Mandagstanker

  • Utenfor vinduet:

1, 2, 3, 4 unger opptatt av Aquaplay’en. Korreksjon: 1, 2, 3 unger opptatt av leken, den siste er mest opptatt av å bedrive ulovligheter med vannslangen 😉

  • Tanker om uka som gikk:

— Første ferieuke er i boks. Det har vært stillere enn vanlig, siden vi mangler to jenter som ellers gjør mye utav seg. Samtidig er ikke «stille» riktig ord til å beskrive en uke med tre små hjemme. Mulig jeg ødelegger imaget mitt her, men jeg angrer ikke på at vi lot det være med to uker. De har allerede spurt om når de kan gå i barnehagen igjen, og begge to- men særlig Bison- savner bestevennene sine enormt. Tre uker hadde blitt lenge å vente, og mye å rigge for oss voksne. I og med at de har vært i Sør-Afrika og skal på en kortere tur i høst, i tillegg til at vi håper å komme oss på hytta i høstferien, har jeg ikke dårlig samvittighet for en toukersferie nå. Men såpass må det være, for å markere et tydelig skille før det «nye» året.

Vi koser oss, bader, somler, spiser is, ser på dyr, og prøver å ikke tenke for mye på at vi burde hatt en skikkelig husvask for opptil flere uker siden. Men i vår sommerferie-med-småbarn-modus vinner strandturen over husvasken ti av ti ganger. Det lever jeg godt med. Men vi har planene klare for første barnehagedag, for å si det sånn…

 

  • Vi spiser:

— Vannmelon, kylling, og jukse-is. I år har vi endelig kjøpt isformer og bestemt oss for å lage isen selv. Etter litt trøbling fikk vi det til, og selv om de første superenkle variantene var gode nok (eplejuice, eller frokostjuice med gulrot for ekstra god samvittighet) har vi sakte utvidet repertoaret noe. En del av de såkalt «enkle» oppskriftene som svirrer rundt på nettet inneholder slike ting som 1/4 vaniljestang, en båt lime og 1/2 desiliter granateplejuice- æ gidd ikkje- men denne fra NRK er faktisk så enkel som den lover.

 

  • Jeg leser:

— Huhei, her er det kaos. I tillegg til C.S. Lewis-Bibelen min (en bok som er lang nok i seg selv, og i denne versjonen er spekket med ekstra tekster på hver side) har jeg satt tenna i selve Suzukibibelen også, «Nurtured by Love» av Shin’ichi Suzuki. Jeg har lest mye OM metoden, men ikke denne boka- som jo er selve grunnlaget. Som et lite overraskelsesmoment dukker Wilma Lind opp igjen, første boka denne gang.

Ironien er jo at jeg har enda mindre tid til overs enn vanlig, men pytt.

— Med ungene er jeg snaaart ferdig med Knutsen og Ludvigsen, og for å være ærlig er det en lettelse. Den er for komplisert og vanskelig for dem, så det er vanskelig å formidle det på en måte de forstår. Jeg ser virkelig fram til å bli ferdig nå og finne noe mer passende. MEN. Dette er ikke kritikk av boka i seg selv, de er bare litt for små for den. Egentlig elsker jeg bøker for barn som bruker ord som «bedrøvet», «frierføtter» og «tung i sessen», i stedet for å holde seg til «trist», «forelska» og «tjukk». Det er bare sunt å strekke begrepsforståelsen litt. Men for treåringens del planlegger jeg en rask retrett til Karsten og Petra, eller noe.

 

  • Jeg ser på:

— VM er slutt. Buhu! Eller skal vi si hurra, for da slipper jeg å gå glipp av ting jeg gjerne skulle sett. Men sammen med storegutta har jeg funnet en serie vi skal kjempe oss igjennom- Diktatorenes metoder. Det er passe actionfylt, samtidig som det er verdifull historiekunnskap for dem begge to. Vi har allerede sett episoden om Idi Amin- en god start siden de var med til Uganda begge to og har en viss kjennskap til landet- og Mussolini, og gleder oss (hvis man kan si det på den måten, programstoffet er jo til å få frysninger av!) til neste. Tenåringsgutta mine sitter måpende og ser helt vanvittige scener flagre over skjermen, det er så de nesten ikke tror dette har skjedd- men det har det jo.

Når sant skal sies har jeg godt av å se det selv. Vår historielærer på videregående feilberegnet semesterlengden det siste året vi hadde historie, så min klasse kom faktisk aldri lenger enn til første verdenskrig :-/

(men det er enda mer man burde ha sett… Her en dag etter Barne-TV dumpet jeg innom «Når livet vender», og en annen dag et program om norske ungdommer med innvandrerbakgrunn som reiste til foreldrenes hjemland sammen med en kompis. Husker ikke hva det heter. Kjenner en akutt lengsel etter å ha tid og anledning til å følge med på sånne serier, det er så mye bra som lages!)

 

  • Hører på:

— Knutsen og Ludvigsen i bilen. Selv for de av oss som vokste opp med disse supersjarmerende fyrene, så begynner det å bli litt mye.

— Summer in the City, særlig på E6 sørgående i ettermiddagssol, på vei til stranda

— Obo, obo, obo. Nå er det heldigvis bare en uke igjen til han først reiser på ett sommerkurs og deretter til et annet rett etterpå, for to timer Gershwin og Bernstein om dagen begynner å ta på en sliten sjel

— Femåringen som synger «Jeg er en liten servelat, som får så dårlig med mat».

 

  • Er takknemlig for:

— Daglige oppdateringer fra sailandrail på Instagram. De hadde tenkt seg videre til Sofia og Athen fra Budapest, men innså at det ville bli for mye tog (!) og la ruta til Napoli og Roma i stedet. Der er de nå, og jeg koser meg med stories og bilder fra tre ungdommer som tydeligvis koser seg glugg på tur.

— At minstemann, som hylte som en stukken gris første gang han fikk sand under føttene (for ikke å snakke om da vi kom borti det skumle Vannet) nå har blitt en strandløve av rang. Han koser seg, småungene koser seg, de store koser seg… og da gjør vi det også.

 

  • Ukas gode samvittighet:

Bison vanner bestefar, sort of.

— Uff, dette er et av de valgene jeg er virkelig lite stolt av i livet. Det hadde seg slik at da faren min døde, holdt jeg hardt på at vi skulle ha gravsten. Min stemor, alltid pragmatisk, mente at det var unødvendig (riktig), at han selv ikke ville satt spesielt pris på det (også riktig), og at det bare ville bli stress å skulle holde orden der (definitivt riktig). Men nei, jeg mente vi måtte ha en grav, så jeg bestilte og betalte stein, ordnet med gravferdskontoret (og er nå den heldige «leietaker» av en liten stripe på Nordre Gravlund med plass til fem til i tillegg til pappa), og mente bestemt at å holde orden på en grav skulle jeg i det minste kunne få til.

Ingen får premie for å gjette at det etter kort tid var jeg som svingte innom allehelgensaften, bursdag og julaften, og at den som faktisk har plantet og vannet og luket, er min stemor. Uff og dobbelthuff.

Deilig da, å kunne ta ansvar for å bytte ut en ihjeltørket plante og vanne de resterende skikkelig på en varm sommerdag, med entusiastiske hjelpere. Jeg har fremdeles omtrent ti år igjen før jeg er i nærheten av min stemors innsats, da.

 

  • Ukas dårlige samvittighet:

— Takkekort. Jeg begynte så bra, helt til bildene kom i helt rart format og redigeringsfanen forsvant etter tre dager. Skjerpings!

 

  • Ukas gjensynsglede:

— På søndag kunne vi plukke opp tiåringen på parkeringsplassen på Sognsvann etter nok et vellykket opphold på Hudøy. Det var utrolig godt å få henne hjem igjen, og hun var akkurat som jeg hadde sett for meg på forhånd: kjempebrun, ganske tørr i huden, solbleket i håret, med masse penneskribling på låret og vennskapsbånd på håndleddet, og innmari, innmari trøtt. Takk, Hudøy, for nok en sommer med fantastiske minner!

  • Nyter:

— Livet uten vekkerklokke og matpakkesmøring. Say no more.

— Sommer-Oslo, komplett med bondegårdsbesøk og badebåt. Til å være en kjedelig hjemmeferie, er det velsignet enkelt å finne på noe å gjøre! Faktisk har vi flere planer enn vi har dager igjen av «ferien», men vi får ta det vi rekker og la resten vente. Noe av poenget med sommer er jo også å sulle rundt og kjede seg litt- jeg vet at ungene har godt av nettopp det!

Psst, det er fire unger på dette bildet. Jeg hadde et alvorlig og angstbitersk møte med meg selv her, da tiåringen tagg og ba om å få svømme ut til flytebrygga med storebror. Kan hun egentlig det? Det er da ganske langt? Hva gjør vi hvis… Men mamma, da, jeg KAN! Jeg lover! Jeg har til og med lært å slappe av i vannet på Hudøy… Pliiiis?

Hun overlevde 😉

 

  • Ønsker meg:

— En magisk kirsebærplukkedings, så jeg slipper å a) stå på en stol og gradvis lenge meg lenger og lenger over balkongrekkverket, helt til avisoverskrifter a la «Oslokvinne (39) i tragisk kirsebærulykke- møtte døden fra balkongen» begynner å flimre i synsfeltet, etterfulgt av b) gå og skule på trosten resten av sommeren, der den frekt forsyner seg av MINE fantastiske kirsebær.

 

  • Funderer over:

— At sommeren nå har nådd vippepunktet- i alle fall i mitt hode. Nå er vi midt på, snart går det mot høst. Nettene har allerede blitt mørkere, det er ikke slik det var i juni da kvelden bare skled nesten umerkelig over i morgengry. I mailboksen dumper det inn med skolestart-tilbud og påminnelser om at det er tid for å kjøpe nye sekker for den motebevisste skoleelev. Joda, høsten nærmer seg. Og med den vanvittige sommeren vi har hatt, blir det nesten ikke trist en gang når vinden får det kalde draget og trærne begynner å få gulskjær (altså ordentlig gulskjær. Ikke tørke-gulskjær. Det har de allerede).

… men vi er ikke der ennå! Her skal varmen nytes frem til siste svettedråpe 😀

 

  • Ukas språkblomster:

— I tillegg til den tidligere nevnte «servelaten», tok treåringen meg på senga her en dag da han fikk tilbud om kokt egg til frokost. Nei, det ville han ikke ha, ellers takk. Men kan jeg få frukt-egg, mamma?

Frukt-egg?!

Ja, frukt-egg:

  • … og ukas nyvinning:

— Endelig har minstemann begynt å si «pappa». «Mamma» har han sagt lenge, og han har også godt grep om diverse dyr og dyrelyder, han sier «hei» og «hadet» og «natta», og «den», og selvfølgelig «is», men «pappa» har han nektet på. Null pappa. Pappa har vært «den», han også, og selv om Gubben har tatt det med stoisk ro var det herlig å se reaksjonen mellom de to da det forjettede ordet endelig kom.

Neste sommer har vi nok et annet problem- tre små taletrengte som snakker i munnen på hverandre.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Mer av det samme. Mye mer av det samme. Vi skal kose oss, blåse en lang marsj i klokka, ha intense og morsomme dager og falle utslitte i søvn (ja, også vi voskne. Ikke minst vi voksne, faktisk!) litt senere enn planlagt.

Uka deretter begynner ikke bare barnehagen, og min Simplified Planner <3 starter opp med augustsider, men det er også flere som skal på tur i diverse retninger og én som kommer utslitt tilbake fra Interrail. Med andre ord blir det snart nok å henge fingrene i.

Men denne uka er vår.

Commencement

Det var denne vitnemålsutdelingen, da 🙂 Den var en stor dag, større enn et lite avsnitt i en ukeoppsummering. Siden det nå har gått omtrent en måned siden jeg sa jeg skulle «komme tilbake til det» (et uttrykk som, hvis vi skal gå det nærmere etter i sømmene, beklageligvis bare angir en 50/50-sjanse for at det faktisk kommer en oppfølger) er det vel på høy tid. Dessuten passer det godt å publisere det nå, når jeg her i Oslo og frøkna sjøl, pt. Ljubljana, endelig kunne slippe jubelen løs over at hun har fått bekreftet at hun kommer inn det aller trangeste nåløyet i landet, med unntak av medisin (som hun ikke søkte på, og det er neppe noe stort tap for legevitenskapen #språkogsamfunnsfagdame  #arveligbelastet). Hipp hipp hurra!

Denne dagen var det aller siste som skjedde i en eviglang rekke avslutninger. Torsdag 21. juni. Heeelt på tampen av skoleåret. Anledningen var for lengst markert i kalenderen og jeg visste godt om den, men med tanke på de ørti-fjørti gjøremålene vi hadde i forkant ble den ikke spesielt prioritert. Eldstejenta skulle ha på seg bunaden sin, Gubben hadde takket nei til en sommerfest med avdelingen for å passe de små, jeg skulle ta på meg en eller annen gammel sommerkjole fra skapet, og lillebror skulle fikse en blomsterbukett. Mer enn det hadde vi ikke lagt opp til. Men så kom mormor inn feiende fra venstre hjørnet dagen i forveien, og meldte seg som barnevakt slik at Gubben og jeg kunne gå, begge to.

Det var et underlig vær i Oslo den dagen. Stekende varmt det ene øyeblikket, kald vind og truende regnskyer det neste. Takket være min dårlige form fikk jeg ekstraservice av min mann, og ble sluppet alene av rett ved skoleporten mens han måtte på leting etter parkeringsplass i Oslos trange bygater. Jeg tuslet inn i skolegården og så meg rundt, i et hav av nesten-voksne mennesker i dress og penkjole og bunader. Ja, og voksne mennesker i dress og penkjole (jeg kunne fornøyd notere at jeg i denne settingen igjen var blant de aller yngste foreldrene. Det er jeg jo ikke i barnehagen lenger, for å si det sånn. Der tilhører jeg snart den geriatriske eliten). Denne invasjonen av voksenhet virker forvirrende, her ute i skolegården. I løpet av de tre årene som har gått siden ungdomsskolen har ungene har nådd den alderen der det bare er vidden på buksa, størrelsen på klokka og antall hår på hodet som skiller mellom sønner og fedre. Kaster du bare et kjapt blikk på noen i forbifarten, er det faktisk fullt mulig å ta feil der, et øyeblikk. Så annerledes enn første skoledag, der ungene løp inn i skolegården- eller ble motstrebende dratt med, lokket eller overtalt- med altfor store skolesekker og manglende fortenner. 13 år gjør noe med både størrelse og selvstendighet.

Jeg fant jenta mi til slutt, og hilste på hennes forbausende voksne klassekamerater, men fikk klar beskjed om å kjappe meg inn i aulaen før alle plassene ble tatt. Hun overdrev ikke, ungen, for jeg var 20 minutter for tidlig ute og fem minutter senere måtte folk trøkke seg sammen øverst i lokalet og ha ståplass i tre timer. Det ble stappfullt.

Selve seremonien var omtrent som forventet. Høytidelig og fin, virkelig, men ikke noe sånn fryktelig spesielt. Det var vitnemålsutdeling slik den antagelig foregår overalt: elevene toget inn til musikk, det var taler, og utdeling av priser, og musikalske innslag av varierende kvalitet, og rektor var påpasselig med å nevne at dette kullet faktisk har satt ny norgesrekord i norskfaget, med det høyeste eksamenskarakter-snittet som er målt på en norsk skole noen gang. Klapp, klapp 😉 Så ble klassene kalt opp og hver enkelte elev mottok sitt vitnemål til jubel og applaus (dette siste her måtte rektor innrømme var en glipp- de glemte å gi beskjed om at det kun skulle klappes for hver klasse. Det kostet oss nok noen minutter, det, på en skole med sju store parallellklasser). Deretter allsang, utgangsmarsj og mozell og jordbær i biblioteket. Samt en zillion bilder i skolegården, selvsagt. Masse nydelig ungdom, som jeg av naturlige årsaker ikke kan legge ut her. Men de var virkelig flotte der de stilte seg opp i grupper og klasser og smilte og jublet.

Det jeg satt og tenkte på underveis, mens jeg strakk på halsen for å se «min» elev sitte der nede og hviske og tiske med sidemannen sin, var at at jeg for første gang var 100% en gjest på et skolearrangement. Dette hadde, for første gang, overhodet ikke noe med meg direkte å gjøre. Dette var ungens eget verk. Totalt har jeg vært på skolen hennes kanskje tre ganger siden hun startet her. Null foreldresamtaler, faktisk vet jeg knapt hva kontaktlæreren hennes heter. Null faglærerkonferanser. Ingen svarlapper eller underskrifter eller spørsmål om valg av tilleggsfag. Og tilnærmet null assistanse ellers heller, annet enn noen matpakker og et par gjennomlesninger av oppgaven i akademisk skriving og slikt. Disse tre årene er hennes prestasjon, jeg spiller faktisk ingen rolle her i det hele tatt, og den eneste grunnen til at Gubben og jeg fikk være til stede og klappe stolt var at, vel, vi er foreldrene hennes. That’s it. Det er vår «prestasjon» her. Vi er tilskuere. Familiære vedheng. Koselige, men ikke egentlig nødvendige lenger.

Hun fikser alt selv. Alt. Mens klassekameratene hadde fri tidligere på dagen, måtte hun møte opp på sesjon, og fikk med seg dette brevet hjem. Så voksent, akk, så voksent.

Plutselig dukker «Hverdag» av Louis Jacoby opp i mellomøret og overdøver det ikke så veldig imponerende skoleorkesteret. Den brente CD’en jeg fikk av min mor for ti år siden- nei, det må være mer, kanskje 12? 15?- kanskje som en hyggelig gest, kanskje som en vennlig påminnelse om at voksenlivet var i ferd med å fortrenge for mye av småbarnskosen, eller kanskje bare fordi hun synes det er en fin sang. Det er en nydelig, nydelig liten vise. De to første versene handler om typisk småunge-mas og stress, slike grå hverdagsmorgener der alt er trøtt og tungt og ungene overhodet ikke vil gjøre som du sier. Men, korrigerer Louis:

Så husk at denne dag må du ta vare på

Den forsvinner mellom fingra dine nå

En dag vil du savne slitet

da er det for sent å vite

Det er du som farger dag og tinning grå

… et refreng jeg har funnet mye inspirasjon i opp igjennom tiden. Sammen med gjenkjennelsen i versene. Det ER mye grå november og klissete flekker på kjøkkengulvet i en gjennomsnittlig småbarnsfamilie.

Men i aulaen på en videregående skole skjønner jeg plutselig at nå er det alvor. Nå har jeg passert versene, jeg har tatt eksamen i veltede melkeglass og hull på strømpebuksa, og nå har jeg kommet til bridge’en.

Du er kysten som de en gang seiler fra

Si meg, hvem er stor og hvem er liten da

Når fremtidshavet ligger som et speil,

så blås din medvind inn i deres seil

Jeg ser på den voksne dama i bunad, der hun står i en klynge med vennene sine og prater og fniser lettet over å være ferdig med eksamen, med skolen, de er så klare for å hive av seg finstasen og dra til byen for å feire at de er ferdig. Og etter byen skal de videre, videre, til Bergen kanskje, eller til Berlin eller Beijing, eller en folkehøyskole, noen skal i militæret, andre vil reise til Bhutan et halvt år og jobbe litt først for å spare opp penger. De kan gjøre hva de vil. De er voksne.

… og vi, vi som er litt tjukkere rundt livet og gråere i håret der inne i skolegården, vi er ferdige. Misforstå meg rett: du er jo alltid forelder. Om en av mine sønner plutselig står på døra en sen februarkveld i 2043 og hulker «Hu har dratt fra meg, mamma, hun stakk med han flygelederen i nabohuset! Og nå skal’a krangle om foreldreretten!», så skal jeg ta det som en stor ære og kreke meg ut på kjøkkenet for å sette over kaffen og vippe opp noen vaffelplater. Any time, og det håper jeg de vet. Og i mindre skala: selv om frøkna med vitnemålet ser veldig voksen ut, er det fremdeles mamma som må hjelpe med å få av bunaden inne på skoledoen og ta den med hjem, mens hun forsvinner ut med de andre for å feire.

Ett stykk lillebror ble fryktelig skuffet over å brenne inne med blomsterbuketten sin. Men han fikk levert den neste morgen, og så var alt bra igjen 😉

Men her og nå er eldstejenta mi over i voksenverdenen. Hun, som kom til verden som en illskrikende, sinna liten bylt på Aker sykehus for over 19 år siden og gjorde en grønn, uerfaren, halvstudert, pengelens jentunge til mamma bokstavelig talt over natten, og som levde sine første år i en shabby studentleilighet på Tøyen. Vi hadde det fint, da, jeg må si det, og jeg håper hun er enig. Men om jeg angrer på noe? Gjett om! Første barnet er som den første pannekaken, jeg har gjort mine blemmer i fullt monn. Og jeg håper ikke mine eldste barn leter med lupe etter forskjellene som ligger i tilværelsen de hadde som barn selv, kontra The Terrible Two med Suzukikursene sine, frisørbesøkene og klærne fra Epleskrinet. Det er vel som livet ellers, good bits and bad bits, de eldste hadde den uerfarne mammaen men også hun som var full av pepp og gode intensjoner, de hadde den blakke mammaen men… øh, heldigvis besteforeldre som tok dem med på ferie, og min eldste datter er den eneste som har fått åtte kaker til sin første barnebursdag (#vanvidd) selv om tilværelsen ellers var litt rock’n’roll med vaklevorne arvemøbler og knall oransje linoleum i et forsoffent studenthus. Tiden går, omstendighetene har forandret seg underveis, erfaringer former deg gjennom livet, og der jeg en gang var for streng lever jeg nå i evig redsel for å bli for slapp, ‘sant. Men jeg ganske trygg på at det tross alt har vært mest good for dem alle. Også henne, den aller første.

Det at denne barndommen, akkurat hennes barndom, på sett og vis er avsluttet og skylt ned med Mozell og jordbær på skolebiblioteket, det føles fryktelig definitivt. På den annen side er det jo det selve foreldregjerningen dreier seg om: å jobbe hver eneste dag for å gjøre seg selv litt mer overflødig. Jeg kan ikke påstå det kommer som en overraskelse, selv om det føles sånn akkurat her og nå. Og jeg kan like gjerne venne meg til det, for jeg skal gjennom samme leksa seks ganger til, å sitte slik i en skoleaula og kjenne at en epoke ettertrykkelig er over og at, vel, jobben er gjort.

Commencement, løst oversatt fra en kreativ definisjon jeg leste en gang: å lukke et viktig kapittel for å kunne åpne et nytt og større. Det var akkurat det som skjedde i skolens aula 21. juni. Gratulerer, Spiff, med vel gjennomført videregående, studieplass i boks og nye horisonter i synsvinkelen as we speak. Selv om jeg maser om gjenglemte matbokser er jeg så stolt at jeg holder på å sprekke. Med sukker på. Hver dag.

Og så er jeg fryktelig glad for at du ikke flytter ut riktig ennå! 😉

Ordknapp Onsdag

… på en torsdag, denne uka også. Er det dette som kalles feriemodus?

Tja, kanskje. Men like mye er årsaken mer prosaisk- det ble som jeg trodde, nesten umulig å få tid til å sitte i fred og ro og skrive. Forrige innleggs fredelighet varte i ti minutter, og siden har det ikke vært flere slike stunder, haha! Halv ti var jeg ferdig med leggingen i dag, da sovnet endelig sistemann tungt nok til at det gikk an å snike seg ut. Vi holder egentlig hardt på leggetiden i ferien (og gudene skal vite at ungene holder hardt på oppvåkningen i halv sekstiden, gjesp!), men heten slår jo både voksne og barn fullstendig ut og ungene sovner av ren utmattelse i løpet av dagen. Aldri samtidig, naturligvis. Denne uvanlige dagsovingen gjør sitt til at legginga drar ut, og så har vi det gående.

Dette høres verre ut enn det er 😉 Vi har det koselig, vi, med våre små eventyr og ekspedisjoner rundt i byen, det er stort sett lite klaging og gnål og ganske mye idyll og hjemmelaget lure-is av frossen juice. Men det krever tilrettelegging, og det tar hele dagen. Om kvelden er det som regel noen store som dukker opp, i går hadde vi for eksempel en koselig filmkveld med The Last Samurai i sofaen med eldstemann. All good. Fin hjemmesommer, men de første dagene etter ferien kommer til å gå med til å ta igjen nødvendig husarbeid 😀

Sånn, det var forsvarstalen (ynnsil!) slash forklaringen, og så var det Ordknapp onsdag. Det var veldig, veldig lett å finne det øyeblikket fra de siste dagene som står fram. Turbo har lagt seg i selen med øving i det siste, godt hjulpet av inspirasjons-boosten fra Geiloturen. To ganger daglig tar hun fram fela si, blid og fornøyd. Først en liten mengdetreningsbolk om morgenen og så en runde med melodier om kvelden. Ikke mer enn ti minutter hver gang, men det funker mye bedre enn én lengre og mer sammensatt øvelse. Denne innsatsen gir et klistremerke per dag, og når hun har samlet 21 stykker får hun en liten belønning.

Forrige klistremerkesamling. Nederst i hjørnet, under en katt, står det STARBÅKKS med store bokstaver. For det er dét som var ønsket denne gangen. Kakao med krem på Starbåkks. Mind you, det er en stund siden hun bestemte seg for dette, men det har liksom vært en drøm det med kakaoen på Starbåkks. Som slett ikke har endret seg i takt med sommerværet.

Starbåkks Grønland ligger nærmest oss, og til alt overmål rett ved stedet hun tropper opp for timer hver uke. Det passet fint!

… men, den dagen da hun endelig kunne sette det 21. klistremerket på plass, viste gradestokken 32 varmegrader i skyggen. Uhorvelig varmt, og klamt, og baristaen bak disken spiurte for sikkerhets skyld to ganger om hun hadde hørt rett. Det hadde hun. Kakao ble det, på frøknas befaling, selv om det var såvidt de orket å stavre seg opp bakken hjem etterpå, med svette panner og sola i nakken.

Slik gikk det med det øvearket, nå er vi over på neste. Tøtta var særdeles fornøyd med turen til Starbåkks, men noterer at til neste gang vil hun heller ha en iskald miggzjegg på Max rett over gata (da skal hun heller ikke spontan-invitere med seg lillebror, slik hun gjorde denne gangen). Jeg tipper vi ikke ser Starbåkks-kakaoen igjen før gradestokken har krøpet betydelig nedover. Men koselig- og velfortjent- var det!