Månedlige arkiver: november 2018

Lex Berit (Berits lov)

Publisert av

I koret mitt har vi et fyrverkeri av en dame, la oss kalle henne Berit. Berit er en enslig dame godt oppe i sekstiårene med klingende vestlandsdialekt, som fyker rundt som tilkallingsvikar på diverse sykehus til alle døgnets tider og likevel er korets aller mest trofaste deltaker, både på øvelser og messer- dit hun alltid kommer løpende fordi de måtte ha hjelp til vaffelstekingen i kirkekaffegruppa eller noe sånt. Dere kjenner typen, de englene iblant oss som alltid er på tilbudssiden, som passer på at andre har det bra, som trekker i en tråd her og gir en hjelpende hånd der og sørger for at alt går rundt. Ofte ganske usynlig, og uten baktanker om takknemlighet eller gjengjeldelse.

Siden hensynet til GDPR vanlig høflighet tilsier at man ikke legger ut bilder av Berit, legger jeg ut bilde av meg selv, på Berits og mitt vakre «kontor». Dette ble tatt tidlig i november. Jeg ser da relativt normal ut? Eller? Henger det en svart sky her et sted?

This is the best day of my life, er Berits svar når du spør hvordan hun har det, og hun kan bevise det også- det var noe med et psykologisk eksperiment som viste at å ha en slik innstilling rent faktisk gir seg utslag i hvordan du oppfatter livet ditt i retrospekt. Etter å ha hørt det svaret nesten ukentlig i fire år har jeg begynt å kalle det for Lex Berit. Og jeg har adoptert uttrykket og hamrer det inn i mine barn. Når tenåringene ramler ut av døra og jeg bare ser ryggen på dem, i digre dunjakker og med mobiler, sekker, headset og ledninger alle veier, er det det jeg roper etter dem der de forsvinner ut i høstmørket: Ha en fin dag, husk refleks, du har vel husket matpakke og ikke glem at this is the best day of your liiiiiife!… og borte er de, småløpende mot toget. Det hender de himler med øya, mumler noe om spanskinnleveringer og fagsamtale i kunsthistorie og har sovet dårlig i natt og sånt, men jeg er steil. This is the best day of your life! I alle fall inntil det motsatte er bevist. Noen dager er jo dritt, og Lex Berit handler ikke om å fornekte realitetene, men om å ha en grunnleggende positiv innstilling. Stor forskjell der.

Et halvferdig innlegg om Lex Berit har ligget i kladd-arkivet lenge (oi, så overraskende! 😉 ). Nå er kladden strøket, og jeg kan heller fortelle om den dagen som rett og slett ikke var the best day of my life. Faktisk har jeg droppet Lex Berit to dager på rad. Men nå er jeg i gang igjen. Det er viktig å ha den innstillingen. Ikke bare hyggelig eller koz, men viktig. Det er så mye flott som skjer, og når livet plutselig tar en salto og alt føles usikkert, er jeg uendelig takknemlig for at jeg har vært flink til å se det fine og ikke grave meg ned i alt som kunne vært bedre. Stort sett flink, i alle fall!

Legger merke til et novembermorgener ikke bare er våte og mørke, men også ganske fine…

… legger merke til Sjømonsteret med slimete rumpe i Gaustadbekken. OK, så var det min sønn som la merke til akkurat dét.

Den første dagen som ikke var The best day of my life… tja, det er jo aldri noen höjdare å troppe opp på Brystdiagnostisk senter med en dårlig magefølelse. Det blir ikke bedre av å se det usikre draget over radiografens ansikt når hun sjekker bildene på skjermen, det blir ikke bedre av å bli kalt inn fra venteværelset på nytt for flere bilder, og det blir i alle fall ikke bedre når du ikke trenger å vente en gang før overlegen står klar for å utføre ultralyd og biopsi med bekymret rynke i pannen. Grovnålsbiopsi, herlig navn ikke sant, tre hefige støt inn i puppen og du kjenner blodet renne nedover siden, men de gir jo lokalbedøvelse så jeg kan ikke påstå det var direkte vondt. Bare ekkelt. På den annen side var det jo ikke det verste jeg hadde i hodet akkurat da.

20 minutter senere går de, radiografen og overlegen, og forsikrer meg om at jeg kan sitte og samle meg litt, det er ingen som skal inn her med det første. Jeg har fått utdelt noen infolapper og en gul post-it med dato for MR og behandlingsmøte, jeg har fått en egen kreftkoordinator (jolly good, jeg vet jo at det er en bra ting men det er jo ikke akkurat egnet til å øke optimismen, hehe), og jeg vet at på torsdag skal en gruppe sette seg ned og avgjøre hva som skal gjøres videre med tanke på behandling.

Jeg blir sittende og tørke tårer noen minutter, før jeg innser at det spiller ingen rolle om jeg sitter her i fem minutter eller ti minutter eller en halvtime eller hele dagen. Det er som det er, uansett, og inne i min nå maltrakterte, blålilla, istykkerstukne høyrepupp lever en diger kreftsvulst sitt eget liv, den formerer seg i hurtig tempo og eter seg innover i vevet, over 5 centimeter er den allerede og Gud vet hvor mange kreftceller den har spredd rundt i resten av systemet mitt. Det var jo litt dumt da, at jeg trodde at kuler var nettopp kuler og ikke slike store områder som kjennes som melkespreng. Men ja. Nå vet vi ikke hva den inneholder, det svaret får vi ikke før i helgen, og det er jo en bitteliten mirakelsjanse for at det er noe veldig sjeldent og ufarlig. Men overlegen var imponerende rolig og direkte da hun sa: Jeg må være ærlig, jeg har jobbet her i over 20 år og har aldri sett en svulst på denne størrelsen og med et slikt utseende som ikke er kreft.

Men som sagt, det har ingenting for seg å sitte på undersøkelsesrommet og vente, så da slenger jeg på meg jakka, går nedover trappene og forbi de store vinduene på Ullern videregående skole der elevene sitter med blikket vendt mot verdenskart og matteformler, unge, åpne ansikter som minner om mine egne ungdommer, og jeg stavrer meg opp de isglatte bakkene mot Montebello t-banestasjon og ser at det bare er tre minutter å vente før banen kommer kjørende i retning Mortensrud. Dett var dett. Når inngangsdøra smeller igjen bak meg tar jeg ti minutter til å hulke høyt i stua, høre Bogoroditse– mitt absolutte favorittstykke å synge, og nå skjønner jeg jo hvorfor stemmen krangler sånn, hvorfor jeg gisper etter luft og ikke får skikkelig trøkk på volumet, jeg sender en mail til kantor og forklarer at jeg må trekke meg fra Lessons and Carols- før jeg skvetter litt kaldt vann i ansiktet, samler sammen notene og tegnesakene til Bison og drar for å hente minstemann i barnehagen så vi rekker sangkurset klokka to. I veska finner jeg en mail jeg hadde printet ut, et kontraktsforslag fra et trykkeri som jeg skulle svare på i løpet av uka- men det får noen andre gjøre. Tre uker på jobb, det må være rekord for mini-tilbakekomst etter permisjon. Ikke mye å skryte av.

Det var den første dagen som ikke var The best day of my life. Det er mye mer å si om den dagen, men det får holde for nå.

Den andre dagen som ikke var The best day of my life, var dagen etter. Det er liksom ingen måte å fortelle folk- kolleger, familie, nære venner- at du har kreft på, uten å sitte med en følelse av å ødelegge dagen deres 😉  Om igjen og om igjen, den ene telefonen og mailen etter den andre, gjenta informasjonen og detaljene, høre på sjokket i den andre enden.

Tidlig morgenstemning med Ra Ra, den bråkete løven på NRK Super.

Ungene? Ikke spør- nå er jeg nemlig på The best day in my life igjen, og jeg har tenkt på holde på den følelsen så lenge jeg kan. Å snakke om ungene i relasjon til dette har en tendens til å, eh, ødelegge humøret littegrann. Men det kommer. Det er ingen mangel på tanker som går i den retningen, for å si det sånn, og nå som min engel av en fastlege fikset både sykemelding og e-resept på beroligende (for første gang i mitt førtiårige liv har jeg tatt Sobril. Hah! Det er aldri for sent å prøve noe nytt. Men jeg var ærlig, og sa at jeg har ikke sjans til å komme meg igjennom julekonserter og Lucia i barnehagen uten å være dopa på ettellerannet, en Triple Valium Vodka decaf latte kanskje, jeg er sentimental nok til vanlig!), skal det nok bli tid til å fortelle mer om det siden.

Akkurat nå er planen å holde meg flytende fram til tirsdag, og ikke tenke for mye. Det er jo to spor her: hvis svulsten «bare» er en aggressiv jævel som har kommet fort og brutalt uten å spre seg, så er det jo veldig gode sjanser for å bli frisk som en fisk igjen. Kanskje uten pupp, men akkurat det driter jeg hinsides langt i akkurat nå. De må gjerne ta både pupp og hår og det som skal til, så lenge jeg kommer fra det med livet i behold. Jeg har skjønt at behandlingen er tøff, mange får også senvirkninger i etterkant og det er virkelig ingenting å kimse av, men hvis det «bare» er en brystsvulst så ser det relativt lyst ut. Av alle krefttyper er dette en av de bedre, sånn sett (langt bedre enn for eksempel lungekreft, som jeg strengt tatt hadde fortjent mer, etter mangeårig slumsete omgang med Marlboro Light). Så hvis jeg får den beskjeden skal jeg slutte å være hysterisk og konsentrere meg om å følge behandlingsløpet. Ja, og følge opp resten av livet så godt det lar seg gjøre. Det er jo ingenting som stopper opp her hos oss…

Det andre sporet er verre. Og her ligger noe av problemet, for jeg føler meg fysisk helt elendig. Jeg puster tungt, har hjertebank, er svimmel og varm og kald om hverandre. DET skremmer vannet av meg, for det er nok av folk som får konstatert kreft en uke og er dau den neste. Og det er jeg simpelthen ikke klar for, jeg har ikke engang fått tatt frem julepynten (sort of a joke, sort of not). Jeg synes brystkrefthistorier stort sett er veldig like- «Jeg var i full vigør og kjente meg frisk og fin da jeg plutselig fant en kul i puppen»… og der er ikke jeg 🙁 Jeg kjenner meg ikke frisk og fin, jeg kjenner meg råtten og oppspist og full av spredning og er innmari redd for hva de finner på tirsdag. Samtidig vet jeg at psykologien er i full sving her og at det kan gi seg mange rare kroppslige utslag, så det gjelder å ikke krisemaksimere før vi vet noe mer.

Det er ingenting jeg kan gjøre nå allikevel, så å plage seg selv med hvor ille det kanskje er ødelegger definitivt både humør og alt det fine som skjer hver dag. Som for eksempel at femåringen hadde generalprøve på julekonserten og spilte både Andantino og Fiery fiddler imponerende bra, hun var så stolt av seg selv 🙂 Jeg har en stor jente som snart skal ha eksamen, og en jente som savner bestekompisen sin som flytter til Praha i dag for å delta i filminnspilling og blir borte i nesten to år, og dette er bare jentene- det skjer jo minst like mye med de fine gutta mine og det er i det hele tatt ekstremt mange gode grunner til å puste (gispe) med magen og tenke at vel, samma hva resultatet er på tirsdag så er dagen i dag dagen i dag.

The best day of my life.

Walking in the Air

Publisert av

 

We’re walking in the air

We’re dancing in the midnight sky

And everyone who sees us greets us as we fly

— fra Snømannen, som er den eneste julekonserten jeg kjøpte billetter til i år, klok av skade etter fjorårets ubrukte billetter-bonanza. EN forestilling, på en lørdag klokka tre, skal vi vel få til, tenkte jeg, for så å bli stående slukøret og se at Turbo og oboisten ble innkalt til julekonsert og jeg må følge dem dit, Bison fikk mail om turnavslutning, Ballerinaen har en ekstra kostymeprøve, nok en mail- «Hei Helle, vi trenger en person ekstra til et formelt stiftelsesmøte lørdag ettermiddag? Det er fort gjort og veldig viktig!», og hvem skal passe minstemann?

Tenke, tenke. Vi hadde tre billetter (jeg var jo ikke så dum at jeg trodde ALLE kunne, ikke sant), og opprinnelig var ideen at jeg skulle gå, sammen med Turbo og Ballerinaen/Bison. Nå blir det antagelig til at Gubben må gå sammen med Bison, hvis vi med tungt hjerte dropper turnavslutningen, og så kommanderer vi Fotballhuet eller eldstejenta til å være med. Ikke helt det samme, men det kan bli koselig likevel. Så får jeg se den på TV :-/

************

For noen dager siden fikk jeg en hyggelig Facebookmelding med spørsmål om jeg hadde lagt opp. Så mye for anonymiteten, men jeg har jo aldri innbilt meg at jeg er helt anonym her inne, og det er helt i orden. Jeg outer jo det ene og det andre dann og vann, det er lett å se hvem som står bak denne blekka hvis man har lest litt her. Og halvparten av leserne er jo folk vi kjenner godt uansett. Hovedsaken for min del har aldri vært at «ingen skal kunne skjønne hvem jeg er», men at ikke ethvert googlesøk på ungenes navn automatisk fører til en remse detaljerte beskrivelser og bilder av dem og vårt tidvis kaotiske familieliv. Å være semi-anonym framfor helt anonym funker for øvrig helt utmerket, det gjør deg mer kritisk til hva og hvordan du deler, så for sånne som meg er det en grei linje å kjøre.

Uansett. Lagt opp? Det pirket definitivt i den dårlige samvittigheten. Jeg har prøvd å skyve bloggen langt bak der et sted, for jeg vet at jeg burde ha postet noe, i det minste en liten forklaring til mine tretten trofaste lesere. Såpass skylder jeg dem, og meg selv, og jeg har visst det hele tiden. Men ute av syne, ute av sinn er en effektiv fortrengingsmekanisme når hverdagen er så travel at du sjelden har tid til å sette deg ned og høre dine egne tanker.

Jeg er vel som sønnen min, legger egentlig aldri skikkelig opp, rykker bare ned en divisjon eller to eller tre 😉 Her er han klar til å ta frispark i en iskald høstkamp som sikkert endte med nok et forsmedelig tap. Det gjør som regel det nå for tiden. Men han spiller!

Det som skjedde var følgende: jeg gledet meg til å endelig komme ajour i bloggosfæren igjen da høstferien kom. Så begynte jeg på dette innlegget, i starten av høstferien. Høstferietanker i høstferien, logisk det! Så fikk jeg ikke gjort det ferdig, fordi… vel, ferien ble aldri helt ferie, det skjedde ting absolutt hele tiden. Det tok vel over en uke før jeg fikk pirket de siste detaljene på plass, og da føltes innlegget allerede utdatert. Selv om jeg satte på en ekstra ingress med forklaring. Surt, når det tross alt hadde tatt noen timer å få det ferdig.

Så begynte minstemann i barnehagen «på ordentlig». Mer tid til overs? Nei, egentlig ikke. Vi tok en kjempelang og rolig tilvenning, noe som var veldig smart med tanke på gutten vår (jeg har vel ikke sett en eneste tåre ved barnehagestart denne gangen, og det er den første!), men sørget for at disse ukene ikke inneholdt noe mer fritid enn ellers. Innlegget var nå mer eller mindre ferdig, men manglet bilder. Det fikk jeg aldri gjort noe med- forklaring kommer lenger ned.

Etter tre uker og høstferie med langsom tilvenning, satte vi kursen sydover:

The Terrible Three og jeg tok oss en deilig, intens, travel, varm og morsom tur til Spania sammen med min stemor. En husmorferie med tre småbarn på slep- det er åpent for debatt om det egentlig var jeg eller mannen min som hadde ferie den uka 😀 men det var en fantastisk tur og en super start på den «ordentlige» høsten. Å se ungene turne rundt på stranda og kose seg i vannet- det var 25 grader i sjøen fremdeles, herlig!- og løpe rundt blant dyrene i Mundomar var en utmerket slutt på oktober. Vi gikk tur til fyret, så en slange og mange rare blomster, spiste frokost på det franske bakeriet med nypresset appelsinjuice. Ungene lekte på absolutt alle lekeplassene og fikk virkelig ladet opp batteriene for å møte den lange, mørke vinteren. Og vi rakk hjem til Halloween, som var like skuffende i år som alltid i det søvnige nabolaget vårt (selv om Turbo og Ballerinaen fikk gått en liten runde før jeg prinsippfast sendte tiåringen på dansing. Halloween er ikke noen fridag, messet jeg, og holdt hardt på at hun ikke fikk ta fri for å gå på fest. Vel, det viste seg at hun var den eneste som møtte opp på dansingen, stakkars. Uh-uh. Monstermamma der, altså. På den annen siden fikk hun alt godteriet danselærerne hadde kjøpt inn til klassen, pluss privattime med ansiktsmaling, så HELT grusomt var det jo ikke. Og jeg står for det jeg sa. Halloween er ingen fridag).

Heksefiolinisten min, som altså ikke sovnet på den store Halloweenkonserten. Det var det hovedpersonen som gjorde. Jeg tok noen herlige bilder av en sovende dinosaurpianist på fanget til tiåringen, men de får forbli private- og dras frem igjen til konfirmasjonen, haha!

Så begynte jeg å jobbe igjen. Vinn-vinn der også, for jeg har jo ikke behov for samvittighet til å sulle rundt hjemme når minsten er i barnehage. Og jobben hadde både plass og oppgaver til meg. Dermed kunne jeg heller bruke den resterende permisjonen til å ha fri hver onsdag i nesten et år, på full lønn (det siste der er en stor fordel for oss, innser jeg, etter å ha mottatt regningene for årets musikkundervisning, som med oboistens privattimer og fireåringens inntog i privat Suzukiskole har nådd astronomiske høyder. Og det er bare musikkundervisningen! Dansing og turn og fotball og utstyr og billetter og fandens oldemor kommer jo i tillegg…).

Hverdagen begynte å ta form. På mange måter som før, bare at intensiteten var skrudd enda et hakk opp. Misforstå meg rett, dette er ikke ment som klaging. Jeg synes hverdagen vår er veldig fin, kanskje med unntak av at vi aldri får det ryddig her (det var det eneste som var trist med å ikke ta to måneder hjemme i permisjon uten barn. Det må ha vært den eneste sjansen de neste 15 årene til å ha rent hus til jul. Sånn virkelig rent. Med orden overalt. Nå kommer ikke det til å skje, og mest sannsynlig ikke de neste 14 årene heller. Jaja, det man ikke har hatt kan man heller ikke savne. Ellerno’).

Skrudd ett hakk opp, som i: Vi har jo nå en ettåring igjen. Verdens enkleste og mest harmoniske ettåring, riktignok, men likevel en snart toåring. En kjempebaby. Det er full fart fra morgen til kveld, klart det tar tid! Gubbens partner på jobben sluttet for å dra til Silicon Valley for å doble lønna og leve med høyere risiko (slik man kan når man er ung og singel, murret Gubben). De skal ansette en ny, men enn så lenge jobber mannen min for to personer, og det merkes. Kabalen med musikkundervisning for de minste funker og jeg klarer faktisk å følge opp øvelsene to ganger daglig selv om jeg har begynt å jobbe– dette, mine venner, er intet mindre enn et mirakel!!!- men det tar jo tid. Samtidig har tiden som går med på de midterste barna økt, for som jeg skrev i høstferieinnlegget som ikke ble postet før nå har jeg hatt dårlig samvittighet i det departementet lenge. Det var på tide å ta grep. En av dem er for sikkerhets skyld tiendeklassing (altså det året der ALT teller) og har et helt nødvendig annus horribilis aktivitetsmessig sett, i tillegg til problemer med å fokusere på oppgaver. Å dra ham igjennom de tusen viktige tingene krever også mye. Både av ham og av oss. Fotballhuet spiller fremdeles hobbyfotball, men har også entret alderen der han er mye med venner. Hysterisk som jeg er, og det med god grunn, blir det mange sene kvelder i helgene. Noen ganger snubler Gubben i seng bare et par timer før jeg må opp med de minste. Vi sover på skift, og er i full fart fra vi står opp til vi legger oss. Hver eneste dag. Aldri et ledig minutt. Jeg mener det. Jeg sitter aldri i sofaen og lurer på hva jeg skal gjøre, det skjer ikke. Det er alltid minst ti ting som må gjøres, eller som oftest: som burde vært gjort for lenge siden. En evighetsmaskin.

Likevel, det er utallige ganger hver dag jeg stopper opp og tenker, jøss, hva har jeg gjort for å fortjene å ha det så bra? Det er så mange gylne øyeblikk, så mye latter og glede. Jeg har fått langt mer enn det som skulle vært meg til del, og det at det er travelt, pffft, sove kan man gjøre i graven sa salig Børretzen, og jaggu har han ikke rett.

Som om ikke det var nok, slapp eldstejenta bomben: hun vurderer å flytte ut. Sånn på ordentlig. Leie en treroms med en venninne fra ungdomsskolen og bli voksen for alvor. Og jeg som trodde hyggelig selskap, gratis husvære og servering skulle holde henne her i minst et par år til *hulk* Nå har jeg henne på lånt tid. Den tiden kan jeg ikke bruke på å knatre på PC og svare et uinteressert «Hmmm?» når hun kommer hjem fra studier og jobb og bobler over av entusiasme eller frustrasjon. Tiden er NÅ. Det ringer inn til siste runde.

Innlegget mitt lå fremdeles i kladd-arkivet, muggent og støvete, i selskap med alle de andre halvferdige tingene som aldri ble noe av. Den endelige dødsdommen kom da Gubben fastslo at Surface’n min er så full av det digitale rotet mitt at noe måtte slettes, og valget falt på den automatiske synkingen til OneDrive-bildene. Ergo, å laste opp bilder til bloggen, noe som før tok to minutter, har nå blitt en mangeleddet, knotete operasjon. Tar det senere, tar det senere, tar det kanskje, bygones…

Valget sto mellom følgende- å forsøke å opprettholde bloggingen, alltid på etterskudd, alltid på bekostning av noe annet og viktigere, og aldri med den kvaliteten jeg ønsket å ha. Det er jo det triste oppi dette, det er utførelsen som svikter. Innholdet har jeg i bøtter og spann. Det er masse i livet vårt som kunne vært gjenstand for gode, reflekterte innlegg- eller bare morsomme innlegg- men å sette seg ved Surfacen og klote ned ting på kortest mulig tid blir jo aldri helt som det skal. Jeg har svelget frustrasjonen og perfeksjonismen i lengre tid og tenkt at pfft, det er ikke SÅ ille. Men når sant skal sies er det ikke så veldig bra heller. Og jeg savner tiden til å tenke ordentlig igjennom hva jeg vil med innleggene, tiden til å dobbeltsjekke at jeg skriver om meg selv mer enn om barna, lese alt med analytiske briller før jeg trykker «publiser». Så jeg landet på alternativ 2: å skyve det vekk, kanskje legge opp, hvem vet, jeg kan ikke ta en sånn beslutning akkurat nå men realiteten er at det ikke finnes tid å bruke på prosjektet.

Men jeg gjorde det ikke med lett hjerte. Jeg vet jo at det var en del- noen, i hvert fall- som syntes det var koselig å lese her inne. Og en annen tanke: man kan like det eller ei, men denne bloggen, dette ørlille hjørnet av cyberspace, det har på en måte blitt vår lille familiekrønike. Nå kaster jeg aldri kalendere, og sjelden (altfor sjelden, i følge Gubben) lapper fra skolen, gamle kort, bildekalenderen vi ikke fikk solgt da 17-åringen min spilte på Knøttelaget, programmer fra konserter og forestillinger der oboisten spilte «Til Paris» og Ballerinaen danset Pelle Politibil med bredt glis og manglende fortenner. Skuffene i databordet er en oppbevaringsplass for alle mulige slags minner og skole- og barnehagebilder tilbake til år 2000, men det er rotete, uorganisert og står (sammen med rydding i One Drive-arkivet) fram som den åpenbare oppgaven som venter den dagen jeg går av med pensjon. Men ellers er jeg dårlig på å dokumentere. Startet optimistisk med scrappealbum for de to eldste barna, men falt snart av lasset.

Denne slumsete bloggen er det nærmeste vi kommer et familiearkiv, og om det mangler store deler av pre-internett-tiden har vi i alle fall en slags oversikt tilbake til 2014. Så lenge jeg betaler den lille årlige avgiften til domenet eier jeg dette her, hvem vet, kanskje det blir arvestrid når den tid kommer (var det ikke Bruce Willis som gikk til sak mot Apple for å kunne gi døtrene arverett til  iTunesbiblioteket sitt? Nå i disse Spotifydager fremstår det som ganske meningsløst, men der og da hadde han definitivt et poeng). Det kan i alle fall være morsomt for ungene å lese når de blir store. Det vil definitivt være morsomt for meg å lese, når tiden har flydd og minnet om små babyføtter fremstår smått absurd. Jeg burde absolutt, om så bare for dokumentasjonens skyld, mate et lite utvalg av store og små begivenheter inn i bloggen. Bare på de korte ukene jeg har vært ute av drift har det skjedd masse som burde vært i et fotoalbum: rakfisklaget med mormors rosa sang og bildekarusell til eldstejenta. Minstemanns første tur på hytta (han liker grillede marshmallows). Turen til Spania, selvfølgelig, en fireårings blikk når han får ha en papegøye på armen! Og den tradisjonelle, iskalde Halloweenturen til Tusenfryd etterfulgt av spøkelsesvandring i Svartdalen. Fireåringens aller første musikk-workshop (med tilhørende generalprøve inne i en pianobutikk, haha!) som endte med at storesøsteren som fikk være med spilte masse, mens han selv sovnet midtveis i konserten og ble liggende utkledt i dinosaurkostyme bakerst i salen og snorke 😀  Minstemann, hallo, han er jo et vandrende supermotiv, både i fotografisk betydning men også i den fasen han er inne i nå, med nye ord som popper opp daglig og stadig nye ferdigheter. Jeg er kvalmende stolt mamma, selv om jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med de supertette krusekrøllene hans.

Generalprøve i pianobutikken. Genialt når nesten 20 pianoelever skal spille sammen…!

Stor og liten. En tegner på en arkitekturoppgave til skolen, en annen bygger lego. Egentlig jobber de med det samme, bare på forskjellige nivåer.

Og meg selv, eller rettere sagt jobben min. Det er nok av temaer i mammaverdenen å ta tak i. Dere skulle fått slippe Den Store Kalenderdebatten,  der jeg innehar svært få og ingen sterke meninger om hva andre burde gjøre, men juleforberedelser er et uutømmelig tema. Logistikk likeså, jeg kunne skrevet et langt og hallelujapreget innlegg om hvor aldeles FANTASTISK det er å ha ti minutter kortere reisetid til jobb hver morgen (nevnte jeg at det er FANTASTISK?). Og et tilsvarende langt, men litt sårere, innlegg om hvordan det er å delta på den aller siste faglærerkonferansen før guttungen runder 18. Hæsjtægg gammalogsnartoverflødig 🙁 Dårlig samvittighet, der har vi et tema som kunne fylt flerfoldige innlegg på null tid. Vi har vel fremdeles et takkekort etter konfirmasjonen liggende ferdig frankert på kjøkkenhylla. Som for øvrig alltid er rotete, den også. Og god samvittighet- for selv om det koster alt av bloggtid, egentid, vennetid og kjærestetid, så synes jeg nå at jeg er til stede for hver av ungene slik de trenger. Og lettelse- Gubben og jeg har vel mer eller mindre blitt enige om hva jeg skal gjøre når jeg blir stor. Enn så lenge stortrives jeg på jobben min og har planer om å jobbe der i mange år til. Men når minstemann begynner å komme opp i trinnene på barneskolen, har vi vurdert å gå på kurs og melde oss til å bli beredskapshjem. Jeg fikk kanskje aldri den akademiske karrieren mange, inkludert meg selv, hadde forventet. Men jeg har opparbeidet meg en rimelig god kompetanse på foreldrefeltet, og vil gjerne at det skal komme til nytte en gang. Som nevnt i forrige innlegg er jeg heller ikke lei av unger, jeg vil bare ikke ha totalansvaret for bestandig for flere enn de sju vi har 😉 Og jeg tror jeg kan være godt nok herdet til å egne meg for den type tøffe oppgaver. Vi får se, det skal renne mye vann i havet innen den tid, men det er i hvert fall planen.

Hæsjtægg gammalogsnartoverflødig, ja. For aller siste gang møter jeg på vegne av min eldste sønn. Etter jul blir han 18 og skal møte selv. Det hjalp bittelitt at faglærerkonferansen var utmerket organisert og at det var gratis kaffe og vafler i kantina. Men bare litt. Hjelp, som tida flyr. Nå står han snart på egne bein, andremann også.

Så ja, det er nok å ta av. Mer enn nok!

Men som sagt, med travel arbeidstid fra 05:15 til omtrent 21:30 er det pokker ikke mulig å få skrevet noe skikkelig. Så slik sto saken, og jeg hellet vel mer og mer i retning av at om jeg ikke blogger for å underholde folk, så er dokumentasjonsbehovet såpass stort at jeg burde skrive en advarsel om at Denne bloggen er egentlig et privat hobbyprosjekt, den holder søppelkvalitet og følges på eget ansvar, så å si, mens jeg fortsatte å legge inn små bits and pieces som ikke bør forsvinne i glemselens elv når jeg en sjelden gang hadde tid.

Som her. Slik var lørdagene høsten 2018. Gubben slapp Bison og meg av ved Hasle og kjørte videre med dansejentene baki, og så var det vi to da, som surret rundt ved Hovinbekken og bare måtte hilse på endene før turn. Hver lørdag. Det skal godt gjøres å huske denne lille, koselige detaljen i 2020 og 2025 og 2040, hvis jeg ikke skribler det ned noe sted.

… og litt mindre idyllisk: det er jo søren ikke rart at man aldri er uthvilt! Ja, det er fire personer på dette bildet, hvorav den største har de ytterste 15 centimetrene på venstrekanten til rådighet. Selv har jeg gitt opp å få sove etter å ha blitt sparket i magen én gang for mye.

Før jeg rakk det, kom altså denne Facebookmeldingen (Hei, forresten! Og takk! Det var veldig hyggelig, altså 🙂 ). Det var heller ikke det eneste som skjedde. Plutselig sitter jeg i den situasjonen at det kan hende jeg snart har mer tid til rådighet enn jeg skulle ønske. Jeg håper, håper, håper det ikke stemmer, men legen min har fått noen potensielt skumle antagelser som skal utredes videre denne uka. I verste fall ender det med masse behandling og lange dager med mørke tanker (eller, det er faktisk ikke verste fall. Verste fall er enda verstere enn det, men her gjelder det å ikke ta statistisk usannsynlige sorger på forskudd). Prøver hardt å ikke gå rett i katastrofemodus, for det er absolutt en mulighet for at det ikke er så ille i det hele tatt. Statistisk sett er det faktisk mest sannsynlig at det går bra. Men tilstanden er hakket mer alarmerende enn den gangen jeg fant en liten kul i puppen, og som oppkjøring til julestress er dette ikke å anbefale 😉 Det krever sin kvinne å følge til generalprøver og pakke inn julepresanger med en potensiell dødsdom hengende over hodet, selv om risikoen ikke er så stor (dramatisk, jeg vet. Men jeez, jeg tillater meg å være litt skvetten når jeg har ansvaret for sju små sjeler, hvorav seks av dem overhodet ikke kan sies å være voksne ennå). Likevel, jeg gjentar risikoen er LITEN. Antagelig valser jeg ut av sykehuset fnisende og høy på livet etter å ha fått en beskjed om at legen min bare er innmari samvittighetsfull og heller sjekker ti ganger for mye enn én for lite.

Whoa, dette ble rotete det! Case in point: for lite tid, for mye på hjertet, ustrukturert, bare rot og altfor lange innlegg.

Hva skjer? Aner ikke!

Har jeg tid til å holde på med dette? Neisj!

Er jeg her? Jada! *gapskratt-smiley*

Høstferietanker

Publisert av

(Tilføyelse fra starten av oktober, et par uker etter innlegget ble påbegynt: Jeg har vurdert å omdøpe bloggen til «Strøtanker mens vi venter på 2023» 😉 Det går virkelig ikke veien for bloggen nå for tiden, og jeg aner ikke om det er rigor mortis som setter inn eller om jeg klarer å havne på rett bloggekjøl igjen. Det er et forferdelig frustrerende sted å være for en som har lett for å tenke at enten GJØR man en ting, eller så gjør man den IKKE, men vi er på et punkt der jeg bare får vente og se. Og beklage på forskudd, etterskudd og ikke minst i tilfelle. Jeg er treig og upålitelig, men jeg er i det minste klar over det!)

Barnehagetur i septembersol.

Høstferien- dette deilige lille pusterommet mellom oppstartskaos og lang, tung høst- er til ende. Det er mange som har hatt godt av det. Vår stressa tiendeklassing er kanskje i særklasse her, han har tilbragt mesteparten av tiden på hytta sammen med mormor i fred og ro, og det er ham så vel unt!

Jeg hadde sett for meg masse tid, nå som minstemann har begynt i barnehagen. Det ligger ørten halvferdige kladder i arkivet mitt, bloggposter jeg har brukt mye tid på og gjerne ville få ferdig (det finnes ikke noe så bortkastet som en kladd som blir liggende helt til den blir for utdatert. Jeg har nok av slike fra før). I tillegg er det nok av husprosjekter å ta tak i (hittil har jeg gjort ett eneste: gått til angrep på lageret av vinterklær i boden bak vaskerommet, kastet med hard hånd og vasket og sortert resten. Utrolig hva man sparer på i påvente av at man «kanskje» får bruk for det en vakker dag, jeg fant KappAhls billigste 2003-modell vinterdresser i stivt, tykt stoff og hull på albuen, med eldstebarnas navn i nakken. Selv om gjenbruk er både miljøvennlig og økonomisk, så finnes det grenser for hva som kan brukes på nytt).

Men surprise surprise, fritiden så jeg ikke mye til 😉

For det første er det ikke mange timene det er snakk om. Når Minstemann får barnehageplass før jeg begynner i jobb, har vi luksusen å ta en lang og rolig innkjøring. Så da har vi gjort det. De første dagene var vi bare på lekebesøk. Deretter gikk jeg meg en tur mens barna var ute og hentet ham rett etter lunsj- en time eller to. Etter noen dager med dette var det tid for å prøve å la ham sove der *skrekk og gru*. Og de siste dagene har jeg hentet rett før maten. Han er der kanskje i fire timer og sover to av dem 😀 Men banna bein, det har ikke vært en tåre i forbindelse med barnehagestarten heller. Han har tendenser til hengeleppe når jeg går, men avledes raskt og smertefritt av de erfarne ansatte og har stort sett endt opp med å vinke og sende slengkyss.

Og hentingen. Hentingen! Det er opptur det, det har det alltid vært, helt siden det var eldstejentas korte, lubne bein som løp mot meg i Grønland torg barnehage for det som føles som hundre år siden. Jeg var jo litt usikker på om vi var for kjappe her, om han egentlig hadde knyttet seg skikkelig til oss, tenk om han gikk i surr med omsorgspersonene og tok de barnehageansatte til seg på lik linje som Gubben og meg (ok ok, dette er bare mors dårlige samvittighets-paranoia. Hadde vi hatt noen som helst indikasjoner på usikker tilknytning hadde vi selvfølgelig aldri latt ham begynne så tidlig. Disse tankene er grunnløse, men det betyr ikke at de ikke melder seg likevel…) Som sagt har hentingen alltid vært en opptur, min favorittid på døgnet. Når jeg henter Turbo og Bison står jeg gjerne og spionerer litt, ser hvordan de leker med de andre, sitter bøyd over bøker eller tegnesaker, eller lager store baner i sandkassa sammen med vennene sine. Så plutselig får de øye på meg, og de små, ivrige ansiktene sprekker i store smil. Mamma! MAMMAAA! Bamseklemmer og små, snørrete susser på kinnet. I love it.

Men når det nå er Minsten som tar fart og løper mot meg mens han roper Mammaaaa!, så er det ikke bare glede. Det er også lettelse, og en smule stolthet. Se her, jeg er mammaen hans! Hah! Vi har fått det til!

Barnehagestart har altså vært bare glede. Men de store oseanene av tid har jeg ikke sett noe til. Ettermiddagene har gått i rolig tempo akkurat i høstferien, men med nok å gjøre- kjøring og henting til fest og jobb og hva det måtte være, øving med The Terrible Two, korøvelse og messer, besøk av barnehagevenner nå som vi endelig har tid. Besøk til gamle slektninger. Og jammen flesket ikke turnforeningen til med åpen hall en ettermiddag, så Turbo og Bison fikk rast fra seg der. I tillegg har vi hatt en dose drama på flere fronter, jeg har vært konsulentservice A/S for bekymrede tenåringsforeldre og selv bitt negler og sovet dårlig over et voksent barn med død mobiltelefon. Og de få timene på dagtid? Oppstartsmøte i barnehagen, samtaler med jobben, få halvstore unger pakket og klare for togtur til hytta, printe ut bilder til familietreet, svare på mailer, tjo og hei.

Familien vår har nådd et punkt der det rett og slett alltid er mye å gjøre.

Dessuten har jeg brukt mye høstferietid på mellomstejenta.

Nå har hun vokst ut av SFO, og siden planen var at tiendeklassingen skulle få være litt alene på hytta måtte lillesøster bli her hjemme, uten planer, uten høstkurs, uten noe som helst.

O lykke.

Dette HADDE vært et innmari fint dansebilde av jenta mi, om det ikke var for det bakhuet i forkant. Hmpf.

Jeg er veldig, veldig klar over uttrykket dritten i midten. Som alle foreldre med en iboende trang til å forsvare egne valg (= de fleste av oss), er jeg ikke spesielt glad i det. Her i huset finnes ingen dritter, verken i midten eller andre plasser. Men det er klart at barna i midten er i en utsatt posisjon når det gjelder tid- jeg er ikke så sveiseblind at jeg ikke ser det. De små krever sitt og går først. De store er så store at de kommer rekende på en tid på døgnet når de små forlengst er i seng og vi har summet oss litt. Dessuten vet du instinktivt at når ungene er godt i gang på videregående er tiden du har igjen med dem begrenset, og ikke er du så innmari nødvendig lenger heller. Vil de snakke, eller se en film, eller i det hele tatt tilbringe tid med deg, så sitter du og logrer og blåser langt i at du burde vært i seng for en time siden.

De mellomste, derimot. Det er ikke det at vi ikke bruker tid på dem. Herreminhatt, det er ingen som vi styrer og orger så mye med som oboisten, bortsett fra kanskje nettopp Ballerinaen 😉 Men det føles likevel som om de forsvinner litt i det store bildet, særlig tiåringen, som for det første er innmari mye på farten og gjerne bare svinger innom for å spise og dusje før hun skal legge seg- rett etter at jeg har brukt en god time på å legge de yngste og ikke har det store emosjonelle overskuddet.

(digresjon: jeg tror det var vår ad hoc-analyse på dette punktet som overbeviste fosterhjemstjenesten da vi var i utregningsfasen av adopsjonsprosessen. Det var her vi fikk vist at vi var to fornuftige foreldre og ikke bare noen velmenende gærninger med seks barn og et overdrevet selvbilde. Det dreide seg om tilbakemeldinger fra omgivelsene på adopsjonsplanene, og vi sa som sant var at mange hadde svart at Oi, så spennende, men hva med ADHD-gutten deres, han som trenger så mye ekstra, hvordan skal det gå med ham?

Damene nikket og noterte, og den ene av dem fulgte opp med: Ja, hva tror dere om det å adopterte et krevende barn når dere allerede har en som trenger mer enn det normale?

Hmm, hva jeg tror om det?, svarte jeg, og lurte et kvart sekund på om jeg skulle være taktisk eller ærlig. Jeg landet på ærlig: – Jeg tror at det er feil spørsmål. Gutten vår har vi alltid fokus på, det må vi ha, og det blir naturlig slik at han tar den oppmerksomheten han trenger. Det er ikke mulig å overse ham og hans behov! Jeg ville vært langt mer bekymret for hans yngre søster, den stille, flinke jenta som klarer mye selv men fremdeles er liten nok til å trenge oss mye og ikke alltid vise det.

Mer nikking, mer smiling, og jeg sverger på at jeg kunne høre BINGO-plinget hos begge to.)

Jeg må ikke slippe henne, har jeg tenkt. Hun må ikke flakse for langt ut. En god og trygg forbindelse er noe du bygger over tid, du kan ikke snekre den sammen over natta når du innser at tenårene er rett rundt hjørnet og farer truer overalt. Joda, jeg har en hang til å overtenke ting, og det er jo ikke slik at vi ikke sees til hverdags. Men jeg er ikke helt på bærtur. Kombinasjonen av selvstendig, eventyrlysten, selvbevisst frøken og travel, sliten mamma skal man ta på alvor. Tross alt snakker vi om ei jente som har blitt spøkefullt omtalt som «Oslos yngste tenåring» av fløytelæreren sin i lang tid 😉 I tillegg kommer den vanlige mammajobben, den som handler om å være litt klagemur, trøstefunksjon, heiarop-distributør, men også setter krav, justerer forventninger, tar et alvorsord, er en sparringspartner- har energi til å ta opp de små tingene du tenker på i hverdagen og sette fokus der det bør settes. Alt dette krever tid. Tid, tid, tid. Hun er travel, jeg er travel, og selv tiåringer av den selvstendige sorten er til syvende og sist… tiåringer. Som trenger mamma. Som helst vil at mamma skal komme ned og be aftenbønn og gi nattakos hver kveld (det hender det glipper her og hun allerede har sovnet når jeg kommer ned til henne. Jeg skammer meg, samtidig som det er åpenbart hvorfor det av og til skjer)

Ballerinaen og mamma lager eplekake. Den ble kjempegod!!

Den første delen av høstferien hadde jeg luksusen av å tilbringe masse tid med mellomstjenta mi, bare vi to. Vi var hjemme, lå i sofaen og leste sammen. Bakte kake. Dro til byen etter å ha levert minsten, der vi shoppet bursdagsgave for storebror som skulle på fest til ei jente (da er det greit for en fjortisgutt å ha en søster!) og satt leeenge på cafe etterpå. Starbucks Grønland, vi satt og slurpet kakao og Pumpkin Spice frappe og bare snakket og snakket mens regnet trommet mot ruta. Guri, så deilig. Og jeg har bestemt at fram mot jul skal jeg sette av tid til bare denne jenta her. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal finne den, i virvelen av dansetimer og fløytetimer og rumpetørking og jobb og Suzukiøving og kjøring av fotballbror, men den må være der et sted.

 

Så ja. Slik har høstferien vært. Fin og travel 🙂 Det siste har lært meg mye. Nå er det jo ikke noe nytt at dagene er travle, men jeg har fått et nytt syn på hvor tidkrevende selv de rolige dagene faktisk er. I 2023 snur det, men selv etter det blir det neppe noe hvilehjem her. Dessuten er det fint å ikke bare overleve, men leve, fram til det også. Som evig småbarnsmor er det lett å få et forvrengt syn på tid («Isj, det er ikke så farlig at jeg ikke sover godt om natta, det er bare snakk om noen år», «Jada, alt bra med Gubben og meg, vi var jo på date i forfjor!»), men dagene er her og nå og de må a) inneholde alt de skal og b) likevel være overkommelige. Mission impossible? Vi har i alle fall gjort noe riktig ved å leve farlig og velge 80% stilling på meg gjennom hele 2019. Gubben har tidskontoperm samtidig, så 2019 byr ikke bare på en overlesset kalender, men også på pusterom vi ikke har hatt tidligere.

Den siste tiden har vi fått flere spørsmål om vi er «ferdige» med barn eller om vi har tenkt oss flere. Fra folk i koret, fra foreldre til barnas venner, fra undervisningspersonale. Jeg gliser like bredt inni meg hver gang. Det tyder jo på at vi fremdeles tilsynelatende har kapasitet, at vi ikke valser rundt som noen overarbeidede zombier som glemmer både matboks og lekser og sender ungene i barnehagen med tre dager gammel grøt på klærne.

Svaret er alltid det samme- det er fristende, men jeg tror vi får pensjonere oss nå 😉

For å være ærlig, har jeg tenkt tanken selv. Tiden med minstemann har jo vært så usannsynlig enkel, det har vært bare glede hele veien og ikke spesielt slitsomt i det hele tatt. Hvor utrolig er ikke det- vi var åpne for nesten alt av spesielle behov, og fikk ingenting, og ikke bare det, men han er en svært ukomplisert, harmonisk og fornøyd unge i tillegg. Vi er ikke halvdøde av overbelastning, snarere tvert imot. Kanskje han hadde hatt godt av et søsken som lignet ham selv? Særlig når adopsjonsforeningen søker etter foreldre til barn med den type utfordringer vi for lengst har kategorisert som no big deal, men som kan være vanskelig å finne søkere til, river det litt i hjertestrengene. Vi kunne jo…?

Men pensjonistkommentaren er ikke tatt ut av intet. Jeg rundet nettopp 40, og jeg er ungjenta i forholdet (!). Vi ville neppe blitt godkjent som småbarnsforeldre en gang til. Faktisk er det smått utrolig at Gubben passerte nåløyet første gang. Selv om vi hadde gått for den opprinnelige seksåring fra Kina-planen ville han ha vært en moden far. Som småbarnspappa er han nesten overmoden. Min teori er at saksbehandleren i den siste instansen ble så opphengt i den store familien og de spesielle behovene at de rett og slett glemte alderen hans, haha. Lysten til å forsøke seg på en slik prosess igjen med stor risiko for avslag er ikke høy, for å si det pent. Og om det skulle gå… nei, det er en tid for alt, og Gubben begynner definitivt å bevege seg vekk fra den alderen der det er naturlig å være småbarnsfar. Vi vil ikke bli helt Elton John eller Mick Jagger, vil vi vel? 😉

Og, som hele denne bloggharangen viser, så er det jo så mye mer. Småbarnsfasen får stor oppmerksomhet, og det er kanskje ikke rart, siden det er en herlig, morsom, slitsom, søvnløs, altoppslukende tid der mange foreldre jobber dobbelt og nesten bukker under av stress. Men jeg elsker det, og kunne lett dillet rundt med barnehagebarn i mange år til, jeg. Det er ingenting som er så gøy som leseopplæring og bøker på senga og dyreprogrammer og sure fiolintoner og skjeve, rare pepperkaker med glasur på gulvet. Speideræresord.

Men å være foreldre er et maraton, ikke en sprint, og småbarnsårene er jo bare starten på moroa. Større barn er også kjempegøy, og de krever sitt. Når min eldste sønn har brukt 9999 timer på fotballbanen, så kan du banne på at jeg har brukt minst 3333 på sidelinja. Hvor mange mil har jeg kjørt og hentet på dansing, friidrettsstevner, treninger og orkestersamlinger? Minst én gang rundt ekvator, banna bein. Dugnader og foreldremøter, lekser (lekser!), gloseprøver, utslåtte tenner, bursdagsselskaper over hele byen, matpakker, barn som ikke spiser matpakker, barn som bare spiser sånne matpakker, passordet til Min Side hos Tine Meierier for skolemelk (jeg kødder ikke), nedlasting av de kjempedyre skolebildene som bare ble sånn passe i år også men det er minner, ikke sant? Listen er endeløs. Og det hender, sånn veldig veldig sjelden en grytidlig morgen i februar når det snør sidelengs, at jeg tenker på hvordan det ville vært å stå opp, drikke kaffen min, kle på meg og gå på jobb, uten å måtte navigere meg ut via badet og tannpuss av gjenstridig treåring og kle på 1-2-3 vinterdresser og minne sure fjortiser på refleksbrikken de tok av i går, for så å brøyte vogna gjennom snøskavler mens klokka går, klokka går, og fireåringen sutrer fordi snøen har kommet inn i det lille mellomrommet mellom overtrekksbuksa og dockbootsene fordi strikken røk og jeg ikke har husket å dra innom Bogerud Tekstil i lunsjen og kjøpe ny.

Og selv om det blir fysisk enklere etter noen år, så gjenstår det mer enn nok av andre typer arbeidsoppgaver: Andre ting jeg har gjort i ferien min er å lage en A3-kalender for oktober og november til en overarbeidet tiendeklassing med selektiv hukommelse slik at ingenting skal glemmes, og snekre nye rutiner for et barn som stresser unødvendig mye på morgenen og ettermiddagen på grunn av en hang til å både utsette OG bekymre seg. Alle slike ting må gjøres (eller, man kan jo la være, krysse fingrene og håpe på det beste. Det vil helst gå bra. Men den bittersøte dagen da døra smeller igjen etter sistemann og det bare er min (geriatriske) mann og jeg igjen i huset, da vil tilnærmet avholds-Helle sprette champagnen og gratulere seg selv med en jobb ganske godt utført. Ikke sitte og spille Slippin’ through my fingers på repeat og grine. Låta vil nok bli spilt, fordi det er nok av planer som koker bort i kålen og ting som ikke blir som man hadde håpet, men jeg vil helst unngå å måtte martre meg selv i timevis utover natten resten av livet fordi jeg vet at det er for mange ting som burde vært annerledes. Når sistemann flytter ut skal jeg kunne klappe meg selv på skuldra og vite at det i alle fall var bra nok. For alle sammen. Basta!)

Så ja, svaret er nei. Hvis vi skal ha tid og ork til å følge opp alle sju fra småbarnsfase og til de blir voksne, uten altfor mange glipper og feilskjær, så holder det nå. Med mindre jeg vinner i Lotto og kan bli mamma på heltid med vaskehjelp i tillegg.

Det skjer neppe. Det som rent faktisk skjer nå, er at høstferien med den obligatoriske og alltid like hyggelige felleshelgen på hytta er overstått. Min energiske mor klarte å hale The Terrible Two helt opp til Solobua, vi grillet Marshmallows og koste oss i solveggen. Herlig, men nå er det slutt. Nå skal vi ha en uke på full speed her hjemme, men med MInsten i barnehage på dagtid (kort normaldag). Speed’en setter inn allerede i kveld, der det opprinnelige programmet bestående av sangkurs (Turbo), fotballkamp (17-åringen), obo- og fløytetimer blir toppet av dobbelt barnehageforeldremøte OG pianokurs for a’mor. Nei, kabalen går ikke opp, særlig ikke når husets nyslåtte student skal studentere utover kvelden på et av de hundre sosiale arrangementene de har 😉

Deretter skal jeg en uke til Spania. Min stemor spanderte husmorferie i anledning 40-årsdagen min. Altså, husmorferie med tre barn på slep 😀  Så det er vel strengt tatt mannen min som får ferie. Men jeg gleder meg! Og så deilig med en dose varme før kulda virkelig setter inn!

Deretter noen dager til hjemme med Minsten i barnehage.

Og smack-bæng- 1. november bærer det av gårde til jobb igjen.

Se det. Hurra, de vil fremdeles ha meg! Jeg må innrømme at jeg er spent og har litt blandede følelser- jeg liker jobben min veldig godt, men vet jo hva som venter på den andre siden av «åh, så deilig å drikke en kopp kaffe i fred»-post-permisjonsbobla. Men jeg tror det blir mest bra. Økonomisk er det definitivt mest bra. Dessuten, det går virkelig ikke an å gå her hjemme og dille helt til jul når minstemann er i barnehagen. Såpass arbeidsmoral har mine foreldre klart å få innpodet i meg, så da setter vi i gang… med et lite hvileskjær på onsdagene.

To be continued… 🙂