Kladd-kirkegården

It is happening again, som det heter i Twin Peaks. Det er vel kjempen som kommer med denne advarselen til den kjekke spesialagent Dale Cooper. It is happening again.

Det er noe mindre dramatisk i mitt tilfelle, da, siden det verken er kjemper eller mord (eller kjekke spesialagenter) involvert, men det er litt samme følelsen likevel. NÅR skal jeg lære? NÅR kan jeg få inn i den tjukke skallen min at jeg må la være å skrive så lange innlegg at jeg bare blir nesten ferdig, og så går det en dag, og så to, og vips før du aner det føles hele greia utdatert og kjedelig?

Mitt lille hjørne av internett er en digital kirkegård over innlegg som bare ble nesten ferdig. Nå sist, et Torsdagstanker-innlegg som er 90% ferdigstilt, manglet bare et par punkter pluss de hersens bildene. Men livet ute i den virkelige verden går så fort, og siden jeg hadde med både Biden og Trump, premieren på Atlantic Crossing, gips på armen til Turbo, flere avsnitt boblende av glede over at livet forløper nesten normalt til tross for korona (Hah! HAH! Tre dager senere sto Bent Høie og talte til det norske folk med den dystre stemmen igjen, og han har gjentatt det flere ganger siden. Vi vet jo alle hvordan det endte) føltes det å skulle ferdigstille det like påtrengende som å lese høyt fra et ukesgammelt VG.

Dette er et forsøk på å ta bilde av både det artige juletoget OG sønnen min nederst i bildekanten. Det gikk bare sånn passe. Men er det ikke morsomt? Selv om cola-vibbene er betydelige ble jeg oppriktig glad for å se toget dingle under taket på Oslo s. I år tar vi den moroa vi kan få.

Tida flyr. Det er bare jeg som somler. Og det er helt greit, men da må man legge ambisjonene på et passe nivå og ikke gape over for mye igjen, og igjen, og igjen. Definisjonen på idioti er jo som kjent å gjøre det samme på nytt og på nytt, og forvente et annerledes resultat. Jeg liker å tro at jeg ikke er helt i idiot-gruppa, men noen ganger begynner jeg å lure 😀

Men altså, kort og overfladisk: Det er fredag. Oboisten har hatt hjemmeskole i to uker- det går, men det er kjedelig. Til uka åpner skolen på rødt nivå, med skole 2/3 dager i uka og resten på Teams. Jeg tror det blir bra. Ungdom har ikke godt av å sitte på rommet i uke etter uke, i alle fall ikke min ungdom. Jentene har vært småsyke, vi tok og testet 12-åringen for korona- den var negativ. Jeg slites mellom å ønske at vi aldri får korona, og det å bare får det nå så det er overstått. Hvordan det sannsynligvis blir: vi halter videre gjennom vinteren, med et par stykker i karantene til enhver tid og et par småforkjøla (ikke samme personene, selvfølgelig, det ville jo vært for enkelt), én med gult snørr og én med blankt, mens vi navigerer nedmasket og dynket i Antibac mellom de gjøremålene vi har lov til å utføre, pluss enkelte nervepirrende begivenheter som å dra på sykehus eller få besøk av oldemor. Altså, vi kan jo si nei til alt, slutte på rehabilitering og hodepinekurs, trekke minstemann ut av turngruppa og sangkurset, ta pause i dansing og pianospill og rett og slett bare holde oss inne. Men hva mister vi på veien? Og vi ER forsiktige. Men med unger i skole og barnehage og kollektiv transport daglig kjenner jeg veldig på at vi egentlig ikke har kontroll.

Vel, vel. Fredag, snart advent, og en forsker var ute i media og oppfordret folk til å pynte tidlig til jul. «Lys gjør underverker for humøret, heng gjerne opp adventsstjernene tidlig i år!». Vi lytter selvsagt til fagfolk, noe annet skulle tatt seg ut. Foreløpig har jeg funnet fram adventsløpere og adventsstaker, noen lilla lys, og that’s it, men i helgen satser jeg på å få opp enda litt adventsstæsj. Julegavene er jeg også ganske godt i gang med, men det er en del som gjenstår og bitter erfaring sier meg at slutten av november alltid går litt fortere enn man tror (VELDIG VELDIG KJEMPEVIKTIG NOTE TO SELF HER! 90% ferdig med gavene og de vanskeligste igjen- det er like teit som halvferidge blogginnlegg). Siden jeg må hente Bison tidlig i dag , tenkte jeg vi kunne svinge innom en butikk og få med oss noen julegaver mens butikkene fremdeles er relativt tomme. En annen ting jeg må i gang med snart, er adventskalenderen. Jeg er gift med en helt av en mann, på mange måter, men akkurat slike ting som kalendergaver tror jeg ikke har lagt beslag på hans tankevirksomhet noen sinne. Det er min jobb, og jeg har forbasket meg på (er det et uttrykk?) at i år skal jeg ikke sitte og panikkpakke kalendergaver 30. november.

Høst-glede nr 1: Kaki. Kaki, en glohet kopp te og mørke kvelder er noe av det beste ved høsten.

Fredag, og denne helgen blir litt annerledes enn de andre. Bison skal være hos min stemor hele helgen, hun bor rett ved turnhallen så det passer fint, og etter fiolin på lørdag skal Turbo og minstemann til mormor. Disse damene, altså, som stiller opp og hjelper til på så mange måter. Det er bare å takke og bukke, og prise seg lykkelig. Og jeg vet at det ikke bare er en «Hjelp Helle»-situasjon, selv om det naturligvis er et viktig poeng, det er vinn-vinn-vinn fordi alle setter pris på det. Men så godt at det er sånn, det er en av de tingene jeg er takknemlig for hver eneste dag. Jeg skal bruke fritiden i helgen til å rydde og ordne- i sneglefart og med mange pauser. Formen er like dårlig som alltid, eller strengt tatt bittelitt verre, men jeg skal gjøre det jeg får til!

Fredag, og etter ukevis med 12-13 grader og regn, har det «endelig» blitt litt kaldt. Det ska’kke værra varmt i november, altså. Ungene har fått på seg vinterdressene, og- under over alle undere- garasjen er ryddet og klar til å ta imot bilen når frosten kommer. Det siste har ikke skjedd på mange år, og er en av de underkommuniserte fordelene ved korona-hjemmekontor.

Sånn har det vært lenge: en slags tre måneder lang september. riktignok er det fordeler med alt, som for eksempel at minstemann og jeg ikke fryser oss helt ihjel mens vi venter på Turbo på lørdagsøvelsen hennes, men for julestemningens del er det fint med litt kaldere vær. Jeg vil vel også hevde at snø er triveligere enn regn, men vet at dette er en omstridt påstand.

Så sånn er det her. Ikke så mye som skjer, men det som skjer, skjer fort. Da må man lære seg å skrive tilsvarende: fort og gæli, litt upolert, ganske så ustrukturert og sikkert noe jeg har glemt- men det er veldig mye bedre enn ingenting. Eller flere nesten-ferdige tekstskjeletter til den digitale kirkegården min. Da samler det seg plutselig opp så mye at det er vanskelig å begynne igjen. Og DET er et problem, når man egentlig har et konstant påtrengende kommunikasjonsbehov, haha.

Ønsker de som måtte svinge innom en skikkelig god og smittefri helg! Vi får nyte det som nytes kan og gi litt beng i resten 😉

2 tanker om “Kladd-kirkegården

  1. Som en med 15(!) års bloggerfaring kan jeg skrive under på at uferdige og aldri ferdigstilte blogginnlegg ikke er et ukjent fenomen…Men altså, jeg er nesten litt skuffet over at du nevner Dale Cooper og Atlantic Crossing uten å påpeke at mr Cooper har blitt mr President (selv om han for meg alltid primært vil være Troy McDougald)…

    Snø er triveligere enn regn, hvertfall fra november til midt i mars (som gammel hopp-fjortis regner jeg Kollen-søndagen som siste vinterdag…), sånn er det bare.

  2. Åh, jeg savner snø! Men, jeg pleier alltid å ha litt snø på bursdagen min, så jeg krysser fingrene for en første søndag i advent med melisdryss! Det hadde vært en fin 30-årsgave!

    Det er fint med besteforeldre som stiller opp – og det er definitivt en vinn-vinn for alle parter! Lykke til med adventsforberedelser! Her ble det Lego-kalendere for første gang, pakkekalenderen kommer sterkere tilbake neste år!

    (Den perfekte teksten finnes ikke, forøvrig. En god tekst er en levert/publisert tekst!)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *