Historien om en du kjenner?

 (denne historien er tvilling-posten til dette innlegget. Det har tatt tid å bli ferdig med den, både på grunn av sedvanlig tidsnød men også fordi det var spesielt viktig at det ble akkurat riktig. Jeg håper jeg har klart å skrive ærlig, men med behørig respekt og fintfølelse)

En av de aller siste dagene i desember, da snøfillene falt tungt over byen og julestjernene fremdeles prydet vinduene på gamle Aker sykehus, kom en liten gutt til verden.

Det vil si, liten var han ikke. Han var stor og kraftig, med diger munn som skrek høyt og sugde kraftig. Hender som var baby-små, men likevel lignet klubber i miniatyr. Det var aldri noen som spurte om denne babyen var gutt eller jente- å kle ham i rosa sparkedress hadde ikke gjort noen forskjell, det lyste gutt lang vei.

Han var matglad, nesten glupsk, og i løpet av et drøyt år hadde han vokst seg lang og tjukk der han krabbet rundt i verden med et skjevt glis og smokken på snei. Skalla som en bowlingkule, diger bollekinn, og alltid- alltid!- blid. Han kunne bli lei seg, og kunne bli sint (fryktelig sint. Altfor sint!), men han var aldri sur eller grinete.

Han var stor og kraftig- men forbausende kjapp. Moren hans måtte lære seg en og annen lekse da gutten ble stor nok til å komme seg rundt. Ingen av guttens eldre søsken hadde blitt tatt på fersken i å tygge på dobørsten eller helle ut all risen på gulvet, tømme søppelbøtta eller putte penger inn i dvd-spilleren. Men slike ting kunne gutten gjøre på to sekunder. Han gikk i en barnehage i et langt, smalt bygg, der avdelingene lå på rekke og rad som i et tog-sett. Da gutten var ett år og åtte måneder klarte han å snike seg fra den ene enden av avdelingen til den andre, til tross for at alle avdelingen var skilt fra hverandre med låste dører. Assistenten som hadde jobbet der i 20 år var himmelfallen, hun hadde aldri sett noe lignende.

WP_20150418_041

Han var kjapp, men klossete. Han var stort sett dekket av blåmerker og sår. Barnehagen var lettet fordi mor visste hvordan han var, og mor var lettet fordi barnehagepersonalet visste det samme. Det var ingen anklager eller ubehagelige spørsmål, bare en gjensidig sympati over en herlig, snill, overaktiv liten fyr som ikke hadde snøring på verken bein eller armer og snublet mer enn han gikk.

Det var også denne gutten som puttet erter i nesa. Som tømte søpla utover gulvet og tygget på kaffefilteret. Som i en alder av to og et halvt år fant nøkkelen til soveromsdøra og låste seg inne, mens mor sto desperat på utsiden og hamret på døra. Det var mye han gjorde.

Det var mye han ikke gjorde også. Treårsalderens sjarmerende hodefotinger uteble, gutten hatet å tegne. I motsetning til søsknene, som produserte kilometervis med hodefotinger, og etter hvert  prinsesser og hus og gravemaskin-kunst, var han helt uinteressert. Det samme med perling, eller puslespill, eller andre aktiviteter som stilte krav til motorikk og tålmodighet. Skjedelig, sa han, en treårings forsvar mot nederlagsfølelsen. Han har ikke tålmodighet, sa barnehagepersonalet, og skyndte seg å legge til at han var en empatisk og omsorgsfull liten fyr som det var umulig ikke å elske. Dessuten satt han stille i et kvarter i stad og så i en bok, bare så du vet det (Hurra, tenkte mor. Han har kanskje evnen til å konsentrere seg likevel? Det var en ny tanke, som aldri hadde meldt seg med storesøsknene)

Årene gikk, og så var det plutselig kommet til den dagen det var tid for innskrivning på skolen. En stor dag for alle kommende førsteklassinger, også for vår store-lille venn. Men mor var bekymret. Hun hadde hatt skolemodne unger før, og gutten var ikke der- ikke på noen måte. På den annen side, han var født helt på slutten av året. Det var kanskje ikke så rart at han var umoden? Og vi kommer jo til å følge opp. Han tar dem sikkert igjen etterhvert!

WP_20150418_040

De eneste hodefotingene, fra maleriet «Min familie». Barnehageoppgave fra våren før skolestart.

De troppet opp på innskriving, og gutten viste læreren at han kunne skrive sitt eget navn, med kjempestore, usammenhengende, skjeve bokstaver. Så ble han spurt om hva mamma og pappa het, og han svarte at pappa het «Kristian!», før han lo høyt. Mor ble sittende og stotre, rød i ansiktet, og mumle at det var jo en merkelig spøk å ta akkurat nå, du vet jo godt at pappa ikke heter Kristian? Et spørrende blikk fra læreren ble forsøkt ledd bort, men latteren var ikke spesielt ektefølt. Som så ofte før sa den lille gutten helt feil ting på feil tid. Som om han var litt ute av «sync» med normale, sosiale koder.

Skolestarten ble som mor hadde fryktet. Gutten synte det var moro å gå på skolen, og han ble kjent med mange nye barn. En sosial sommerfugl, alltid smilende og med på leken. Men timene var kjedelig. Han orket ikke følge med. Han satt på stolen (en seier i seg selv, prøvde mor å overbevise seg om. Med flere års erfaring som vikarlærer visste hun utmerket godt at det i mange førsteklasser finnes elever som helst vil sitte under eller oppå pulten. Det kunne vært verre, sa hun- som så mange ganger tidligere. Og senere), men å rekke opp hånden eller konsentrere seg var altfor vanskelig.

Toleransen for slikt er ganske høy i førsteklasse. Men så kom andre klasse, med øvingsbøker i stavskrift og innleveringer i matte. Foreldremøtet gikk som de fleste foreldremøter i småskolen: med høylytt klaging fra fedrene til flinke januarjenter som syntes fremgangen gikk aaaaaltfor tregt, og burde det ikke være litt mer fokus på lekser og læring? En beskjemmet mor som vanligvis har snakketøyet i orden, satt bakerst i klasserommet og tenkte stygge tanker om at det ikke burde være så jævlig vanskelig å stikke ned på Norli og kjøpe noen engelskbøker eller litt ekstrapensum i matematikk, som hun selv hadde gjort med egne skoleflinke barn tidligere.

Det ble flere turer på Norli i denne guttens ærend også. Men ikke for å gi ham flere utfordringer. Mamma kjøpte bøker i stavskrift, bøker om engelsk grammatikk, mattebøker og aktivitetsbøker. Alt sammen i et forsøk på å få inn det han ikke hadde lært i timen. Stavskriftboka de brukte på skolen fikk de utlevert på slutten av skoleåret. Sjokket var stort da boka ble åpnet. Den var nemlig tom, i alle fall på linjene der han skulle ha skrevet bokstaver. Men ellers var boka full nok-av side på side med store, runde, svarte kruseduller.  Han hadde bare gitt opp, det ble for komplisert. Time etter time hadde han sittet og tegnet store kruseduller, uten en eneste kommentar fra læreren. Det var vel godt nok at han satt stille og holdt munn. Mor og far var gjennomgående veldig fornøyd med skolen, og har mye godt å si- men der og da var skuffelsen stor. Hadde han fått lov til å sitte slik i norsktimene? Var det ingen som brydde seg?

WP_20150405_17_32_32_Pro

Femteklassebok.

Elevsamtalene var de samme hvert år. Snill. God. Empatisk, med et stort hjerte for andre. Mye faktakunnskap og godt ordforråd. Men ukonsentrert. Klarer ikke følge med. Snakker for mye. Blander seg i alt. Må gjøre en større innsats. Må prøve å konsentrere seg. Læreren skal prøve å skjerme ham under ukeprøver. Mor skal hjelpe til med lekser (lettere sagt enn gjort, når gutten overhodet ikke ville ha hjelp og reagerte på all slags assistanse med furteleppe og protest).

Mor og far snakket også om det samme. Hver uke, og i perioder hver dag. Hva skal vi gjøre med gutten vår? Hva gjør du med verdens godeste unge, som ikke får til å være som han vil være? Som kan bli rasende over den minste ting og fullstendig miste hodet- og så blir fryktelig lei seg etterpå? Hva gjør du når ting som tannpuss og skifte av undertøy ikke er automatisert etter firehundretusen påminnelser? Det var ikke bare skolearbeidet som var rotete. Det var rotete overalt Ustrukturert, uferdig, halvveis, slurvete. – Jada, jeg skal, sa gutten. Og glemte det i samme sekund.

 

WP_20150415_011

Ikke bare latskap. Faktisk.

– Men han mener jo godt, sa far. – Han prøver jo. Det er bare det at han ikke klarer å gjennomføre. Kanskje det kommer med alderen!

– Og tenk på Thorvald og Karin Stoltenberg, sa mor. – Sånn satt de sikkert og grublet, de også. Hva skal det bli av lille, puslete Jens, han kan jo ikke lese en gang, sa de sikkert. Kanskje vi også sitter og ler av dette om mange år. Det går seg nok til med tiden. Han er jo en god gutt.

Det var mange som mente mye. I kretsen rundt familien var det flere som hevet øyenbrynene og mumlet ting som «Jaja, det er jo en fordel å være litt konsekvent, da!», når guttungen dinglet fra taklampa eller slo seg høylytt vrang for tjuende gang. Så kom den dagen da en venninne skulle passe de tre barna en kveld, og mor kom tilbake til en spillvåken gutt og en utslitt barnevakt som umiddelbart utbrøt:

– Jeg har prøvd ALT! Men han hører jo ikke etter!

Nei, det er nettopp det.

Mor og far diskuterte, snakket, snakket og diskuterte. Med hverandre, med andre, med gutten, med læreren. De rev seg i håret, dunket hodet i veggen, fylt av kjærlighet for den lille tassen men drevet til vannvidd av hans stadige, ubevisste forsøk på å sabotere for seg selv, og hans manglende forståelse for konsekvenser. En gutt med mange talenter, men helt uten evne til å gjøre noe ut av dem. En sosial og populær gutt, men som fort kunne havne i konflikter og kunne være altfor lett å lede. En gutt som snakket først og tenkte etterpå, i altfor mange situasjoner.

I de mørkeste øyeblikkene hadde de en skummel fremtidsvisjon: Et bilde av en ung mann i en møkkete hybel fylt av pizzaesker, der han satt og spilte data både natt og dag med et stadig større studielån og ikke kunne forstå hvorfor han til stadighet strøk på eksamen. Han må lære seg konsekvenser! Han må skjønne at han ikke alltid kan velge det som er gøy! Hvordan, hvordan, hvordan skal vi få ham til å forstå?? Samtidig var de livredde for å kjefte gutten i hjel. De så så altfor tydelig at han på ethvert tenkelig tidspunkt fikk tre ganger så mye korreksjoner og negativ feedback som det søsknene fikk. Med tiden ble de svært gode på å velge sine kamper. Likevel var det alltid en nagende følelse av tvil, følelsen av å måtte velge mellom pest eller kolera: å overse dårlig oppførsel er ikke et alternativ. Men det var heller ikke noe alternativ å plukke, mase og kritisere alt han gjorde. Uansett hva de gjorde, ble det feil.

I mellomtiden nærmet ungdomsskolen seg med stormskritt. Med karakterer, prøver og krav. I over ti år hadde mor og far prøvd å fikse ting på egenhånd, sammen med lærer. For han var jo bare umoden? Han var jo ikke slem. Det var aldri han som satte på brannalarmen, eller rev beina av fluer, eller skylte lua til Petter ned i do. Men når sant skal sies gjorde han ikke så mye bra heller, i alle fall ikke når det gjaldt skolearbeid. Eller husarbeid. Eller alle andre former for arbeid som ikke var kun lystbetont. Og så hodeløst sint han kunne bli når verden gikk ham i mot og engelskleksene ikke var gjort på to minutter!

Er dette normalt? Eller er det utenfor normalområdet?

En dag, etter enda en spektakulært utagerende scene, var det nok.  – Jeg ber om en utredning, sa mor, og ringte læreren for å be om et møte. PPT var ikke nødvendig, til det var han «for flink» i følge skolen, men BUP kunne være et mulig startsted.

Fem måneder, et hav av skjemaer, mange samtaler og uendelig med testing senere, kom konklusjonen: klassisk ADHD. En gutt med IQ over 85-percentilen, men som likevel presterte under gjennomsnittet på grunn av dårlig arbeidsminne. En gutt som ikke klarte å kontrollere impulsene, fordi hjernesignalene rett og slett ikke går veien via frontallappene, slik de skal. Alle bekymringer, alle vanskeligheter, alle merkelige episoder hadde plutselig en logisk forklaring. For mor og far var dette uendelig vondt å høre, og allikevel en lettelse. Diagnosen er en dom som kaster skygger over resten av livet, men der det er kunnskap finnes det hjelp. Og det var ikke hans skyld.

For gutten selv var nok dette det aller viktigste. Det var ikke hans skyld. For han var ikke dum, gutten. Tvert imot. Han så altfor tydelig at han falt igjennom, han så at han aldri klarte å gjennomføre, og han angret umiddelbart på alle raseriutbrudd- men han klarte ikke å ta seg sammen. Nå visste han hvorfor. Det var en kjempelettelse, bare det.

*************************

Det er mange som snakker lett nedlatende om «motediagnosen» ADHD. Skal vi medisinere alle som er litt utenom normalen også, liksom, er ikke dette egentlig bare et tegn på at foreldre ikke gidder å oppdra ungene sine skikkelig? Jeg kunne ikke være mer uenig. For oss- og for sønnen vår, ikke minst- har det å få en forklaring på hvorfor han er annerledes vært uendelig verdifullt. Ting løser seg ikke magisk ved hjelp av medisinering, men nå har han en sjanse til å jobbe med problemene. Det hadde han ikke før. Som så mange med AHDH var han konstant overveldet av både indre og ytre hendelser, han klarte ikke sondre og han hadde ikke sjans i havet til å konsentrere seg når noe var kjedelig eller vanskelig. Vår moderate medisinering har gjort ham til mer av seg selv, ikke mindre. Og hadde han ikke hatt ADHD, ville medisinene vært virkningsløse. Det er snakk om en kjemisk ubalanse i hjernen, ikke en litt vilter guttunge som ikke gjør akkurat som læreren sier. Antallet diagnostiserte har for øvrig også holdt seg stabilt de siste 20 årene, på rundt 3%. Den «voldsomme økningen» finnes ikke. Antagagelig er det ikke mange flere med ADHD nå, det var bare færre som fikk diagnosen før- med de triste konsekvenser det kan ha hatt for mange.

Jeg er i alle fall utrolig takknemlig for at han fikk diagnosen, og fikk hjelp. Og selv om vi ventet lenge (denne historien er i så måte en håndsrekning til alle de som lurer, tenker, grubler og vurderer: søk hjelp! Det er ikke farlig), ventet vi forhåpentligvis ikke for lenge. Det er fremdeles tid til å hente seg inn, og nå jobber han bra på skolen og ellers. Den lille, tjukke babyen som krabbet rundt med smokken dinglende ut av munnviken, har blitt til en stor flott gutt som har alle muligheter videre i livet.

For vår del var det ADHD. For andre er det noe annet. Men en ting er sikkert: ting er ikke alltid slik de ser ut ved første øyekast. Bak jenta som sitter som en mark på stolen og har øyne i tusen retninger, og bak gutten som ikke takler rutinebrudd og blir uforholdsmessig oppbragt over små endringer, kan det finnes noe annet enn «håpløs, uoppdragen og umulig».

WP_20150417_001

Og mor og far vil alltid være litt ekstra stolte. For vi vet at hver eneste seier har kostet litt mer. Kanskje for oss, men aller mest for vår gode, snille, surrete sønn.

12 tanker om “Historien om en du kjenner?

  1. En stor klem til dere og til den flotte unge gutten! For et rørende innlegg, og jeg sier det igjen: For en flott familie dere er. Tenk på all kjærligheten, viljen og arbeidet dere legger ned. Og hurra for å ikke stikke hodet i sanden (selv om jeg forstår det må være fristende på et vis, når man som forelder så inderlig ønsker at ungene skal være gjennomsnitts eller til og med over…), men innse at man kan trenge hjelp i blant selv om man er aldri så ressurssterk.

    Jeg heier på dere og gutten. Det skal bli spennende å se hva han får brukt den store drivkraften sin til 🙂

  2. Nydelig skrevet! <3 Det lyser kjærlighet av hele innlegget og det er godt å vite at det er hjelp å få når man kommer til det punktet at man ber om den. Jeg er sikker på at han kommer langt gutten deres!

  3. Fint og utrolig rørende innlegg. Tårer i øya her. Mye der er gjenkjennelig, men samtidig er vi ikke helt der. Altså her er det ingen adhd og ingen utrangering på det nivået du beskriver; bare uendelig mye vilje og samtidig en stor frykt for å mislykkes.
    Han er heldig som har dere som foreldre som kjempet for han og selv om en diagnose er vond så er det vel også en lettelse. Ting har en forklaring og det er ikke deres eller hans feil at han er slik

  4. Et fint og rørende innlegg. Han er heldig som har foreldre som tar han på alvor og kjemper for han. Jeg tenker en diagnose kan være fint å få for å kunne hjelpe han best mulig fremover, og en «vanlig» diagnose gjør at hjelpeapparatet er relativt lett tilgjengelig.

  5. Flott skrevet, og ikke minst beskrevet! Det kan umulig være lett å nå det punktet hvor man innser at man trenger hjelp uten fra, men så utrolig bra at dere gjorde det, og fikk hjelp! Stor klem til dere, som er de beste foreldrene barna deres kan ha!

  6. Kjente jeg ble helt varm om hjertet da jeg leste. For oss som ikke kjenner noen med ADHD er det lett å bare se en diagnose, ikke barnet bak som har så uendelig mange gode egenskaper men som sliter på enkelte områder. Dere har en flott gutt, og han har en familie som gjør at han vet at han alltid vil få støtte og oppbacking.

  7. Takk for flott og rørende lesning! Her var det mye å kjenne seg igjen i, selv om gutten vår sliter med litt andre ting enn deres. Likevel; å gå den lange veien mot en diagnose er tøft, men samtidig godt. Det er bra å få en forklaring, og riktig hjelp! Han er heldig som har så fine foreldre. <3

  8. Jeg møter ofte foreldre til ADHD-barn i jobben. Etter de er ferdig med hele diagnostiseringsmølla. Altså når de er over på medisineringsdelen. Og én ting jeg vet, det er at foreldre til barn med ADHD, og ikke minst barna selv med ADHD, er akkurat like forskjellige som alle andre foreldre og barn.

    Det finnes sløve foreldre til barn både med og uten ADHD og det finnes supre foreldre til barn både med og uten ADHD. Og det gjelder vel nesten alle andre diagnoser også.

    Og etter hva jeg leser her, så har denne gutten en fantastisk familie og foreldre som gir den ekstra oppfølgingen når det trengs, og behandles likt som søsken når det trengs.

    Takk for at du delte historien, oppriktig rørende å lese!

  9. Tusen, tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger! Det varmet godt, særlig etter akkurat denne posten- som jeg som sagt var litt usikker på i utgangspunktet. Men det er jo en del av vår hverdag, det også, og noe som sikkert mange kan kjenne seg igjen i, enten med barn i familien eller via jobb/skole/omgangskrets. Og selv om jeg tror det er kjempeviktig at det ikke blir et tema til alle tider og i alle situasjoner, så er det heller ikke noe som trenger å gjemmes bort. Det er ikke- eller bør ikke være- en skam å slite mer verken ADHD eller andre diagnoser/tilstander.

    Og nettopp dette med en diagnose har nok også forklart mye for omgivelsene. For meg som mamma var det første sjokket hvor annerledes den lille tassen var. Vi liker jo å tro at vi har ganske stor påvirkningskraft når det gjelder våre barn, men min erfaring er at ungene har vært «som de har vært» omtrent fra starten av. Det slutter aldri å forbause meg 😉 Selvsagt kan vi som foreldre fremelske eller dempe sider ved barnas væremåte, tankegang og oppførsel, men det er begrenset hvor mye man kan endre. Spesielt når det ligger en hjerneforstyrrelse til grunn, selvfølgelig, men ellers også. Og siden en del sider ved ADHD-oppførselen til forveksling kan minne om barn som har vokst opp uten grenser eller korreksjon, blir gjerne blikkene ekstra lange og rystingen på hodet det samme. – Jøss, de har jo ikke styring på guttungen, jo! har sikkert noen tenkt, og selv om jeg egentlig gir langt beng i hva Per, Pål og Espen måtte mene om meg og mine barn, har det hendt at jeg er veldig glad for at den utfordrende ungen vår ikke var vår første…

    Ting løser seg som sagt ikke på magisk vis, og han/vi har fortsatt mye å jobbe med. Men tidligere var det «å jobbe med noe» et nesten umulig prosjekt. Nå har vi muligheten. Men det er klart at når årene har gått har det festet seg mønstre som krever litt å komme ut av. Vi jobber fremdeles mye med konsekvenser, impulsivitet og ikke minst kunsten å tenke langsiktig og ofre litt for å få det bedre på sikt. Slik sett burde vi nok ha bedt om hjelp tidligere, men vi- og ikke minst alle andre- var så sikre på at han bare var en litt ekstra vilter liten fyr, og «det kom til å ordne seg» (vi fikk faktisk en del tvilende og negative reaksjoner på utreningen hans. Næsj, han kan da ikke ha ADHD, liksom. Ganske utrolig, men det sier jo litt om hvor nær normalområdet han tross alt var).

    Men vilje har han! Og empati og omsorg i bøtter og spann, og ingen kan være så entusiastisk som vår lille venn! Takk for alle gode ønsker for fremtiden. Det blir spennende å se hvor den bærer hen. Akkurat nå endrer planene seg daglig, fra fotballspiller til dinosaurforsker til musiker til gal professor. Men akkurat DET er nok veldig normalt for en gutt på hans alder! Og tiden vil vise 🙂

    Tusen takk igjen, alle sammen!

  10. Tilbaketråkk: Torsdagstanker | enslagsmammablogg.no

  11. Dette innlegget varma mitt hjerta! Eg kjenner meg igjen i det du skriv på alle måtar. Eg har sjølv gått gjennom alt du beskriv med din gutt! Stå på!
    Stor klem frå stolt mamma til verdens flottaste 12 årige gutt med ADHD

    • Hei, og for en veldig hyggelig tilbakemelding! Det er så fint når andre kan kjenne seg igjen, da får jeg en opplevelse av å ikke være helt på jordet- eventuelt alene om- disse opplevelsene og tankene. Men i og med at det er snakk om samme diagnose er det kanskje ikke så rart at det finnes likheter? Selv om det finnes individuelle variasjoner er det nok mange fellestrekk også.

      Noen flotte barn er det i alle fall, men veien fram til erkjennelsen av at noen utfordringer kan bli i største laget (både for omgivelsene, men ikke minst for barnet selv) kan være forferdelig tung. Jeg er sikker på at 12-åringen din er en super gutt, og håper vi begge to får mange fine år med gutta våre framover! 🙂 Og igjen, tusen takk for fine ord!

Det er stengt for kommentarer.