Først, beklager sent innlegg. Jeg har virkelig ikke flaksen på min side når det gjelder bloggen. Ikke før har jeg bestemt meg for å sparke den i gang igjen, så har vi fått permanent hjemmeskole med innlagt barnehage i fanget. PC’en min er som oftest i bruk av noen andre, og det hadde ikke hjulpet stort om den var ledig- jeg har jo aldri tid til å sitte ned likevel (dette innlegget er resultatet av en altfor tidlig morgen). Jeg er velsignet med en herlig gjeng unger, men du verden så intenst det er når alle er hjemme dag etter dag etter dag (og de, til forskjell fra i ferier, har mye de skal ha gjort samtidig som alle muligheter til å gjøre noe gøy utenfor husets fire vegger er sterkt begrenset).

Men siden sist har jeg altså vært ut og inn på Riksen i de hvitkleddes søken etter hva som er galt. Akkurat som sist ble det lenger enn forespeilet, så det var flaks at jeg hadde pakket ned noen ekstra truser og sokker.

Det startet med at Gubben kjørte meg opp til Gaustad tirsdag morgen. Påregnelig nok var gode gamle Rikshospitalet gjort om til et slags Festung Korona-frei Krankenhaus, og store sperringer og flere telt var satt opp foran inngangen. Før jeg overhodet fikk komme inn måtte jeg vise fram både innkallingsbrev og sverge på at jeg ikke hadde hostet, vært syk, hatt feber, vært i utlandet, kjenner noen som hadde hostet, hatt feber, vært syk eller vært i utlandet og så videre og så videre. Heldigvis kunne jeg svare nei på alt, så da slapp jeg (antagelig?) turen inn i et av teltene for å testes. Eller kanskje de bare ber folk dra hjem. Hvem vet.

Inne i vestibylen stinket det Antibac 😉 Ingen Antibac-krise der, så mye er sikkert. Jeg tok en dæsj selv og trasket bort til D4 og tok heisen opp i 4. etasje. Der ble jeg møtt av en smilende sykepleier som viste meg inn på et firemannsrom og ga meg sengen nærmest vinduet.

Ingen andre var å se. Sist gang hadde det vært yrende liv. Fulle rom, folk som gikk i gangen, og satt i oppholdsrommet og snakket med slektninger, eller tuslet inn på kjøkkenet for å hente mat og kaffe. Leger og sykepleiere på sparkesykkel i skytteltrafikk mellom rommene. Nå var det tyst. Jeg skjønte det var en pasient eller tre på rommene bortover i gangen, men de kunne telles på en hånd. Det rimte jo med det jeg hadde blitt fortalt på telefon, de avlyser alt som kan avlyses og har bare noen få pasienter inne, pluss et akuttilbud for alvorlig syke. Alle skulle primært holde seg på rommene sine, og kjøkkenet var stengt.

Jeg var satt opp med innkomstsamtaler og klinisk testing på tirsdag og en MR på ringetid på onsdag, samt en spinalpunksjon etterpå (den må gjøres etter MR, for å unngå at spinalvæsketappingen gir utslag på MR-bildene). For å gjøre en lang historie kort ble dette til verdens lengste MR av hodet på onsdagen, jeg lå i trommelen i 75 minutter og sverger på at hjernen min ble kokt underveis, og MR av ryggen (hvorfor? Hva er det jeg ikke har fått med meg?) og ultralyd av leveren siden det dukket opp noen rare flekker på PET’en som sannsynligvis ikke betydde noe men som de ønsket å sjekke ut. På torsdag ble det tappet ti glass blod og en skvett spinalvæske- uten bedøvelse denne gangen, men det var ikke så ille- før jeg ble sendt til nevrografi. Det var rare greier, elektriske støt på armer og bein og lege i fullt verneutstyr som målte. For å runde av ble det foretatt en test av mitt kognitive funksjonsnivå (tjohei! Fire timers intervju og testing, og jeg kunne tekste min eldste datter som rett før jul administrerte sin første WISC-test og fortelle at hennes mor nettopp hadde strøket på voksenversjonen av samme test, som heter WAIS. Alt man lærer underveis!). Egentlig skulle jeg vært innom en fysioterapeut også, men det ble det ikke tid til før utskrivningssamtale og «Ha det bra og lykke til!» Da var det blitt fredag ettermiddag, og jeg kunne- ganske sliten og lettere fortumlet- pakke ned sakene mine og tusle ut av Festung Krankenhaus og ut i Oslovåren. Min personlige teori er at Riksen i sin frykt for tsunamien av koronapasitenter avlyste altfor mye, med det resultat at det sitter en drøss med arbeidsløse spesialister i hvite frakker og kjeder seg. Godt jeg kunne sendes rundt i gangene så de fikk noe å fordrive tiden med.

Resultatet?

De finner ingen verdens ting! Dette var like gledelig som det var uventet. Tross alt har jeg tilbragt de siste ukene med å forsiktig forberede min strutse-mann og andre i umiddelbar nærhet på at det kan hende jeg ikke henger med så veldig mye lengre. Alle piler har jo pekt en vei- nedover- og symptomtrykket har bare økt uke for uke. Da jeg lå i MR- maskinen og kunne kjenne bildene bli tatt, mens rare sjatteringer av grønt danset foran øynene mine, tenkte jeg at Nettopp, se her, det er noe med trykket på innsiden av skallen som virkelig ikke er som det skal være.

Men trykket er helt normalt. Bildene var helt normale. Den bittelille, saktevoksende hjernesvulsten er like liten og søt. De tegnene på hjernehinnespredning de fryktet de kunne se før jul, har ikke endret seg. Og nå har det gått fem måneder- hvis noe driver og vokser i hodet mitt burde det vært synlig nå. Nervene i hender og føtter er bittelitt sløve, men ingen store utslag der heller. Og den kognitive testen? Jeg må vente på at nevropsykologen utarbeider rapport, men som hun sa: «Det er godt mulig du har opplevd en reduksjon i ditt kognitive nivå. Men jeg ser at utgangspunktet ditt er såpass høyt at jeg tror du fremdeles ligger i øvre del av normalen» Årets kompliment der altså- intelligensen har kanskje sunket noen hakk, men jeg kan trøste meg at jeg på et etter annet tidspunkt har vært smart. Jo, takk! 😀

Dette er et stort HURRA! Jubel og glede! Og den eneste følelsen som kan måle seg med lettelsen over å ikke være døden nær, er overraskelsen over at de ikke fant noe som helst. Det var virkelig ikke det jeg hadde forventet. Men nå er jeg så gjennomtestet og gjennomscannet at det de ikke har funnet nå, det finnes ikke (banker forsiktig i bordet her, vel vitende om at leger har tatt feil før. Men igjen, så mange som har vært innom nå og kikket og målt og vurdert… det skal mye til!).

Et stort, øredøvende HURRA- og et bitte lite «æsj». Det var konklusjonen som overlegen og jeg enige om på utskrivningssamtalen. Det aller, aller viktigste er selvsagt at de ikke fant noe alvorlig galt. Ingen spredning, ingen andre skumle nevrologiske tilstander. Dette er det absolutte pri én, det eneste som virkelig teller big time: å ikke dø på en stund. Alt annet er mindre viktig i forhold. Men- det betyr jo også at jeg ruslet ut av Riksen med en langt større trygghet, men også med akkurat de samme symptomene som da jeg kom, uten at noen har funnet noen forklaring på hva det skyldes. Og det er jo et problem i seg selv. Når euforien og jubelen over å henge med i livet en stund til har lagt seg, så står jeg jo tilbake som en zombie-dame, en skygge av den personen jeg var, en ball av uforklarlige symptomer av en slik art og styrke som parkerer meg effektivt på sidelinja av det som en gang var det vanlige livet.

Så det er jo noe å ta tak i. Senere.

Akkurat nå har jeg mer presserende ting fore. Som å holde skuta flytende i den rareste påsken i manns minne. Jeg ble ustkrevet på fredag og landet med hodet først i et salig kaos hjemme, der min helt av en mann hadde forsøkt å gjennomføre flere jobbmøter på Teams samtidig som jentene skulle gjøre lekser og småguttene skrålende lekte sisten rundt i huset og de store satt opptatt med tentamener. Stakkars Gubben.

Og nå er det påske. Hjemme. Vi har fått flere mailer fra våre venner i Sør-Afrika med bilder av hva vi skulle ha gjort disse dagene. Men vi er ikke på Tsitsikamma Game Lodge eller ved Storm’s River. Vi er ikke en gang på hytta, med påskestemning og appelsiner og snø. Vi er hjemme og går turer med to meters avstand til folk, og alt er stengt, og påskemessene strømmes live på Facebook med tomme benkerader- og i går kom nyheten om at skolene ikke åpner etter påske heller. Ikke uventet, og sikkert helt riktig vurdert. Men likevel.

Nei, det er en rar påske. Men det er ikke synd på oss, snarere tvert imot! vi har påskekrim. Og påskemat, og de deilige påskeeggene fra Kaffebrenneriet. Og takket være en pakke fra Panduro, nok hobbyprosjekter til å veie opp for den manglende påskepynten vi alltid får fra barnehage og skole. Selv om koronaen gjør at verden vakler, ser det ikke så altfor mørkt ut i vår lille, trygge del av verden. Ikke minst har vi tryggheten i å ha avklart mors skrantende helse. Den skranter kanskje, men det er ikke farlig, og akkurat den vissheten er enormt god å ha innabords i disse merkelige dagene.

Så lenge det er liv er det håp, sier’em.