Hårknapp Torsdag (vikar for Ordknapp Onsdag)

Et av spørsmålene jeg har fått flest ganger, har dreid seg om hvordan det er å miste håret. Kanskje ikke så rart, det er jo noe av det mest synlige som skjer. Mange opplever det nok også ganske dramatisk. Du mister det vanlige utseendet ditt, og plasseres i kategorien «syk».

For min del har det overraskende nok vært langt mindre dramatisk enn jeg hadde trodd. Tross alt har jeg hatt samma praktiske sveisen (les: kjedelig, men ingen ser om du ikke har vært til frisøren det siste året)… bestandig, med et lysende unntak da jeg var 8 år og klippet meg selv. Ellers har det vært langt, og tanken på å miste det var unektelig skummel. Hvem vet forresten hva som skjuler seg under håret? Det kunne vært et kjempestort fødselsmerke. En ruglete, uregelmessig eller skjev skalle. Ting man overhodet ikke kan noe for eller kan gjøre noe med, og lever lykkelig uvitende om helt til manken gradvis eller plutselig forsvinner.

Det er ikke alle cellegifter man mister håret av. Det visste jeg ikke, jeg trodde cellegift var cellegift liksom. Nå vet jeg jo bedre, og den cellegiften jeg skal over på i mars er ingen typisk hår-spiser (derimot tar den gjerne øyenvipper og øyenbryn, så det kommer en oppfølger til dette temaet om en stund!). Men den jeg går på nå, EC90, er slik at de aller aller fleste mister håret. Når dette skjer varierer, men på et forum viste det seg at det var dag 17 som var en gjenganger for mange.

Så da jeg to uker etter cellegiften merket at det begynte å drysse, gjorde jeg kort prosess. Tanken på å stå med store hårdotter i hårbørsten fristet langt mindre enn barbermaskinen (æsj, tenk så ekkelt, at håret bare løsner fra skallen i store partier, ugh! Om jeg ikke hadde følt meg syk fra før ville jeg i alle fall gjort det da. Dødssyk, faktisk!). Eller, kort prosess og kort prosess. Mannen min, som for en gangs skyld kunne tjenestegjøre som frisør, feiget ut da han sto med saksen i hånda. Jeg skjønner ham. I løpet av over 20 års bekjentskap har han aldri sett meg uten det lange lyse håret. Det ble for tøft. Men neste morgen hadde tanken modnet, så det var bare å klippe bort hestehalen, og barbere resten.

Jeg hater å bli tatt bilde av, men dette er en av de siste dagene med hår og jeg veit det… så da er det bare å dokumentere det for ettertiden. Som sagt er det vanlig at du ikke får helt det samme håret tilbake. Takk for følget gjennom 40 år, og farvel!

Hestehalen var verst for stakkars Gubben. Da den var tatt, gikk resten av barberingen som en lek.

Og hvilke mengder! Hestehalen gikk i en konvolutt, uvisst hvorfor (det er jo ikke akkurat som om jeg kommer til å sitte og kose med den i fremtiden. Men den ligger nå der, ved siden av den første historiske hårklippen til Minstemann), men dette rasket gikk rett i søpla.

Jeg skal ikke lyve, det var forferdelig rart å se seg selv i speilet etterpå. Snålt! Men siden det til min store lettelse ikke skjulte seg noe veldig påfallende under håret (annet enn en svak tendens til alveører, særlig det venstre… blir vi invitert på karneval i år er kostymet for min del gitt, det blir Dobby!) føltes det verken trist eller tungt. Det er bare hår. Det vokser ut igjen. Selv om det kanskje kommer i en helt annen farge og struktur enn det vanlige håret (ser for meg at jeg får små grå krøller, av en eller annen grunn).

Og etter noen uker med blank skalle kan jeg konstatere at det også har sine fordeler å være hårløs. Noen eksempler:

— Jeg bruker NULL tid i dusjen! Virkelig. Selv med grundig vask av kropp og skalle er jeg ferdig på en fjerdedel av tiden jeg brukte før. Og mer innsparing er i sikte- håret på leggene blir også tynnere og tynnere 😀

— Og når jeg er ferdig i dusjen, er det bare å tørke seg og kle på seg og gå rett ut i ti minusgrader uten å bekymre seg om håret som fryser til is i kulda. Hah!

— For første gang i mitt liv kan jeg levere kaker til bursdager og skolearrangementer uten å kjenne redselen for om det er et hår i den. Det er en skrekk-tanke som har plaget meg helt siden jeg begynte å bake kaker for andres konsumpsjon. Jeg ser det liksom for meg, pappaen til Frida og moren til Oskar, «Dette var da en nydelig kake, er det moren til Ballerinaen som har bakt den sa du? Næmmen, ÆSJ!» *host, hark, spytte, drar ut langt lyst hår fra munnen*  Paranoia, vik fra meg.

— Trenger ikke lete etter hårstrikk på badet når jeg vasker meg for kvelden. Det er litt artig, for hendene går automatisk i en slags samlebevegelse bak nakken, men så er det ingenting å ta tak i og det gjør ikke noe av mine døtre har stukket av med alle strikkene.

— En VIRKELIG stor bonus er dette: uten hår, ingen lus. De siste årene har jeg levd i evig frykt for lus, noen ganger har det vært velbegrunnet også (blæh), men nå slipper jeg i det minste å få krekene i mitt eget hår hvis uhellet skulle være ute. Skjebnens ironi vil likevel at dette er den første vinteren på det jeg kan huske at vi ikke har fått luselapper fra verken skole eller barnehage. Uansett, lus slipper man med blankskurt hode.

— Heltestatus i barnehagen. Kan vi få se på håret ditt? har vært fast takst ved henting de siste ukene, gutta flokker seg rundt meg og venter spent på at jeg tar av meg lua så de selv kan se at moren til Bison faktisk ER en skalla dame i dag også!

Den spøkefulle tonen til tross, dette er helt reelle fordeler ved å være uten hår. Småtterier, kanskje, men like fullt fordeler. I tillegg kommer en større konsekvens, som jeg ikke hadde sett komme: aksept av eget utseende. Jeg har jo aldri vært noe fruktfat, og i tillegg har jeg hatt den tvilsomme gleden av å ha dårlig hud i voksen alder. Konsekvensen av dette er jo at jeg bevisst eller ubevisst har gjemt meg bak håret som best jeg kan. Hvordan skulle det bli, mon tro, når gardinene mine ikke er der lenger?

Resultatet. Helt til å leve med, selv om jeg feiget ut og gikk svart-hvitt for anledningen. Jo, en ting jeg har kostet på meg (med det mener jeg ikke i tusenkronersklassen, jeg mener «ikke kjøpt på HM») er to par store øreringer. Du mister jo litt av femininiteten uten hår, så det er kjekt å markere det på de måtene man kan. 

Overraskende greit! Dette er trynet mitt, og sånn er det. Litt for tungt hakeparti, spiss, skjev nese, tunge øyenbryn, ganske mye arr og et litt for markert drag rundt munnen. Sod it. Det er som det er. Jeg hadde aldri trodd det var mulig og det er på grensen til absurd, men det føles oppriktig talt helt greit å ikke kunne gjemme seg. Ikke farlig i det hele tatt! Håper denne følelsen vedvarer også når håret vokser.

Men etter denne lange tiraden av fordeler, skal jeg avslutte med en ulempe. For som nevnt i begynnelsen av posten er jo hårtap forbundet med sykdom (sa Sherlock). Og for de som ikke vet at jeg er syk, kan det bli veldig overraskende å stå ansikt til ansikt med en skallet og derfor åpenbart syk person. For å spare dem for pinligheten går jeg rundt med innelue i veska, som jeg diskret skifter over til ved behov. Siden jeg droppet parykk og kjøpte hodeplagg i stedet har jeg et godt utvalg til alle anledninger, og en av dem ligger alltid i veska.

Men jeg bør nok vurdere å ha en lue liggende i gangen også. Her om dagen skulle parafinmannen vår komme, han som har vært på årlig besøk nesten siden vi flyttet inn og kjenner oss godt. Og vi kjenner ham, han ringer alltid en halvtime før han kommer, så nå når parafinovnen gikk i stykker samtidig som gradestokken viste tosifret for første gang i vinter, ba Gubben ham bare om å svinge innom når det passet, kona er hjemme uansett (dette er ikke noe parafinmannen reagerer på, siden det ofte har vært jeg og en eller annen baby eller småbarn som er hjemme 😉 )

Denne gangen banket han bare på døra. Og der lå jeg i senga (det var jo altfor kaldt i stua), bare i pysjen. Jeg slang på meg morgenkåpa og virret rundt meg selv for å finne en lue mens bikkja gikk amok og han banket og banket og banket. Så til sist måtte jeg bare åpne, med oppblåst sovetryne, morgenkåpe og blank skalle. Stakkars mann, han ble ganske forskrekket. Heldigvis er vi som sagt såpass bekjente at det gikk seg til, og når aviser og støvsuger var funnet frem fikk vi oss en god latter.

Men jeg tror nok det er greit å ha en lue liggende i gangen, ja 🙂

Den 74. januar

En kor-kompis av meg som holder til i bassrekka postet her om dagen et Facebookmeme, som forestilte en masse snø og vind og en sur mann i forkant. Teksten gikk omtrent «Er det bare meg, eller stemmer det at det er 74. januar i dag?».

Jeg tipper det IKKE er bare han. Antagelig er vi mange som synes at januar er årets lengste måned! Men jeg tror så gjerne at min kompis kjenner det litt ekstra. Tre unger under fem, den siste kom rett før jul, og jeg har overhodet ingen vanskeligheter med å se for meg det morgenkaoset som råder- med lite søvn innabords, selvsagt- når alt skal bakses ut av gangen og ned i snøen for å slepe vogna gjennom brøytekantene til barnehagen. Minsten har bæsjet og mellomste orker ikke å gå, og der hostet eldste igjen, den høres litt stygg ut den hosten, blir det flere sykedager nå?

Januar, assa.

Ok, ok, januar er ikke uten sjarm. For eksempel kan femåringer leke Kongen på haugen på vei hjem fra fiolintimen en helt vanlig torsdag. Men til våren løper hun her, med joggesko på beina og sola i ryggen. Jeg gleder meg.

Januar blir heller ikke bedre med cellegift innabords, det kan jeg love! Legen min forklarte det så fint- poenget er å drepe deg sånn omtrent halvveis hver tredje uke, og deretter la kroppen reparere seg litt før de gjør det samme på nytt. Kreftceller, som deler seg raskere enn andre celler, er mer utsatt for slike svingninger, så de blir omtrent 70% drept i prosessen (bare for å ta et tall, det er selvfølgelig langt mer komplisert enn som så), og over tid vil svulsten krympe betraktelig. Nå er jeg på dag 6 på kur nummer 2, og bivirkningene er omtrent de samme som første gang- bare sterkere.

Jeg lovet meg selv at verken bloggen eller instagram’en skulle bli en sånn evig sykdomsdagbok, det blir for negativt og trått. Samtidig er det jo ikke til å komme forbi at mye handler om dette akkurat nå. Og for sammenligningens skyld (og fordi jeg har hukommelse som en gullfisk), så tenkte jeg å skrive opp hvordan den første uka har vært:

— Kuren ble satt på mandag, og det var som beskrevet i tidligere innlegg NULL stress. Virkelig ikke.

— De to første dagene gikk også ganske normalt. Min personlige og helt uvitenskapelige teori er at det tar litt tid før virkningen kicker inn slik at det merkes.

— Dag 3-4: vanvittig prikking i ansikt, tannkjøtt og tenner, og en ufyselig, kjemisk smak i munnen som ikke forsvinner samme hva du gjør. Men det blir _litt_ bedre med grønn Extra, så det går med noen pakker. Samtidig blir jeg også enormt tørr, i både munn, øyne og ikke minst hender- så her smøres det mer med body butter og Decubal enn med antibac, faktisk. Svimmel og slapp.

— Dag 4-5: Våkner opp og tenker Shit, har jeg fått influensa?! Jeg må jo ikke få feber, det er farlig! Men det er verken influensa eller halsbetennelse, det bare føles sånn. Kroppen verker, halsen verker, hodet dundrer og alt er py. Kondisen tilhører en dame på minst 196. I går var dag 5, og selv om jeg fikk Bison til turning og kjøpt danseutstyr med Ballerinaen etterpå var det ikke før etter et glovarmt bad med masse Lush-olje (til pergament- huden min), heftig dose Ibux og Paracet og pysj foran peisen at jeg nesten begynte å føle meg som et menneske igjen. Hvis jeg satt helt stille, og oboisten skrudde ned volumet på de forferdelige Youtube-videoene som alltid surrer og går i bakgrunnen når han har internett-tid.

— Og i dag er det dag 6. Våkner grytidlig, stavrer meg ut på badet og ser forundret på den alien’en som stirrer tilbake på meg fra speilet… dette oppblåste, skallede fjeset, jeg ser ikke ut som meg selv, jeg ser ut som et vesen fra en eller annen amerikansk horror-film, men etter en god vask og masse krem føles det i alle fall litt bedre. Influensafølelsen er fremdeles her, det er rart at det går an å ha så vondt i hodet og særlig halsen uten å være syk (åh hjelpes, det betyr ikke at det er kreftceller der, vel? Tenk om jeg har masse dritt i mandlene som de ikke har funnet?! … og andre tanker fra paranoialand), men jeg tror likevel jeg tør påstå at formen er bittelitt bedre enn i går. Første uka er snart i boks, og selv om jeg venter på skjelettsmertene etter Lonquex-sprøyta er kanskje den verste cellegiftreaksjonen på hell? Det er lov å håpe!

Kvinne (40, eller var det 196? Passet sier førstnevnte, men kroppen sier sistnevnte. At det er mulig å føle seg så slækk!) koser seg foran peisen. Det hører til sjeldenhetene at jeg får ligge her mer enn tre minutter i strekk, men likevel. Deilig er det, og eldstesønnen har til og med laget spilleliste med naturlyder til meg.

Våren 2019. På jobben planlegger de landsmøte. Jeg planlegger dette. #selvmedlidenhetenlengeleve

Så ja, slik er ståa her. Ikke så veldig bra. Men det kunne vært langt verre. Jeg er jo- heldigvis og takk og pris- ikke sengeliggende, og det går an å fungere også med dette innabords, men noen fest er det jo ikke. På fredag fikk jeg enda et brev i posten fra sykehuset, der de hadde satt opp hele behandlingsløpet fram til operasjon. Legene har jo vært klare på det hele tiden, det skal settes 4 EC90-kurer og 12 Taxol-kurer, men å se det sånn svart på hvitt var likevel et slag i trynet. Datoene nedover i venstre marg… 11/2, 4/3, 15/4, 27/5… altså, hele våren, hele første halvår av 2019, kommer til å gå med på dette her. Skrik! Hyl!

… men i det minste kan jeg snart slå en feit strek over Janu-tarfaenmegaldrislutt-ar. Det strider mot alle prinsipper, jeg har alltid tenkt at det er en gedigen tankefeil å glede seg for mye til det som kommer eller glede seg til noe er ferdig. Livet er her og nå, å se fram til at en måned eller en periode er «overstått» blir for defensivt og negativt for min smak. Men akkurat nå skal jeg være litt raus og si til meg selv at det er greit å glede seg til januar er over. Ikke bare januar- jeg gleder meg til den siste EC90-kuren er satt i begynnelsen av mars, og jeg forhåpentligvis ikke trenger å leve med maur under overleppa og skallebank. Kom april, med snøsmelt og sollys og Taxol!

Følelsen av å komme til kort som nordmann: Vi hadde planleggingsdager forrige uke, og hadde det vært noe tak i meg skulle jeg ha tatt massevis av blinkskudd av glade barn på ski. I stedet fikk jeg dette- det er Bisons verk, han syntes det var en fortreffelig idé å leke bowling med tomflasker på toppen av trappa så de falt ned i bunnen. Resultatet av litt for mye innetid, selv om vi er strenge på at vi alltid og uansett skal ut minst en tur hver dag.

Fram til da får vi henge i stroppen etter beste evne, med god hjelp fra bestemor og mormor (hva skulle vi gjort uten bestemor og mormor?!) og fokusere på alt vi faktisk får til, omstendighetene tatt i betraktning. Det går jo rundt, om enn på de sammenbitte tenners prinsipp, og hverdagen henger merkelig nok sammen. Det er ikke Krise før det er Krise, og selv med dårlig form hos mor holder Krisa seg per nå heldigvis på god avstand.

Men akkurat nå sitter jeg i en tom stue, bare bikkja som snorker fra senga si, ellers hersker stillheten i huset… noe som aldri skjer en søndagsmorgen 😉 Men Turbo og Bison er på hytta med mormor, de dro rett etter dans og turn i går, og selv om jeg savner de to fine småtrollene er det ikke til å komme forbi at utsiktene til en rolig dag er velkommen akkurat nå. Lek med Minsten, litt husarbeid, litt sofaligging, alt i sakte tempo tilpasset en 196-åring. Hehe.

Ønsker de som måtte slenge innom en rolig eller spennende søndag, alt etter ønske 😉

Long time no see- en oppsummering av 2019 hittil

Hei! Og som vanlig: beklager. Men det uttrykket er såpass oppbrukt, tynnslitt og gjennomhullet nå at jeg like godt kan la være 🙁  (Bjelleklangs gamle 90-talls-hit Gummihatt Swing dukker opp i hjernen her, «Jeg er villig i ånden men kjødet er slapt». Alle sangtekster som ligger og tar opp hjernekapasitet…!) Mulig jeg tok de siste rådene- de om å ikke stresse med skriving og ta det med ro- fra mine gode lesere i altfor bokstavelig betydning, men jeg har hatt dårlig samvittighet, og det vet jeg fordi jeg knapt tør åpne bloggen og BUY V!AGRA ONLINE kan ha hatt fest i kommentarfeltet uten at jeg har fått det med meg. Jeg vet jeg har svin på skogen, så jeg legger turen til fjells i stedet. Unnvikelsestaktikk der, altså. I høyeste grad.

Skjønt, tur og tur. Det er vel helst dette som er utsikten… Det skal midtvinteren ha, solnedganger og soloppganger er så flotte at selv trøtte tenåringer legger merke til dem!

Som alltid har det vært travelt. Januar bringer med seg en bråte store og mindre store gjøremål. Vi har hatt fire barnebursdager. To små familiebursdager, for henholdsvis 15-åringen og toåringen (hurra for Minstemann! Fremdeles minst, men litt større nå!). Den ene ønsket ikke noe større ståhei og den andre skjønte strengt tatt ikke hva som foregikk (men sjokoladepudding skjønner han). En større familiebursdag, fordi det var en 18-årsdag, og DET er jo litt spesielt! Det ble overraskelsesmiddag ute på Le Benjamin for oss ni, og deretter hjem til kakebonanza med nærmeste slekt. Le Benjamin anbefales, altså. Nydelig mat og topp atmosfære- selv om jeg er glad vi kom ved åpningstid, det var mer enn nok folk og stemning allerede da!- og den mest fantastiske barnemenyen jeg har sett. Ordentlig mat (kyllingspyd, fiske-lollipop, tempuragrønnsaker og potetcroquettes) og den søteste iglo-isen med sjokoladelegomann som selv far ble misunnelig på! Kakene var spleiselag- oldemor og mormor tok med hver sin, og vi bestilte bringebærkake fra Samson. Det ble hyggelig, litt dyrt, hovedpersonen var veldig fornøyd, og alle hadde en koselig dag. Den «verste» var 11-årsdagen. Hun hadde ikke klassebursdag i fjor og var derfor ekstra gira på å ha det i år. Av forskjellige grunner synes jeg det er fint å arrangere det hjemme og har nesten alltid gjort det… men i år måtte vi bare kaste inn håndkleet. Massevis av tid til å pynte og vaske og styre etterfulgt av 3 timers hvining, høy musikk, fnising og småintriger, og desperat innsats for å unngå at The Terrible Three kræsjet hele bursdagen… det ble for mye. Vi måtte gå for en billigere løsning, om enn ikke i konkret forstand, og fikk til sist trommet sammen til en kinobursdag. Ikke helt Fangene på Fortet eller Rush, men poenget var jo at det skulle være enkelt. Og det ble det. Jentene kunne rusle direkte ned fra skolen sammen med Gubben, det ble kake og snacks og gaver i et eget rom, og Eldstejenta ble med som kinovakt. Deretter ble noen hentet, og noen hoppet verdensvant på buss og bane og dro hjem selv… tenk, så store har småjentene blitt.

Men sjelden har jeg hatt så dårlig samvittighet som da jeg pakket inn dette sammenraskede kake-forsøket og sendte Gubben av gårde. Slush og popcorn fikk de på kinoen. Ikke akkurat Årets Mamma her, men jentungen var ikke så verst fornøyd og filmen var fin. Karakter: 3 under normale omstendigheter, men situasjonen tatt i betraktning er jeg raus og gir oss selv en svak 5’er.

Men 18-årsdagen må feires «ordentlig». Her er vi klare til å kose oss med ordentlig fondue. Hva som ellers sto på menyen? Alt fra lammecarré til champignon og tarte flambée og ikke minst…

Tartar! Jeg elsker tartar. Det gjør flere andre også. Vaklet forferdelig mellom snegler og denne, men satser på å ha sneglene til gode.

Iglo-is med legomann. Toppen på et ellers supert barnemåltid. Vi voksne fikk ikke dessert, vi dro hjem til slekt og bursdagssang og kaker i stor skala:

Bringebærkake, oldemors multe-bløtkake og mormors fantastiske Israel-kake, også kalt PUK-kaka. Nydelig er den i alle fall!

Etter den siste bursdagen kan vi trekke en lettelsens sukk. Fire bursdager i boks, nå gjenstår de siste, men de er pent spredd utover i mai, juni og september. No stress.

Andre ting jeg har dillet med- diverse søknader som skal inn til videregående skole, unge talenter, permisjoner til skolen, sommerjobber, sommerkurs og Hudøy, unger som skal ha hjelp med alt fra Altinn og skattekort til prøvespillnoter fra imslp (host, jeg mener selvfølgelig lovlydig innkjøpt fra et bittelite antikvariat i Bayern uten ordentlig betalingsoverføring og med tre måneders estimert frakt). Nimånedersrapport til Sør-Afrika for Minstemann, det blir akkurat det samme som bloggen: skrevet på en halvtime og deretter tre timers træl og banning over bildene. To juletrefester, Minstemann har nå skjønt at Nissen (eller «Ni-hhen» som han kaller det) ikke er farlig men har med godteri, og maser hver dag om å se Snekker Andersen på NRK Super. Jula varer helt til påske?! Førskolemøte med barnehagen, innkalling til fireårskontroll på helsestasjonen, faglærerkonferanser på skolen, gynekolog for å røske ut hormonspiralen som ikke er lov lenger, fastlege for å ordne papirer, planleggingsdager, tannlegetimer. Og en grytidlig tirsdagsmorgen mens jeg soset rundt i pysj banket det på døra- det stemmer, det var i dag to blide, unge fyrer skulle legge nye TV- og internettkabler hele formiddagen. Bak sofaen må de også, skrekk og gru, hvor er støvsuger’n? Vi har hatt oppstart på dansing og musikk og turn, og selvsagt går to av ungene smack-bang på sine første konsert-oppkjøringer med knalltette timeplaner. Og en veldig artig ekstrabonus… *trommevirvel* Det var umulig å få billetter, men oboisten og eldstejenta var faktisk med som oppvarmingsband på No.4s konsert i Operaen nå i helgen. Det var stas, det!

Oppstart på turnsemesteret! Fireåringen er så glad, så glad. Nesten to måneders turn-juleferie er endelig over! Nytt av semesteret er at foreldrene er kastet på gangen. Det pleier alltid å være et smart trekk av pedagogen, foreldre er som regel mest til bry 😉 Men det blir mindre underholdning på meg, da, må huske å ha med bok eller ørepropper neste gang!

Med solbrillene på er Minsten klar for nok en juletrefest!

.. med gang rundt juletreet, trygt plassert mellom mamma og storesøster…

… og loddsalg. Loddsalg må til. Bonuspoeng for å ha husket cash!

(Her passer det godt å skyte inn at Kreftforeningen varmt anbefaler kursene på Montebellosenteret. En uke med kursing, motivasjon og hvile, nesten gratis. Omgitt av nydelig natur, god mat, fred og ro. Hahahaha! In a pig’s arse. Det høres forlokkende ut og er sikkert veldig godt for både kropp og sjel, men selv en mor på halv fart gjør mer nytte for seg hjemme enn på en fjelltopp. Derimot er familien påmeldt Suzukikurset på Geilo, det blir nok herlig avslappende. Akk ja, sann. Det er sånne dilemmaer der utfallet bare er gitt på forhånd)

Det er mye moro i heimen, og ganske travelt. Alt er ikke like moro, heller. Jeg prøvde å få ut et innlegg forrige uke om Monstermamma. She is back. Jeg lurer på hva personalet på Nordli tenkte da de kom på jobb lørdag morgen og fant verdens lengste klikk og hent-bestillingsliste lagt inn sent kvelden før. Var det tull? Var det noen som hadde vært på fredagsfylla og bestemt seg for å starte et nytt og bedre liv med nynorsk grammatikk, spanske verb og algebra? Neida, det var bare utfallet av en episk krangel om skolearbeid, konsekvenser og ansvar, som jeg ikke kan utbrodere i detalj her. Men la oss si det sånn at den det gjelder uttrykkelig har bedt meg om å bli Monstermamma i tiden som kommer. Med full kontroll over timeplan og lekser, konfiskering av mobilen ved behov, og pisken klar lørdag morgen når man bare har to timer til rådighet og må få r*va i gir for å få jobbet nok med fag.

Se hva mamma har til deg… nå ble du vel glad, moahahaha!

Det er greit, jeg kan gjøre det. Med glede til og med, selv om det kan være ubehagelig der og da. Men det slår meg gang på gang, hvordan all verdens ekspertråd har denne ene begrensningen: unger er så enormt forskjellige. Denne taktikken hadde aldri funket på et annet barn, tvert imot, det hadde vært enveisbillett til Fastlåstland. Med en tredje har jeg aldri hatt behov for å tenke tanken en gang, og den fjerde må lirkes og motiveres, ikke trues og mases på. Men i dette tilfellet er det nødvendig at Mamzilla tar grep, og allerede etter et par uker merker jeg en endring i tankegangen og vanene til den som ba om intervensjonen. La oss håpe det fortsetter. Hvis ikke er jeg klar til å svinge den verbale pisken, peke strengt på klokka og true med å skylle mobilen ned i do i flere måneder framover. Du skal, fordi du skal. Nå. Mottakeren har fullt lov til å bli sur, det har vi avklart på forhånd.

En annen ting som ikke er fullt så festlig for gamlemor, er at eldstejenta nå har bestemt seg for å flytte inn i kollektiv fram til hun og bestisen finner leilighet. Det er noen studievenninner som blir sittende med et ledig rom i fire-fem måneder, og jenta mi tenker det kan være en grei «testkjøring». Selv om det smerter meg aldri så mye å si det, så tror jeg hun har rett. Det er ikke det at jeg ikke vil ha henne hjemme. Snarere tvert imot (hulk, snufs!), hjelpes som jeg kommer til å savne store smil og lukten av Lush-sjampo fra dusjen og skravlinga hennes til alle døgnets tider. Faktisk er det neppe det at hun ikke vil være hjemme heller, selv om lillebror var snar til å buse ut med beskyldninger om at hun var lei av å være sammen med oss. Nope. Det er, bittersøtt nok, rett og slett på tide. Hun er voksen. Hun er så klar som hun kan bli. Selv om det er trist, er det også klink naturlig at hun har lyst til å prøve egne vinger. Og hun flytter jo bare til St. Hanshaugen, med strengt pålegg om å komme ofte hjem på middag, ringe hvis hun trenger henting eller er syk, si fra hvis jobbvaktene uteblir og budsjettet skjærer seg… det blir vel lenge mellom hver gang hun får bruk for det, men hun skal vite at hun ikke er alene og forlatt, uansett. Hun er alltid velkommen hjem, any time, lillebror har skuffeseng i hybelen og hun kan ha klær og toalettsaker liggende. Hun har også lovet yngre søsken at de skal få komme på besøk og sove over, og jeg kjenner henne godt nok til å vite at hun vil passe på å være til stede i livene deres 🙂

Da er det plutselig disse to som er «de store». Her fra et uvanlig idyllisk øyeblikk, da lillebror og storebror har mekket seg pizza og caprese og ser på Sherlock sammen en sen kveld.

Og selv store gutter får (nesten) plass på fanget. Det er IKKE ofte dette blir meg til del, bare så det er sagt, nå går det sikkert måneder til neste gang. Men jeg liker jo å innbille at det ikke bare er for å være grei mot gamlemor…

Hennes nærmeste bror er jo glad som en laks, for nå kan han flytte ut av gutterommet og ned i hybelen (jeg tror likevel ikke han helt har innsett hva det vil si at HAN plutselig er eldstemann her hjemme…!). Det blir en skikkelig man-cave og samlingsplass for gutta, vil jeg tro, og sånn sett er også Gubben og jeg lykkelige: langt færre kvelder med henting og bekymring. Da betaler vi gjerne prisen for attenåring med egen hybel, som antagelig vil bestå av konstant pizza-stank, høyere strømregning, et evig renn av gutter gjennom hagen og rap-musikk opp gjennom gulvet når vi skal sove. Men heller det enn neglebiting og bekymringsrynker, når en grønn 18-åring påstår at «det går helt fint» å tråkle seg gjennom byen på kollektivtransport sent fredag kveld.

Så ja. Er vi virkelig bare tre uker inn i 2019? Så mye som har skjedd! 😮

Nyttårsaften. Bare én ute på fest, og hun ble hentet klokka halv to. Resten var takk og pris hjemme, og alle unntatt Minsten var oppe ved midnatt og kunne nyte TÅKEFRI utsikt for første gang på flere år.

Og meg, da. Det spørsmålet jeg får oftest for tiden, er naturlig nok «Hvordan er formen?». Jeg har ofte blitt svar skyldig. Jeg vet ikke, liksom. På en måte hadde jeg forventet at det skulle bli verre. EC90 går for å være en av de tøffere cellegiftkurene, og mitt mentale bilde hadde kanskje vært en person som lå likblek i senga og spydde den første uka, kunne kreke seg rundt i huset den andre uka, og den tredje uka skulle alt være på stell igjen, en liten friperiode før neste runde. Jeg synes jeg har lest mange slike beskrivelser, men sånn har det ikke blitt. Med tre forskjellige kvalmestillende medisiner og masse Paracet og Ibux ble den første uka langt greiere enn forventet. Den andre ble… bare en fortsettelse av den første, i hakket bedre form, men litt mørbanket av Lonquex-sprøyta som gir muskel- og skjelettsmerter. Og den tredje ble en kjempenedtur, for jeg følte meg fremdeles elendig sammenlignet med før jeg blir syk, og jeg tåler ingenting. Rett etter første kur hadde jeg goolget medlemskap i SATS, liksom, for det er så mange damer som sverger til trening og sier det er både nyttig og viktig og du føler deg SÅ mye bedre hvis du svetter skikkelig fire ganger i uka. Svett? Jeg skal gi deg svett! I forrige uke, den såkalt «beste uka», ble jeg svett av å gå opp bakken til huset. Hvis jeg reiser meg fort fra sofaen, svartner det foran øynene. Jeg klarer å følge til piano og fiolin, jeg klarer å følge til turn, eller hente i barnehagen, eller vaske badet, og jeg tror jeg ser forbløffende pigg og normal ut når jeg småløper mot bussen til fastlegen for å fylle ut skjemaer eller går rundt juletreet på adopsjonsforeningens juletrefest. Men legg merke til at det står «eller» og ikke «og». EN sånn ting, og jeg er kake resten av dagen. Den tilbringes halvt i godstolen min, mens jeg innimellom legger unger, setter på en vask- langsomt- henger opp en vask- langsomt- setter meg igjen, hjelper litt med lekser, hører på en fløytelekse, rydder litt på kjøkkenet- langsomt- og faller ka-boms ned i stolen.

Guri, som jeg savner gode gamle dager, tiden da alle energiproblemer kunne løses med enda en kopp kaffe, og i nødstilfelle en sjokoladebit og en sigg og jeg gikk rett fra skolen til lange vakter på restaurant. Det begynner å bli lenge siden nå, men jeg har beholdt innstillingen selv om effekten har avtatt med alderen og ikke minst nå med medisinen, og det er vanvittig frustrerende at koffein og raffinert sukker og «det sitter i huet, du er ikke SÅ trøtt!» ikke gjør susen på samme måte lenger.

Vi er veldig heldige, og har god hjelp med det praktiske. Min mor, som har en mann som jobber i Oslo, blir med ham om morgenen, henter småungene hjemme hos oss og følger i barnehagen, nesten hver bidige dag! Det er gull verdt særlig nå på vinteren da turen til barnehagen er ekstra tung og kald. Hun har også overtatt Minstemanns sangkurs, så jeg kan gjøre min ene energikrevende onsdagsinnsats med å følge Bison til piano. Min stemor er tilbake fra Spania og tar ettermiddags-sangkursene, noe som gjør de ettermiddagene langt enklere siden Gubben og jeg er to til øvrig henting og middagslaging. Begge bestemødre (for ikke å forglemme min stefar og vår fine liksom-tante K) finner på ting, kino og overnatting, jeg er sikker på at småungene synes det er direkte gøy med denne kreften til a’mor 😉 Eldstesønnen har permisjon fra fotballtrening pga håpløse treningstider (tirsdag, onsdag og torsdag fram til halv elleve på kvelden… ergo ikke i seng før halv tolv og han starter til første time hver dag) På toppen av det hele har jo Gubben utrolig nok pappaperm hver fredag ut året, og han har sluppet unna en del reising. Så vi er virkelig heldige, og takknemlige, for at andre trår til og letter på det praktiske trykket og tilfeldighetene står oss bi. På den måten går familielivet fortsatt rundt, vi får kjørt og hentet de som måtte trenge det, og krøss i taket- The Terrible Two øver fremdeles morgen og kveld, og resultatene kommer fort. Det hadde vi kanskje ikke fått til ellers. Ære være gode hjelpere!

… og likevel har det vært en tung start på året. Det går bra nå, men særlig da jeg måtte innse at jo, jeg ER i elendig form og det kan kanskje bli sånn i minst tre måneder til eller enda lenger, da hang jeg rett og slett med huet i noen dager. For når du er utmattet er det gjerne ikke bare fysisk, men også mentalt. Når barn nummer fem kommer med akkurat sine problemer og sine spørsmål etter alle de andre den dagen, huset fremdeles er rotete og du har huet fullt av bomull, så er det vanskelig å grave fram den vanlige entusiasmen. Som mor til mange har jeg et ansvar for å være , hele tiden, og når det glipper her blir samvittigheten svart. Jeg burde ha… jeg skulle ha… hva er det egentlig han grunner på som han ikke vil si noe om…. den reaksjonen hennes, hva bunner egentlig det i… å nei, glemte å snakke med X om Y i dag også… er tanker som tikker og går året rundt, men nå er jeg av og til for sliten til å ta skikkelig tak, og det har vært innmari deprimerende å innse. Sleng på at- denne urettferdigheten tror jeg har vært omtalt før her- at mammaer ofte bærer hovedansvaret for klimaet og humøret innad i en familie. Hvis Gubben eller noen av ungene er sure, så er de bare sure, og de andre trekker på skuldrene og tenker at det går over. Hvis jeg har kort lunte eller smeller litt unødvendig hardt, så hopper surheten og misnøyen fra person til person som en løpsk padde, og vips er alle sure og mutte og gidder ikke legge to pinner i kors for å bryte mønsteret. Når jeg er , kan jeg fornemme kranglingen mellom to morragretne søsken nesten før den oppstår og kvele den før den er i gang, jeg kan se hvem som nesten kommer for sent til bussen og dytte ham/henne ut døra, jeg kan løse opp i knuter på tråden mellom andre som ellers kan vokse seg store og stygge. Når jeg er av, eksploderer det dobbelt så ofte, alltid totalt unødvendig og som oftest basert på dumme misforståelser. Det ansvaret er småkjipt til vanlig, men mye tyngre å bære akkurat nå. Følelsen av å komme til kort er forbasket utrivelig.

Til sist kan vi slenge på tanker og bekymringer om egen sykdom. Euforien etter spredningsfrie resultater, med den tilhørende følelsen av å være nesten helt frisk, forsvant gradvis. Jeg innså plutselig at selv om brystkreft er en av de bedre kreftformene å pådra seg, så er det ingen garantier her (no shit, Sherlock…!). Folk dør av dette, og det er umulig å forutsi hvem. Noen tror de er friske og får tilbakefall og blir kronisk kreftsyke. Noen blir helt bra og tenker nesten aldri på det igjen, mens andre blir friske av kreften men får senskader av behandlingen. Noen har vanvittig uflaks og blir rammet av en annen krefttype etter å først ha hatt den ene. Noen har bedre effekt av behandling enn legene forventer, andre har av mystiske årsaker dårligere effekt og legene står rådville tilbake og ser på at dritten biter seg fast i den stakkars pasienten. Det er Lotto, bare med negativt fortegn.

Jeg har også fått en overdose informasjon om egen kropp- at jeg har noen underligheter i nyrene og noen utvekster ved blæren og en fem centimeter stor cyste i eggstokkene. Sannsynligvis ufarlige, men rare ting som skulle ligget dypt begravd i kroppen så man kunne leve i lykkelig uvitenhet, men ble funnet og gjort synlig av PET-scanningen og sirlig nedskrevet i rapporter. For oss som aldri har tenkt spesielt mye over kropp og sånt, og som i tillegg nærmer oss middelalderen med stormskritt, er det ubehagelig å vite så mye. Siden det har vært jul og nyttår har den første delen av behandlingen blitt foretatt litt over stokk og stein- alltid med hyggelige mennesker, men litt på siden av det ordinære løpet og jeg hadde ikke helt fått oversikt. Og bare det å være langtidspasient! Så merkelig, så fjernt fra alle tidligere erfaringer! Jeg tok t-banen tidlig om morgenen i forrige uke, og holdt på refleks på å grave etter adgangskortet mitt og hoppe av på Grønland. Men jeg skal jo ikke på jobb, jeg skal ikke henge av meg jakka, hente meg Farris og slå av en prat med hyggelige kolleger før dagens dont. Jeg skal til legen. Igjen.

Disse 3000 ordene for å komme fram til følgende konklusjon: det har vært noen travle uker, samtidig som formen er delvis grei og delvis ugrei, og jeg har tatt en kanskje nødvendig runde ned i kjelleren over egen tilstand og egne begrensninger i denne perioden. Nå er jeg oppe i første etasje igjen, sverger til Lex Berit hver dag, og ser at januarsola begynner å ta ordentlig grep. Livet er som det er og jeg får ikke gjort noe med det. Prognosene er gode, men ikke sikre, og sånn er det bare. Dessuten tror jeg at jeg har funnet trikset for å tåle mammasamvittigheten: det er visse ting jeg må gjøre og ikke slipper unna så lenge jeg er oppegående- men jeg må bare være innmari nøye på å finne balansen mellom å pushe meg selv der det trengs, og å være lat, slapp og ego resten av tiden for å lade opp til det første. Begge deler må til hvis det skal stå bra til med meg, og dermed med resten av flokken. Og flokken er like fin som den alltid er. Småsløve tenåringer stiller gjerne opp og hjelper til hvis vi husker å spørre. Gubben rokkerer rundt på møter og Skyper som en helt. Koret sendte blomster på døra i forrige uke og jeg håååper jeg snart kan ta en tur innom- men det må bli når jeg virkelig har overskudd. Folk sender hjerter og koselige meldinger, jeg fikk til og med en lue i posten av en bekjent som har hatt kreft og ikke rakk å strikke den ferdig før nå. Jeg vet også at det via en bekjent sitter en gruppe nonner i Tromsø og ber for meg, fra Japan fikk jeg et bilde av en smilende Buddha for hell og lykke, og en bekjent i Trondheimstraktene hadde tatt en prat med Snåsamannen (!). Jeg burde være godt dekket av gode tanker og er overveldet av alle som bryr seg. Mormor og bestemor er reddende engler og Turbo og Bison er glade for ekstra oppmerksomhet- de vet jo at mamma sikkert blir frisk, så alt dette som kommer i mellomtiden er bonus for dem 😉 Og snart kommer sola for alvor. Kanskje våren kommer akkurat i det jeg går over på den cellegiftkuren som ikke er fullt så tøff?

Gårsdagens tur til Radiumhospitalet. Her sitter jeg på venterommet og prøver å se ut som kusina til Little Steven (mislykket), og finne balansen mellom å delta i samtaler med mine med-ventere, se en annen vei når folk prater alvorlig med hverandre, og for all del ikke hyle for høyt av latter over min datters festlige betraktninger om livet som student. Det passer seg ikke når den søte og hyggelige unge mannen på andre siden av rommet akkurat har lagt ut om spredning til hjernen. Samtidig ER det ofte en uventet hyggelig og avslappet stemning i disse rommene. Vi er jo i samme båt, bare på litt forskjellige måter. Sånn er det med den saken.

Red devil, jeg slutter ikke å bli fascinert av fargen. Den sprudlende sykepleieren kommenterte at det var en gang var en pasient som utbrøt: Nei, nå kan jeg aldri drikke Campari igjen!

Sååå festlig kan eldstedatteren min være. Hohoho, hahaha. Sikkert en anektdote fra studentpub’en og klumsete sjekking, ellerno. Men vi prøvde å holde oss på riktig side av desibelskalaen. Tross alt sitter det mange mennesker her og blir pumpet fulle av gift på baksiden av skjermbrettene, og noen har kanskje fått dårlige nyheter.

I går hadde jeg kur nummer to. Denne gang på «vanlig» poliklinisk post og med vanlige rutiner. Blodprøver aller først, deretter en tur til lege der jeg fikk oppklart noen spørsmål. Hun kunne også fortelle at det skal være et møte med både kirurger og onkolog der de bestemmer seg for planen videre. Jeg har fått fast sykepleier på infusjonsposten og oppdaget at de har kaffe i gangen 🙂 I går hadde jeg også selskap av eldstejenta hele veien, fordi hun var nysgjerrig (konklusjonen ble at hun er lykkelig over å velge et helsefag helt uten blod, for det er virkelig ikke noe for henne selv om det er veldig spennende). Vi hadde en hyggelig formiddag og måtte passe oss for å ikke le altfor høyt i fellesrommene. Dagene som kommer blir kanskje ingen fest, men i enda større grad enn før gjelder det å ta en dag om gangen og ikke la bekymringer om det som kommer ødelegge det som er fint nå. Jeg trengte nok en liten tur i kjelleren, et brutalt møte med egne begrensninger og egen frykt, det handler om å realitetsorientere seg selv og få med alle deler av bildet så optimismen ikke bare blir en påtatt viljeshandling. Men nå som jeg har vært der har jeg (sorry for å havne faretruende nært det pompøse her) kommet styrket tilbake.

Her. Nå. Alt som er fint. Og det er mye, det!

Bloggstatus? Jeg har gitt opp å komme ajour med alle kommentarene fra før jul. Nederlag, men med min fart- eller mangel på sådan- tar det en evighet før jeg får jobbet meg igjennom. Men jeg vil takke igjen, for hver eneste en! Alt er lest og satt stor pris på. Klok av skade skal jeg ikke love noe for tiden framover heller, men jeg håper å få klort ned litt dann og vann, for selv etter denne megaposten har jeg mye på hjertet. Om hår, for eksempel. Om blåmuggost kokt i mikro (det ble ikke helt som forventet, men var verdt forsøket). Om Gubben og jeg og vår planlagte «Helle er frisk-tur» til høsten, han har mast på å dra på tur med meg i årevis og nå er det kanskje på tide, hvis dette går bra? (Det begynte med gedigne planer om Addis Abeba, som ble nedskalert til Marrakech, eller kanskje Hellas er mer praktisk, nei, da drar vi heller til Budapest, der har vi aldri vært. Men Riga er jo både nærmere og billigere, næsj, jeg vil ikke sitte i Riga og fryse i oktober, da drar vi heller til Manchester og ser på fotball? Men enten er det dyre flybilletter eller mellomlanding. Helt ærlig: tenker vi mer nå, så ender vi opp med en enslig natt på gamle Rica Helsfyr hotell 😀 ) Om en hyggelig økonomisk overraskelse på starten av året som kommer innmari godt med. Om hvordan man planlegger familiesommeren når alt er usikkert. Om Elton John, av alle personer. Det er nok av temaer å ta av!

Inntil da håper jeg alle har det fint, at livet tusler av gårde og at eventuelle nyheter og overraskelser er av det gode slaget. Joda, det svinger for alle og Hverdag er Hverdag, men send en tanke til Berit- this is the best day of your life!

Og takk for oppmerksomheten og beklager bablingen! Hilsen sullete dame med ord-diaré og chemo-brain.

<3 (2019 var året jeg for alvor lærte å bruke hjerte-smiley helt uten ironi. Vera Micaelsen hadde rett: sett bort fra at man kan ende opp død, er det mye å lære av å bli alvorlig syk!)