Elton John og store planer

Hva slags forhold har du til Elton John?

Tja, hvis du er på min alder- eller yngre- er det vel ikke så rare forholdet man har, kanskje? Elton John er en gammel, lubben ex-singer/songwriter med glorete briller og en forkjærlighet for glam, prinsesse Diana og Liz Taylor. En artist som skrev noen gode sanger omtrent før jeg ble født og har levd på gammel storhet siden. Er det mer enn det, da?

I følge Bison tar du i så fall feil. Elton John er det kuleste som har skjedd siden Thunderbirds.

Egentlig er alt dette pianolærerens skyld. Hun postet denne julereklamen på Facebook. Bare fordi budskapet- «Some gifts are more than just a gift» kunne gi litt håp og inspirasjon til slitne foreldre som av og til føler de kaster både tid og penger ut av vinduet når motvillig avkom skulker timer eller sniker seg unna øving. Som er lei av å mase, minne på, legge til rette for, gnåle, kjefte, trygle og be- stryk det som ikke passer. Og videoen er jo søt nok, den. Gamle Elton som sitter ved pianoet og tenker på veien han har gått, bakover i tid. Det hele ender med en liten gutt som løper ned trappa på Christmas Day, og får et piano i gave av mamma og mormor. Gutten slår prøvende noen toner med pekefingeren, og det blir altså starten på en fantastisk karriere.

… for det er jo litt sånn. Selv jeg, som stort sett har øveglade barn, har fått kjørt både oppfinnsomhet og tålmodighet grundig underveis. Det ER slitsomt til tider. En liten tear-jerker fra en gammel helt kan minne oss på hva vi driver med og hvorfor det er verdt det. Alle skal ikke bli Elton John, men hvis mine sønner tar fram instrumentet sitt og spiller en trall når de er 70, så er det suksess i min bok!

Jeg viste filmen til Bison, som en slags inspirasjon, og kunne forbauset konstatere at fireåringen var fjetret. Dette var det fineste han hadde sett på en stund. Siden den gang har reklamesnutten vært en trofast følgesvenn til øving, først nå i februar begynner det verste opphenget å gi seg. Bison var solgt. Antagelig så han seg selv i lille-Elton og klarte å trekke en linje til det andre… konsertene, følelsen av å lykkes, det å være Sjef over pianoet og få folk til å danse med spillingen sin. Uansett, det har gått slag i slag, med Elton-kalender fra julenissen, sang etter sang på Youtube («I’m still standing» er en favoritt, for ikke å snakke om sangene fra Løvenes konge… og «Saturday night’s all right for fighting» live i Central Park 1980, da … altså, JEG var to år den gangen, det er jo kambrium silur! Bison digger det!).

Det er vanskelig å ha så mye Elton John innpå seg uten å bli påvirket. Plutselig setter Gubben og jeg på Goodbye Yellow Brick Road eller Sacrifice, og tenker at Elton John egentlig var en sabla god låtskriver en gang i tiden, dette er jo gode saker! Samtidig legger Elton ut på sin avskjedsturne, og i motsetning til ganske mange andre artister tror jeg på at dette er en avskjed-avskjed, altså for godt, ikke bare til pengesekken er tom igjen eller man begynner å kjede seg. Fyren er tross alt noenogsøtti, steinrik og småbarnsfar, han har vel andre ting han bør gjøre i årene som kommer. Og alle de artistene jeg skulle ha sett… alle legendene, som Ronaldo for Real Madrid på Santiago Bernabeu for eksempel, jeg ventet til det var for sent, og George Michael er død som en sild (jeg kommer aldri til å få høre Cowboys and Angels live), tida går og sjansene gjør det samme. Kanskje vi faktisk skulle fleske til og gå på konsert, far? Bergen er utsolgt, Gøteborg også, men London har billetter, og Stockholm og Amsterdam. Skal vi rett og slett være så gærne at vi bruker uforskammet mye penger for å få sett en- lik ham eller ei- legende før han legger brillene på hylla for godt?

Vi har ikke bestemt oss.

 

 

Men, mens Gubben og jeg tenker på om en tur er verdt pengene (og miljøsamvittigheten) tusler en liten gutt med drage-barnehagesekken sin på ryggen langs de snødekte fortauene på Gaustad for å gå på pianotime.

— Mamma?

— Ja, Bison?

— Kan jeg hilse på Elton John en gang?

— Eh… det kan nok bli vanskelig. Han holder konserter, skjønner du, men der er det ofte mange tusen mennesker, og han sitter høyt oppe på scenen. Så det er ikke så lett å få snakke med ham. 

— Åh. Det var dumt. Kan jeg sende melding, da? Med gravemaskin og smilebæsj?

Ja, det er dumt at du ikke kan få møte Elton John, og selv om jeg i et kvart millisekund tenkte på muligheten for å faktisk ta med meg fireåringen på konsert er det åpenbart at det ikke lar seg gjøre. Konsertene begynner flere timer etter leggetid, er altfor lange og har antagelig et uforsvarlig høyt lydnivå, innskytelsen fikk knapt boblet opp i hjernen før den ble slått kontant tilbake. Selv om gutten er aldri så blodfan, er han en blodfan på fire og et halvt år, og konserter er for voksne. Vi får klare oss med Youtube. Det er sikkert noen (få) sanger vi ikke har sett ennå.

Så kan dere da forestille dere forbauselsen da mor sjøl surret seg inn på Oslo konserthus sine hjemmesider for å bestille noen billetter til Gateorkester-konserten som jentene skal spille på, og får en gigantisk pop-upreklame midt i fleisen?

16. mars- Barnas konserthusserie presenterer: 

ELTON JOHNS BRILLEFINE HITPARADE!

Atte hva?!

Er ikke det en helt vanvittig timing, så vet ikke jeg.

Aldri har noen kjøpt billetter så fort. 16. mars skal vi løpe fra turn, slenge på oss de grelleste brillene vi har, og sette kursen mot konserthuset. De selger pølser og muffins på barneforestillingene, og selv om hovedpersonen vil glimre med sitt fravær blir dette en veldig, veldig god erstatning.

Jeg gleder meg allerede. Og am still standing, yeah yeah yeah! 😀

Tredje runde cellegift- BOOM!

Bare kort innpå for å bekrefte at alt har gått etter planen, og tredje kur av EC90 ble satt i går. Det var legetime først, og selv om de ikke var sånn superfornøyd med krympingen så er kuren bare halvgått og den har i hvert fall ikke vokst 😉 Og antagelig blitt bittelitt mindre, selv om den er et mareritt å måle (til sammenligning fant de en ufarlig cyste et helt annet sted, og den ser akkurat ut som en golfball. Trillrund, jevn og fin. Da er det en smal sak å måle diameter, men den greia i puppen ser mer ut som en monstersky en mørk stormkveld i en Harry Potter-film. Lang og grenete og rar og strekker seg i alle retninger, den skifter liksom form alt etter hvilken vinkel de ser det fra, så det er virkelig ingen lett jobb å finne sikre mål. Det skjønner selv jeg).

Ladet opp med ekte helsekost fra Narvesen i første etasje. Fulgte opp pølsa med kokosbolle og kaffe :/ Ikke spesielt stolt av det- og jeg vet at mange kreftpasienter er overbevist om kostholdets betydning, kanskje de har rett også- men jeg holder meg til tipset jeg fikk aller først: spis det du har lyst på og ikke foreta større endringer. Siden jeg er både lat, mangler selvdisiplin og er lite glad i kostholdsregimer syntes jeg det var et ypperlig råd. Og helt ærlig: når man pådrar seg en kreftform som man er usannsynlig lite disponert for… vil da noen ekstra broccolibiter utgjøre den store forskjellen?

Kobla opp for runde 3, med Marcus Rashford på ryggen. Synes jeg begynner å ane et visst chemo-tryne her nå, men det kan like gjerne bare være en uheldig vinkel og skarpt sollys på gusten vinterhud.

Så inn med nåla, opp med cellegiftposene på stativet, og så var det å sitte og vente mens giften drypper inn i årene. Denne gang var det Gubben som var med, siden vi hadde en del spørsmål til legetimen og hjernen min ikke fungerer helt optimalt for tiden (= lurt å ha med seg backup-minne!). Det var litt mindre selskap i ham enn i eldstejenta, siden han hadde et møte rett etterpå og satt med nesa i mobilen og forberedte seg til det, hehe. Til gjengjeld snakket dagens sykepleier som en foss, så tiden gikk fort og så var det bare å kle på seg og gå. Det høres liksom så voldsomt ut med cellegift, men det er en superenkel og lite skummel prosedyre. Inn, koble til, ut, ferdig. Det er nesten på grensen til uspennende.

Men allerede på vei hjem merket jeg at dette kom til å bli litt tyngre enn forrige gang. Selv med ørten kvalmestillende preparater innabords var jeg rett og slett lettere sjøsyk. Og svimmel. Likevel hadde jeg bestemt meg for å gå på oboistens konsert, det er så mye jeg har gått glipp av de siste månedene. Men den planen gikk i vasken da en veldig trøtt fireåring begynte å bli grinete og mamma-innpåsliten allerede før middag. Jeg så det desperate uttrykket i ansiktet til mannen min, trøtte mammadalter er virkelig ingen fest å ha med å gjøre, spesielt ikke når de er en del av en trøtt trio som må i seng omtrent samtidig hvis morgenen etter skal bli levelig. Så vi foretok et kjapt bytte: jeg ble hjemme med de små, han gikk på konsert. Surt, men av og til må man bare være dønn realistisk og gjøre det som funker best for alle. Og jøjemeg, det skal da ikke bli noen mangel på konsertmuligheter fremover heller…! 😉

Så sånn er ståa. Denne uka blir ikke veldig behagelig, og jeg gruer meg allerede litt mer til neste kur. Det er mange som har hatt denne reaksjonen, at det blir litt tyngre for hver gang. Da har jeg virkelig noe å se frem til- men, neste kur er jo også den siste før vi bytter cellegift, så mentalt sett blir det kanskje ikke så verst?

Ellers er familien godt inne i siste uke før ferie-tralt. Det vil si kaos 😀 Noen har prøvemuntlig, andre har et lass med prøver, vi har en kjempekabal å legge med hytteturer og jobb og mulig Praha-tur på den ene ungen og kompistur på den andre og alt skulle egentlig vært i boks for lenge siden... men det er jo aberet når barna begynner å bli større- det er ikke så lett å planlegge over hodet på dem, og det er ikke alle som ser viktigheten av planlegging i god tid på samme måte som vi voksne. Nuvel. Det skal nok bli en orden på det. Akkurat nå frister det litt å sende mann og resterende gutter til en helgetur på slutten av vinterferien, sånn at Turbo, Eldstejenta og jeg kan være hjemme og få Praha-fareren av gårde og ellers gjøre vårt- det er også fint å splitte de små av og til-, men vi får se. Vi får se. Men helst litt fort, slik at mormor og hennes mann (aka Hyttesjefene og bakkemannskapet) ikke sitter med hundre løse tråder når ferien er i gang.

Prøvespillet gikk greit på søndag, forresten. Tror jeg, da. Jeg fikk jo ikke være med inn, men hovedpersonen var rimelig fornøyd. Vi foreldre satt der i gangen, ventende/strikkende/scrollende, mens nervøse ungdommer trippet inn og ut med fiolinkasser og notebunker, gnikket på trompetene sine og satte sammen klarinetter. Jeg krysser fingre og tær for at det gikk bra for gutten min, håper så veldig veldig at han får sjanse til å være med videre. Får han plass, blir det toppkvalitetsundervisning det neste året, og det setter han og jeg stor pris på. Virkelig flinke lærere og medelever, og han har trivdes dette året med prøveplass. Men det ER seriøst. Så samtidig med fingerkryssingen sendte jeg en tanke til lille Turbo- hva i all verden er det vi setter i gang nå? Vil vi virkelig ha henne inn i et så bra, men krevende system? Hard konkurranse og spisse albuer og høye forventninger til foreldreengasjement og innsats (vi må allerede hive oss rundt igjen og skaffe et videopptak av oboisten med akkompagnement til enda en søknad. Ja selvsagt, alle har jo en pianist på innelomma til slikt bruk…)? Som mor startet jeg som den forsiktige typen, takket nei til det ene og det andre og var livredd for å tråkke feil, og selv om jeg har blitt tøffere på mine barns vegne med årene tror jeg det er en viktig tanke å ha med seg. Det skal aldri være et mål i seg selv å være med her eller der, spille for det og det laget, kunne briske seg med Talent-sånn og Elite-slik. Det er moro, bevares, men det er viktig å ikke la det få ta for stor plass, slik at det blir en forferdelig nedtur hvis og når motstanden kommer. Idrettsglede og musikkglede, derimot, se det er viktig. Mestring og læring? Kjempeviktig! Men det kan man få via mange forskjellige kanaler, og det er viktig at barna (og vi foreldre!) ikke får helt tunnellsyn underveis. Det er så lett å la seg rive med, trass i alle gode intensjoner. Jeg tror likevel jeg har lært mine lekser og satser på at vi klarer å lose ungene igjennom dette med riktig fokus. Hvis ikke får noen fornuftige lesere sparke meg bak!

For hun her skal oppmuntres og heies på, ikke pushes. Det er tungt nok å bære kasse i motbakker og snø, om ikke alvoret skal ta dem for tidlig.

Så slik er ståa nå. Jeg ser på det rotete huset, på heftene i nynorsk og matte som ligger spredd rundt (hvor ble det av det sirlige systemet vårt?), eskene etter de siste mottatte pakkene med PC-skjerm, mobiltelefon og Tom Egeland-bøker som står til pynt i gangen på fjerde dagen, og tenker at stress-rotet vårt egentlig gjenspeiler husets beboeres mentale tilstand perfekt. Vi trenger en liten ferie, alle sammen. En pust i bakken, noen rolige dager uten program (vel, bortsett fra kjøring og henting og øving og pakking og vasking av skitøy og sånt, da. Men uten at en eller annen i huset har noe veldig viktig på planen hver eneste dag) til å rydde og organisere både ting og oss selv, og gjøre klar til neste hektiske periode, den mellom vinterferie og påske.

Og for min del: bruke en god del tid på å ligge i stolen min og sløve, mens cellegift og immunbooster gjør sin ubehagelige jobb. Det føles veldig uvant å være så «lat», men jeg vet at akkurat disse ukene er det antagelig (og forhåpentligvis!!!) på sitt verste. Jeg har fått inn i den tjukke skallen min at å være overambisiøs og pushe for mye bare fører til total utmattelse og kort lunte, og står valget mellom litt rot i krokene og utslitt, sur mamma, så velger åtte av husets åtte andre beboere rotet any day!

Neste stopp: godstolen, og tanker om Elton John og Sør-Afrika. Forklaring følger i en bloggpost nær deg! Ha en strålende uke, dere som måtte forville dere inn hit for klaging over dårlig form og rotete hus, hehe. En vakker dag skal jeg skrive spennende og inspirerende poster breddfulle av feelgoodness og interiørtips (ispedd trening og enkle, velsmakende oppskrifter og kloke betraktninger om Livet og sånt), men vi snakker nok minst 2023 her også. Forresten, antagelig lenger! 😉

I mellomtiden stjeler jeg litt interiør annetstedsfra. Jeg var tidlig ute til spa-timen min bare for å få sitte litt i dette rommet og gjøre ingenting. Det er jo som om stresset bare renner vekk, ledsaget av plingplongmusikk og nydelig te (så nydelig at jeg lot meg friste til å kjøpe en pose til det min baristadatter umiddelbart fastslo var blodpris. Jeg angrer likevel ikke!) Shiatsuen var nydelig. Helt perfekt. Jeg valgte shiatsu av hensyn til massøren, som skulle slippe å komme i nærkontakt med den ekle, celleforgiftede kroppen min, og ved første øyekast slo det til: ikke bare får man utdelt pysjamas, men man blir også lagt under et teppe. Derimot sto også hodebunnsmassasje på programmet, så da måtte hun til pers likevel, haha. Men det gikk helt udramatisk for seg, og aldri så galt at det ikke er godt for noe- det må jo være enkelt å finne trykkpunktene på et skalla hode!

Jeg skal ikke vente til neste runde dag før jeg drar hit igjen. I en tid med mer enn nok fysisk ubehag var det usigelig godt med litt kroppslig velvære! 

Torsdagstanker på en fredag

  • Utenfor vinduet:

Fremdeles vinter, fremdeles snø, fremdeles våte votter og brøytekanter overalt… men det er i alle fall lysere. Og mildere. Den eviglange januar er historie, nå går vi inn i den lyse vinteren, den som kan trøste oss med appelsiner, skidager i skole og barnehage, februarsol og karnevalssesong. Snart er det vinterferie også!

  • Tanker om uka som gikk:

— Nei, den har vel vært helt ordinær, den. I følge den nye normalen, i hvert fall. Med mormors og bestemors assistanse får vi tråklet oss igjennom hverdager og sangkurs, de store ungene ordner og fikser mye selv og de små sparker fremdeles fotball i søvne i dobbeltsenga midt på natta. Helt vanlig uke. Lekser, innleveringer, eldstesønnen gravde fram Gubbens slalåmutstyr for skidag på Kongsberg.

På torsdag var jeg på kontroll for å legge inn en markør i midten av svulsten, og for å se hvor mye den har krympet.

Dette bildet er tatt før jeg fikk vite resultatet. Etter-bildet med det sure trynet mitt ligger på Instagram til allmenn beskuelse og skam. Det var ikke mye å rope hurra for, den har kanskje krympet noen usle millimeter etter halvgått EC-kur. Det var helt ærlig ikke det jeg hadde håpet på, selv om det ikke var uventet. Nå skal de diskutere resultatene og se hva vi gjør videre, om det blir mer EC90 eller om de vil prøve noe annet. Godt mulig de vil fullføre kuren uansett, den vokser jo i hvert fall ikke. Men vi får se. Medisinske vurderinger er heldigvis ikke opp til meg å ta, for jeg har ikke snøring, jeg er sikkert den mest kunnskapsløse pasienten som noen gang har satt sine ben på en kreftavdeling 😉

  • Vi spiser:

— Jo, nå skal dere høre. Jeg har klart det kunststykket å få mannen min til å lage mer kjedelig mat, hurra!

Neida. Joda. Det er jo helt sprøtt å klage på at Gubben bruker for mye tid til matlaging, men akkurat nå er vi i en situasjon der tid og energi må kanaliseres med omhu. Å bruke en time på å lage middag og ende opp med hundre møkkete kasseroller og sleiver og tallerkner og en nedsprutet kokeplate full av fett er ikke praktisk akkurat nå. I hvert fall ikke i hverdagen. Det var moren min som kom med den geniale ideen: sett opp fire hverdagsmiddager og kjør på repeat fram til vinterferien. Alt kan kjøpes på mandag. Gjør det kjapt og gjør det enkelt, med minimal planledding og opprydding.

Som sagt, så gjort. Vi har hatt pannekaker/grøt på mandag, spaghetti på tirsdag, suppe på onsdag (ofte Toro tomatsuppe til glede for de små, med litt bacon, parmesan og rundstykker til glede for de større), fiskegrateng på torsdag.

Ikke verdens mest spennende meny, men det funker! Så kan min matglade mann heller slå seg løs i helgene.

 

  • Leser:

— Det nærmer seg faste. C.S. Lewis-bibelen min har ropt til meg lenge, der den ligger halvlest på databordet i stua, men den får ligge der til Askeonsdag. I mellomtiden leser jeg…

*trommevirvel*

… Tom Egeland. Jeg blir litt flau over denne hagen til å lese krim, jeg synes det vitner om en lat leser (for så vidt helt riktig, men når jeg blir pensjonist skal James Joyce til pers. Speideræresord), men Bjørn Beltø er en karakter jeg kan like. Har dessuten bestilt et par Egeland-bøker til elleveåringen- spøkelseshistorier og krim. Hun er ikke like mye til lesehest som hennes storesøster var, så jeg prøver å finne ting som kan være spennende nok til at hun leser litt innimellom. Jeg mener, det ville jo være uforsvarlig av meg som mor å ikke sørge for at ungene legger seg til vanen med å lese litt før sengetid?

Med småttisene har jeg lest Animalia fra perm til perm. Dyr fenger alltid. Og Minsten? Minsten har også begynt å like bøker. Hans favoritt nå for tiden er T-banen hjem, der mormor blir så fortvilet når Oskar blir så sint over å ikke få trykke på knappen. Det kan hende han kjenner seg igjen i dette med trykkingen, haha. Vi er litt der at det er KRISE om han ikke får trykke på heisknapper, døråpne-knapper og stort sett alle andre knapper. KRISE. Med høyt volum!

Men når volumet ikke er høyt, er han bare totalt knusbedårende. Sa den objektive mor!

  • Ser på:

— Ballerinaen og jeg er i samme båt, fant vi ut her om dagen. Vi har bare sett Harry Potter-filmene stykkevis og delt, en halv film nr 2 der etterfulgt av en halv film nr 6. der. Vi bestemte oss for å gjøre noe med det, så nå skal vi prøve å se en hel film hver helg I REKKEFØLGE. Vi begynte med begynnelsen (duh, men som sagt har dette ikke vært tilfellet hittil…) forrige helg, og skal ta nummer 2 i morgen. Aller helst skulle jeg ha dratt henne ut til en ballettforestilling og kafétur, jeg vet hun setter pris på sånt, men som lavkostprosjekt for energiløse mødre er felles film en god midlertidig løsning 🙂

— Mannen min har sørget for at jeg fikk sett Red Sparrow og Hostiles her på hjemmekinoen. Og sammen med eldstejenta skal jeg se The Florida Project. Hmm, når det ramses opp sånn ser jeg jo at dette slår alle tidligere rekorder. Eldstejenta vil forresten komme med en sterk anbefaling av Bohemian Rhapsody til de som ikke har sett den!

 

  • Savner:

— Jobben. For all del, jeg har vært borte før. Flere ganger! Men det føles annerledes nå. Jeg har ingen klar sluttdato på fraværet. Og etter hva jeg leser i gruppa for unge brystkreftrammede er det forskrekkelig få som er tilbake for fullt med en gang. Det hadde jeg ikke regnet med. Jeg var mer sånn «OK, da blir det gift, snitt, strål, ferdig!», og tanken på at jeg kanskje må dra meg oppover prosentene med blod, svette og tårer var ikke noe morsom. På den annen side, jeg kan jo ha flaks! Det finnes jo nok av eksempler på det motsatte også, og det er kanskje ikke de som skriver mest av seg på diverse fora. Det er vel ikke annet å gjøre enn å vente og se, og håpe det beste.

En annen ting som gjør det annerledes å være borte, er at det skjer fryktelig mye på jobben vår for tiden. Da jeg hadde lang permisjon med Turbo tok det akkurat tre dager før jeg følte at ting var som de alltid hadde vært. Det skjer ikke nå, og det er skummelt. Tanken på å være akterutseilt 40-åring på sidelinja… uff 🙁

 

  • Smiler av:

— Solskjær! Hvilket kinderegg! Selv de mest hardbarka Mourinho-supportere har jo grått sine bitre tårer i høst, over et lag som bare underpresterte, hang med huet, aldri vant og så uinspirerte ut der de tråkket rundt i formasjoner som aldri fungerte. Så kom Solskjær. Nervene- i alle fall mine- var på høykant, dette kunne neppe gå bra, selv om han ikke akkurat skulle hoppe etter Wirkola.

Så vant han. Og vant. Og vant. Og vant! Spillerne har kviknet til, laguttak og taktikk funker, selv på en dårlig dag, og alt er egentlig bare himla gøy. Selv om jeg har ventet på nedturen helt fra første seier og frykter den kommer hvert øyeblikk (alltid realistisk pessimist) har det jo vært kjempegøy å være Unitedsupporter den siste tiden!

— Storebror og lillebror som jobber sammen:

For tenk, Magic Toy Truck som jeg bestilte til jul, og aldri fikk, og dessuten leste mye negativt om på nettet… den kom til slutt. Og den virker som den skal! Bison er helt fascinert. Storebror hjelper til med å tegne nye mønstre. Bilen kjører rundt og rundt, og mor kan trekke et lettelsens sukk over at hun ikke kjøpte katta i sekken!

 

  • Er fornøyd med / våre prosjekter:

— Jeg er innmari fornøyd med at vi klarer å holde trykket oppe på øving og aktiviteter. Det koster, men det koster ikke for mye ettersom formen min ikke er så altfor dårlig, og jeg ser hvor utrolig stort utbytte fireåringen har av disse pianotimene sine og øvingen. Det er akkurat som jeg kan høre nevro-banene i hjernen klikke seg sammen når han sitter der og prøver å koordinere venstre hånd og høyre hånd og ha styring på små, gjenstridige fjerdefingre, mens han tenker så det knaker for å huske melodier og fingersetninger. Jeg tror han får mye igjen for dette. Og det som har vært gøy å se, er at han ikke blir frustrert selv om det er vanskelig. Han setter seg ofte ned alene og plinger litt, får det ikke helt til, prøver igjen. Og blir altså ikke sur når han ikke får det til.

… men, han sitter jo ikke stille i to sekunder, da 😀 Glem rett i ryggen og bena rett ned, det er nesten så han turner mens han spiller, men heldigvis har læreren hans flere sønner selv og er en tålmodig sjel.

Turningen på lørdager er også et høydepunkt, han får løpt av seg masse energi samtidig som han trener på konsentrasjon og å følge beskjeder.

Turbo er jo i siget, og nå har hun fått tilbud om å spille i aspirantorkester for aller første gang! Det er til et prosjekt som ender med en rådhuskonsert der også Ballerinaen skal spille, så det er jo praktisk. To fluer i ett smekk for meg! 😉 Og det er altså et prosjekt, ikke en vedvarende forpliktelse med ukentlige øvelser og sånt, alt hun skal være med på er et par samlinger før konserten. Hun er i fyr og flamme, og gnikker seg igjennom Fransk Folkevise og Flintstone med upåklagelig entusiasme. All is good.

… og midt i dette virrer stakkars minstemann rundt og sier «pille, pille» («spille»), men selv med hjelp fra mormor og bestemor er vi maxet ut nå på kapasitet. Vi holder hjulene i gang på det vi har, men er ikke akkurat i noen posisjon til å påta oss noe mer. Dessuten, han er bare to år, haha! Han får holde ut med skumgummifiolin, kjeler med lokk og forlagte blokkfløyter en stund til.

— Jeg er også ganske fornøyd med Monstermammaprosjektet, selv om det begynner å glippe litt både hos avsender og mottaker. Jeg tror det skal bli godt med vinterferie for oss begge to, en pust i bakken før vi dundrer videre med masing og nynorsk. Men honnør til eleven vår for god innsats hittil- og jeg skjønner godt at en viss slitasje har begynt å sette inn. Opp på hytta med deg, til gode dager med mormor, mormors mann (som ofte kan trylle fram noen handyman-prosjekter og gutte-ekspedisjoner), skiturer, avslapping, marshmallows (og litt mattebøker).

 

  • Er takknemlig for:

— Livet. Det høres ut som en klisjé og er det også, men klisjeer oppstår jo ikke fra ingenting. Du blir litt ekstra skjerpet når det ikke lenger er en selvfølge.

— Ungene. Den fine, surrete, hardtarbeidende mannen min. Rosene fra oldemor. At besteforeldre hjelper til med alt fra logistikk til moro for barna.

Hardtarbeidende mann i aksjon. Her på et heroisk polar-ekspedisjonsframstøt mot en fastfrosset pakke kjøttdeig, bevæpnet med skrutrekker og tang. Gjør dere også sånne ting hjemme, eller er det bare oss?

— At parafinovnen virker! En gang mot slutten av mars vil vi merke at sola varmer nok på dagtid til at vi kan slå den av, men enn så lenge er den en lifesaver. En dyr lifesaver, riktgnok, nå som den går på naturparafin eller hva det heter, og til sommeren skal vi virkelig vurdere varmepumpe. Akkurat i dag er jeg likevel takknemlig for at den tikker og går og sørger for at de høye strømregningene ikke er enda verre!

— Norsk helsevesen. Denne trengs vel knapt å utdypes nærmere. Det holder å si at bare Lonquex-sprøyta jeg får satt i etterkant av hver cellegiftbehandling koster rundt 12 000 kroner. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke a) bor i et land uten fungerende helsevesen, det finnes plenty av dem, eller b) bor i et land der alvorlig sykdom fører meg seg enten endeløse kamper mot forsikringsselskaper eller økonomisk ruin. Om det norske systemet er perfekt? Så langt derifra. Men jeez, det er mye som funker som det skal også!

Dessuten har de kondomer i skuffen (?!). Skuffen under var merket blant annet med «pistol». Jadda. Det er visst mye som foregår på Radiumen, ja!

— Små, søvndrukne gutter som kryper inntil mamma’n sin om natta og krøller seg sammen i ren velvære. Jeg elsker det. I alle fall helt til de snur seg i søvne og begynner å sparke 😉

 

  • Tenker på:

— Sør-Afrika. Nå nærmer det seg tiden vi reiste på i fjor, og det merkes. I tillegg følger jeg en familie som er på vei ned dit as we speak, for å hente en gutt som er nesten akkurat like gammel som det Minsten var i fjor. Sør-Afrika dukker opp i tankene mye oftere enn det har gjort de siste månedene. Hvilket fører meg til…

  • Ukas aha-opplevelse:

— Det verste øyeblikket i 2018 var faktisk ikke da jeg lå på benken mens ultralydlegen rensket halsen og sa «Jeg må være ærlig, jeg har aldri sett noe på denne størrelsen og med dette utseendet som ikke er kreft.» Altså, det kommer rett inn på andreplass, ingen tvil om det, og det var jo et helt forferdelig øyeblikk.

Men det verste øyeblikket i 2018 er fremdeles det sekundet der jentungen min løper ut i veien, hun ser den grønne mannen som forsvinner så fort, hun ser at alle bilene i tre felter har bremset ned. Samtidig ser jeg pick’up’en komme i rasende fart i den fjerde fila og jeg skjønner at herreminskaper, han kommer ikke til å bremse. Han kommer pokker ikke til å bremse! Det øyeblikket der… det halve sekundet… det er ikke det at jeg går rundt og tenker på det, snarere tvert imot. Det dukker opp, og jeg skyver det bort fort som fy og tenker Jamen, det gikk bra, ingen vits i å tenke på det nå. Det funker. Men når jeg en sjelden gang tar det øyeblikket ordentlig innover meg, er reaksjonen helt fysisk. En umiddelbar bølge av adrenalin og kvalme, håret (det lille jeg har igjen) reiser seg på armene, det er total panikk. Heldigvis går det fort over, men jeg kan fremdeles bli matt av tanken på hvor ufattelig nær vi var en frontpåkjørsel i 50-60 km/t. Noen få centimeter. Et kvart sekund. At hun rakk å snu seg og ta et skritt eller to tilbake, så hun bare ble truffet på siden av bilen… det er et mirakel. Så vanvittig, vanvittig heldige vi tross alt var!

Men altså: 2018s verste øyeblikk var dette. Ingen over, ingen ved siden.

 

  • Er nervøs for:

— Ugh, det er prøvespillsesong. Ikke for fotballen, de har prøvespill i november og min sønn har for lengst posisjonert seg frivillig i hobbyfotballens garderobe. Men musikk. Og det står store ting på spill for han som nå går siste året på ungdomsskolen og har brukt utallige timer, masse energi og en god slump (av mammas og pappas) penger på å ha mulighet til å komme videre i talentsatsingen. Faktisk er prøvespillet dobbelt: man kan spille seg inn i talentprogrammet, der nåløyet er trangt nok, eller inn på en skoleplass, der nåløyet er… tja, en av årets elever kom til finalen i den europeiske klassisk-konkurransen. Lista ligger skyhøyt, og å håper på en plass her er helt urealistisk- selv for de übersjeldne dobbeltrør-utøverne. Min gutt spiller egentlig bare for det første, noe som er vanskelig nok. Jeg skal følge ham, og på et eller annet tidspunkt kommer jeg til å måtte slåss mot impulsen til å storme inn og rope ANER DERE hvor hardt han har jobbet og hvor mye det har kostet ham å komme hit? Det er vanskelig for alle, ja, men noen har det ekstra tøft og må slite dobbelt så hardt! Det æ’kke RETTFERDIG at han kanskje ikke kommer videre, har dere tenkt på det?!?

Men jeg gjør jo selvfølgelig ikke det. For det første fordi jeg hadde blitt lagt for evig hat av mitt eget avkom 😉 For det andre, så er det jo ikke sånn det fungerer. Glem barneidrettsregler og alle skal med, de tar ikke opp elever for å være greie liksom. Vi har fordelen av å ha vært med på dette før, i fotballsammenheng og ballett, og vet at her er det rått og brutalt og hvem som har jobbet hardest spiller til syvende og sist ingen rolle. Det er kvalitet og potensiale, og bare kvalitet og potensiale.

Send oss en liten tanke på søndag. Og frykt ikke: mor har en plan B. Mor har alltid en plan B 😀

 

  • Ukas ikke så spandable:

Dette fortauet kunne kanskje vært hakket bredere, eller? Den lille nedtrampede stripa er alt vi fikk, bare noen centimeter til venstre er fortauskanten ned til bilveien og du risikerer å tråkke utenfor uten å vite det. Nydelig for unger, eldre som er dårlig til beins, barnevogner, personer med redusert fremkommelighet…

  •  Ukas kompromiss:

— Ååååå, vi har utkjempet Den Store Kampen her igjen. Gubben og jeg er jo ikke av typen som kjøper så mye nytt og fancy innen elektronikk eller klær, og får dermed unger av omtrent samme type. Men med samtlige har vi på et eller annet tidspunkt måttet ta en kamp om et eller annet. Jeg har fremdeles de såre hulkene fra en bedrøvet fjortis friskt i ørene, den gangen da Hunterstøvlene hun en-de-lig skulle få viste seg å være en barnemodell med kortere skaft! Hulk! Krise! (jeg flirer av dette nå, og det gjør hovedpersonen også. Men hun flirte ikke da!)

Denne gangen var det en elleveåring som på død og liv ville bytte ut sin steingamle iPhone5 med en (wait for it…) iPhone6! Argumentet var at hun hadde bursdags- og julepenger og kunne spleise med oss. Og hun ville ha iPhone, fordi… fordi.

Oi oi, det ble noen runder, ja. Mellom henne og meg. Mellom henne og hennes far, ikke minst! Han synes jo det er ufattelig tåpelig å bruke flere tusen kroner på noe som allerede er gammelt, uansett hvem sine penger det er. Og elleveåringer får ikke mobiler til mer enn et par tusen kroner, ferdig snakka, det kommer ikke på frågan med en nyere iPhonemodell.

Det er en hårfin linje mellom det å være prinsippfast og det å være kjip. Mellom det å være forståelsesfull og det å være ettergivende. Nok en gang fikk vi kjørt oss grunding, både foreldre og datter. Enden på visa var at en megasuperkjempeskuffa jente ble dratt med til Power av Gubben slik at hun faktisk kunne få SE noen av de stygge telefonene hun ikke ville ha.

Det gikk bra til slutt, slik det alltid gjør. Da hun fikk pakket opp denne påsto hun at hun var direkte glad for at vi hadde vært så kjipe, for hun likte den så godt!

 

  • Ukas gåte:

Hva er dette? Bison er til tider mer opptatt av denne enn han er av pianoet når han kommer til pianotimen.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Siste uke før vinterferien! Det er mange her som trenger en liten pust i bakken etter en lang, tung etterjuls-tid. Men som min lærer på ungdomsskolen sa, det er ikke helg før etter siste time på fredag, og vi har en uke til i den vanlige tralten før vi kan ta fri (og ungene fyker i alle retninger). På mandag er det ny cellegift, hei og hurra liksom, men det er bare å kjøre på, jeg er klar.

Aller først er det helg, som skal starte med en shiatsu-time jeg må ta for å få brukt opp gavekortet mitt på Daikai (valgte shiatsu fordi jeg da er påkledd, så den stakkars massøren skal slippe å ta i den ekle, celleforgiftede kroppen min), og fortsetter med Barnas Dag i konserthuset etter turn og dansing i morgen, og Harry Potter med Ballerinaen etter middag. Tror vi skal få en fin helg- og Gubben skal få lov til å lage ordentlig mat (han har allerede hintet om skrei).

Travelt? Joda. Men da slipper jeg også å tenke for mye på at det bare er tre uker til eldstejenta mi flytter ut… *skrekk* 😉

Ønsker alle en fin helg, med dette lille kunstverket fra Kong Vinter:

Selv jeg må motvillig innrømme at det er vakkert…