Trygdebeistet lukter tåfis :D

Hei, Internett!

Long time no see. Det kom vel ikke akkurat som noen bombe at kombinasjonen korona, hjemmebarnehage, hjemmeskole, travel far og syk mor tok knekken på bloggingen. Våren og forsommeren 2020 ble tilbragt i overlevelsesmodus og ikke så mye mer. Antallet gjøremål måtte kuttes til beinet. Alt som ikke måtte bli gjort, ble ikke gjort. Jeg prøvde meg på et unntak her, et optimistisk miniprosjekt om å freshe opp den ene, lille verandaen i huset (i fornuftig kontrast til det som egentlig burde gjøres, nemlig å gå til angrep på den store verandaen… eller egentlig pusse opp fra kjeller til loft- noe som ikke kommer til å skje med det første og garantert ikke i 2020). Hvordan det gikk, skal jeg prøve å komme tilbake til, for det ble en morsom historie. Uten å spoile- for det sier seg jo selv at dette prosjektet gikk ad undas, som så mye annet- kan jeg allerede røpe at verandaen er nesten like stygg som før. Men bare nesten.

I likhet med resten av huset, må det sies.
Sommer’n 2020 var… seig, på mange måter. Men vi hadde slike dager også, det er viktig å huske. Dager med sol og bading, dager ungene tilbragte i bringebærbuskene og på trampolina. It wasn’t all bad, slett ikke.

Uansett. Det har gått et halvt år. I et hus med mange mennesker er det veldig mye som skjer på et halvt år. Jeg kunne skrevet side opp og side ned, om det bittersøte i å sitte i en sofa full av hundehår og brødsmuler og se vitnemålsutdeling i Oslo Konserthus med dans og show på YouTube (utrolig trist å ikke få være til stede, men fantastisk at de klarte å tromme sammen en seremoni for elevene, i det minste. Det ble jo en temmelig amputert russe- og eksamenstid, så at de faktisk fikk til en ordentlig avslutning av tre minnerike år på videregående er jeg veldig takknemlig for!). Om sommerfuglene i magen når en liten, vimsete femåring går Den Lange Veien tvers over skolegården for å hilse på lærer og rektor for første gang, og om lettelsen og gleden når det blir tydelig at han elsker skolen og trives som skolegutt. Jeg kunne skrevet om stoltheten over en jentunge som nailer førstesatasen av Vivaldis A-mollkonsert rett før hun fyller sju, kombinert med skrekken for å fremstå som (for ikke snakke om redselen for å være) overambisiøs tiger mom. Jeg kunne skrevet om hvor tom bilen føles, selv med kaukende småunger i baksetet, når du nettopp har kjørt eldstesønnen og koffertene hans til folkehøgskole. Om følelsen av å stå på en fotballbane og vite at det er aller, aller siste gang, etter å ha stått trofast på sidelinja siden 2006 er du ugjenkallelig over i fotballmammapensjonistenes rekker. Om overraskelsen og gleden når oboistsønnen blir spesielt invitert til en sommersymfoni (og til alt overmål får reise og opphold dekket, hurra! Gå for de sjeldne instrumentene, folkens!). Om Polly, vårt nyeste familiemedlem som kom dalende ned på verandaen en dag i mai (nå er riktignok Polly ingen blåfugl, men en dvergpapegøye-grønnfugl, men det endte uansett at en oppgitt Vi-Skal-Jaffal-Ikke-Ha-Flere-Dyr-Gubbe sto klar ved dyrebutikken morgenen etter for å kjøpe fuglebur. Hva skal man gjøre, da, når dyret inviterer seg selv?!). Om bilmerker, som Minsten har fått dilla på, akkurat som hans eldste storebror hadde for 15-16 år siden. Jeg kunne også skrevet mye om oppgitthet og utilstrekkelighet, med tanke på hva vi (ikke) får til her hjemme av orden og vedlikehold. Vi har aldri hatt et prikkfritt hus, men 2020 har bydd på noen triste rekorder også i så henseende. Og, skal det sies, et par forbedringer, ettersom vi voksne har vært uvanlig mye hjemme og ikke alltid må velge den mest tidsbesparende slurveløsningen på alt. Jeg burde definitivt skrevet om takknemlighet, for sporty bestemødre som stiller opp og hjelper til, finner på morsomme og hyggelige ting med barnebarna og gir mor og far et lite pusterom.

Dette var det beste bildet jeg fikk av min sønn ved avslutningen av 12 års skolegang. Ikke akkurat noe å ha på veggen.
Generalprøve på A-moll, førstesats. Den aller første gangen, men ikke den siste. Når du bruker masse tid på å øve inn et stykke gjelder det å resirkulere!
Aller, aller siste kamp, en augustkveld på Mortensrud.
… og så var det slutt. Game over, bokstavelig talt. Forhåpentligvis blir jeg fotballbestemor en dag, som stiller opp med notatblokk, kanelboller og brus.
… og mens storebror hadde sin siste skoledag i juni, hadde lillebror sin aller første i august. En stor dag!

Bekymring, jeg kunne skrevet mye om bekymring, for mannen min som måtte gjennomgå en omfattende bypass og ble sprettet opp og koblet om både her og der rett før sommeren, og stavret rundt med arr og bandasjer og blåmerker overalt. Bekymring for eldre slektninger- 2020 har i ekte «en ulykke kommer sjelden alene»-stil sjenerøst budt på både slag- og kreft- og demensproblematikk for diverse medlemmer av den eldre garde- og dårlig samvittighet for å ikke få fulgt opp bedre på grunn av korona, ansvar for barn og egen elendig form. Bekymring for studentdatter som er så voldsomt travel og for tenåringer som ikke helt vet hva de vil og/eller hvordan de skal få det til. Triumf, vi kom oss faktisk på en bitteliten sommerferie til vestlandet. En uke i leiebil og campinghytter, snaue fire uker etter at mannen min lå på operasjonsbordet- og vi hadde det hyggelig! Det siste der er jo smått utrolig. To slække foreldre, to unge voksne, to tenåringer og tre småunger på tur, og samtlige sa det hadde vært en fantastisk ferie! Null krangling, bare kos og fine opplevelser, og mye allsang i bilen. På forhånd hadde jeg bange anelser om dette hodeløse prosjektet, men jeg kunne spart meg bekymringen. Ungene mine er rett og slett en sabla fin gjeng, som oppriktig trives i hverandres selskap. Takk og lov. De store forbarmet seg til og med over sin mor og ble med som bakkemannskap til Suzukikurs på Geilo, da jeg skulle dra alene med tre små og Gubben lå på sykehus. Fine, fine ungene mine.

Brødre på oppdagelsesferd i fjellet.
Fjell og fjorder og fosser og ferge!
Møte med brunbjørn, Flå.
På ferga mellom Bulandet/Værlandet og Askvoll. Hvis dere ikke har vært i Askvoll, vil jeg varmt anbefale stedet og ikke minst Askvoll Sjømat og Delikatesse! Sjekk dem ut på Facebook også. For et overflødighetshorn av en butikk!
Slik spiser vi lunsj i det fri, i elleve våte grader og sur sidevind. Ekte norsk sommerferiefølelse her, altså. Men vi fikk mange morsomme bilder!
Vi så en ekte isbre!

Ellers kunne jeg jo skrevet mye om det å være brysom pasient, en av de håpløse tilfellene legene aldri blir helt ferdig med. Den intense gleden over å få bekreftet at nei, du skal ikke dø med det første (tre ganger i år har de scannet huet mitt på jakt etter metastaser, og hver gang har jeg sluppet med skrekken) som likevel raskt avløses av spørsmålet: men hva er det da som er galt? Det blir jo bare verre og verre, er det virkelig ingen som kan hjelpe? Eller i det minste fortelle meg hva som foregår, gi meg noen hint om hva jeg kan forvente fremover? Hittil har jeg bare vage hypoteser- tre forskjellige, avhengig av hvem du spør- og ingen svar. Og formen fortsetter å synke, jeg er dårligere nå enn jeg var i sommer, og dårligere i sommer enn jeg var på våren. Jeg føler meg ikke sliten, jeg føler meg sjuk. Symptomlista er lang og kjedelig som et vondt år, men kortversjonen er at det føles omtrent som å ha en kombinasjon av fyllesyke og influensa. Hver dag. Hele tiden. Åh, den som kunne føle seg normal, bare en dag eller to! Jeg kunne skrevet om sorgen ved å innse at jeg ikke vil komme tilbake til jobben min- en jobb jeg har hatt i elleve år, en jobb jeg trivdes i og som jeg innbiller meg trivdes med meg. Sayonara, adgangskort og gode kolleger og medlemmer og prosjekter og fellesskap og fredagsfølelse og lønn og pensjonspoeng. Dette er uten tvil det største nederlaget i hele 2020, og jeg er ikke helt ferdig med å deppe over det.

Ah, MR1 på Radium. My home away from home. Enn så lenge har strategien vært å scanne og scanne etter noe vi ikke er i stand til å finne. Mulig bildene hadde blitt klarere hvis jeg hadde roet ned på hårgeléen :-S

Nei, det er ikke lett å summere opp et halvt år i noen korte avsnitt. Men dette var et forsøk, for å få det ut av systemet. Ved inngangen til høsten kan vi uansett konstatere at vi lever og har det bra, om enn ikke problemfritt.

Men altså, bloggen. Før sommeren hadde jeg ikke tid, koronahjemmetilværelsen sugde alt av oppmerksomhet, energi og krefter. Så kom sommeren, som egentlig bare var en forlengelse av den traurige og slitsomme våren mer enn noen ferie, og til tross for mange fine høydepunkter var juli rekordvåt og kald, mye var stengt, og det var rikelige mengder av «kaotisk hus med unger som kjeder seg og småkrangler»-øyeblikk. Høsten og skolestart meldte seg, med lovnader om en noe mer normalisert tilværelse for både små og store selv i koronatiden, men da var det tid for prøveprosjektet «Helle returnerer til jobb», og siden det å få til å jobbe- om så bare litt- tronet aller, aller øverst på ønskelista måtte jeg fremdeles holde andre gjøremål på et minimum. 2020: energi er til for å spares, ikke brukes.

Det som til sist sparket meg bort til PC’en var en pinlig seanse på Fresh Fitness. For joda, etter min exit i arbeidslivet har jeg begynt å trene (mer om hvorfor det virker som en god idé å trene når du knapt orker å slepe deg opp trappa senere. Men regel nummer 1 er i alle fall klinkende klar: aldri tren hvis du må prestere noe annet etterpå!).

Eller i ærlighetens navn, «trene». Et puslete minisupplement til mitt noe mislykkede yoga- og smoothieregime som etter tre måneder har gitt minimalt med resultater. Motivasjonen her er todelt: jeg ønsker selvsagt å komme i bedre form, selv om det er tvilsomt om det faktisk kommer til å skje. Den andre delene av motivasjonen er å gjøre noe aktivt. Som mangeårig Imposter Syndrome Poster Person tror jeg innerst inne at jeg heller ikke rollen som Trygdebeist er noe jeg egentlig mestrer og fortjener, og jeg lever i evig frykt for at unge, kjekke verdensmesterdoktorer rett fra Medisinsk Institutt, eller skarpe, mistenksomme NAV-ansatte for den del, skal kikke i mappa mi, himle med øynene og slippe et sarkastisk sukk: «Ja ja ja, se her ja, dame 40+ med småbarn, føler seg litt pjusk etter kreftbehandling hun lissom, vedder på at det eneste problemet hennes er at hun har landet permanent i sofaen med Netflix og bruker tiden på å synes fryktelig synd på seg selv.»

Så da Fresh kjørte supertilbud til kr 100 i måneden ut året, var jeg ikke sen om å drasse den slappe rumpa mi bort til treningssenteret. Her skal ingenting være uprøvd! Om jeg ikke føler meg bedre av å trene- noe jeg foreløpig ikke gjør, unntatt i samvittigheten-, kan jeg i allefall påberope meg initiativ og innsatsvilje! Og går det skeis, så har jeg prøvd! For en gangs skyld ligger det mye stolthet i tåfis. Fram med de støvete treningsskoene, og med svimmelhet, øresus og skjelvende ben som følgesvenner satte jeg sammen et passe lite ambisiøst program: 15 minutter på ellipsemaskinen (du veit du er i elendig form når «cool down»-minuttene er en ren forlengelse av kardio-programmet, fordi makspulsen din er nådd allerede på laveste motstandsnivå) etterfulgt av de få styrkeapparatene jeg skjønner hvordan fungerer. That’s it. Samtlige sett begynner med å jekke motstandsvekten ned til det aller lavest mulige, og med litt flaks kan jeg øke det et hakk eller kanskje to. Men som regel sitter jeg der som en nisse og løfter en eneste, ynkelig vektplate opp og ned, til tenåringsguttas og muskelbuntenes store fornøyelse.

Det var på ellipsemaskinen jeg sto på fredag, med tunga ut av kjeften og kroppen i sjokktilstand over å bli presset opp i makspuls for første gang på evigheter (jeg overdriver ikke. Fitbit forteller meg at pulsen ikke var over 89 en eneste gang i året somgikk), da jeg så en sprek pensjonist prøve en maskin jeg ikke hadde turt meg på. Fra øyekroken spionerte jeg på hvordan han gjorde det, hvordan han tilpasset sete og stenger, og jeg tenkte at hmm, takk for tipset, gamlefar, denne kan jeg forsøke meg på etterpå. Som sagt, så gjort, jeg vaklet bort til apparatet, som het Shoulder Press, og tenkte at dette blir bra saker. Jekke jekke, skru, skru, motstanden på det aller lavest mulige. Sette seg godt til rette, gripe håndtakene, og presse oppover…

… presse oppover…

Presse Oppover!

Null. Niks. Nada. Vekten rikket seg ikke. Jeg fikk ikke en gang et lite «klink» som viser at du har løftet den i alle fall noen millimeter. Vektplatene sto bom stille, som om de var skrudd fast. Jøss, er det noe galt med maskinen? Har jeg gjort det omvendt og satt motstanden til max? Nei, alt ser riktig ut. 6 usle kilo. Vi prøver igjen.

Presse oppover, oppover, opp-ooo-veeer… med trynet vridd i alle retninger og dirrende armer… men nei. Stuck. Den står bom stille. På aller laveste nivå. Mer enn skuffelse er det flauheten som setter tenna i meg: Så noen dette? Er det noen som ler av meg? Akkurat som når man ramler på isen, og selv om man slår seg halvt ihjel er det tydeligvis en naturlig menneskelig reaksjon å hastestable seg på beina, børste av seg snøen og late som ingenting. Pytt, dette gjorde ikke vondt i det hele tatt, det var faktisk nesten med vilje! Må’kke tro at JEG slo meg, nei! Mennesker er rare dyr.

Shoulder Press – Helle: 1-0. Idet jeg prøver å riste av meg nederlaget og subber bort for å vaske av apparatet uten egentlig å ha brukt det, høres en lav fnising fra et par tenåringsjenter som plutselig får det veldig travelt med å diskutere et eller annet med innstillingene på ergometersyklene. Og skammen til tross, jeg måtte jo fnise litt selv. Noe så teit. Nå er det ikke akkurat noen livskrise å ikke fikse et treningsapparat, det finnes verre ting. Men der og da ble det et bilde på hele forbaska 2020: Vil, vil, men får ikke til.

Men hei. Det ble i alle fall et blogginnlegg av det!

Og nå: høst. Skal bli spennende å se hva den bringer, i tillegg til store mengder nedfallsløv.

6 tanker om “Trygdebeistet lukter tåfis :D

  1. Aldri så ille, og alt det der? Takk for at du gir litt lyd igjen – og deler generøst av store og små hendelsen!

    Jeg er så imponert over den ferieturen deres, dere har virkelig pådratt dere en flott gjeng framtidige og nåværende samfunnsborgere.

    Det er godt du ser det komiske i treningsøyeblikket – når man ikke vet om man skal le eller gråte, er det godt å kunne ende med å le! Samtidig som det jo nesten kunne vært en lærepenge for tenåringene med det motsatte – en påminnelse om klisjeen om at alle kjemper en kamp du ikke der, etc.

    Så flott at både bestemødre og store barn stiller opp og hjelper til, for et år 2020 har vært for dere! Måtte resten av det og de neste bli akkurat passe kjedelige ❤️

    • Takk for det, Marit, og har ikke hele Norge- hele verden- fortjent litt mer kjedsommelighet og mindre action snart? 2020 er for mye av det gode, på alle plan. Om ikke annet kan vi glede oss til at det amerikanske presidentvalget snart er overstått. Det skal være en befrielse å slippe trynet til en viss president i alle kanaler, hele tiden (forhåpentligvis slipper vi også å se ham i nyhetene med jevne mellomrom de neste fire årene, men det får vi nå se på…).

      Veldig enig, det er godt å ende med å le! Særlig i slike situasjoner som egentlig ikke er så farlige, og det eneste som er under reell trussel er stoltheten. Men ja, det er jo lov å håpe at tenåringsjentene svingte innom tanken om at det neppe er noen som sitter å løfter musevekter bare for moro skyld. Og det skal Fresh ha, det er lav bolefaktor og et meget variert utvalg av mennesker som trener der. Ellers hadde jeg ikke turt 😉 Det finnes jo sentere der «alle» er unge, veltrente og utstyrt med den nyeste kleskolleksjonen, og der hadde jeg overhodet ikke passet inn. Mellom en bestemor i salwar kameez, et par kvisete tenåringsgutter og en hvithåret, pensjonert sjømann med anker på underarmen- se der trives jeg bra!

      Akkurat den ferieturen imponeres jeg av selv- at vi turte! Som helt grønne på bilferie var det virkelig et år å velge for den første store reisen… men takket være Covid hadde vi jo ikke så mange andre valg, hvis vi skulle finne på noe. Når resultatet ble så bra er jeg bare superglade for at vi tok sjansen. Har dog fremdeles mareritt om haugene med skittentøy da vi kom hjem 😀

      Og til sist, en god klem og takk for varm velkomst! Klok av skade (på høy tid, vil vel mange tenke) skal jeg ikke legge ambisjonene for høyt, men jeg håper at det blir litt lyd her inne dann og vann.

  2. Hey, en update jo! Så fint å høre fra deg igjen. 2020 er vel året alle bare ønsker at skal være over, men dere har nå fått det litt ekstra da. Håper resten av det og det neste bare kan bli bedre. Godt å høre at foreldre og store barn stiller opp!

    Synes du er tøff jeg, som trener selv når formen er elendig, det er ganske imponerende at du orker, og at du fortsetter selv når det ikke helt går som man ønsker.

    • Tusen takk, Maije, så trivelig å høre fra deg! Jeg må ile til og presisere at jeg ikke kan påberope meg noen stor og konsistent treningsrutine ennå. Det tar jo tid å bygge vaner, og hittil har jeg fått sparket meg ut kanskje… 5-6 ganger? Selv om jeg holder ambisjonsnivået nesten under null, så må det liksom klaffe på flere måter- dagsformen må ikke være for dårlig, det må ikke være noe annet viktig som skjer etterpå osv osv. Så det er ingen fare for at jeg går hen og blir fitnessguru med det første (les: aldri).

      Store barn og besteforeldre er gull verdt, og 2020 ble virkelig året der vi havnet i stor takknemlighetsgjeld til mange. Det også. Men så tenker jeg… livet svinger jo, en gang er det meg, neste gang er det deg. Forhåpentligvis skal jeg ikke leve resten av livet på minussiden, men fram til da er det bare å si takk og takk igjen. Og nå er heldigvis Gubben godt i farta etter operasjonen igjen (HAN står i fare for å bli treningsguru, han! Knallhard kondis- og styrketrening tre dager i uka i nesten 4 måneder, det er rehabiliteringsoppegget hans. Han har ikke vært i så god form på 20 år, det er helt sikkert).

      Men alt i alt: 2020 bør bare abdisere snarest mulig. Går det an å fremskynde 2021? Helst med garanti om normale hverdager, null virusfobi, vanlig sosial omgang på jobb og privat, ingen tomme konsertsaler eller kinoseter, og ingen økonomiske krisetilstander verken her eller ute i verden? Det hadde vært noe! Subsidiært ønsker jeg meg vaksine til jul, haha!

  3. Angst for sånne episoder er en tungtveiende grunn til at jeg aldri beveger meg i nærheten av et helsestudio (i tillegg til at jeg er bedagelig anlagt, da. De siste årene har jeg dessuten tenkt at jeg har formen som unnskyldning, men hvis du kan, så kan vel sikkert jeg også om jeg virkelig vil…).

    Dette med jobb kan jeg si veldig mye om. I løpet av fire år med sykdom og veksling mellom å jobbe lite og ingenting har jeg gått fra 100% stilling med lederansvar til 50% uten (og har ikke faktisk jobbet så mye som 50% de siste tre årene), og det kan være tøft å forholde seg til på mange plan. Det økonomiske, det sosiale, å få bruke hodet, kunnskapen og erfaringen man har og få føle seg nyttig både på det personlige og samfunnsmessige planet, fylle dagen – jobben er en stor del av både hverdag og identitet, og å skulle være den foruten er mye tyngre enn man ser for seg når man har travle dager og drømmer om en lang ferie. Det tar tid å stille om hodet og akseptere det, uansett hvor mye man rent rasjonelt innser at det må være sånn, og det er veldig lov å deppe over det.

    • Takk for kloke ord, og en god klem til deg, HildeSol! Kjenner meg veldig igjen i det du skriver- og jeg er jo bare «nybegynner», fram til i høst var jeg ganske bestemt på at dette måtte gå, på et vis. Som om jeg kunne bestemme det, hmpf. Men det er rart hvordan det rammer selve personligheten, dette å ikke mestre ting man gjorde før, selv om det har en helt naturlig forklaring. Jeg kom for sikkerhets skyld tilbake til ny sjef, og måtte sitte hardt på fingrene for ikke å bli kjempebarnslig, buse ut med «Du skulle bare sett hvor flink jeg egentlig er i jobben min, du! Dette treige skallet som sitter her er ikke den jeg egentlig er, for tenk! Inni her bor det en knakende god saksbehandler som bare er, øh, midlertidig satt ut av spill.» Heldigvis satt jeg hardt nok 😉 Mange gode tanker til deg! Det er rett og slett en kjip situasjon å være i,på mange plan.

      Og jeg støtter deg fullt ut i at det er lov å ikke ønske å trene. Bevege seg er bra, trening er tilvalg for de som har tid, lyst, ork og interesse av det. Men OM du skulle få lyst en dag, kan jeg anbefale Fresh (eller andre lavpriskjeder, det går vel omtrent for det samme). Det gir – takk og pris- en mer variert brukermasse og langt mindre fitness og stil enn på de litt dyrere stedene. Noe som passer et nyslått Trygdebeists lommebok utmerket, for som du nevner, det går jo ut over økonomien også. *sukk*

Det er stengt for kommentarer.