Torsdagstanker

  • Utenfor vinduet:

 

WP_20150115_001

Dette blir dessverre billig for oss, som ga to av ungene lovnad om nye ski til jul…  Joda, det er hvitt fremdeles. Vinteren har vært på besøk, men i natt kom det regn. Og nå ser det ut til at det fryser på igjen. Eldstemanns morsomme Donald Duck-snømann er nok borte i løpet av dagen, dessverre, halvveis smeltet og dekket av nysnø. Og vips er bakken utenfor speilglatt nok en gang.

WP_20150115_002

Glatt ved skolen også…

 

WP_20150115_006

… og tydeligvis i skolegården. Jeg lukter utslåtte tenner og legevakt.

 

  • Vi spiser:

– Bursdagskaker. Og mer bursdagskaker. Nå er jeg lei av kake, det er grenser for hvor mye kake man føler behov for rett etter jul. Til den siste bursdagen lagde vi pannekake-kake med jordbær og krem, det fristet verken med sjokoladekake eller ostekake eller Red Devil. Nå er det «heldigvis» en stund til neste bursdag.

– På samme bursdag testet vi ut den nye indiske krydderserien og lagde kylling korma. Den ble god. Ellers kjører vi helt standard opplegg, med laksepasta, panert rødspette fra fiskebilen og andre småkjedelige ting- som seg hør og bør i januar! Men har store planer om ceviche i helgen, etter å ha snakket om det i et års tid.

– Minstemann slurper i seg mest mulig av mors hjemmelagde eplemos. En aldri så liten triumf, i lys av alle tidligere nederlag på hjemmelaget babymat-fronten!

WP_20150114_007

To minutters innsats= god og billig eplemos. Vi har faktisk innebygget dampovn, som aldri har vært i bruk. Det fristet ikke denne gangen heller.

– Og her om dagen falt mor og far av sunnhetsvogna og trøkket i seg en kebab på vei hjem fra barnehagen. (Sh)It happens, og godt var det 😉

 

  • Ser på:

– Eldstejenta og jeg grøsser oss videre i Twin Peaks. Det er kveldens høydepunkt, det!

– Og så fulgte vi selvsagt spent med på Ballon d’Or, og trakk et lettelsens sukk over at «riktig» spiller fikk Gullballen også i år. Man kan si mye om Ronaldo, men mannens egenskaper på banen er på grensen til overjordiske. Dessuten er det jo herlig å se at han dagen etter legger ut et bilde av seg selv som setter opp stenger til trening med teksten «No day off. Even if you earned one». Mamma Ronaldo må være bra stolt!

– Og første del av Norge og stormaktene ligger i Getboksen og venter på en ledig time sammen med de eldste ungene. Skulle ha sett den da den gikk, men lillebror valgte akkurat den dagen til å sovne altfor tidlig og holde kveldsshow i steden.

 

  • Jeg leser:

– Fint lite for tiden. Tolstojs lille bok er jo ferdig på et blunk selv med verdens tregeste lesehastighet, og jeg er tilbake i Vente-På-McEwan-land. Så det er et tomrom her. Riktignok fikk jeg Jon Michelets siste bok (ja, siste. De to første har jeg ikke, og så glemte jeg å avbestille denne. Klassisk!) dumpende ned i postkassa, men om man først skal sette tenna i et trebinds verk om krigsseilere er det nok lurt å starte med begynnelsen, for en gangs skyld. I ren desperasjon over at det eneste som lå på nattbordet var Molly Mus, blåste jeg støvet av Morten Harry Olsens «Størst av alt». Har lest den for en god del år siden, men som det kanskje fremgår av Torsdagstankene er jeg langt fra fremmed for å lese ting flere ganger. Gjenbruk er bra, også når det kommer til bøker.

– Ja, og sånn ellers har jeg mer enn nok med å komme meg igjennom Aftenposten før vi får en ny utgave. Småbarnslivet ruler!

 

  • Hører på:

– Red Hot Chili Peppers- Stadium Arcadium. Elsker dette albumet, og favorittsporene er Tell Me Baby (er dette en av verdens mest geniale videoer, eller hva?) og Hard to concentrate– blant mange.

– Trond Viggo. Jeg tilhører generasjonen som har et tett og sentimentalt forhold til mannen med de fine tekstene og den middelmådige sangstemmen, og jeg er glad for at ungene også ser ut til å sette pris på ham. Jeg mener å ha hørt at Tenke sjæl er en av de mest brukte sangene ved konfirmasjoner, og det høres veldig sannsynlig ut.

– Litt åttitallsnostalgi, selvsagt: Forever Young med Alphaville. Også den trompeten da! Hakket lettere å innrømme er Fra Lippo Lippi (etter hva jeg mener å ha lest: fremdeles populære på Filippinene den dag i dag. Det må da være et kvalitetstegn, eller?). Selv om Thief in Paradise har samme effekten som en del Leonard Cohen-låter og Christmas is all around: den utløser en akutt trang til å si opp jobben til fordel for å bli koredame på heltid. Det hadde vært noe!

– Og en mer barnerelatert nostalgi: Tic tic tac. Forklaringen rundt denne er såpass lang at den må ha sin egen post. Men per nå kan jeg bare konstatere at å høre denne midt i Carl Berner-krysset utrolig nok fikk tårene til å presse på. Og da dreier det seg mer om minner enn at den er så vakker- for å si det forsiktig!

 

  • Har på meg:

– For første gang i mitt liv har jeg brukt 1500 kroner på en jakke (til meg selv, altså. Barna er en annen sak). 50% på Match endte med en kort boblejakke fra JP, og til tross for at jeg rister på hodet over at jakker faktisk prises til 3000 kroner i utgangspunktet, var det et veldig godt kjøp. Riktignok fikk jeg en varm, lilla boblejakke av mannen for et par år siden, da han var lei av at jeg gikk i kåpe og hutret hele vinteren, men den er mer av friluftssorten. Og helt ærlig: det ser litt tåpelig ut å være kledd for overnatting på snaufjellet når du bare skal ta t-banen til Jernbanetorget for å komme deg på jobb. Så selv jeg må innrømme at dette var vel anvendte penger, for det var det. Enda et skritt nærmere voksen-garderobe.

 

  • Snakker med ungene om:

– Etterspillet av Charlie Hebdo, selvfølgelig. Og #JeSuisMuslimJævel: humorens effektivitet i møte med lavpannet ignoranse. Vi har hatt flere fine meningsutvekslinger rundt ytringsfrihet og rasisme, og det har naturlig nok også vært et tema på skolen. Jeg noterer at ungene mine har mange fornuftige synspunkter og argumenterer godt for sitt syn- selv om vi ikke alltid er helt enige (et sunnhetstegn i seg selv, definitivt).

– Ellers har jeg og husets tenåringssønn hatt noen… interessante øyeblikk i det siste. Min favorittblogger Elizabeth Foss har utropt 14-årsalderen som «The year of hell with boys«, og da jeg satt der med en ukomplisert, fornøyd gutt på 13 3/4 var det lett å tenke at hun muligens overdrev en smule. Så feiret vi bursdag, og omtrent idet han blåste ut lysene på kaka ble verden et mer komplisert sted. Ikke at det er så mye sinne eller utagerende adferd, for det er det ikke, men jeg ser at hormonene raser, humøret svinger, og ting som fortonte seg harmoniske og enkle for bare noen måneder siden kan nå utløse lange grublerier. Dette er nok ganske vanlig, så vanlig at det også ble et tema på høstens foreldremøte. Som lærerne sa:  «Dere tror kanskje at barna har blitt et år eldre og at dere kan slappe mer av, men dere tar feil! Det er NÅ det er vanskelig, hodet er alle andre steder og fokus går i alle retninger. Det de kunne i fjor, kan de ikke nødvendigvis i år, og det er ikke deres feil. De bare er sånn. Vær tålmodige nå, og ikke slipp taket!». Det var nok mye sant i det.

 

WP_20150114_003

Langt der borte trasker eldstejenta og en venninne av gårde til forsert undervisning etter skoletid. Det er rart, dette med å betrakte barna på avstand, i deres eget miljø. Jeg blir igjen slått av hvor store de har blitt, og hvor mye jeg ikke vet. De har rett og slett blitt sine egne personer- noe som er fullstendig naturlig, men likevel vanskelig å venne seg til. Det er ikke bare babyen som kan få mor til å savne en pauseknapp…!

 

  • Er lettet over:

– at alle vinterbursdagene er overstått. Ja, for nå gjenstår jo bare en barnebursdag med 15 spinnville førsteklassejenter. Oh joy! 😉

– at vi gjennomførte nevnte bursdager med høy kosefaktor og lav forbruksfaktor. Det som er viktig, synes jeg, er at bursdagene markeres, ikke at det nødvendigvis er så innmari stort og flott. Bursdagsbarnet får velge middag, og så spiser vi noe godt (kake, eller pannekakekake når kakemettheten har satt inn for alvor), vi synger bursdagssang og danser i stua- med eller uten bikkja- og så får de gaver fra besteforeldrene, søsken og oss. Men vi holdt oss på et fornuftig nivå, og det er jeg glad for. Mellomstemann fikk speiderutstyr som han trengte. Til eldstegutten spleiset mormor og vi på en klokke han lenge har hatt lyst på (og jeg klarte å motstå fristelsen til å kjøpe noe «bare fra oss», som ligger der som en ryggmargsrefleks til tross for at gutten har alt han trenger og enda litt til. Krøss i taket!). Førsteklassingen fikk rett og slett en bok. Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe ny vinterjakke, men falt pladask for Animalium da jeg så den i en bokhandel. Nydelig bok, og et hett tips til de som leter etter gavetips i aldersgruppen 7-10 og er sidrumpa nok til å ville kjøpe noe på papir 😉

De andre gavene var også av det fornuftige slaget. Eldstegutten ble invitert med på Fossrevyen av storesøster, og mellomste gav lillesøster et gavekort på kinotur («Og DU skal få velge film, altså!»- ganske sjenerøst, bare det! Tipper det blir Paddington).

– at det sakte, men sikkert går mot lysere tider. Dagen er riktignok bare 40 minutter lenger eller så, men jeg synes det gjør en stor forskjell. Og heretter blir det bare bedre!

 

  • Gruer meg til:

– Neste uke. Den blir tøff. «Normaluka» er travel, men har en viss rytme og vi har lagt oss til vaner som fungerer. Neste uke er det både to foreldremøter, to konserter og en trafikkvakt som skal stables på toppen av det vanlige programmet, og da ryker logistikken. Men, det skal vel gå, det også. Tross alt overlevde vi førjulstiden.

 

  • Takknemlig for:

– at mannen min har vært uvanlig mye hjemme i det siste. Det slo meg her om dagen at han faktisk ikke har vært ute på tur siden begynnelsen av november, da det var Barcelona og Amsterdam i kjapp rekkefølge. Etter det har han vært hjemme og jobbet i Oslo, hele veien. Nå går det alltids greit når han er borte, jeg (og de eldste) styrer skuta likevel. Det er ingen krise. Men du verden så mye enklere alt er når vi er to voksne- med lappen! 😉 Og er det ikke typisk: selv om han vanligvis er ute og farter til stadighet, så glemmer jeg helt at det er luksus å ha ham hjemme sammenhengende i månedsvis. Det var den hverdagssløvheten, ja…

– at Turbo den siste uka har droppet den grytidlige morgenen sin hele tre ganger! Den ene gangen våknet hun 05:40, noe som er helt greit i og med at vi uansett må opp i sekstiden. Den andre gangen etterlot meg og mannen i en tilstand av sjokk og vantro, da vi kunne slå av vekkerklokka, tusle opp og lage oss kaffe, mens begge småttisene lå sovende i senga vår. Hvem hadde trodd det var mulig? Og vi rakk å drikke halve koppen før Turbo kom tuslende opp, smørblid og opplagt etter å ha sovet noe i nærheten av en god natts søvn. Måtte det bli en vane! At jeg har en lei tendens til å bli værende våken etter annen nattevåk får jeg ta skylda for sjøl, men desto bedre at hun som etter hvert nærmer seg to år ikke bidrar til søvnunderskuddet mer enn høyst nødvendig.

– at jeg omsider har lært hvordan jeg midtstiller bilder. Mulig knappen med «rediger» burde gitt meg et hint, men når det gjelder teknikaliteter er ikke læringskurven plagsomt bratt.

 

  • Ukas Grusomt Skumle:

– Nei, ikke Twin Peaks 😉 Det var verre enn som så, og et typisk utslag av å være vant til å være mange. For det var jo masse folk på kjøkkenet i stad, var det ikke? Vi var i stua- jeg brettet tøy, mannen og babyen satt i sofaen og sjekket jobbmail, mellomste øvde på obo. Og ut fra kjøkkenet og gjennom gangen kommer Turbo i løpende full fart mot oss, bleieløs og blid, med en sylskarp Masahiro 10-centimeter i hånda. Hjelpes. Men det gikk bra.

– I kategorien «skummelt» havner også det faktum at jeg her om dagen kjørte oppvaskmaskinen tre ganger på en og samme dag. Det burde ikke være mulig, men vi klarte det. På den annen side vasket jeg faktisk ikke tøy den dagen, så det går kanskje opp i opp…

 

  • Kids’ corner:

– Her går det fremad i alle retninger. Eller, det går ikke, det rulles. Minstemann har blitt ram på å rulle, og setter seg ofte fast i babygymmen med de (høylytte) konsekvenser det får. Så blir han liggende der, da, på magen, og sparker med de små beina sine i et patetisk forsøk på å komme seg fremover. Stakkars liten, det er ikke så lett. Men ellers er verden et bra sted for husets aller yngste. Mat er godt, pupp er kos, og når mamma tulleleker og han får fly høyt over hodet eller blir blåst på magen, så svarer han med herlig hikstelatter.

– Turbo på sin side har sluttet med hikstelatter, og lagt seg til en øredøvende «skrikelatter» i stedet. Litt søt, men mest irriterende. Nå begynner de første setningene å komme- riktignok bare med to ord, men det er en start. «Sitte dæj!» sier hun. «Meje due (drue)!». Hun tasser rundt og er stort sett et eneste stort smil, men har nok begynt å forstå at verden er et stort- og potensielt farlig- sted. En skeptisk liten dame som ikke liker fly (tog, derimot, er superkult), og blir svært betenkt når det viser seg at det er vikar på musikkgruppa hennes. Da er det tryggest å gjemme seg bak mamma en liten stund.

– Yngstemann har fått prøvd seg som boybandartist. Eller, i alle fall nesten. Hvis det er noen som lurer på hvordan det er å være omringet av fans, hvordan det føles å være Harry Styles eller Ed Sheeran, så finnes det en enkel metode å teste det ut på: ta med babyen inn på SFO, og se hvordan flokken stimler sammen for å se på, ta på, kjenne på. Åååååå så søt, hvem sin baby er det, hva heter han, hvor gammel er han, kan jeg få holde? Morsomt!

 

  • Ukas husmorprosjekter:

– Koke fruktpureer til minstemann. Dette var et utslag av ren nød: fyren spiser så fort og mye at vi gikk tomme for pæremos i går, men vi hadde epler i fruktfatet. Nå har de fleste av mine hjemmelaget babymat-prosjekter gått spektakulært ad undas, og stort sett havnet nedover smekka. Men akkurat frukt må da være frukt, eller? Etter omtrent tre minutters innsats kunne minstemann konstatere at akkurat det stemmer. Frukt er frukt. Heretter blir det kun de mer spesielle typene av frukt på glass vi kommer til å kjøpe. Banan og mango, for eksempel, eller bringebær og eple. Dagligvariantene med svisker eller epler kan jeg like gjerne vippe opp selv.

– Jeg erklærer krig! Krig mot brukte tesiler i vasken. OK, så er det en bagatell (på linje med sokker utenfor kleskurven, boxershortser på badegulvet og overfylte søppelposer… kamper jeg har kjempet og tapt, når jeg tenker etter), men jeg synes ikke det er for mye forlangt å skylle teklypene etter bruk og sette dem til tørk. Dessuten- bassilusker, anyone? Kjøkkenvasken er vel en av de mest bakterieutsatte stedene i hele huset, så jeg skjønner ikke at tedrikkerne (hvem det nå måtte være, flere muligheter her) tør!

 

WP_20150114_002

Teklyper i vasken på tredje dagen. Med halvgjærede teblader inni, innsauset i fett fra pastasaus og et hint av cola light, chicken korma og rester av babygrøt. Æsj, æsj, æsj.

 

Men ok, mor har erklært krig, og husmorkrig er jo den enkleste krigen av dem alle: det er bare å gjøre ingenting. Selv foretrekker jeg kaffe, så meg går det ikke utover.

Og det var oppsummeringen av denne uka. Håper dere som ramler innom får en fin uke. Kjør (og gå) forsiktig!