Månedlige arkiver: august 2018

OBRUT EXIT- mo gnivirks go tnås

Publisert av

Ah, bokstavenes univers!

Ingenting er så enkelt, så enkelt, når du først kan det. Men jeg behøver ikke tenke lenger tilbake enn til april for å huske hvor komplett ubegripelig det er når du ikke kan det. Da satt jeg i et Ethiopian Airlines-fly og kikket forundret på brosjyrer og undertekster på amharisk. Er det en og en bokstav, eller stavelser? Det er venstre til høyre, eller? Hmm, hvordan skriver man dette for hånd, da? Man blir ganske hjelpeløs, selv som voksen. Det hele fremstår som et hemmelig kodeunivers man ikke har tilgang til.

Der er The Terrible Two nå, omgitt av uforståelige koder de ikke skjønner. Jeg prøver å huske på følelsen av utenforskap, at i deres små holder er alle skilt og all skriftlig informasjon de har rundt seg maur-vrimmel som ikke gir noen mening.

Det vil si, Bison er der mer enn Turbo. Turbo er på vei ut, hun kan ganske mange (store) bokstaver og kan skrive noe, og lese enda litt mer. Vi er over på skilt- og reklameleken nå. Hva står det der, Turbo? – P…. Oooo…. S…. T. Poost. Post! Etterfulgt av et triumferende glis.

Og hva står det her? Navnet til lillebror, såklart! Dette skrev hun i fjor vår, tydeligvis en periode med intensiv før-skriving, for det ligner slett ikke på navnet hans. Det er ikke i nærheten, en gang. Men jeg tror min diplomatiske kommentar den gang var at det var «nesten» riktig. 😀

Jeg stresser ikke med det. Det haster tross alt ikke, det er ingen konkurranse som enkelte foreldre later til å mene. Om ti år har det absolutt ingen betydning om jentungen lærer å lese som fireåring eller sjuåring (så lenge de lærer det skikkelig, men det er en annen historie). Vi leker videre med bokstavene der det faller seg naturlig, og er det noe igjen å lære til neste høst så blir siste rest tatt da.

Men- det er ett område jeg har følt for å ta litt grep, derav tittelen. Som femåringer flest er jentungen glad i å tegne, og produserer de flotteste kunstverk (i bøtter og spann… sukk. Jeg prøver å være streng, bare ta vare på de fineste og kaste resten, men i dette tempoet kommer vi likevel til å ha absurde mengder kunst liggende i kurven før hun gir seg med samlebåndproduksjonen sin).

Og alle kunstverkene er signert, av og til i høyre hjørne, av og til i venstre, og ofte midt på:

OBRUT

Hun begynner med T’en. Deretter U. R, B, og O følger lett som en plett, men altså fra høyre mot venstre. ORBUT.

Noen ganger skriver hun hele bursdagskort til vennene sine.

KIRE ERÆJK

GAD NIF NE AH

OBRUT NESLIH

eventuelt i den litt artige varianten (hva har hun tenkt her, liksom?)

ERÆJK KIRE 

 AH NE NIF GAD

NESLIH OBRUT

Det er ikke direkte alarmerende, dette heller. Det retter seg. Storesøster speilvendte 3-tallet langt inn i 3. klasse, men det er nå en saga blott og har null sammenheng med generell matteforståelse.

Men når vi går inn i det andre året med OBRUT, og ikke minst, når hun egentlig kan bokstavene godt men bare har lagt seg til vanen å skrive mot venstre, så følte jeg at det var på sin plass med litt forsiktig veiledning. Tross alt kan det hende at noen finner det for godt å påpeke feilen, som ikke er så søt som den var i fjor.

«Skal vi ta et ark, Turbo?» spør jeg fra tid til annen. Lavkost-prosjekt dette også, med andre ord- det er ikke noe system her, ingen progresjonsplan eller forsøk på regelmessighet med at vi tar det hver dag etter middag eller noe sånt. Vi tar et ark når det passer, og da skribler jeg ned noen ord, ELSA og ANNA er populære, så klart, eller APE, LESE, SEL, SOL, BAMSE, MAMMA… og så må hun skrive det tre ganger under. På den måten får hun trent opp høyre-bevegelsen i hånd og hjerne og i løpet av noen uker eller måneder fester det seg forhåpentligvis godt nok til at det sitter også på ukjente ord.

Jepp, blå neglelakk. Sånn blir det når hun og storesøster rotter seg sammen.

Jeg er ikke så rent lite stolt av arkene mine. Av to årsaker: a) jeg motsto fristelsen til å lage et Stort Opplegg som var dømt til å mislykkes så fort ferien var over (hallo… jentungen øver allerede fiolin to ganger om dagen, det er grenser for hvor mye «Nå skal vi gjøre ditt og datt» hun har godt av. Dessuten er både morgenene og ettermiddagene her i huset stappfulle nok som det er, det er mange som skal ha oppmerksomhet) og b) jeg klarte å se at det var på tide å la OBRUT gå over i historien. På mitt mest sentimentale- og det har det jo vært litt av her i sommer 😀 – synes jeg at OBRUT er fantastisk sjarmerende, noe som må bli værende for bestandig. OBRUT må aldri bli borte, det må stå i passet hennes når hun blir 40!

Facebook minnet meg på at det i går var to år siden jeg sto med klump i halsen utenfor Sam’s frisør og skulle la lokkene falle på The Terrible Two. Lille guttebabyen min med de skjønne krøllene i nakken. Turbo med sin bedårende småjenteflette. Hulk hulk, snufs, snufs. Nå, to år senere, ser jeg jo at guttungen så ut som et skjærereir på hodet og Turbos «flette» besto av tre pistrete hårstrå i alle fall de siste fem centimeterne. Dessuten kler hun bobfrisyren sin, hun er sassy og morsom og vi slipper lusekam-grine-helvete når luselappene dukker opp i skole- og barnehagesekker. Visst var det hjerteskjærende der og da, men ungene hadde vokst seg ut av krøllefjoner og pistrefletter og kunne med fordel klippes til noe enklere og penere.

Nå har Turbo vokst seg ut av OBRUT, det var en sjarmerende periode, men en periode som nå er forbi. Den også. That’s life. Mors oppgave er å ikke stresse, men likevel la det gå sin gang, ungene kan ikke holdes tilbake i en småbarnsperiode som er forbi. Når hun daglig bruker ord som «elegant» og «fascinerende» er det på tide å la jentungen lære seg å skrive riktig vei. Det er det som passer nå. OBRUT EXIT. TURBO INTRARE.

Og lillebror, da? Han følger som sagt i løypa, men ganske langt bak. han kan én bokstav, sin egen, og for øvrig har vi mer enn nok med å holde blyanten riktig og øve opp en viss presisjon. Det holder for ham, foreløpig!

Ordknapp onsdag

Publisert av

Bildet er tatt bakovervendt fra vårt ståsted. Det er han som er bak oss, vendt feil vei, og med null intensjon om å gå videre med det aller første.

Treåringens livsfilosofi: det finnes aldri et tidspunkt der det ikke passer å stoppe for å se på Store Maskiner. Aldri.

Sent ute? Pytt!

Regner det? Vi er jo allerede våte?

Bråker det? Bare tøft det, vel!

Utålmodig storesøster/mamma/pappa/hvemsomhelst? Folk ass! Vet ikke å sette pris på livets goder. Henger seg opp i detaljer som tid og vær. Forter seg og forter seg når det ikke er nødvendig en gang.

Det er vanskelig nok å gå forbi store maskiner som står stille. Er de i bevegelse, hvis det sitter noen inni førerhuset og graver opp store steiner, for eksempel, så er det fysisk umulig. Må stoppe, bare mååå stoppe.

Og mamma? Mamma må vente. Bare må vente. Eller, jeg kunne jo tatt på meg strengestemmen og mast. Tatt ham i hånda og tvangs-leid ham videre. Appellert til empatien ved å påpeke at vi andre ikke synes det er sånn superbehagelig å stå der i regnet med våte jakker og surklete sko. På den annen side- han har uansett rett, vi er jo allerede våte. To minutter fra eller til spiller heller ikke all verdens rolle. Han får få denne gleden, og når vi går videre kan jeg prise meg lykkelig over at vi det minste er over den fasen der han ville posere og ta bilde ved siden av hver eneste gravemaskin, lastebil, traktor og gressklippebil han kom over 😀

Han blir stående et par minutter, før han vinker til føreren og kommer småløpende mot oss. Det var dagens magiske øyeblikk for Bison, snaaart 4 år, den 22. august 2018.

Stream of conciousness…

Publisert av

… på norsk. Med punktum 😉

Men ja. Siden jeg plutselig falt helt ut av loopen og sliter med å komme i gang igjen, må jeg blåse i alt som heter tema og oppsett og konklusjon og sammenheng, og bare kickstarte meg selv med et ordentlig «det som faller ned i hodet»-innlegg. Uten mål og mening, men forhåpentligvis med et dødsstøt til skrivesperren.

***********************

Så hva skjedde? Ikke noe dramatisk. Alle lever, alle har det fint, ingen ulykker, konkurser eller ekteskapelige kriser. Beklager! Det var bare en liten perfekt storm av mange småting. Det gikk opp for meg at denne bloggen har overlevd i snart fire år først og fremst fordi jeg får skrevet også når jeg egentlig ikke orker. Uten taktikker som å sitte oppe litt for lenge, eller stå opp midt på natta etter å ha fått en fot i mellomgulvet, eller legge minsten til en dupp og løpe opp til PC’en til tross for hundre andre nødvendige gjøremål, så hadde det ikke funket. Skal det bli noe blogg, må sånne små lommer av tid brukes. Og nå, i kjølvannet av den helsikes infeksjonen som bare nesten forsvant etter siste antibiotikakur og deretter blusset opp igjen, så sa det til slutt sopp. Søvnen, som var tvilsom nok fra før med tenåringer som kommer altfor sent hjem, småbarn som står altfor tidlig opp, unger som turner i senga midt på natta og etterlater seg 20 centimeter ytterst på kanten til din benyttelse, ble satt under press av tette bihuler og hostekuler i tillegg. Å ikke bare sove for lite, men også elendig, ble for mye for en stakkar. Når minsten la seg ned for å sove formiddagslur, ble jeg liggende (søvnløs, men tilnærmet i koma likevel) i senga ved siden av. Sene kvelder har ikke eksistert overhodet.

Ting vi har gjort i det siste: spilt megasjakk på Klækken hotell, der min bestemor hadde invitert til familietreff.

Når du ikke klarer å velge… *sukk*

Deler av slekta nyter utsikten fra Ringkollen.

Det begynner å bli bedre nå. For første gang på lenge kan jeg pusse nesa uten at det føles (og høres ut!) som halve hjernemassen følger med i papiret. O lykke. Det er langt igjen til det er noe overskudd å snakke om, men turen opp og ned bakkene til barnehagen består av færre pauser og lettere skritt. Fire måneders kontinuerlig bassiluskjævelskap er snart tilbakelagt, og takk og lov for det. Dette familielivet funker dårlig når mor går i halv fart. Permisjonen min er dessuten halvveis, det hadde vært greit å få nyte resten i normal tilstand.

Heldigvis er ikke hverdagen her ennå, så det har gått greit selv med en litt slapp mamma. De små pausene jeg har hatt, har blitt brukt fornuftig- med fem dager igjen til skolestart kan jeg notere at den opprinnelige gjørelista mi for sommeren består av ett eneste punkt (riktignok fylles det stadig på med nye, men de «gamle» punktene har jeg tatt ett etter ett, sakte, men sikkert. Vi har tømt garasjen. Ryddet loftet. Demontert trappegrinda. Sortert barneklær, med tungt hjerte. Jeg har mailet og styret med en zillion kurstimeplaner og musikklærere og begynner å få til en timeplan, samtidig som alle unger har kommet levende fra sommerskoler og konserter. Vi har handlet på salg og søkt barnehageplass og endret søknaden tre ganger etter tilsvarende mange telefonkøer hos bydelen, sendt inn skjema for navneendring, og den virkelige rosinen i pølsa var at jeg fikk time på helsestasjonen midt i juli og kunne sende (*trommevirvel*) doble rapporter til sørafrikanske myndigheter med bilder og stempler fra helsestasjonen EN UKE FØR FRISTEN! Ungene hadde også fullt sett med regntøy i barnehagen allerede andre dag i barnehagen, noe som er personlig rekord satt midt i den knusktørre sommerheten. Damn girl, noen ganger tenker jeg at du ikke er så håpløs som du tror.

Noen har tegnet på min Simplified Planner! Gu’ kor overraskende! Men sånne ting har jeg sluttet å irritere meg over. Rosa er jo en fin farge.

Jeg var innom en tur med en liten krysantemum-hilsen til min far, som skulle ha fylt 66 år i tiden som har gått. Det er selvfølgelig utrolig trist å tenke på alle de årene vi ikke fikk, flere for hvert bursdagsbesøk, men jeg skylder fatter’n en slags takk for at han gjorde meg bevisst på nøyaktig hvor dyrebar den er, den tida vi har til rådighet. Memento mori, ikke sløs med dagene dine, hilsen pappa.

Første kamp. Godt å være tilbake (hva i all verden skal jeg gjøre den dagen han slutter, eller bare blir så gammel at det blir direkte rart å ha med mora si på kamp??). Akkurat her var det faktisk ganske så behagelig, sol og mild vind…

… og så gikk sola ned og vinden økte på, og vips sitter du der som en annen nybegynneridiot og hakker tenner. ALLTID langbukser på kveldskamp. ALLTID!

Dette er juli her i huset. Årets roligste tid. Det hender jeg lurer på hvordan det føles å ha, tja, for eksempel en helg, uten flere planer enn de du lager for deg selv. En vakker dag skal jeg teste det ut, men det blir ikke på de neste ti årene («…og da kommer barnebarna», pleier Gubben å sukke på dette tidspunktet i konversasjonen, og det har han jo rett i!).

I tillegg til den fysiske biten med elendig form og like elendig søvn, spiller en viss mental slitenhet inn. Dette har vært en sommer med mange forandringer. Jeg liker ikke forandinger, jeg synes det er flott at ting er som de er, og selv om overgangen fra småbarn til store barn til tenåringer til voksne har gått uforskammet greit her i huset har dette vært sommeren hvor effekten virkelig slår inn. Akkurat nå sitter jeg og venter på 17-åringen som ser Haisommer på utekino med noen kompiser. Han skal komme tidlig hjem. Det skal ikke eldstejenta, som har fadderuke på universitetet rett etter et par intense jobbuker rett etter Interrail. Bekymret? Gjett på ja. Hun kjører et vanvittig slitsomt løp, det er lange jobbdager og like lange netter og aller helst vil jeg bare avtale at Gubben står klar på et gitt sted klokka ett og tar henne trygt med hjem for å sove. Men jeg kan ikke. Det ville ikke være fair. Hun er ute med en hel masse innflyttere til byen, alene og frie som fuglen, de fleste vennene hennes her i byen har også flyttet ut, jeg kan ikke være sånn klam mamma som nekter å slippe taket og fremdeles maser om innetider og «send melding klokka da og da». At jeg har henne i kjellerleiligheten gir meg ikke rett til å frata henne den nyvunne følelsen av frihet som følger med studentlivet. Rolig nå, mor, rolig nå. Folk har overlevd fadderuka før, og hun kjenner vel best selv hvor mye jobb hun tåler på toppen av et krevende studium. Shut up and back off!

Hva er dette? På dagens Fadderarrangement hadde alle gruppene fått utdelt hver sin nasjonalitet de skulle kle seg ut som. Min datter og hennes gruppe skulle være tyskere- ergo Birkenstock med sokker i sandalene.

17-åringen følger hakk i hæl. Etter mye fram og tilbake, slutte eller ikke slutte, endte hele fotballmiseren med en slags back to basic-strategi. Han elsker fotball, men vil ikke bruke 5-6 dager i uka på det. Løsningen var like enkel som vanskelig- han har bedt om å bli flyttet til andrelaget, og i går kunne jeg som én av tre fremmøtte foreldre (innsidetips: antallet foreldre på sidelinja i ungdomsfotballen synker proporsjonalt med ambisjonene til laget) se at han lekte seg på banen og scoret hattrick for sitt nye lag i debuten. En veldig god løsning der altså, men det er ikke poenget, poenget er at dette er 100% hans eget valg. På samme måte som alt med sommerjobben har vært hans greie, jeg har ikke sett en kontrakt eller arbeidsplan, han har styrt skuta selv. Og at han også blir borte halve natta for å leke seg med beats og musikkprogrammer sammen med venner, venner som du ikke lenger kjenner foreldrene til, som du bare må håpe og stole på er som de sier de er. Visst ser han også film med mor og far i sofaen fra tid til annet, men igjen: hans eget valg. Poenget er at han også er i ferd med å vokse seg ut av mors favn, og du har kommet til det punktet at å legge ned harde, faste regler ville virke fullstendig mot sin hensikt fordi unga må få lov.

Ikke for det. Noen pre-russetur til Kos ville det ikke vært rom for her i heimen. Men foruten det ene unntaket der, øver jeg meg på å ligge unna.

Det er ikke bare de store som vokser heller. Alle vokser. Den litt skamfulle lettelsen;  Guh, så deilig at treåringen ikke er så innmari treåring lenger, blir avløst av sentimentalitet når jeg går igjennom fjorårets høstklær og innser at mesteparten er for smått, de lubne, korte småbarnsbeina har blitt lange og slanke og sterke, er det snart slutt på «Mamma, du er bestevennen min og jeg elsker deg!»-klemmene om natta? Men åh, tenk å sove en natt i strekk. Konfliktfylte følelser, javisst. Og tiåringen da, vi var på shopping her om dagen, hun kan møte femteklasse med splitter ny Beckman-sekk (med Tropical-design, samme hva mor tenkte om lyse farger og vinterslaps… det var denne selvbestemmelsesretten igjen, da) og et par nye hull i ørene. Snart vokser hun til, snart er hun ungdom hun også, og har jeg egentlig vært så på som jeg burde ha vært? Pffft, vi snakker om en unge som kjøres og dulles og dalles med hele tiden, hun fikk ta med seg bestevenninna til Tivoli i forrige uke og legger seg aldri uten nattkos. Men… sier en indre, tynn stemme, er det egentlig nok, hun er jo klemt mellom alle krevende store- og småsøsken? Beskjed til meg selv: så fort hun er tilbake fra venninna i Fredrikstad skal vi gå og se Mamma Mia sammen, bare hun og jeg. Det blir hyggelig, så hvorfor føles det litt som det ikke er nok, det heller?

Sukk. Jeg liker ikke forandringer, og har lagt opp til et liv der forandringer oppstår absolutt hele tiden. Smart.

Å blogge om det er et annet valg som fremstår tidvis som smart, andre ganger som fryktelig usmart. Det har blåst en debattvind gjennom bloggeland, og som alltid blir jeg sittende og sture over argumentene til anti-mammabloggerne. Selge barna til høysbydende. Overtramp. Manglende respekt for barnas grenser. Barnas rett til å bygge en egen digital identitet. Det er viktige, og vektige, innvendinger. Selv om jeg bare har en bitteliten hobbyblogg er dette problemstillinger som ikke kan avfeies. Jeg står for det jeg gjør og mener- dog ikke skråsikkert- at linja jeg har lagt meg på kan forsvares (masse tanker her, kanskje «en annen gang»?), men det er rart med det- det blir noen ekstra runder i tankeboksen når slike ting dukker opp.

Nei, dette er ikke bilde av en blogger. Det er en av våre mange fastboende små kjæledyr nede på badet, denne kaller vi Leieboer’n og prøver å unngå å knerte ham med badevannet så godt det lar seg gjøre. De sier at edderkopper holder huset fritt for andre insekter, så da velger vi det minste- eller muligens største- ondet.

Og dette, det er en fremtidig konsertpianist liten, spent gutt som skal møte hun som kanskje blir pianolæreren hans. Opplegget ser veldig, veldig bra ut. At det verken er spesielt praktisk eller spesielt billig… vel, vi har som sagt mentalt satt av årene fram til 2023 til løping, kjøring og henting. Og det rosa badet vårt tåler noen år til. Håper jeg.

Dette! Så mange fine øyeblikk vi har hatt i sommer. Dette er en litt sen kveld der ungene hadde holdt på så lenge med labyrintene sine at eplekaka nesten var ferdig. Fri dagen etter, god stemning- næsj, vi lar leggetid være leggetid og bevilger oss en paibit med iskrem og hoppekrabber på Blue Planet.

 

Sommeren? Sommeren var het, het. Så skrudde noen av varmen over natta. Det er kjølig nå, vi har gått inn i tiden der vi kan velge mellom å fryse om morgenen eller svette midt på dagen. Jeg hadde håpet på flere badeturer, men det er ikke sikkert vi får til det. Vi kan trøste oss med at vi var ganske flinke til å utnytte mulighetene tidligere i sommer. Det har vært så varmt i sommer at det heller ikke passer seg å klage. Snart er det vakkert fargespill og duften av høst i lufta, og hvis minstemann tillater det også fem minutter med My Soul, there is a country på øret på vei hjem fra levering i barnehagen. Kjempehøyt. Ikkeno’ sier høst like tydelig som Parry.

Skolestart? Skolestart blir bra. Selv om vi får en tiendeklassing- alltid skummelt, det er så mye som henger på året som kommer, og årets tiendeklassing har jo en aldeles vill timeplan utenom skolen i tillegg- og selv om logistikken blir tøff dette året (også), med stort sett 2-3 ekstraaktiviteter hver dag og aldri helgefri. Jeg satt og regnet på det en dag, og fant ut at i år 2023 kan Gubben og jeg begynne å senke skuldrene. Det er det året vi gradvis begynner å få mindre ting som krever noe av oss, og barna kan ta over litt og litt selv. Men frem til da er det bare å henge i stroppen. Og det er jo ikke slik at jeg gleder meg til 2023 heller. Tenk så mange forandringer som skal skje på den tiden! *skjelve*

I 2023 skal vi også for alvor tenke på å pusse opp huset. Jeg ser det nå, at etter nesten ti år med Familien Litt For Slumsete begynner det å bli slitent her. Det får likevel vente. Ikke har vi tid eller penger til overs nå, og like viktig: det er ikke snakk om at jeg bruker det lille vi har på oppussing før vi kan leve i trygg forvissning om at ingen kommer til å tegne på dørene, eller polere parketten med sand, eller invitere naboungene på felleshopping i sofaen. Der er vi ikke nå!

Nope, nå er vi her. På sommerferiens nest siste dag. Etter en veldig fin, ganske intens, særdeles morsom sommer. Bassilusker til tross, det er evig mye å være takknemlig for. For eksempel at Gubben som skulle ninja-bryte seg inn i huset og endte som nedfallsfrukt fra verandahøyde slapp fra det med en forstuet tommel og et kutt i haka og ikke knakk nakken 😉 Og når fugleperspektivet blir for voldsomt, når tanker om voksne barn som flyr ut av rekkevidde, eller unger på vei inn i de uoversiktlige tenårene, og småbarn som er så bedårende at de burde fryses og vært sånn for besta-ha-haandig men illojalt og ufortrødent fortsetter med den evinnelige voksingen sin…

Fra bestemors hage. Dette endte vel opp som fusilli gazpacho-salat, om jeg ikke husker feil. Superenkelt, sommerlig og veldig godt!

… mens eplepaien må få hjelp av kjøpeblåbær etter en elendig blåbærsesong. Samma det. Krømblepai og vaniljeis er og blir en slager!

… da er det på tide å droppe fugleperspektivet og lande i hverdagen sin igjen, og først og fremst fylle hodet med hvilken film som passer best for en nesten-fireåring som skal på kino for første gang, og om vi skal lage krømblepai eller eplepannekaker med eplene fra min stemors hage.

Ønsker alle en nydelig oppstart etter ferien, og håper hverdagen kommer ikke bare med tunge skuldre og øyelokk, men også en viss lettelse over å få systemet i gang igjen. Slik er det i alle fall her!

Sånn, da var hodet tømt for denne gang, jeg beklager igjen det inntrufne- og så satser jeg på normale tilstander videre. Se opp for plutselig sutring over foreldremøte nummer 142, kommer snart til en nettleser nær deg!