En helg med prikker og 38,8…

Det har dessverre vært stille noen dager. Dumt, men sånn blir det her i mitt lille hjørne av og til, det vil alltids komme dager der PC’en er forvist langt nedpå lista over gjøremål, og konsentrasjonen har forduftet. Som regel har det sine mer eller mindre underholdende forklaringer, i det minste.

Her er et kjapt sammendrag av helgen som gikk.

Fredag morgen, kl. 04:00:

Minsten har akkurat spist for tredje gang. Han har sluttet å hikste, kroppen blir rolig, en liten melkeskvett renner nedover kinnet og han sukker fornøyd. Jeg snur meg rundt, legger meg godt til rette… og husker med gru at eldstesønnen sent i går kveld minnet meg på å fikse kake til kakesalget i skolegården denne dagen. Sove videre? Tru’kke det. Det er en av veldig få ulemper med en stor familie: Når småbarna endelig sover, så er det alltid ett eller annet annet. Men altså, opp og bake kake. No rest for the wicked.

 

WP_20150117_014

Klokka fire-på-natta-kake. Den ble visstnok veldig god, og skaffet 120 kroner i kassa til kor-tur i mai. Fersk var den definitivt!

 

Fredag morgen, ca 07:00:

En vrikkende, ålende, illskrikende liten dame protesterer vilt på å få termometeret opp i stumpen. Mor og far på sin side er spent på resultatet, som med all (u-)ønskelig tydelighet viser at lille Turbo ikke kan gå i barnehagen. Småsyk og survete, med rennende nese- og en temperatur som akkurat er litt for høy til at vi tar sjansen. Antagelig går det som det alltid går: hun kvikner voldsomt til i løpet av dagen og tvinger mor opp i sjettegir. Men velvel, det går seg til.

 

Fredag formiddag, ca 11:00:

Ettervirkningen av den tidlige morgenen begynner å gjøre sitt inntog for alvor. Turbo sover jo greit i barnehagen, men her hjemme er det verre. Jeg er likevel så trøtt at jeg bestemmer meg for å prøve, og tar en gjespende baby med meg ned i dobbeltsenga, der jeg gjør den bommerten å legge ham midt i senga. Etter et par minutter kommer Turbo tassende, med en tannbørste i den ene hånda og tannkremen i den andre. Jeg får overtalt henne til å legge seg ved siden av meg, selv om det nesten ikke er plass og hun ligger helt ut på kanten. Idet jeg er i ferd med å mentalt heise flagget og erklære suksess, kjenner jeg at ungen stinker bæsj. OK, så skifte (og vekke henne- og kanskje babyen?) eller prøve å overse det? Trøttheten seirer, og der ligger vi da: babyen i midten, jeg til høyre for babyen med armen hardt rundt Stinky som balanserer helt på kanten av senga. Jeg har ligget mer behagelig i mitt liv, men tja- vi fikk oss en time på øret, noe som slett ikke er dårlig!

 

Fredag ettermiddag, ca kl 18:00:

Jeg har vært oppe siden klokka fire og passet på en sjuk unge (og en som antageligvis begynner å bli det). Jeg har vasket tøy og vasket kjøkkenet, tatt oppvaskmaskinen, betalt regninger i nettbanken og skiftet sengetøy. Og lest Den Store Boken Om Kjøretøy ca 300 ganger, uten å gå fra forstanden. Jeg er, i all beskjedenhet, ganske fornøyd med meg selv. Nå skal det bli godt med stekt kylling og salat, litt sofatid med krim på TV, og jaggu har jeg fortjent et lite glass eller to med bobler i.  Første- og sjetteklassingen sover over hos bestemor, så eldstemann ser fram til en lenge etterlengtet guttekveld med pappa. De skal se Non Stop (Liam Neeson) og spise potetgull, bare de to, og eldstemann gleder seg sånn at han til og med lovet å henge opp treningstøyet rett etter trening.

 

Fredag kveld, ca kl 20:00:

Middag er laget og servert av eldstejenta, vi har skravlet og spist, babyen har sovnet, nå skal vi legge Turbo.  Kjenner et blaff av lykke over snille og flinke barn, og en uke som tross alt gikk bra for seg. Jeg gir mannen en klem og åpner en flaske cava. Babyen begynner umiddelbart å sutre. Synes han kjennes litt varm ut, han også. Babyen, altså, ikke mannen.

 

Fredag ettermiddag, ca 21:00:

Turbo nekter å sove. Mannen min har tilbragt en halvtime ved senga hennes, mens eldstegutten har sittet molefonken i sofaen med filmen på pause. Til slutt gir mannen opp og tar henne opp i stua. At filmen har 15-årsgrense får bare være. Jeg sitter inne på kjøkkenet med våken baby på skulderen, prøver å klote ned et blogginnlegg med en hånd på tastaturet, mens jeg drikker cava på pur trass.

 

Fredag kveld, ca 21:20:

Turbo har ommøblert hele lekehjørnet og deretter forsvunnet ned på badet. Der helte hun alle ammeinnleggene ned i mellomstemanns gjenglemte badevann. Nå vil jeg prøve å legge henne igjen. Hun MÅ jo være trøtt?

 

Fredag kveld., ca 21: 30:

Turbo holder jodlekonsert i senga.  Jeg har kommet et kvart avsnitt videre og drukket tre slurker cava. Inne i stua står mannen og har guttekveld med eldstesønnen samtidig som han har babyen på skulderen og husker opp og ned i knærne for å få ham til å holde munn. Turbo jodler stadig høyere, til jeg kapitulerer og heller glasset mitt ut i vasken- og går for å prøve og roe henne for n’te gang.

 

Fredag kveld, ca 23:00:

Endelig er fredagskvelden over og vi kan effektivt gravlegge alle forventninger om både sofakrim og cava. Nå er forhåpningene redusert til en rimelig god natts søvn. Turbo har sovnet i dobbeltsengen, og babyen skal ammes i søvn enten han vil det eller ikke.

WP_20150119_006

… og her står den daffe Cavaskvetten fremdeles, tre dager senere. Et nitrist syn.

 

Fredag kveld, ca 23:10:

Babyen vil ikke sove, og kavingen og sutringen hans vekker Turbo. Turbo tar igjen ti minutter senere, ved å sparke ham i ansiktet. Ikke med vilje, riktignok, men det spiller fint liten rolle for resultatet. Dette gjentar seg omtrent fire-fem ganger, før det endelig blir stille.

 

Lørdag morgen, ca 06:45

– Du Helle, kom og se litt her. Er det ikke en vannblemme? Og der oppe på låret? Og..? Joda, min mann Sherlock har rett igjen. Dette er ingen småforkjølelse, slik vi først trodde. Vi har vannkopper i hus. Turbo klør seg på beina og hyyyler, og vi setter på Min nabo Totoro for å avlede henne. Og magien virker: hun blir stille. Mor sniker seg til et bad for å redde restene av vett og forstand. Et glovarmt bad gjør underverker for trøtte mammatryner, selv om det selvsagt er umulig å bli liggende særlig lenge.

 

WP_20150117_002

Takk til eldstesønn for badebombe (julegave til mor) og yngstesønnen for lån av mykt babyteppe. Etter 20 minutter smiler livet igjen, søvnmangel til tross.

 

Lørdag, ca kl 13:00:

Turbo er dekket av hissige, røde, væskefylte blemmer, de popper opp overalt og ungen klør seg nesten fordervet. Mor er drittlei av Min nabo Totoro.

 

Lørdag, kl 14:30:

Babyen har nå lekt ti minutter alene på teppet sitt og Turbo har klart seg uten Min nabo Totoro i over en time, det vil si: TV’en er ledig. Kanskje jeg skulle trene litt? Ja! Setter på en av treningsvideoene fra Exerto, og siden det er slik en positiv trend med lite krevende barn velger jeg et 30-minutters program. Dumme, dumme meg.

 

Lørdag, kl 14:49:

Jeg peser foran skjermen og veiver ukoordinert med armer og bein. I sofaen sitter to slyngelgutter og lar seg underholde av mamma. Sjuåringen har kommet og vil være med på trening, og til sist melder også Turbo seg på. Nå blir det så trangt foran skjermen at jeg bare gir opp og går rett i dusjen. Der er det i det minste ikke plass til mer enn en person av gangen. Vel. 19,5 minutter er bedre enn ingenting, eller?

 

Lordag, ca 16:00:

Innimellom kjøring og henting av fotballsønner observerer vi at også babyen har blitt prikkete og snørrete. Mor og far gjør opprør mot kjipe lørdager og sykdomsprat, og bestemmer seg for å fleske til med en treretters middag- cevichesalat med torsk, laks, mango og avokado, koteletter og kake til dessert. Har man ikke fred og ro, kan man i det minste spise godt! Middagslaging med sutrete halvannetåring i buksebeinet? Pffft, no problemo. Gjort det før.

 

WP_20150117_005

 

WP_20150117_007

 

WP_20150117_013

… og alle var enige om at det var en knallgod middag…

WP_20150117_012

… til og med Turbo, som la i seg flere porsjoner sashimi og ris.

 

Lørdag, ca 20:30:

Turbo står i senga si og leker Borte-titt deg. Resten av kvelden minner mistenkelig om kvelden før.

 

Lørdag, ca 21:30:

Sååå klar for senga, men må vente på eldstejenta som har vært på kino og sett The Imitation Game. Joda, hun er fullt kapabel til å gå hjem selv. Men det er jo mørkt. Og kaldt. Og glatt. Og det er lørdag, fullt av festløver av ymse slag og hvem vet hvilke skumle typer som kan luske rundt i buskene? Jeg tror jeg henter henne på stasjonen, jeg.

 

what_parents_think_when_you_dont_answer_your_phone_dead_dying_battery_ran_out

 

Bill. mrk: Jeg er ikke hysterisk jeg er ikke hysterisk jeg er ikke hysterisk…

 

Lørdag, kl 22:30:

Jentungen er hentet, har fått i seg litt mat og fortalt ivrig om kveldens morsomheter. Nå har hun forsvunnet inn på rommet, og mannen i sofaen kommer med radikalt og ikke så rent lite sjokkerende forslag: Hva med å legge oss tidlig i kveld, bare vi to? Mor innser det triste faktum: vi har blitt sånne småbarnsforeldre som må legge oss tidlig på lørdagskveldene.

 

Lørdag, kl 23:00:

Midt i forsøket på å legge seg tidlig, bare vi to, våkner babyen. Han piper, hoster og er tydelig plaget. Legge seg tidlig, bare vi to-humøret er som blåst bort, det får vi ta til neste år, far, og kanskje bebisen er for varm? Tror jeg skifter til en tynnere pysj. Mens jeg skifter på lillemann våkner Turbo, og står i senga si med armene til værs.  Nå er forhåpningene justert ned fra «legge seg tidlig, bare vi to» til «legge seg, når som helst, alle fire. Og håpe å få sove».

 

Midnatt:

Turbo og mannen har sovnet, babyen begynner på en ny runde kaving og sutring. I et forsøk på å redde nattesøvnen til i hvert fall to personer, tar jeg med meg ungen opp i stua og rigger meg til med en Stalin-dokumentar, kaffe og restene av kaken fra middagen.

Dessverre var jeg litt for sent ute. Små, tassende trinn i trappa forteller meg at Turbo er våken og har oppdaget at vi er oppe. Dette kan bli en interessant natt.

 

Søndag, ca 00:45:

Turbo sitter på fanget og koser med meg, matt i øynene og varm i kinnene. Babyen er tydelig ukomfortabel. Han ligger i sofaen og hoster, og så står plutselig spruten: en fontene av illeluktende spy- komplett med sviskebiter og melkeklumper. Heldigvis ligger han på stelleunderlaget, så jeg kan bare brette sammen spy-suppa og forte meg ned til utslagsvasken på vaskerommet, men både pysjen hans og morgenkåpen min har fått sin dose. Nå er vi ikke bare trøtte- vi stinker.

 

Søndag, ca 02:10:

Babyen har endelig sovnet. Turbo står i trappa og synger «Alle fugler».

 

Søndag, ca 03:00:

Turbo har endelig sovnet, men babyen er våken. Jeg er ferdig med Stalin og vurderer Hitler, men lander på at det får være grenser for mørkemenn i en ellers rimelig mørk natt. Setter på Robert Barron med en oppbyggelig episode om The immaculate conception, og tenker dystert at den måten å gjøre ting på har sine fordeler, tross alt. Lillegutt er som en gloheit potet på fanget, og han surkler stadig verre.

 

Søndag, ca 03:52:

Nå har også babyen sovnet. Jeg har lyst til å legge meg, men er samtidig redd for å vekke en, to eller muligens tre personer. Kjenner at jeg er under middels klar for søndagens oppgaver i huset- vasking og brødbaking.

 

Søndag, ca 07:23:

– Mammaaaaa, det er min tur til å ha PC’en men lillesøster vil bare høre på Katy Perry hele tiden!

– Men DU vil bare høre på YLVIS, så, din dumming! Mammaaaaa, kan vi gå på skøyter i dag?

Vi våkner til idyll, babyen og jeg. Same old, same old.

 

Søndag, ca 08:00:

En feberhet Turbo sitter ved frokostbordet. De små, butte fingrene plukker en og en agurkbit ut av salaten. En, to, tje, sess, fie. Jeg setter nesten kaffen i halsen:

– Hører du det, far, hun teller?!

– Hmpf, da kan hun jo begynne med å telle prikkene på lillebror! To sjuke unger, asså…

– Eh, du, det er ikke på tide at du tar deg en tur og trener, kanskje? Tror du bør svette litt i løpet av dagen, ja, det er godt for deg. Og oss.

 

Søndag, ca 11:30:

Etter nødvendige gjøremål i huset fortsetter jeg offensiven mot mannen:

– Jo, nå skal du høre. Hvis du kjører bort de to som vil gå på skøyter nå, så kan du komme hjem igjen etterpå. Og når Mellomste skal på fotballtrening, så kjører du bare et kvarter tidligere. Han tåler å vente, og da får du en hel time på treningssenteret før de skal hentes alle sammen!

– En time? En time? Det er jo så vidt jeg rekker oppvarmingen, det.

– Ja, så får du kjøre enda tidligere da. Eller komme senere.  Guttungen kan jo bare stå der og hutre mens du trimmer bicepsene dine. Klart du må ha mer enn en time, vi som trener på 19,5 minutter er jo bare dumme.

– Så da, så da. Litt trøtt i dag, kanskje? Lillebror virker sliten han også, og Turbo har ikke sovet. Synes du skal ta deg en tur ned og prøve å sove sammen med dem, jeg.

 

Søndag, ca 11:45:

Vi ligger i senga. Babyen plassert litt til venstre for midten denne gang, slik at det blir plass til Turbo og meg. Etter litt pupp- trass i alle gode lovnader om å ikke amme ungen i søvn, typisk den form lovnader som er enkle nok å lansere når du IKKE er stuptrøtt og har sutrete, syke unger- sovner han på flekken. Da gjenstår bare Turbo, som ligger og stryker mamma over håret og synger Mmmmbdah-bdah-bdah-bdaaah! Mmmmmmbdah-bdah-bdææææ!

 

Søndag, ca11:55:

Oaiaiaia boff, oaiaiaia boff…

 

Søndag, ca 12:03:

Totojo totojo, totojo totojo, auuuimbdæh maiuuu…. Det er i grunnen utrolig at babyen sover gjennom storesøsters konsert, men han gjør altså det. Og dette var siste nummer, selv for lille Turbo. Nå glir hun gradvis inn i søvnen, med en hånd på kinnet til mamma, og den andre rundt den lille hånda til lillebror.

 

Søndag, ca 16:00

Skøyteunger, treningsgutt og ikke minst treningsmann er tilbake. Babyen har spist litt, Turbo har et uvanlig stille intervall, huset ser noenlunde greit ut. Kanskje det nå endelig er tid for å legge beina på bordet og planlegge uka som kommer- en uke som er uvanlig hektisk i utgangspunktet og ikke akkurat blir bedre av to syke unger? Nei, ikke helt:

– Mammaaaaa, vi skal jo ha bursdag snart, skal vi ikke?

Og det skal vi jo 🙂

 

WP_20150118_001

 

WP_20150118_003

 

… og slik endte den helgen. Med åtte timers søvn- totalt- og overdose Studie Ghibli . Men, det rareste er at jeg sitter igjen med en følelse av at vi ikke hadde det så verst allikevel. Jeg øver meg jo stadig i å holde fokuset på det som funker, framfor det som kanskje ikke gikk like bra- og det kan se ut som det virker. En ting er sikkert: de dagene der det er ekstra vanskelig å beholde humøret, er de dagene  man har mest å tjene på nettopp det! 😉

 

4 tanker om “En helg med prikker og 38,8…

  1. Jeg er målløs! For en helg dere har hatt, og makan til humør du viser tross alt! Jeg håper formen til de to syke små stiger raskt, og at den vanlige hverdagen (som helt sikkert er slitsom nok i seg selv) vender tilbake!

    • Ja… noen dager/helger/uker/perioder er av det slaget at når man ser tilbake på det er det vanskelig å forstå at vi overlevde. Du kjenner kanskje til det du også, vil jeg tro! Tenker man tilbake på det i etterkant er det helt utrolig at det gikk bra, men når man står midt oppi det er det jo bare å sette det ene benet foran det andre og komme i mål litt etter litt. Og det gikk fint, for all del. Håper likevel det er lenge til neste gang! 😉

      Formen til lillemor er ganske mye bedre, og blemmene har for det meste tørket ut. Minstemann er derimot ganske snufsete og trøtt fremdeles, men han får ingen hvile han heller, stakkars- i dag er det åpen dag på videregående, så han må pent henge med…

      Håper det er relativt sykdomsfritt og rolig hos dere 🙂

    • Det kan du si! Nå overlevde vi jo den helgen, mer eller mindre, men jeg er veldig glad for at i alle fall Turbo er tilbake i form denne helgen. Da blir det riktignok bare enda mer fart på henne, men heller aktiv og blid enn syk og sur 😉

Det er stengt for kommentarer.