I koret mitt har vi et fyrverkeri av en dame, la oss kalle henne Berit. Berit er en enslig dame godt oppe i sekstiårene med klingende vestlandsdialekt, som fyker rundt som tilkallingsvikar på diverse sykehus til alle døgnets tider og likevel er korets aller mest trofaste deltaker, både på øvelser og messer- dit hun alltid kommer løpende fordi de måtte ha hjelp til vaffelstekingen i kirkekaffegruppa eller noe sånt. Dere kjenner typen, de englene iblant oss som alltid er på tilbudssiden, som passer på at andre har det bra, som trekker i en tråd her og gir en hjelpende hånd der og sørger for at alt går rundt. Ofte ganske usynlig, og uten baktanker om takknemlighet eller gjengjeldelse.
Siden hensynet til GDPR vanlig høflighet tilsier at man ikke legger ut bilder av Berit, legger jeg ut bilde av meg selv, på Berits og mitt vakre «kontor». Dette ble tatt tidlig i november. Jeg ser da relativt normal ut? Eller? Henger det en svart sky her et sted?
This is the best day of my life, er Berits svar når du spør hvordan hun har det, og hun kan bevise det også- det var noe med et psykologisk eksperiment som viste at å ha en slik innstilling rent faktisk gir seg utslag i hvordan du oppfatter livet ditt i retrospekt. Etter å ha hørt det svaret nesten ukentlig i fire år har jeg begynt å kalle det for Lex Berit. Og jeg har adoptert uttrykket og hamrer det inn i mine barn. Når tenåringene ramler ut av døra og jeg bare ser ryggen på dem, i digre dunjakker og med mobiler, sekker, headset og ledninger alle veier, er det det jeg roper etter dem der de forsvinner ut i høstmørket: Ha en fin dag, husk refleks, du har vel husket matpakke og ikke glem at this is the best day of your liiiiiife!… og borte er de, småløpende mot toget. Det hender de himler med øya, mumler noe om spanskinnleveringer og fagsamtale i kunsthistorie og har sovet dårlig i natt og sånt, men jeg er steil. This is the best day of your life! I alle fall inntil det motsatte er bevist. Noen dager er jo dritt, og Lex Berit handler ikke om å fornekte realitetene, men om å ha en grunnleggende positiv innstilling. Stor forskjell der.
Et halvferdig innlegg om Lex Berit har ligget i kladd-arkivet lenge (oi, så overraskende! 😉 ). Nå er kladden strøket, og jeg kan heller fortelle om den dagen som rett og slett ikke var the best day of my life. Faktisk har jeg droppet Lex Berit to dager på rad. Men nå er jeg i gang igjen. Det er viktig å ha den innstillingen. Ikke bare hyggelig eller koz, men viktig. Det er så mye flott som skjer, og når livet plutselig tar en salto og alt føles usikkert, er jeg uendelig takknemlig for at jeg har vært flink til å se det fine og ikke grave meg ned i alt som kunne vært bedre. Stort sett flink, i alle fall!
Legger merke til et novembermorgener ikke bare er våte og mørke, men også ganske fine…
… legger merke til Sjømonsteret med slimete rumpe i Gaustadbekken. OK, så var det min sønn som la merke til akkurat dét.
Den første dagen som ikke var The best day of my life… tja, det er jo aldri noen höjdare å troppe opp på Brystdiagnostisk senter med en dårlig magefølelse. Det blir ikke bedre av å se det usikre draget over radiografens ansikt når hun sjekker bildene på skjermen, det blir ikke bedre av å bli kalt inn fra venteværelset på nytt for flere bilder, og det blir i alle fall ikke bedre når du ikke trenger å vente en gang før overlegen står klar for å utføre ultralyd og biopsi med bekymret rynke i pannen. Grovnålsbiopsi, herlig navn ikke sant, tre hefige støt inn i puppen og du kjenner blodet renne nedover siden, men de gir jo lokalbedøvelse så jeg kan ikke påstå det var direkte vondt. Bare ekkelt. På den annen side var det jo ikke det verste jeg hadde i hodet akkurat da.
20 minutter senere går de, radiografen og overlegen, og forsikrer meg om at jeg kan sitte og samle meg litt, det er ingen som skal inn her med det første. Jeg har fått utdelt noen infolapper og en gul post-it med dato for MR og behandlingsmøte, jeg har fått en egen kreftkoordinator (jolly good, jeg vet jo at det er en bra ting men det er jo ikke akkurat egnet til å øke optimismen, hehe), og jeg vet at på torsdag skal en gruppe sette seg ned og avgjøre hva som skal gjøres videre med tanke på behandling.
Jeg blir sittende og tørke tårer noen minutter, før jeg innser at det spiller ingen rolle om jeg sitter her i fem minutter eller ti minutter eller en halvtime eller hele dagen. Det er som det er, uansett, og inne i min nå maltrakterte, blålilla, istykkerstukne høyrepupp lever en diger kreftsvulst sitt eget liv, den formerer seg i hurtig tempo og eter seg innover i vevet, over 5 centimeter er den allerede og Gud vet hvor mange kreftceller den har spredd rundt i resten av systemet mitt. Det var jo litt dumt da, at jeg trodde at kuler var nettopp kuler og ikke slike store områder som kjennes som melkespreng. Men ja. Nå vet vi ikke hva den inneholder, det svaret får vi ikke før i helgen, og det er jo en bitteliten mirakelsjanse for at det er noe veldig sjeldent og ufarlig. Men overlegen var imponerende rolig og direkte da hun sa: Jeg må være ærlig, jeg har jobbet her i over 20 år og har aldri sett en svulst på denne størrelsen og med et slikt utseende som ikke er kreft.
Men som sagt, det har ingenting for seg å sitte på undersøkelsesrommet og vente, så da slenger jeg på meg jakka, går nedover trappene og forbi de store vinduene på Ullern videregående skole der elevene sitter med blikket vendt mot verdenskart og matteformler, unge, åpne ansikter som minner om mine egne ungdommer, og jeg stavrer meg opp de isglatte bakkene mot Montebello t-banestasjon og ser at det bare er tre minutter å vente før banen kommer kjørende i retning Mortensrud. Dett var dett. Når inngangsdøra smeller igjen bak meg tar jeg ti minutter til å hulke høyt i stua, høre Bogoroditse– mitt absolutte favorittstykke å synge, og nå skjønner jeg jo hvorfor stemmen krangler sånn, hvorfor jeg gisper etter luft og ikke får skikkelig trøkk på volumet, jeg sender en mail til kantor og forklarer at jeg må trekke meg fra Lessons and Carols- før jeg skvetter litt kaldt vann i ansiktet, samler sammen notene og tegnesakene til Bison og drar for å hente minstemann i barnehagen så vi rekker sangkurset klokka to. I veska finner jeg en mail jeg hadde printet ut, et kontraktsforslag fra et trykkeri som jeg skulle svare på i løpet av uka- men det får noen andre gjøre. Tre uker på jobb, det må være rekord for mini-tilbakekomst etter permisjon. Ikke mye å skryte av.
Det var den første dagen som ikke var The best day of my life. Det er mye mer å si om den dagen, men det får holde for nå.
Den andre dagen som ikke var The best day of my life, var dagen etter. Det er liksom ingen måte å fortelle folk- kolleger, familie, nære venner- at du har kreft på, uten å sitte med en følelse av å ødelegge dagen deres 😉 Om igjen og om igjen, den ene telefonen og mailen etter den andre, gjenta informasjonen og detaljene, høre på sjokket i den andre enden.
Tidlig morgenstemning med Ra Ra, den bråkete løven på NRK Super.
Ungene? Ikke spør- nå er jeg nemlig på The best day in my life igjen, og jeg har tenkt på holde på den følelsen så lenge jeg kan. Å snakke om ungene i relasjon til dette har en tendens til å, eh, ødelegge humøret littegrann. Men det kommer. Det er ingen mangel på tanker som går i den retningen, for å si det sånn, og nå som min engel av en fastlege fikset både sykemelding og e-resept på beroligende (for første gang i mitt førtiårige liv har jeg tatt Sobril. Hah! Det er aldri for sent å prøve noe nytt. Men jeg var ærlig, og sa at jeg har ikke sjans til å komme meg igjennom julekonserter og Lucia i barnehagen uten å være dopa på ettellerannet, en Triple Valium Vodka decaf latte kanskje, jeg er sentimental nok til vanlig!), skal det nok bli tid til å fortelle mer om det siden.
Akkurat nå er planen å holde meg flytende fram til tirsdag, og ikke tenke for mye. Det er jo to spor her: hvis svulsten «bare» er en aggressiv jævel som har kommet fort og brutalt uten å spre seg, så er det jo veldig gode sjanser for å bli frisk som en fisk igjen. Kanskje uten pupp, men akkurat det driter jeg hinsides langt i akkurat nå. De må gjerne ta både pupp og hår og det som skal til, så lenge jeg kommer fra det med livet i behold. Jeg har skjønt at behandlingen er tøff, mange får også senvirkninger i etterkant og det er virkelig ingenting å kimse av, men hvis det «bare» er en brystsvulst så ser det relativt lyst ut. Av alle krefttyper er dette en av de bedre, sånn sett (langt bedre enn for eksempel lungekreft, som jeg strengt tatt hadde fortjent mer, etter mangeårig slumsete omgang med Marlboro Light). Så hvis jeg får den beskjeden skal jeg slutte å være hysterisk og konsentrere meg om å følge behandlingsløpet. Ja, og følge opp resten av livet så godt det lar seg gjøre. Det er jo ingenting som stopper opp her hos oss…
Det andre sporet er verre. Og her ligger noe av problemet, for jeg føler meg fysisk helt elendig. Jeg puster tungt, har hjertebank, er svimmel og varm og kald om hverandre. DET skremmer vannet av meg, for det er nok av folk som får konstatert kreft en uke og er dau den neste. Og det er jeg simpelthen ikke klar for, jeg har ikke engang fått tatt frem julepynten (sort of a joke, sort of not). Jeg synes brystkrefthistorier stort sett er veldig like- «Jeg var i full vigør og kjente meg frisk og fin da jeg plutselig fant en kul i puppen»… og der er ikke jeg 🙁 Jeg kjenner meg ikke frisk og fin, jeg kjenner meg råtten og oppspist og full av spredning og er innmari redd for hva de finner på tirsdag. Samtidig vet jeg at psykologien er i full sving her og at det kan gi seg mange rare kroppslige utslag, så det gjelder å ikke krisemaksimere før vi vet noe mer.
Det er ingenting jeg kan gjøre nå allikevel, så å plage seg selv med hvor ille det kanskje er ødelegger definitivt både humør og alt det fine som skjer hver dag. Som for eksempel at femåringen hadde generalprøve på julekonserten og spilte både Andantino og Fiery fiddler imponerende bra, hun var så stolt av seg selv 🙂 Jeg har en stor jente som snart skal ha eksamen, og en jente som savner bestekompisen sin som flytter til Praha i dag for å delta i filminnspilling og blir borte i nesten to år, og dette er bare jentene- det skjer jo minst like mye med de fine gutta mine og det er i det hele tatt ekstremt mange gode grunner til å puste (gispe) med magen og tenke at vel, samma hva resultatet er på tirsdag så er dagen i dag dagen i dag.
The best day of my life.