Å møte seg selv i døra

Jeg kikker ofte igjennom postene mine etter publisering. For å luke ut eventuelle leifer, først og fremst. For det er fort gjort å begå en feil eller tre når du skriver med et halvt øye på vilter frøken og det andre halve øyet på babyen, plutselig er det et komma for lite eller en bokstav for mye. I tillegg er det greit å kikke igjennom for å se om det ble som forventet og gir uttrykk for det som var tanken.  Forbausende ofte fremstår teksten noe annerledes ferdig publisert enn når det ligger som kladd. Kanskje endre litt her? Legge til noe der? Æsj, her har det gått litt for raskt, det var jo ikke akkurat sånn jeg mente det.

 

WP_20150127_008

Dagens musikkgruppe endte med en tur på Rimi. Ja,  det er juice Turbo har i hendene. Men ikke sjokolade, selv om hun prøvde seg.

Men da jeg leste igjennom denne posten, om den prikkete helgen, var det ikke først og fremst staveleifer og feilplasserte kommaer som sprang i øynene. Det var innholdet som fikk meg til å stusse. Det slo det meg at dersom jeg hadde lest denne posten da jeg var helt fersk mamma ville jeg antagelig blitt sjokkert. Halvannetåring foran TV, hva er det for noe tullball? Vanskelig å si hva som er verst, at hun fikk se Totoro midt på blanke formiddagen eller Non Stop i pappas armkrok på kvelden (hvorfor er hun oppe sent på kvelden, i det hele tatt?). Kake midt på natten, puppe små babyer i søvn, kjøre store barn til trening (de har da bare godt av å gå en time i snøføyka, slikt bygger karakter må vite!), og ikke minst: drikke alkohol med barn i hus? Hva slags tanketom harrymamma har vi egentlig å gjøre med her, er hun fullstendig bevisstløs?! Har hun ikke… prinsipper? Og er hun ikke redd for konsevensene? Tabloid sagt: Helle (22) synes Helle (36) er en MONSTERMAMMA!

Det siste spørsmålet er enkelt: nei, jeg er ikke redd for konsekvensene. En svale gjør ingen sommer. For å igjen sitere Odd Børretzen, så gjør ikke en skarve demonstrasjon meg redd for å få samer i plenen foran alle storting i hele landet. Blir en syk og pjuskete unge glad for å se Totoro, så får hun se Totoro.  Det er ingen automatikk i at hun kommer til å sitte limt til skjermen de neste ti årene på grunn av det. Faktisk er det latterlig enkelt å unngå: det er bare å si fra når nok er nok, og ikke minst tilby bedre alternativer. Jeg har ennå ikke truffet en åtteåring som synes det er mindre stas å danse, ake, eller spille fotball enn å sitte foran TV. Annen skjermbruk kan være mer forlokkende, og derfor kreve mer grensesetting, men akkurat konsekvensen av en ekstra omgang Totoro under vannkoppinvasjonen har jeg null bekymringer for. Selv om Helle (22) ville rynket på brynene aldri så mye.

 

WP_20150125_055

 

WP_20150125_056

Sangen om Pio Pio. Ikke noe du ønsker å ha i bakgrunnen konstant, men veldig greit når du skal ta lusesjekk eller klippe negler på halvannetåring. Antallet visninger tyder på at mange foreldre har oppdaget det samme.

Prinsipper? Jo, jeg har mange. For mange, i følge både mann og barn, til tider rimelig strenge også. Et grunnleggende prinsipp er at hvis vi er med, så er vi med. Spiller du i Toppåsen Blæs og Jannitsjar, så slutter du ikke rett før 17. mai. Er du med på håndballaget, så skipper du ikke treninger bare fordi du har lyst til å gjøre noe annet. Jeg er irriterende lovlydig- her skulker ingen uten grunn, alle betaler billett på banen, vi tar ikke ungene ut av skolen en uke for tidlig fordi billettene er billigere. Er du syk så er du syk, og vi må følge opp og holde det vi lover. Slike ting. Ikke at det ikke kan glippe innimellom, men i utgangspunktet er jeg ganske firkanta.

Andre ting kan kanskje se ut som prinsipper, men handler om andre ting. Det ligger ingen store tanker bak dette med at vi ikke har Nugatti og Xbox hjemme. Jeg er ikke i prinsipp mot noen av delene, men vet at å tillate dette ville vært det samme som å invitere til enda flere krangler og enda mer grensesetting og mamma, pliiiis’a! Så grunnen er rett og slett latskap. Jeg innfører ikke med viten og vilje flere fighter enn jeg må.

Men på veien fra 22 til 36 har jeg også mistet en god del prinsipper. Eller rettere sagt, prinsippene har møtt meg i døra, ledd meg opp i trynet, og gitt meg en real rett høyre. Før de løp over alle hauger og forsvant for godt. For eksempel synes jeg det er meningsløst å konsekvent nekte is på en tirsdag, bare fordi det ikke er lørdag. Hva er poenget med det? På senvåren i fjor hadde jeg mange flotte rusleturer hjem fra barnehagen sammen med min mellomste datter, som da gikk sisteåret. Det var sol, vi hadde god tid, det var bare vi to og vi gikk og pratet og koste oss. Veien hjem går tilfeldigvis forbi en liten kiosk. Og det hendte- ikke ofte, men av og til- at jentungen mannet seg opp og spurte -Kan jeg få en is, mamma? En gang i tiden hadde jeg konsekvent sagt nei. For slike ting gjør vi i helgen, og hvis ungen hadde begynt å mase om hvorfor vi gjør det i helgen, så ville jeg brukt svaret som signaliserer at mamma egentlig ikke har noen supergod grunn overhodet: «Fordi forda fordo, jenta mi!».

Nå til dags mener jeg at det rette svaret på en forespørsel om is på en tirsdag selvsagt er ja- av og til. Ikke for ofte, og slett ikke alltid. Det er jo ikke isen i seg selv som ville representert et problem, men risikoen for å lage en forventning om å stadig få is, det ville ikke vært hensiktsmessig verken for henne eller meg. Men det å ta en is på en tirsdag, en sjelden gang? Jah, hvorfor ikke? Jeg ser an barnet som spør- det er forskjell på hvordan de reagerer på slike ting, noen takler unntak bedre enn andre-, ser an situasjonen, tenker på om det er i ferd med å danne seg et mønster eller ei- og svarer utifra det. Helle (22) derimot, ville ment at det var galt i seg selv. Fordi forda fordo.

En annen ting som var fryktelig viktig for meg før i tiden var at barna skulle smøre sine egne matpakker når de ble store nok. Såpass må man kreve, og hva slags curlingvirksomhet er det vel ikke å lage matpakker til store barn- og hva lærer de vel av det???! 14 år senere må jeg beskjemmet innrømme at på et trangt kjøkken går det ti ganger raskere hvis jeg smører matpakkene. Og det som kanskje ville overrasket Helle (22) aller mest, kan jeg ikke klandre henne for, for det er kunnskap som har kommet med erfaring. Det jeg vet nå, som jeg ikke visste da, er at enhver femtenåring kan smøre skiver (det sier kanskje mest om meg at dette faktisk kom som en overraskelse…) Det er ikke akkurat noe de trenger å øve på når det er som mest hektisk på morgenkvisten. De kan kunsten å smøre leverpostei på en brødblings, eldstesønnen lager seg titt og ofte smoothie eller omelett eller tunfisksalat, skive-smøring er for lengst en selvfølgelighet. Det trenger ikke bety at de blir bortskjemte. Det betyr ikke at de ikke har plikter, eldstejenta lager middag til hele familien hver fredag.

 

WP_20150122_013

Eldstemann har laget kosemat til mamma og seg selv. Det skjer ikke om morgenen, for å si det sånn. Men er det egentlig så farlig?

Alkohol med barn i hus? Nå nærmer vi oss farlig territorium. Jeg fikk, som mange, med meg årets førjulsdiskusjon, og temaet avføder som alltid mange sterke meninger. Naturlig nok, for det er et tema som angår alle, på en eller annen måte, og det er også der slaget mellom kos og ansvarlighet utkjempes som hardest- og der konsekvensene av uansvarlighet kan bli store.

Selv har jeg lagt meg på følgende linje: det er heldigvis et visst handlingsrom mellom ønskelig og skadelig. Jeg har ingen illusjoner om at barna har godt av å se meg drikke alkohol, de hadde klart seg utmerket uten. Slik argumentasjon bærer et visst preg av selvrettferdighet- jeg gjør egentlig barna en tjeneste ved å drikke litt alkohol i ny og ne, og det er vel et argument vi først og fremst tyr til for å føle oss litt bedre selv.  Når sant skal sies, er det neppe en nødvendighet for barna. Jeg trenger ikke lære dem noe som helst, og forskningen viser at foreldrenes forbruk øker sannsynligheten for at barna skal drikke (det som skjærer mest i øynene med Helle (22) sine rigide holdninger til dette, er jo at mange har en tendens til å slappe mer av på dette feltet etter hvert som barna blir større. Det har jeg aldri skjønt, tvert imot er det når ungene blir store og skal tilegne seg sine egne holdninger rundt dette at vi må passe ekstra godt på signaleffekten). Av og til, men ikke bestandig, er det jeg har landet på som forelder. Det går an å kose seg med alkohol, men det går like fint å la være. Får ungene med seg det på veien til voksenlivet, er jeg godt fornøyd. For som på så mange andre områder er det ikke mulig å kjøre optimale løsninger i alle kanaler, hele tiden, fordi det ikke er praktisk mulig.

De færreste vil mene at et moderat forbruk er direkte skadelig, og da blir det et spørsmål om flere behov og ønsker som skal balanseres.  «Vi bor alle i dette huset» er mitt motto- og for igjen å være litt tabloid, så tenker jeg at de alkoholnyterne som er knallharde på at barn aldri skal være vitne til dette, må være fryktelig glade i Farris eller ha barnevakt rimelig ofte. For vår del blir spørsmålet: vi som har hjemmeboende barn i over 30 år, og så godt som aldri har huset tomt- når kan vi da dele en flaske vin? Det gjelder sikkert ikke alle, men min erfaring igjen er at Helle (22) hadde et mye mer rigid syn på det enn Helle (36), som har følt på kroppen hvor lenge man faktisk har barn i hus og av naturlige årsaker ikke alltid kan vente til etter leggetid. Store barn legger seg nemlig aldri.

 

WP_20141025_031

Vin i solnedgang. Ikke det motivet jeg poster oftest på Facebook, og det er svært bevisst. Vin er kos, men kos er ikke nødvendigvis vin. Men en gang iblant? Jada!

Helle (22) ville helt sikkert fnyst av dette. Helle (22) har nemlig vært mor i akkurat tretten måneder og mener at det er veldig lett å la barnas hensyn gå foran, i absolutt alle situasjoner og uansett hvor minimal risikoen for ulykker og tragedier er. Hun ville aldri finne på å forlate en sovende baby inne i bilen mens hun handler to liter melk og en pakke fårepølse, og synes at de som gjør slike ting er horribelt uansvarlige. Det Helle (22) ikke vet, er at mens handlingen kan vente til en annen gang, er det litt verre når en seksåring står utenfor ballettskolen og du ikke finner en eneste helsikes parkeringsplass, fordi Bogstadveien klokka 17:00 er et lite helvete og du allerede er ti minutter for sent ute på grunn av et jobbmøte du var nødt til å være med på. Og det skjer virkelig ikke ofte at biler eksploderer sånn uten videre.

Å amme i søvn? Her er timelapse-utgavene av meg selv rørende enige: det er greit å unngå. Men igjen, mens utgangspunktet mitt var at det er tullete å legge seg til slike vanskelige uvaner, man lager jo problemer for seg selv- har jeg nå erfart at det kan komme tider der idealene er nødt til å vike. Det viktigste er at ungen sovner, helst uten timesvis med frustrasjon, og gjerne før diverse storesøsken føler seg fullstendig oversett og forlatt fordi mor praktisk talt har meldt permanent flytting til  soverommet. Man må gjøre det som funker best, der og da. Og jeg har ennå ikke møtt en treåring som er avhengig av pupp for å sovne.

Helle (22) mener også at TV på ettermiddagen er forbudt, på samme måte som TV på sykedager. Hvordan skal det gå med alle samene i plenen, dersom ungene får se på TV i hytt og pine? Det var min mor pedagogen som korrigerte meg på dette feltet, der jeg en ettermiddag sto med en unge i det ene buksebeinet og to i det andre og alle tre hyyylte, og jeg hang over komfyren i et forsøk på å lage pasta carbonara. – Du, sa min mor pedagogen, – hvorfor setter du ikke bare på en film? Så kan de kose seg med den og du lage maten ferdig? Hun kom også med følgende innspill, den gangen jeg blåste meg opp over eldstedatterens håpløse juleønske om en Betty Spaghetti-dukke. Plæstikk, ikke sant, og amerikansk kommers og hva lærer de egentlig av sånne dusteleker, hæ? -Du vet, Helle, noen ganger er det nok å bare ha det gøy.

Såpass, ja. Helle (36) skammer seg dypt og inderlig over at Helle (22) hadde klart å la prinsippene overskygge det lille faktum at det, eh, er gøy å ha det gøy.

 

WP_20150125_044

Totoro…

WP_20150125_047

… og SÅNN får vi trærne til å vokse. Turbo synes dette er gøy. Og igjen, det er et godt stykke fra «alltid» til «innimellom». Hvis noen lurer på hvorfor i alle dager ungen sitter i vogna, var det fordi den nettopp var pakket ut, og Turbo syntes det var- nettopp- gøy.

Gøy, som i uten noen underliggende læringsmessig agenda. Gøy, som i 50 gram yoghurt med sukker innimellom brødskivene. Gøy, som i ingen sår gråt over vonde vannkopper. Gøy, som i at en enslig genser fra Abercrombie ikke automatisk gjør sønnen din til en mobber. Gøy, som i at førsteklassingen får gå på Disney on Ice selv om mor har et sentimentalt forhold til Anne-Cath. Vestlys bøker, med lange utgreiinger om hvor spennende det er å gå til butikken. Det jeg trodde var veien til undergang og fordervelse, viste seg å være mindre farlig enn opprinnelig antatt. .

Dette er overhodet ikke noe forsøk på å si noe om hvilke prinsipper som er de «riktige», eller om det er bra eller dårlig med is på tirsdager, samsoving eller en øl til en fotballkamp. Det får alle gjøre seg opp sin egen mening om, tilpasset sin egen situasjon. Fremfor alt representerer ikke Helle (22) på ingen måte den jevne 22-åring og dette ikke noe forsøk på å si noe generelt om unge mødre  Noen av de aller mest skråsikre jeg har møtt, er godt voksne mammaer som har fått sitt første og lenge etterlengtete barn. Og så finnes de selvfølgelig drøssevis med godt voksne førstegangsmammaer med beina på jorda, som innser det jeg ikke så den gangen: at jeg hadde mye å lære. I tillegg er familier enormt forskjellige- de kjørereglene som oppleves viktige eller uviktige for oss, oppleves helt annerledes av andre.

Men det som kanskje kan få andre til å nikke gjenkjennende, er historien om min vei fra Innmari Bastant Og Skråsikker, til en mamma som har forsonet seg med at det aldri blir perfekt, «good enough mothering» er et bra begrep, og livet handler i det store og hele mye om kompromisser. For store, og for små. Etter hvert som det ene prinsippet etter det andre møtte meg i døra og lo meg opp i ansiktet, har jeg kanskje mistet litt av skråsikkerheten. I retur har jeg fått noe annet: Raushet.

 

WP_20150127_002

Vi hadde en flott time på musikkgruppe i dag, men småtasser blir både trøtte og slitne av sang og dans og nye inntrykk…

 

WP_20150127_003

… og ute var det glatt.

WP_20150127_006

Veldig glatt!

WP_20150127_012

Det ble en juice. Fullt fortjent, synes nå jeg. Men hun fikk IKKE grine seg til pastiller ved utgangen. Tro meg, hun prøvde!

 

WP_20150127_013

Når sant skal sies, unnet mor seg en blomsterkvast selv også. Det var jo på tilbud 😉

Dessuten er det ikke slik at alle prinsipper og høytflyvende ideer om barneoppdragelse er borte. Det som var liv laga, står fremdeles fast. Og som en ekstrabonus er jeg nå rimelig sikker på at de fightene jeg velger å ta, er de som er verdt det. Resten var kanskje ikke så mye å samle på i det hele tatt. De var velmente nok en gang i tiden, men jeg savner dem ikke. Mitt nyeste, og aller viktigste prinsipp, er nemlig dette: vi skal trives og ha det gøy- sammen og hver for oss, og under de forutsetningene vi har, samtidig som vi tar hensyn til hverandre (babyer er unntatt det siste punktet der!) og ikke lar  uvaner vokse fritt. Det holder lenge, det.

Så jeg har møtt meg selv utallige ganger i døra siden jeg ble mamma for snart 16 år siden. Det jeg trodde var viktig, viste seg å ikke være så viktig allikevel. Andre ting hadde jeg ikke tenkt på, de dukket bare opp underveis. Jeg lurer på hvor reisen som mamma går i alle de årene som skal komme. For det er sikkert ikke siste gangen jeg må omskrive lista i mitt eget hode og konstatere at kartet ikke passer til terrenget. Men, det er jo nettopp noe av det som er spennende ved å være mamma.

PS. I kveld skal min eldste datter på ball. De skal være på Månefisken, det blir stort og flott, og jeg gleder meg på hennes vegne. Prinsippet som har avgått ved døden, er at det er tullete å kjøpe ny kjole på grunn av et ball. Takk og lov at jeg innså det i tide. Prinsippet som fortsatt står, derimot, er at det er fullstendig uaktuelt å leie limousin fra Bislett bilutleie. Her blir det pappataxi, i en litt møkkete Nissan Evalia. Og det blir bra nok! 🙂

15 tanker om “Å møte seg selv i døra

  1. Morsmelken er søvndyssende for en grunn, tenker jeg. Og denne gaven vi har fått utdelt må benyttes, noe annet hadde vært uhøflig. 😉

    • Ja, du er inne på noe der 😉
      Det er nok deilig søvndyssende for de små å ligge slik, og jeg bruker det mer enn gjerne som nødløsning (med lillebror) eller på regelmessig basis (hans yngste storesøster, som syntes at soving var noe gedigent tull). Det er nok noe naturen har skapt for å kunne tilby en grei løsning på stressa situasjoner, og de er det gjerne nok av med de yngste.

      Og den søvndyssende funksjonen er ikke begrenset til babyen heller, takk og pris. Ellers hadde det blitt noen tøffe måneder med nattamming. En gang sovnet jeg til og med sittende med beina i kors. Har aldri vært så støl og lemster som da jeg våknet med hodet dinglende ti centimeter over føttene 😀

  2. Kjenner meg igjen. Har rukket å møte meg selv i døra mange ganger selv om min eldste bare er fire år.

    Tv-titting for eksempel. Jeg kan huske at jeg sa: «Jeg skal ALDRI bruke TV som barnevakt!» Det hadde jeg vel plukket opp et sted. Selv skulle jeg nemlig sitte på gulvet og leke med mine søte små fra morgen til kveld, og vi skulle snakke sammen og lese bøker og være ute. Men guess what, når ungen våkner klokka seks og en hel fridag ligger foran deg, er man ferdig med første runde av alt det sånn ca halv åtte. Man innser at denne dagen blir lang. Man innser at man har andre ting man gjerne skulle ha rukket (lage middag, for eksempel!). Man innser at man som voksen ikke synes noen av bøkene er så festlige at man har lyst til å lese dem for førtiende gang den dagen. Så dermed har jeg tatt meg i å si: «Du vil ikke se en film, vel?»

    Jeg kan nesten høre gispet fra Marianne 22 år (barnløs da, men full av tanker om hvordan tilværelsen som mor skulle bli).

    Menæresånøyea…

    • Helle (36) sider veldig med Marianne (29 og noen måneder) akkurat der. Disse 22-åringene våre, som egentlig ikke er kritikkverdige fordi de er 22, men fordi de faktisk aldri har opplevd situasjonen på kroppen, kan flagge prinsippene sine så høyt de vil. Men de kan gjerne komme tilbake når de har prøvd seg i praksis og fortelle hvordan det gikk 😉

      Du nevner jo dette med lange morgener (jeg er fremdeles bombesikker på at mine novembersøndagsmorgener for 12-14 år siden må ha vært unormalt lange. Det går ikke an at det finnes så mange timer fra ungene mine sto opp til resten av verden sto opp!) og behov for å gjøre andre ting. Det er en side av saken: det er ikke praktisk gjennomførbart. Men mine virkelig store aha-opplevelser har egentlig vært det at det ikke er så farlig. Underlig nok er får du ikke Instant overvektig og lat unge selv om de får yoghurt med sukker, eller en TV-slave fordi de så TV før de var to år. Jeg har, på nettet selvsagt, blitt kalt barnemishandler fordi jeg har gitt ungene ferdigproduserte middagsglass akkurat i den mellomperioden der de er for store til bare grøt og grønnsaker, og for små til familiens mat. Uttalelsen kom fra en fyr med et ni måneder gammelt barn, som tydeligvis satte hele sin ære i å dyrke grønnsakene og slakte kua selv. Og jeg var omtrent sånn «Hæææ? Har mine sushi- og grønnsakselskende unger noen sinne vært ni måneder? I den grad de har vært det, kan jeg ikke for mitt bare liv huske hva de spiste, men jeg antar at siden de verken er kresne eller sterkt overvektige eller underernærte har det gått bra allikevel». Det føles rett og slett utrolig lite relevant, og sånn er det med mange av bekymringene og kravene til den perfekte mamma/papparollen. Jeg har også fått forskrekkede kommentarer på at vi ikke har regler for mobilbruk. Men hvorfor skulle vi, når bruken ikke er et problem? Jeg tror kanskje at vi i iveren etter å være gode foreldre, noen ganger problematiserer mer enn godt er.

      Enten det, eller så er det som det gamle ordtaket: opp som en bjørn, og ned som en skinnfell 😉 Men jeg tror egentlig ikke det. Det er mer et resultat av at veien blir til mens man går. Det er vel ikke mer mystisk enn det 🙂

      • Jeg tenker veldig likt som deg. Så lenge det ikke er noe problem er det heller ingenting å fikse.

        Ja, fireåringen (og toåringen) elsker film. Men snøbasing trumfer film når som helst, så vi har ikke sånne bleke late sofaslitere av den grunn.

        Jeg lurer på hvorfor man tenker at barn skal ha det så annerledes enn voksne? Jeg klarer fint å lese en dyp bok den ene dagen og se på Kakekrigen dagen etter, liksom. Hadde jeg bare skulle drevet med aktiviteter som var oppbyggelige for sjel og kropp hadde jeg blitt gal til slutt. Eller hvis jeg bare skulle spist snusfornuftig mat.

        Jeg lurer mange ganger på hva som skjedde med å slappe av litt 😛

        • Kanskje evnen til å trekke på skuldrene og anta at «det ordner seg» forsvant på åttitallet en gang?

          Og- misforstå meg rett, det er bra med sunn mat og det er unødvendig å markere ALT med sukker!- jeg har av og til vært fristet til å spørre de mest hysteriske sukkermotstanderne på foreldremøtene om de feirer sin egen bursdag med oppskårne gulrøtter og paprika… 😉

          • Precisely. Agurkstenger med skogsbæryoghurtdip? Sikkert ikke vondt, men det er noe jeg ALDRI har lyst på.

    • Hehe, det har Helle (36) også. Noe sier meg at vi aldri blir helt utlært på dette feltet… 😀

  3. Når Anna var 5-6 år spurte hun meg om hun vææææær så snill kunne få en pastillboks. Nei’et lå på tunga. Klart. Det var jo en helt vanlig og traurig tirsdag (eller onsdag. Åkkesom, det var _midt i uka_ ikke i nææærheten til å ligne på helg) og alle vet som kjent at godteri (det være seg en pastill eller en is på tilbud) skal «kun være i helger». Men….jeg ble sittende å grunne et minutt eller så og spørre meg selv «må man alltids si nei?» og «skal jeg bare bli nei-mamma». Så jeg snudde meg mot Anna og sa «Javisst kan du få en pastillboks». Smilet som bredte seg over fjeset glemmer jeg aldri. «Mamma sa ja!!!!»
    Såååå…..mine prinsipper har også blitt blåst for vinden, lagt i en skuff (og aldri tatt fram igjen) og jeg har tatt meg selv i å bli nærmest litt flau på egne vegne over rigide regler jeg har lagt på meg selv, fordi «slik gjør en god og korrekt mamma når hun oppdrar sine barn».

    I går, når strømmen var bortevekk og vi satt i stue og prata under et pledd med masse stearinlys rundt oss, kom jeg på at det muligens lå en liten pinne-is i frysa. Med hodelykt sto jeg på hodet i frysen og jovisst, nederst i 4 skuff lå en liten pinne-is kjøpt av Isbilen før jul. -Her skal du få en is lille venn.
    Stor lykke!!

    Jeg er evig tilhenger av den gylne middelvei. Ettersom årene har krøpet på har jeg blitt en mye mer rundere-i-kantene-mamma, og de rigide reglene har blitt tatt opp til gjentatte revurderinger 🙂 Jeg tror, uten å skulle være helt bastant i de uttalelsene, – at det er ganske mange mammaer og pappaer som møter seg selv i døra iløpet av årenes løp.

    • Nei, bastante er vi jo ikke lenger, eller hva? 😀

      Men så koselig det hørtes ut med is-spising i stearinlys. I mine øyne er en liten dæsj sukker ved slike anledninger mer enn verdt kosen man får ut av det! Tenker det var en liten kar som var fornøyd da!

      Og «slik gjør en god og korrekt mamma når hun oppdrar sine barn»- der sa du det. Det er den tanken som surrer og går i bakhodet til veldig mange, tror jeg, og før eller siden blir du sittende og tenke hmm, er det egentlig noe poeng i å være superprinsippfast til enhver tid? Er det noe behov for det, eller er det bare regler jeg har snekret i mitt eget hode? Godt det er flere som har samme erfaring, i hvert fall!

  4. Men nå kom jeg jo på noe fireåringen sa:

    Jeg: «Kom da, vi stikker og kjøper en is.
    Han: «Er det lørdag i dag?»
    Jeg: «Nei, det er onsdag.»
    Han: «Jammen vi spiser jo bare is på lørdager?»
    Jeg: «Ja, vanligvis så, men i dag gir vi blaffen i det.»

    Spol fram et par måneder:

    Han: «Mamma, gir vi blaffen i at det er torsdag i dag, tror du?»

    😉

    • Hehe, det er sant. De kan være noen luringer- og det er nok litt forskjell på hvilke barn man uten videre kan lage unntak for, og hvilke det ikke fungerer like bra for… Og min da-seksåring prøvde seg jo, men etter en «Ja, vi spiste is i går selv om det ikke var helg, men vi kan vel ikke spise is HVER dag?», så ga hun seg. Hadde det blitt hubbalubba og mas og grining, ville jeg nok vært mer forsiktig. Men igjen- da er det jo begrunnet i et reelt behov for å være konsekvent, og ikke bare Mamma Er Prinsippfast-ideen.

      I dag blir en utfordrende dag, slik sett. For etter min erfaring er ikke det vanskelige å begrense forbruket av is eller godteri som vi kjøper- men hva gjør du når du har hatt bursdagsfest dagen før og alle ungene VET at det er en halv sjokoladekake igjen? 😀

  5. Tilbaketråkk: Torsdagstanker | enslagsmammablogg.no

  6. Tilbaketråkk: Torsdagstanker | enslagsmammablogg.no

Det er stengt for kommentarer.