Flinke barn = flinke foreldre?

– Så flotte barn dere har, de er jo fantastisk flinke. Dere har jammen gjort en god jobb, altså!

Et kompliment? Det er helt sikkert ment som et, og jeg tar det for all del som noe positivt. Å skulle vri på det til at det er galt å si hyggelige og pene ting, blir i overkant surmaga. Det er ikke nødvendig å overanalysere alt, særlig ikke komplimenter som kun er hyggelig ment.

WP_20150111_013

Flink storesøster hjelper lillesøster med fløyteleksa. Helt på eget initiativ.

WP_20140317_001

… og øver, selv med diverse distraksjoner.

Likevel, jeg er ikke helt enig i utsagnet. Som jeg for øvrig har hørt i mange varianter opp igjennom årene, siden jeg er velsignet med barn som høster komplimenter slik vi andre plukker blåbær om høsten.

Jeg har noen store barn av den typen der. Skoleflinke, gjør lekser uten mas, hanker inn toppkarakterer på løpende bånd. De har varierte interesser og ender som regel blant de beste uansett hvilket område de prøver seg på. De er høflige og veloppdragne og har hittil vist påfallende lite interesse for sånt som får kaldsvetten til å bryte fram hos mor og far, som festing, alkohol, røyking og kjærester (vel, det siste er absolutt ikke noe jeg bare ville møtt med skepsis, altså. Jeg gleder meg jo nesten litt til de kommer hjem med sine første kjærester. Det er en del av ungdomstiden, det også, og så lenge det ikke går altfor fort i svingene med planer om å flytte sammen i løpet av to måneder er det jo ganske søtt, egentlig. På den annen side er det jo visse bekymringer man slipper unna også, så hvis de selv ønsker å vente med slikt fram til slutten av tenårene kan jeg ikke akkurat klage på det).

Så altså, jeg får fine ord i hytt og pine. Fra lærere og foreldre til kamerater, fra kolleger og bekjente. Og det er hyggelig. Men når det knyttes opp mot at jeg er en flink forelder, blir utsagnet misvisende, og i enkelte tilfeller direkte galt.

For saken er jo følgende: det er overhodet ingen utfordring å oppdra enkle unger. Jeg husker jeg leste et intervju av Jo Nesbø der han omtalte datteren sin slik: «Hun er så snill og grei, hun har praktisk talt oppdratt seg selv.» – Bingo, Jo, tenkte jeg, – det er akkurat sånn det er!

WP_20150313_002

Flink storebror tar en pause i pianospillingen for å leke med småsøsken. Stort sett tålmodig og grei, selv når det ikke passer helt.

WP_20150304_046

… lager mat, nesten helt på eget initiativ…

WP_20131231_001

… og trener, egentrener og trener litt mer. Passer på treningsplaner, tider, og utstyr helt på egenhånd.

Får du utdelt en Snill&Grei A/S-unge i dette livets lotteri, er det eneste du må sørge for som forelder å ikke ødelegge ham eller henne med altfor vinglete, streng, lite streng eller giddaløs oppdragelse. Men noe mer skal strengt tatt ikke til. Enhver oppegående voksenperson med et minimum av sunt vett er i stand til å oppdra en enkel unge. Det er det letteste i verden. Det blir en positiv sirkel, der en trygg og glad unge får positive tilbakemeldinger fra hele verden og blomstrer videre, og der mor og far kan slappe av i forvissning om at både de og barnet holder mål etter samfunnets standarder.

Mine barn er på ingen måte enesteående, det finnes massevis av enkle unger. Kanskje de fleste faller i den kategorien, mer eller mindre. Ungdommen av i dag er snillere enn på lenge, slås det opp i aviser og nyheter, og det tror jeg så gjerne. Jeg ser det jo også på ungenes venner, det er lite opposisjon og tøying av grenser. Og lite klaging når vi voksne samles. Et lite pip om at Fredrik er sløv til å rydde rommet eller Mia ikke er så innmari glad i lekser må sies å tilhøre normalen, det også. Hvis tenåringene er 100% englebarn vil jeg nesten mistenke at det er noe muffens!

Dermed kan vi slå fast at man slett ikke trenger å være spesielt flink for å oppdra de flinke, selvdrevne barna som tar ansvar og ordner seg selv. En del jobb er det jo, det hører med, men så veldig stor innsats for å dyrke frem flinkheten kreves ikke. Det rusler og går av seg selv. Men selv om slike komplimenter er en smule misvisende, så er det da ikke så farlig?

Nei, ikke egentlig. Problemet oppstår først når noen hevder- eller bare tenker- på motsatsen til utsagnet. For hvis flinke foreldre får flinke barn, er mindre flinke barn et resultat av dårlige foreldre.

Og da steiler jeg. For rett nok kan man gjøre mye rart med en unge hvis man konsekvent begår feil på feil på feil som forelder, helt klart. Da snakker jeg selvsagt ikke om småfeil av den typen vi alle begår iblant, men langvarig dårlig påvirkning- enten ved å være altfor autoritær, eller ikke ha grenser i det hele tatt, eller altfor utydelige grenser. Ved å gi fullstendig F og la ungene seile sin egen sjø, eller curle altfor mye og oppdra oppblåste egoer som ikke tåler en eneste liten hump i veien uten å knekke sammen. For all del, det er mye rart foreldre kan gjøre mot ungene sine, som kan gjøre det vanskelig for barna senere.

Men- og dette er noe jeg har lært av egen erfaring- det er også mye, mye vanskeligere å oppdra et barn som ikke er av den lette sorten. En gang for lenge siden svinset også jeg rundt i den villfarelsen at ville William og masete Muhammed bare manglet oppdragelse hjemmefra, ellers ville de jo ikke oppført seg slik, eller hur? Er jo bare å sette litt grenser, dah, og være litt konsekvent? Hallo jens, hvor vanskelig kan det være lissom?

Hadde det ikke vært for at jeg selv hadde fått prøvd meg på et over gjennomsnittet krevende barn, kunne jeg gått rundt og solt meg i glansen over superungene mine ennå. Det vil si, det er jo mulig jeg hadde vokst meg klokere jeg også, men jeg skal ikke være for sikker på det 😉 Og min småvanskelige unge- mer krevende enn normalen, men langt unna det mange andre sliter med- har gjort meg til et langt mer tolerant menneske, og det er en gave jeg er evig takknemlig for.

Så når jeg får et slikt Åååå, så flink du er-kompliment, så svarer jeg som sant er: de er gode unger, og jeg er grisestolt. Misforstå meg rett, dette er ikke et forsøk på å vekke Janteloven til live. Klart det er gøy med flinke barn, og man skal ha lov til å være stolt. Men spesielt flink er i alle fall ikke jeg. Jeg har rett og slett hatt flaks. For det er det det er snakk om- ren, skjær flaks. Jeg har ikke gjort noe annet for å fortjene de «flinke» barna mine annet enn å ikke være helt på bærtur som forelder. Men jeg smiler, og takker, og passer selvsagt også på å rose andres flinke barn, om enn kanskje ikke med akkurat den ordlyden.

Men den store beundringen sparer jeg til de som har langt større utfordringer enn hva jeg selv har. Foreldrene til rabagastene. Bråkmakerne. De over-engstelige ungene, de vanskelige ungene, eller de ungene som er vanskelige å like. Barn som av tusen forskjellige årsaker får mødre og fedre til å gråte sine modige tårer og rive seg i håret når telefon nummer 136 fra skolen kommer. De som er fra seg av bekymring for hva fremtiden kan bringe og hvordan det kommer til å gå med barna, som de tross alt er så inderlig glad i. Ingen har vel beskrevet dette så vakkert og sårt som Halldis Moren Vesaas’ «Voggesong for ein bytting«. Du får det barnet du får, og sånn er det med den saken. Så enkelt, og så brutalt.

Alle foreldre er hverdagshelter. Og selv «flinke» barn krever sitt, av nattevåk og kjøring og henting og leksehjelp- det er ikke noe hvilehjem å ha ansvar for små mennesker, uansett. Men noen barn krever langt mer. Og selv om foreldrene da også gir langt mer, og står på langt mer, synes det kanskje mindre.

Og urettferdig nok er det gjerne de foreldrene som strever mest, som får de skjeveste blikkene og tiskingen i garderoben på toppen av det hele. Det er fryktelig lett å forhåndsdømme, og jeg har nok gjort meg skyldig i det mer enn en gang selv også. Men jeg prøver å holde den tanken at det er mye vi ikke vet. Flinke barn betyr ikke nødvendigvis superdyktige foreldre. Vanskelige barn betyr ikke nødvendigvis superdyktige foreldre, det heller. Men seige foreldre? Tøffe foreldre? Foreldre som kanskje har lyst til å legge seg ned og grine, men ikke har det som alternativ?  Oh yes. Foreldre som har mer enn nok av bekymringer uten at vi andre skal legge stein til byrden ved å sette opp et simplistisk regnestykke som gjør at vi selv kommer best ut av det.

I bunn og grunn gjør vel 95% av foreldrene i landet en utmerket jobb. Ikke perfekt, for det glipper vel hos de fleste fra tid til annen. Men vi legger ned den innsatsen vi kan og enda litt, og så varierer resultatet med de kortene vi har fått utdelt. Alle vi som har fått flinke unger, bør være glade, stolte og lykkelige over det- men samtidig også ha i mente at en god del av det er takket være omstendigheter utenfor vår kontroll. Og kanskje se med litt mildere øyne på de ungene som ikke oppfører seg fullt så flinkt- for det kan ligge mye bak som vi ikke vet om.

Og ingen av oss velger de kortene vi får utdelt. Med stolte mammahjerter og svulmende pappafølelser får vi de ungene vi får, under de livsbetingelsene vi har og må innrette oss etter det. Det har vi i alle fall til felles, alle sammen.

 

WP_20150220_002Denne lesetreningen kostet meg et spørsmål og to minutter av min tid. Det skal jeg være fryktelig takknemlig for. 

 

10 tanker om “Flinke barn = flinke foreldre?

  1. Flott post.

    Nå er jo som kjent ikke barna mine så store, så jeg har foreløpig bare hypoteser å komme med. Men jeg synes det virker som om (de fleste?) barn har gode intensjoner og at de også kan suge til seg mye kunnskap nærmest på egenhånd. Mine barn kan – selv om de er små – en hel masse jeg ikke har lært dem, de har interesser som jeg ikke har lært dem, de er som kunnskapstørste små svamper uten at jeg føler jeg kan ta noe som helst av æren for akkurat det.

    Men det handler jo om å følge dem opp og tilrettelegge, selvsagt. Dine barn ville ikke blitt flinke i idrett om du ikke hadde meldt dem på og kjørt dem dit. Og mitt barn ville visst mindre om dinosaurer om han ikke hadde blitt tatt med på museum og bibliotek. Så den biten kan man jo ta litt ære for, selvfølgelig. Selv synes jeg ikke akkurat det er noen jobb foreløpig, mest moro.

    Og du har så innmari rett i det du skriver om foreldre med mer krevende barn. Man skal passe seg for å ikke sende noen stygge blikk når man ikke kjenner sannheten. Selv er jeg så fan av å være en hyggelig foreldrekollega, for jeg har satt så pris på det de gangene en annen forelder har gitt meg en klapp på skulderen (selv om det ikke har dreid seg om noe mer dramatisk enn en treåring i trassalderen, liggende sprellende på et fortau en regnfull morgen i november). Så jeg har et forsett om det, å være hyggelig mot de andre foreldrene og barna der ute, kanskje særlig de som ser ut som om de strever akkurat da. For som deg er jeg overbevist om at de fleste av oss bare gjør sitt beste 🙂

    • «En hyggelig foreldrekollega»- for et flott uttrykk! Det skal jeg ta med meg videre, for det er jo det vi er alle sammen- kolleger i samme bransje, med mye av de samme gledene- og utfordringene. Og så er det noen som har fått en større jobb enn andre, av forskjellige årsaker. Men mye er jo felles uansett.

      Jeg tror nok en av grunnene til at dette med «flinkheten» står for meg som så urettferdig, er det at de største ungene begynner å nærme seg voksen alder, og jeg har med hånden på hjertet nesten ikke gjort annet enn å lene meg tilbake og se at de vokser. De tar ting lett og skjønner ting av seg selv. Selvsagt har vi trådd til med litt veiledning hist og pist, men det er jammen ikke mye. Du har mye å glede deg til der, for det er så rart og vidunderlig å se at de vokser seg store og fornuftige og etisk bevisste- i tilfellet med mine to eldste nesten uten at jeg har løftet en finger. Vi prater jo litt om nyheter, ting som skjer i klassen, i samfunnet og slikt, men de har dyrket fram sine egne standpunkter og hjertesaker helt av seg selv. Nå er de snart voksne, og med mindre ett eller annet skulle snu tilværelsen opp ned tenker jeg at de bare rusler inn i voksenlivet uten noe videre om og men. Mor er nesten litt overflødig, haha. Og Som mannen min kommenterte her om dagen, er vi strengt tatt tre voksne i huset allerede. Det er rart, og fint- og jeg synes virkelig vi har hatt flaks som har hatt så utrolig få bekymringer når det gjelder våre to tenåringer. Måtte det vare (og bank i bordet!) 😉

      Men det er klart, litt jobb er det alltids- men som deg synes jeg slike tilretteleggingsting er mest moro (vel, kanskje ikke søndag morgen klokka halv sju, men sånn ellers). Det blir jo gjerne til at det ungene er interessert i, blir interessant for en selv også. Og ikke minst seiler jo alternativet opp som et stadig dårligere ett, etter hvert som barna får mer og mer sansen for diverse skjermer og duppeditter… :-/

      Bottom line: stående applaus og jubel til alle som gjør så godt de kan. Og det er heldigvis de aller fleste 🙂

  2. Bra post.
    Og det er så enkelt og dømme andre. Både når det gjelder unger men også andre ting.
    (Be kind, because everone is fighting a battel you dont know anything about… er det vel noe som heter )
    På jobb i bhg ser jeg jo mye av dette i alle varianter. Flinke unger med flinke foreldre. Flinke unger med mer slappe foreldre. Krevende unger med flinke foreldre og dessverre også noen krevende barn der foreldrene ser ut til å gi f).

    Jeg har jo litt av hvert i mine barn. Men en ting skal mellomste ha. Staere unge skal man lete lenge etter. (Hilsen bhgen). Men dette kan vel brukes både positivt og negativt. Man må bare veilede henne på rett vei og passe på å være et hakk foran hele tiden

    • Og flinke foreldre bør vel kanskje stå med » » .
      Eller skal man kalle det oppegående foreldre, engasjerte foreldre eller noe sånt noe. Noen viser jo betydelig mer interesse i ungenes liv enn andre.

      Og så har vi jo alle oss normale, gjennomsnittlige forelder som ender opp med flinke barn, mer gjennomsnittlige barn eller kanskje krevende barn. For det er jo som du sier,,, vi velger jo ikke barna våre selv

      • Nemlig… vi får de ungene vi får, vi velger ikke. Og det samme gjelder jo barna, egentlig- de er utlevert til oss foreldre på godt og vondt. Forhåpentligvis mest godt!

        Engasjerte foreldre, eller aktive foreldre, eller noe sånt, høres veldig mye bedre ut ja 🙂 Det er akkurat det «flink»-ordet jeg reagerer på, som om det var en slags prestasjon som man bare skal sitte der og ta æren for, på litt sviktende grunnlag. «Dere er jammen flinke» er helt sikkert godt ment, men med tanke på hvor lat jeg har kunnet være med de som nå er tenåringer føles det nesten litt flaut. Jeg har jo vært mye «flinkere» med den lille fyren som ikke er like eksemplarisk i alle sammenhenger, men det synes jo ikke like godt… 😉

    • Ja, i barnehagen ser dere nok alle varianter… og det er nok ikke til å stikke under en stol at det finnes foreldre som tar i overkant lett på oppgaven. Kanskje av forståelige grunner, men det kan likevel få triste konsekvenser. Kanskje særlig når barnet er av den mer krevende sorten. Krevende barn krever jo nettopp mer.

      Men de fleste står jo på, og gjør så godt de kan med de forutsetningene de har. Heldigvis.

      Måtte le litt av din sta mellomste unge… det kan være slitsomt med barn av den superbestemte typen! *nikker gjenkjennende* 😉 Men det er som du sier, stahet er jo ikke en dårlig egenskap i seg selv. Tenk hva hun kan få til, når hun bare bestemmer seg for det! Med litt veiledning fra dere kan det bli en riktig så god egenskap å ha i sekken, når hun etter hvert møter utfordringer framover 🙂

      • Også blir det jo spennende å se hva denne stae mellomste mener om skolen til høsten. For det hun fikk i stahet fikk hun nemlig ikke i tålmodighet og legg da til et til tider voldsomt temperament. At hun da i tilegg valgte å komme i desember fremfor langt uti januar gjør jo det hele litt ekstra gøyalt. Men hun er jo heldigvis en smart liten unge så det går nok bra. Selv om jeg nok frykter noen telefoner fra en oppgitt lærer. Det derimot har jo aldri kommet på eldste. Hun trur at lærerns ord= loven. Måtte det forsette slik

  3. Så fint innlegg, og veldig rørende. Kjenner meg veldig igjen, som forelder til en gutt som strever med litt ekstra ting. Det er lett å dømme, mye bunner nok i uvitenhet og raske konklusjoner. Vår gutt er flink han også, men krever litt mer, og det er helt greit. Han er bra som han er!

    • Det er jeg helt sikker på at han er, Ina! 🙂

      Og da kan det være litt ekstra sårt når noen hopper til raske konklusjoner uten å egentlig vite hva som ligger bak. De barna som strever, gjør jo ofte en mye større innsats for ting også, og jeg synes det er trist hvis det bare er «den ytre» flinkheten som måles, og ikke helheten.

      Jeg er veldig glad for at innlegget traff en tone hos deg også, som vet litt hva det går i. Det er egentlig bare første delen av et «tvilling-innlegg», der det neste kommer til å være litt mer spesifikt i forhold til hva vi jobber med her hjemme. Jeg var lenge i tvil om jeg skulle tørre å skrive om det, siden det føles hakket mer utleverende enn bollebaking og turer til Ekeberg. Men skarreværra blogg, så skarreværra blogg. Det er ikke om å gjøre å brette ut mest mulig, men jeg vil heller ikke binde meg selv til å bare presentere ufarlig hverdagspjatt. Jeg tenker at så lenge jeg har en viss takt og tone på plass, og skriver med respekt og uten for mange detaljer, så er det innafor. Eventuelt får jeg kjøre tenåringstesten min på innleggene, det funker jo alltid 😉

      Kos deg med alle de flotte barna dine! 🙂

  4. Tilbaketråkk: Historien om en du kjenner? | enslagsmammablogg.no

Det er stengt for kommentarer.