannmelon og vanilje inni, og en stor sløyfe utenpå». Da hun fikk øye på en enklere Gruffalo-variant og syntes den var kul, var jeg ikke sen med å nøre oppunder interessen. Klart det skulle være Gruffalo, han er jo kjempemorsom! Lettpåvirkelig som hun er, var hun fornøyd med resultatet- og klønete mamma var fornøyd med å slippe relativt lett unna.

Borddekorasjonen var av type enkel…

… og i stedet for å kjøpe enda flere papptallerkener og servietter gjorde vi et innhugg i det som allerede står i skapet, oppsamlet gjennom årevis med barnebursdager. Mix’n’mismatch, men ungene så ikke ut til å bry seg nevneverdig om akkurat det.

Søndagen opprant med regn, vind og torden, til Turbos store fryd. Der og da var jeg sjeleglad for at vi hadde droppet ideen om utebursdag og hele avdelingen, og heller holdt oss til å invitere alle 2012- og 2013-barna. Det ble heftig nok lydnivå med de som kom, og på slutten måtte far bite i gresset og sette på «Planet Earth» for å gi de løpe-slitne et alternativ i sofaen (David Attenborough og gresshoppene hans fanget umiddelbart oppmerksomheten hos vitebegjærlige førskolebarn). Men jeg tror gjestene hadde det gøy, og siden mange begynner på skolen rett over ferien var det litt sånn «siste fest med gjengen»-følelse. Bikkja løp rundt seg selv, oppildnet av oppmerksomheten og alle barna (og antagelig av noen pølsebiter fra under bordet), storebror skjenket brus og arrangerte gjemsel, Gubben vippet opp kakestykker, Turbo holdt på å sovne stående da sistemann var hentet…

… og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. Det var på ingen måte noe spesielt flott eller spennende selskap, det var mer «man tager hva man haver og håper det beste»- men Turbo var strålende fornøyd. Hun er ennå i den alderen der hovedsaken er å ha selskap, ikke hvordan det foregår. Nå er det et år til neste gang bare noen måneder igjen til Bison skal ha sitt aller første selskap, med hele fire gjester fra barnehagen (de er bare fem stykker i hans aldersklubb). Jeg har allerede kakeidéen klar!