Året som bare fortsetter å gi

Ja hei, du, det er Berit fra SFO som ringer. Ikke få panikk, Turbo sitter her og det er ikke noe kjempealvorlig, men kanskje litt. De var ute og lekte nå nettopp, og selv om jeg har sagt gang på gang at de ikke skal slenge seg i det store klatrestativet slik som de større elevene gjør, så klarer de jo ikke motstå fristelsen vet du...

Jeg satt på Kaffebrenneriet da telefonen kom, slo ihjel noen venteminutter før jeg skulle hente Minsten i barnehagen og gå på turn som vi alltid gjør på fredag ettermiddag. Jeg hadde akkurat kostet på meg en kjempevond og supereffektiv runde brutal thai-massasje og kunne formelig kjenne det kostbare velværet renne ut av kroppen og stressnivået stige. Stemmen til Berit var både unnskyldende og bekymret mens hun forklarte meg at jentungen hadde falt ned og landet forkjært på venstrearmen. Ingen grunn til å beklage, jeg vet godt hvordan småskolebarn er. Vimsete og overmodige og med utferdstrang og maur i rumpa. Ulykker skjer fort i den alderen. Men Legevakt? Var det virkelig sååå ille?

Jeg har tilbragt noen timer på Oslo Legevakt, for å si det sånn, og ofte er skole og barnehage i overkant glade i å sende oss dit for sikkerhets skyld. For eksempel den gangen eldstejenta hadde slått leppa, vi ventet i tre timer på beskjeden om at dette såret ikke var rare greiene og lepper uansett ikke er noe de syr, og med en gang vi kom hjem var ikke leppa vondere enn at jentungen ville ha brødskive med kaviar. Eller alle de gangene en av de mer dramatisk anlagte ungene har slått seg på skoletur og har «kjempevondt i kneet, kan nesten ikke gå!!!» og det viser seg å være et, tja , blåmerke? Eller den komplett unødvendige turen først til Legevakta og deretter til Ullevål fordi en vimsete åtteåring *kanskje*hadde vært bortpå en brukt sprøyte i skogkanten på skoletur. Når jeg tenker meg om fikk jeg aldri svar på de blodprøvene, men siden han nå snart er 17 tar jeg det som et tegn på at de ikke fant noe skummelt 😀

Men jeg skjønner jo hvordan personalet tenker, bedre føre var enn etter snar. Tilfeldighetene ville det også slik at moren min var på vei til SFO da de ringte, hun hadde planlagt å ta med seg Turbo og Bison på kino denne fredagsettermiddagen. Og da moren min vurderte saken likt med Berit på SFO, var det bare å hive seg rundt: Gubben, som egentlig skulle få en rolig ettermiddag hjemme mens jeg tok Minsten på turn og de andre skulle på kino, en ettermiddag med jobb og kokkelering av en bedre middag, måtte bare kaste seg i bilen og forsøke å rekke Legevakta før kveldsrushet satte inn.

Noen timer senere, på vei ut av turnhallen med en sliten og småtrassig treåring på slep, plinger det i telefonen. Gubben har sendt et bilde.

Nei, nei, nei. Stakkars lille Turbo 🙁

Siden man alltid skal prøve å være positiv, så er jeg glad for dette ene: det er venstrearmen, så hun kan fremdeles skrive. Det er jo fint, så hun ikke blir hengende etter med skolearbeidet. Siden hun er høyrehendt er det en rekke ting som blir enklere når hun har høyrearmen og -hånda i behold.

Men ellers? Beinbrudd er bare sorgen. Vi hadde en runde med Minsten i fjor, han hoppet ned fra køyesengstigen og landet slik at han fikk en bitteliten brist i en av de bittesmå knoklene i foten- men det var mer enn vondt nok, og de to ukene som fulgte var noen av de lengste i mitt liv. Prøv å forklare en toåring hvorfor han må humpe rundt med gips.

Gips er og blir pes. Umulig å finne en god stilling å sove i. Vanskelig å bade eller dusje. Vanskelig å leke. Og hva med påkledning, det er ikke mange gensere eller jakker som kan strekkes over den kladeisen Turbo har fått på armen. Og siden Turbo er Turbo er det mye som ryker nå. Du kan’ke spille fiolin bare med høyrehånda. Allerede i dag skulle hun spilt konsert med Suzukipianistene som Bison er en del av. Hun gledet seg masse til å «kompe» pianistene sammen med noen andre storesøsken og hadde øvd inn Klovnen av Kabalevsky spesielt for anledningen. Om tre uker, enda en konsert med de eldste Suzukifiolinistene (dette er stort for ei lita frøken!). Og rosinen i pølsa: det er bare en måneds tid til hun skulle spilt i regionmesterskapet i UMM. Å si at jentungen er utrøstelig er ikke å ta hardt i. Hun ville nok glatt foretrukket å brekke beinet og humpe rundt på krykker.

Men det er jo ingenting annet å gjøre enn å se hva som skjer. Første store spørsmål er om det holder med gips. I verste fall har de ikke klart å legge knoklene helt på plass, da blir det i så fall operasjon. Bildene er sendt til ortopedisk på Ullevål, så vi regner med å høre fra dem i dag. Fingerkryssing settes stor pris på, for akkurat operasjon håper jeg virkelig at lillejenta slipper! Stort spørsmål nummer to er om vi har noen penkjoler som kan trekkes over gipsen. Bettina har bursdagsselskap i morgen, så da så 😉

Så får vi bare håpe at hun som barn flest gror sammen i en forrykende fart. I beste fall kan hun fjerne den digre gipsen i løpet av en uke eller to og gå med en langt mindre en (les: en som man kan ha vanlige klær over og som ikke føles så i veien når man skal sove) noen uker til.

Jeg håper også at andreklassingene hører mer på de SFO-ansatte framover (skjønne Berit ringte senere på kvelden også for å høre hvordan det sto til) og lar være å slenge seg i toppen av det store stativet. Nå ser de med egne øyne at det ikke bare er de voksne som er kjipe, advarslene kommer av en god grunn. Og Turbo, jenta mi, nå har du lært en Viktig Lekse I Livet: Det er kjempegøy å balansere helt på kanten- helt til man faller ned.

5 tanker om “Året som bare fortsetter å gi

  1. Ai, ai! Stakkars liten! Frøkna vår brakk høyre tommel i vinter, da med gips på hele hånda og halve underarmen. Hun ble god på å bruke poncho og t-skjorter, og en stor vinterjakke vi modifiserte ermet litt på!

    God bedring, håper hun slipper operasjon!

    • Tusen takk, Marit! Au au, det høres ikke noe godt ut med brukket tommel- håper det går fint nå i etterkant. Og poncho er jo genialt! Oktober har jo kommet med sine vanlige, våte utfordringer, men kjører «mariusgenser med vid regnjakke kneppet skjevt»-stil og det funker ganske greit hittil. Gleder meg allerede til vi er kvitt den, da!

  2. Det sies jo at en ulykke kommer sjelden alene, men 2020 burde virkelig kjenne sine begrensninger snart… Stakkars liten, håper det går fort mot lettere gips og ikke operasjon – og at en brukbar penkjole er funnet. Bursdagsselskap er jo viktig, og oppmerksomheten er fersk gips vil medføre er vel et lite plaster på det store alt-man-går-glipp-av-såret…

    • Å ja, hun kom hjem fra bursdagen med gipsen full av hjerter og stjerner og navnetrekk (og til min store skrekk et par K-pop-referanser… altså, dette var en sjuårsdag, var det ikke?! De kan vel vente litt med tween-referansene sine?), så det er helt klart at gips- og drama generelt- ikke bare er negativt. Litt oppmerksomhet skader aldri, da er det plutselig til å leve med at den fineste kjolen ikke lot seg trekke over gipsen 😉

      Men ja, det holder nå. Jeg krysser alt jeg eier og har for at de gjenværende månedene av 202 blir så begivenhetsløse som overhodet mulig. Og i samme slengen sender jeg en stor takk til velferds-Norge som ikke bare redder pensjonister fra kreft og slag og ordner komfyrvakt, trygghetsalarm og sykehjemsplass når det trengs, opererer far og rehabiliterer ham til Iron Man, holder sin beskyttende hånd over den brysomme pasientmammaen, men nå også røntger, gipser og kontrollerer frøkna med armbrudd og sender oss en faktura på- tadaa!- 75 kroner. Jeg elsker Norge. Virkelig. Det har sine sider, og alt er ikke perfekt, men hadde vi bodd et annet sted i verden kunne vi fort ha måttet føre på «personlig konkurs» på lista over utfordringer i 2020…

  3. Jeg elsker velferdsstaten, virkelig. Den er ikke perfekt, men den er så mye bedre enn de fleste andre steder. -«Jeg sender deg til en spesialist/ekstra undersøkelse/videre oppfølging for sikkerhets skyld» sier legen min, og det koster meg kanskje noen få hundrelapper i egenandel. Samtidig leser jeg at i USA vil i mange tilfeller folk som kollapser på gata hindre forbipasserende i å ringe etter ambulanse, for de har ikke råd til å betale for det… (Og en lege som kommer forbi kan godt la være å hjelpe, for å ikke risikerer å bli saksøkt i ettertid).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *