En stor dag

Hvor ofte bestiller du time i en butikk? Altså, kontakter butikken for å avtale at du kommer?

For min del har det skjedd noen ytterst få ganger i livet. Jeg er liksom ikke typen til å kjøpe ting som krever timebestilling 😉 Ikke hadde vi noe bryllup å snakke om, så det var ikke nødvendig med kjole (slo meg dog løs i skobutikken og endte med et par splitter nye, knallrøde Hunterstøvler til den store dagen), og selv ringene kjøpte vi vel bare på impuls på nærmeste gullsmed. En vakker dag skal vi få gravert inn noen greier også, hvis vi får somlet oss til det. Ellers… tja, bil? Nei, vi bestilte ikke time til å kjøpe nybil heller. Bare durte inn på nærmeste Nissanforhandler og ba om å få se på den bilen vi hadde sett oss ut, og etter å ha slått fast at den så sånn ca grei ut skrev vi under der og da.

Jo! Jeg fikk en gang time hos undertøysspesialist i gave. Ikke fra min mann, hvis noen trodde det 😀 Det var min stemor som hadde sett seg lei på at jeg presset puppene inn i hva som helst som lå nærmest, inkludert noen fæle, slaskete tøystykker som fikk fronten min til å se ut som noe som burde henge på en bestemor. Da måtte jeg bestille time. Og jeg fikk meg ganske riktig noen aha-opplevelser, slik du gjerne gjør når du får assistanse av folk som faktisk vet hva de driver med. Ikke visste jeg at bh’er skulle sitte så stramt, men nå vet jeg det! Med på kjøpet fikk jeg noen uvanlig fine eksemplarer, og flere av dem har jeg den dag i dag. At jeg siden den gang har gått ned til én pupp er ingen hindring, de sitter like godt for det- selv om det er sjelden jeg slår til med svarte og lilla blonder i min nåværende, elendige tilstand.

Uansett. De to timene i butikk jeg _har_ ringt og satt opp på forhånd, har dreid seg om to av mine døtre og deres føtter. For er det en ting man ikke bare kan valse inn og kjøpe på impuls, er det tåspissko. De kommer i et utall varianter, for noen kan det være riktig å kjøpe en trangere sko med bredere spiss, for andre er det riktig med normal bredde på selve skoen, en litt smalere spiss og én størrelse opp. Sålen kan være stiv eller veldig stiv, noen skal brekkes opp og andre ikke. Selve spissen kommer i tre forskjellige bredder. Sitter de for trangt, gjør det fryktelig vondt etter en stund. Sitter de for løst, er de direkte farlige. Dette er ikke for amatører!

Det har kommet én forbedring i markedet siden jeg var på ballettskoshopping sist, i 2012, og det er at nybegynnersko (ikke spør meg hva som egentlig ligger i «nybegynnersko») har bånd sydd på fra fabrikken. Hurra! Det er jo ellers en utfordring for oss ikke spesielt handy mødre (og fedre. Gubben gikk en gang på «slik syr du sko»-foreldremøte på danseskolen, men påstår beleilig nok at han har glemt teknikken) at de skoene du betaler i dyre dommer for å kjøpe, strengt tatt ikke er ferdig. De mangler som regel både bånd og strikk. Men nå finnes det altså minst én type sko der du «bare» må sy på strikken selv. Det holder, det. For vår del var det mormor som til slutt ble den heldige vinner av oppgaven (og det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at skoene denne gangen sitter bedre enn de jeg forsøkte å sy ferdig for 7-8 år siden. Stakkars eldstejenta. Et under at hun ikke brakk anklene).

Så mye styr, og så mye penger- og hvor lenge varer de? Tja, siden datteren min fremdeles er på amatørnivå kan vi kanskje bruke dem et halvt års tid. For de som danser mye har skoene gjerne en levetid på rundt tre måneder. Deretter må du booke time, betale, sy og justere på nytt. Det er jo til å grine av, men sånn er det. Hakket mer krevende enn fotballsko, men det får stå sin prøve.

Jentungen strålte som en sol. Endelig! Etter årevis i dansesaler, mange, lange timer på pre-pointe, etter daglige øvelser for å styrke og tøye og klargjøre de nå nesten utvokste føttene- nå er det hennes tur til å… øve enda mer. For å kjøpe skoene er jo bare en kvart tusendedel av jobben. Nå gjenstår det å lære seg å bruke dem, helst uten å se ut som en struts på glattisen.

Men likevel. En stor dag! Aller mest for jentungen, såklart, hun har gledet seg til dette lenge. Men også for mor. Det samme gamle temaet som har fulgt bloggen siden oppstart: så fort det går. Så store de blir. Glimt fra tidligere forestillinger danser i hukommelsen, den gangen jeg dro direkte fra barselhotellet til Lillestrøm Kulturhus, og med en bitteliten lillesøster på fanget så den fem år gamle ballerinaen i sort-hvitt kostyme og lilla hårbånd danse «Pelle politibil». Jeg grein selvfølgelig så det spruta, hormonell og lettrørt. Den gangen vi måtte råkjøre på taxigrønt hele veien fra Oslo sentrum i rushtiden, og rakk generalprøven for ballettkompaniet med ca ti sekunders margin- og rosen brakk i etterkant, så bildene forteller at det ikke bare var den stakkars svanen som møtte døden oppe på Rommen Scene. Den gangen de danset Pocahontas på Riksscenen og jenta fikk tittelrollen, snufs snufs. Og den gangen jeg måtte til med en mild irettesettelse, for når du står på scenen og danser feil er det ingenting som blir bedre av flau fnising. Lat som ingenting! The show must go on!

Og nå er voksenskoa på plass. Tenk det. Jeg gleder meg til å snufse mer i tiden som kommer!