Torsdagstanker

  • Utenfor vinduet:

WP_20150423_001

De aller første kirsebærblomstene har kommet! Om noen dager står treet i full flor- da gjelder det å nyte synet den korte stunden det varer. Den siste uka har det nesten vært sommertemperaturer. Knoppene spretter om kapp, fuglene kvitrer, ekornene slåss om de beste trærne. Barna kaster vinterjakkene og de tjukke skoene og fyker omkring i shorts og t-skjorte. Den blomstrende vår-eksplosjonen, full av kraft og liv, står i sterk kontrast til hvordan jeg føler meg akkurat nå. Men vakkert er det.

  • Tanker om uka som gikk:

– Jeg må nesten si noe om det, siden vi har hatt en uke som har satt sitt preg på… alt, egentlig. Stort sett er det jo slik at ukene ruller og går, med små oppturer og nedturer, noen uker med flere utfordringer enn andre, men alt i alt er det sjelden de store forskjellene. Livet farer forbi, med små endringer underveis- men stort sett i det samme sporet. Ikke denne uka. Jeg beklager blant annet at de flotte kommentarene til dette innlegget fikk stå ubesvart en stund, og så ble besvart en bloc. Tirsdagens innlegg, som var mer eller mindre ferdig, ble ikke lagt ut i det hele tatt, det får vente til en annen passende anledning. Det har rett og slett vært en forferdelig tung uke, både fysisk (ikke minst fysisk! Begrepet «sliten» får et nytt innhold når en liten tur opp trappa blir nesten uoverkommelig) og mentalt. Det har skjedd ting her som jeg helst skulle vært foruten. Hvis noen synes dette er kryptisk, beklager jeg det, og jeg er fullt klar over at det minner om slike irriterende Facebookstatuser som går «Hurra! Endelig går det min vei!» eller «Kjempeskuffa. Livet er pyton»- uten å gå nærmere inn på hva det gjelder. DEt lukter litt dramaqueen, men det er virkelig ikke meningen. Beklager at det blir enda en halvkvedet vise, men det må nesten med for å forklare hvorfor ukas tanker er som de er. Og når jeg (forhåpentligvis!) sitter i fred og ro på hotellbalkongen og ser sola synke ned i Middelhavet, skal jeg samle tankene og få ting med på papiret skjermen. Men jeg trenger litt tid.

Hellas-turen, ja. Det spøkte for den tidligere i uka, og helt sikker på at vi drar kan jeg ikke være før lørdag kveld. Å dra på tur når man er slapp og sliten er nå en ting, men å risikere sykdom og drama- i utlandet, med to små barn på slep- er bare dumdristig. Er jeg i det minste tvil når det nærmer seg avreise, blir vi hjemme. Men ellers? Nei søren heller, til Hellas skal jeg, om jeg så må krabbe dit. Ungene kommer til å kose seg med sol, vann og sand, og mor sjøl vil definitivt ha godt av et sceneskifte og noen rolige kvelder for seg selv.

 

  • Ser på:

– Min manns ørten designforslag til bloggen. Ja, jeg har fått en digital facelift! Hva synes dere? Den gamle versjonen hadde en fordel: den hadde en veldig pen mobilversjon. Men på pc likte jeg designet dårlig. Det var så firkantet og «hardt», og ikke likte jeg den smale lesebredden (den kunne godt ha vært enda bredere nå), de små bildene og at menyen var plassert på venstresiden. Den nye versjonen er kanskje litt kjedeligere (fryktelig kjedelig, i følge min eldste datter. Det ble visst marginalt bedre da jeg la inn en lys lilla kant-farge, men bare litt!), men heller kjedelig enn overveldende, spør du meg. Så dette ble resultatet etter at mannen min satt en kveld og lekte seg rundt. Neste prosjekt er å legge inn en «følge-knapp» (by popular demand, så det så! Riktignok er det min stemor som har etterspurt den, men den er altså savnet av minst en person 😀 ) og en «facebook-knapp». Så har han noe å pusle med når mor og de små forsvinner ut av huset til uka.

– Første runde i cup’en. Vålerenga vant 8-0 mot Lokomotiv Oslo, og lignende resultater var det vel landet rundt. Men jeg synes det er litt sjarmis med de innledende rundene også. Her kan alle prøve seg, og for mange tredjedivisjonslag er kampene mot eliteseriselag en happening i seg selv, til tross for at resultatet er gitt på forhånd. Eller som speakeren på Frogner stadion brølte ut: «Og da er det 8-0 til Vålerenga! Etter trenerens ønske blir det halv pris i kiosken ved 8-0! Løp og kjøp, pølser til halv pris!» Dessuten kommer det jo alltids en og annen overraskelse, som da Follo havnet i finalen i de rosa draktene for noen år siden. Ballen er rundt og cup er cup, og alt det der. At Vålerenga spiller cup-kamper minner meg på at min yngste datter snart har bursdag. Jeg husker nemlig godt at jeg vagget rundt med Surfacen godt plassert oppe på prekestolen og så Vålerenga slå Ullern 9-0 mens vi ventet på at fødselen skulle sette i gang (noe som tok en halv evighet). Tenk, nå er det snart to år siden. Og for the record: det gikk heldigvis bedre med oss enn det gjorde med VIF i cup’en det året. Lille Turbotøtta, straks toåring. Hurra!

– Og den klassiske «Himmel og hav, blir jeg mer småbarnsmor nå, så…!»: Det er Champions League. Atletico Madrid og Real Madrid har spilt 0-0 på Vicente Calderon, nå er det returoppgjør på Santiago Bernabeu. Det er byderby, det er La Liga, det er albuer og dytting og filming og temperaturen er mildt sagt høy. Real dominerer kampen og har sjanse på sjanse, men inn i buret vil ballen ikke. Til andre omgang står det fremdeles 0-0, og det er da jeg begynner å få skikkelige kvaler. Senga? Legge seg? Eller se ferdig den mest spennende kampen hittil i år? Ettersom andre omgang skrider fremover, fremdeles på 0-0, begynner jeg virkelig å få store skjelven. For hva hvis det blir ekstraomganger? Jeg må legge meg, og jeg må legge meg nå, men dette er jo bare altfor spennende!

Så derfor: ukas blomst går til Ronaldo og Chicharito, som fikk dyttet ballen inn i Atleticos mål tre minutter før full tid. Ikke bare reddet dere laget deres, men dere reddet også de siste restene av nattesøvnen min. Muchas gracias!

– Rotehuset mitt, mens jeg sukker og stønner innvendig. Dette er virkelig ikke bra. Til vanlig, hvis du setter opp en skala der «Fullstendig strøkent» ligger i venstre ende og «Mattilsynet neste» i høyre, ligger vi som regel bittelitt til venstre for midten. Ingen interiørkatalog, men greit nok. Men det vil også si at det ikke tåler all verdens før det bikker over, og med den siste uka (mor ute av drift. Far må passe på mor og småbarn,  blir hengende etter på jobben, så han må stresse med å ta igjen det. Store barn som er travle med tentamen, avsluttende prøver og øving til konsert) er det virkelig ikke noe pent syn. Enda en god grunn til å reise til Hellas: først får huset seile sin egen sjø, og de seks gjenværende får større sjanse til å ordne opp når de små ikke er hjemme. Og så kommer jeg helt sikkert tilbake fylt av energi og tiltakslyst (eller totalt utmattet, men det alternativet dveler vi ikke ved akkurat nå) og tar resten. Nemlig!

 

  • Hører på:

Ja, det har som sagt vært en tung uke. Og når man henger litt med hodet er det jo en logisk tanke å dra fram Why Worry med Dire Straits?

Njaaei, egentlig ikke. Og det burde jeg vite nå! Why Worry, med de vakre gitarharmoniene og Mark Knopfler som breker fram en av de vakreste tekstene i musikkhistorien er en sikker tårekanal-smører. Selv når jeg er i godt humør kan denne sangen røre meg til tårer, så å bruke den som trøstesang er i grunnen en skikkelig dum idé 😉 Men men.

– Derimot løfter humøret seg et par hakk når Wonderful life spilles. Denne er også en gjenganger når livet ikke går helt som du hadde håpet. Og virkelig: dette er en av mine absolutte favoritter, definitivt på Topp Ti-lista over de mest geniale sangene i historien. Seriøst, denne sangen blir med meg i graven. Jeg elsker alt ved den: ironien i teksten, motsetningsforholdet mellom tekst og melodi, og til og med videoen er en eneste, tre minutter lang genistrek. Vi hørte vel aldri så mye mer til Black enn denne sangen, men det holder etter min mening i massevis til å skrive seg inn i musikkhistorien!

– Og hvem skulle tro at Turbo skulle bli opera-fan? Men den lille tøtta har nå utvidet sitt bil-repertoar til å omfatte ikke bare Frost og Björn Skifs, men også Lakmé- Blomsterduetten. Det er vittig å høre frøkna sitte og nynne med etter beste evne, noe som ærlig talt er veldig langt unna originalen- men søtt allikevel.

– Til sist har jeg også gravd fram en gammel CD med Eric Satie. Vi kastet ut CD-spilleren i fjor, men i bilen har vi fremdeles en slik. Vakker, rolig, ettertenksom pianomusikk.  Et hyggelig gjenhør!

 

  • Stresser med:

– Pakkeliste til turen, selvfølgelig. Å reise med to småttiser krever en god pakkeliste, både til håndbagasjen og kofferten. Alt fra rosiner (håper de ikke blir tatt fra meg i sikkerhetskontrollen), til nedlasting av Rara-episoder, nok badebleier, vaskepulver, riktig mengde tøy av riktig sort, babynest, solhatt, mat til minstemann, leker til å ha på rommet… Jeg har vel aldri hatt så mange muligheter til å glemme noe viktig som nå, og det merkes på stressnivået. Og det er en god del mer stressende enn Spania, for der er vi så kjent og vet hva som finnes i butikkene og hvor vi kan skaffe ditt og datt. Nå skal jeg til ukjent territorium, helt alene, og det til et sted som tydeligvis ligger et stykke utenfor sentrum. Det er slett ikke sikkert det er så lett å skaffe ting vi måtte ha glemt. Men hei. Det viktigste er som kjent penger, pass, pillett– og i vårt tilfelle polkrem, pogn og padebleier. For ikke å snakke om Pappa og Pinglis 😀 Det er det essensielle, og så lenge dette er med skal vi alltids greie oss. Skulle vi ha glemt noe av det mindre viktige får vi bare improvisere. Jeg antar det bor unger på Rhodos også, og at de overlever 😉

– Og selv om ferien er et prosjekt i seg selv, har jeg også begynt å stresse litt med uka etter. For den blir ikke morsom. Vi lander på Gardermoen i tretiden søndag ettermiddag. Da sitter Gubben allerede på flyet mot Chicago, han reiser i ellevetiden. Det positive er at han kan ta bilen slik at jeg kan ta den hjem igjen, uten at det koster en formue. Men det er vel også det eneste. Den påfølgende uka byr på det vanlige ståket med kamper, ballett, kjøring og henting, og- trommevirvel- en helg der eldstejenta skal til Sverige med celloensemblet, mellomsten skal delta i speidernes kretskonkurranse, og sjuåringen har ballettoppvisning på søndag. Med oppmøte tre timer før, generalprøve og hele pakka. Hvordan jeg skal sy sammen dette alene med de to små på slep, gjenstår å se. Men jeg finner nok på noe!

 

  • Ukas lite velkomne:

WP_20150420_18_45_46_Pro

Jada, korps er fint og lager stemning og alt det der. Men er det ikke typisk at du havner bak noe slikt når du allerede er stressa? Stakkars Gubben var allerede tjue minutter for sent ute til å hente førsteklassingen etter fløytetimen, da han havnet bak et korps på øvelsesmarsj. Og selvsagt skulle de heeeele veien til skolen 😉

 

 

  • Ukas Glede-seg:

– Skolen barna går på fyller 150 år i år, og på lørdag er det tid for jubileumskonsert! De tre eldste ungene er alle involvert, både med kor og fløyteensemble (eldstejenta skal spille førstestemme på flere stykker, mor sprekker jo nesten av stolthet… *himle med øynene*). Jeg får ikke sett det, men mannen min tar med førsteklassingen og vi har også kalt inn deler av slekta til moralsk støtte. Tror det blir en feiende flott konsert!

 

  • Ukas beinharde realisme:

– For første gang i historien har jeg trukket meg fra en oppgave jeg har påtatt meg. Det var surt, men nødvendig. Å si ja til å være Lekegruppe-sjef var en tabbe i utgangspunktet, særlig slik kalenderen ser ut fram mot 17. mai. Vi balanserte på en knivsegg allerede der, og med den siste ukas viderverdigheter måtte jeg bare kaste inn håndkleet. Beklager, men nå får noen andre overta. Vi stiller selvsagt på 17. mai, og også på et møte eller to i forkant, men jeg orker ikke sitte med organiserings- og maseansvar for hele gruppa. Og vips, med to mailer sendt var den byrden løftet av mine skuldre. Dårlig samvittighet? Kanskje litt. Men det er noe med å stikke finger’n i jorda og innse realitetene også. Og jeg skal virkelig gjøre opp for meg ved en annen anledning. Bare ikke nå.

 

  • … og litt mindre beinharde realisme:

– Førsteklassingen skal på ballett, vi må kjøpe sommersko til minstejenta, far er stresset og mor har energinivået til et dovendyr. Enter speidernes årlige Speideraksjon, der gruppa skal møte 17:15 utenfor en nærbutikk i nystrøket speiderskjorte, klare til å selge vafler og kaker til inntekt for Flyktninghjelpens arbeid i Libanon.

WP_20150422_001

OK, det er kanskje ikke full pott til Supermamma denne uka. Men ærlig talt, nystekte vafler er nystekte vafler, selv om det er fra pose. Og kaken ble også godkjent, synes jeg:

WP_20150422_005

 

  • Ukas Mammaskryt/glimt av selvinnsikt:

– Man skal høre mye før ørene faller av. Som for eksempel denne kommentaren, fra en  tenåringsfrøken midt i beste shopping-alder: – Mamma, denne måneden synes jeg ikke jeg skal få fulle lommepenger, jeg. Jeg har jo nesten ikke vært hjemme og ikke gjort pliktene mine sånn som jeg skal. Atte hæ? Foreslår jenta frivillig å si fra seg penger? Den første mamma-innskytelsen er å svare – Joda, klart du skal ha det likevel, om ikke annet fordi hun faktisk innrømmer å ha vært litt sløv. Det er en innrømmelse det står respekt av! Men etter litt ettertanke fant jeg ut at hun hadde rett. Skal det være, så skal det være, og hun (og hennes litt brummende lillebror, som ikke helt hadde sansen for all denne selvinnsikten) fikk en redusert sum denne måneden.

  • Ukas overraskelse:

– Mor har fått beach-body! Helt uten trening eller slanking! For all del, «beach body» i den grad en utrent, godteriglad seksbarnsmor kan få det (strekkmerker, slapp rumpe og hengepupper er kommet for å bli, frykter jeg. Men det lever jeg godt med, er ikke så innmari kroppsfokusert at det gjør noe). Riktignok er dette et resultat av en ganske kjip situasjon, men man må ta med seg det positive som er. Nå er mor klar for å flørte med kelneren Stavros 😀 Øh, har jeg to barn på slep, sa du? Glem det, flørtingen utgår. Men det er jo greit at det utgamle strandtøyet mitt passer, og det slipper jeg å bekymre meg om nå.

 

  • Ukas jamming session:

WP_20150422_007

 

WP_20150422_006

Storebror spiller Viva la Vida, og lillebror henger seg på. Skulle jo hatt video av dette, de tok helt av. Minstemann klasket på tangentene og husket i knærne i ren glede. Et hjertevarmende syn!

 

  • Ukas motstridende følelser:

– På søndag, hvis alt går etter planen, setter Happa & Dinglis kursen mot Rhodos. Jeg er, selvfølgelig, full av bekymringer om reisen. Har vi med oss det vi skal? Har jeg glemt noe livsviktig som kommer til å forsure hele ferien? Har jeg forberedt meg godt nok til flyturen, med alle skitne triks som kan få Turbo til å sitte stille uten å hyle? Kommer flyselskapet til å trashe vogna mi enda en gang, så vi står vognløse når vi kommer ned (en katastrofe, intet mindre)? I det hele tatt: får vi den ferie-idyllen jeg planlegger, eller blir hele turen et sammenhengende mareritt? At det ble Rhodos er kun en tilfeldighet. Det var den turen som passet i kalenderen og som hadde de mest menneskelige avgangstidene. Aldri vært der før, og aldri tenkt spesielt mye over den lille greske øya ved Tyrkiakysten. Sikkert et bra sted for sol og bad, var min tanke, og jeg håper det stemmer. Men dog. Når artikler som dette havner på frokostbordet, er det nummeret før jeg rødmer av skam. Redd for at ungen skal skrike på flyet, du liksom. Redd for at jeg skal pakke håndbagasjen for dårlig. Målet for turen: kos, sol, bad og is. Lettere beskjemmet sender jeg en tanke i retning alle mødre som pakker det de har og setter barna sine i en usikker rustholk med håp om å komme fram til Rhodos. Ikke for å sole seg, men for å få et bedre liv og en fremtid. Gud, vi vet ikke hvor godt vi har det.

 

  • Kids’ corner:

– Jeg glemte jo rent å fortelle at minstemann fikk sin første tann i forrige uke! «Klang» sa det plutselig da grøtskjeen skulle inn i munnen, og der var det jammen en bitte liten hvit strek. Nå er snart de sjarmerende, tannløse glisenes tid forbi. Men totanns-gliset er ganske sjarmerende det også!

– Og bursdagen til Turbo nærmer seg med stormskritt. Som toåringer flest er hun opptatt av «meg», «selv» og «nei» for tiden. For å si det sånn, de tester litt grenser, både hun og pappa. For det er jo pappa, selve helten, det går hardest utover.

Jeg har som sagt mistet mange prinsipper og kjepphester siden første gang jeg ble mamma. Erfaringen viser at tiden gjør sitt på mange områder, og slike ting som å hysterisk unngå godteri eller TV de første leveårene har på en måte ikke så mye for seg, det jevner seg ut på sikt uansett. Jeg har rett og slett blitt mindre streng på mange områder- men akkurat her er det ingen bønn: ingen toåring skal lære seg til at protest-grining funker. Og vår viljesterke lille tøtte er flink til å prøve seg. For å si det sånn: det er mye lyd i huset vårt for tiden, og ikke bare av den pene sorten. Men nei, når frøkna står foran kjøleskapet og hyyyyler etter smoothie (etter å ha fått valget mellom brødskive, yoghurt, frokostblanding, eple og tjue andre ting)- da får hun faktisk bare stå der. Hyl i vei, lille venn. Vi gir oss ikke!

– Ellers har samspillet mellom de to minste virkelig skutt fart. Nå er babyen en av Turbos favorittpersoner, og Hei, Bison! høres støtt og stadig. Så tusler hun bort og kiler ham på føttene, og han ler lykkelig tilbake. For Turbo er Bisons store forbilde, og han elsker det når han får hennes oppmerksomhet. Men dette fører jo til at alt hun holder på med er superspennende for ham, og han vil så gjerne være med. Men så langt strekker ikke Turbos forståelse seg. Når lillebror kommer krabbende bort og klasker hånda si oppå boka hun leser, eller «hjelper til» med å bygge Lego, da blir hun irritert!

Vi går spennende tider i møte, så mye er sikkert. Men for meg er detter herlig nostalgisk. Tenk, for 13-14 år siden satt en mye yngre Helle i en sliten studentleilighet på Tøyen og meglet mellom ei sta lita jente og hennes klengete, blide lillebror. Dette er rett og slett mine to eldste barn all over again, og jeg nyter det 🙂

 

  • Tanker mot uka som kommer:

– Spennende. Skummelt. Stressende. Herlig? Eller alt på en gang? Ja, det er nok en god blanding av mange følelser. En ting er sikkert: oppdateringer følger. Både av pre-reise-stresset og bekymringene, og det som forhåpentligvis blir en ferieidyll- på småbarns premisser. Jeg er i alle fall veldig glad for at jeg tok til vettet og prioriterte internett og havutsikt framfor all inclusive. Så lenge jeg har internett og havutsikt, klarer jeg meg med litt cola light og en tørr baguette 😉 Og gyros og gresk salat er ganske sikkert mulig å oppdrive.

Turbo, hennes lille konglefamilie (den minste heter lillebrors navn, kjempesøtt) og jeg ønsker alle en god kommende uke!

WP_20150422_004

(«Lillebror» øverst til høyre der, ja)

WP_20150422_003

11 tanker om “Torsdagstanker

  1. Jeg synes de innledende rundene norske cupen har veldig mye sjarm – og jeg tror det betyr mye for grasrotfotballen at de store lagene reiser ut i distriktene og spiller mot de lokale smålagene – taper man 0-13 er det ikke så farlig, og om man faktisk skulle klare å putte inn et mål (selv om man slipper inn 8 selv) er gleden enorm. De utenlandske trenerne som har prøvd seg på å mumle noe om at det hadde vært bedre for elitelagene å slippe de første rundene har jo ikke fått mye støtte noe sted.

    Håper formen går seg til, og at dere kommer dere på tur. All inclusive har jeg hørt mye negativt om (både fra de med prinsipielle innvendinger og de som har vært misfornøyd med det i praksis), så internett og havutsikt høres ut som mye bedre prioriteringer. Mat finner man alltids…

    • Mat finner man alltids, det er det jeg også tenker. Selv om det er et stykke fra sentrum. Så lenge det er turister, finnes det butikker (et unntak for Monaco her, der det knapt var en matbutikk å oppdrive, bare butikker som solgte moteklær og fine biler og luksusklokker). Jeg er også skeptisk til all inclusive av prinsipp, det tar jo kverken på det lokale næringslivet, men akkurat i dette tilfellet vurderte jeg å gi prinsippene på båten. Sto en stund og vaklet mellom to hoteller, der det ene hadde all inclusive, men bare en ettromsleilighet ut mot bassengområdet, og internett i fellesarealene. Dessuten var det hakket mer slitt, og hadde «barnebasseng», i motsetning til det andre som var nyoppusset og kunne skilte med et helt bassengområde tilpasset barn, lekerom og lekeplass. Og toromsleilighet med havutsikt OG internett. Det var disse faktorene som gjorde at jeg satser på å finne noe mat i nærheten. Å sitte i lobbyen og knatre på nettet hadde vært greit nok hvis jeg var alene, men med to små er jeg låst til rommet hele kvelden. Da er det veldig kjekt å ha det fint når man er på rommet- ungene får sove på soverommet og jeg kan sitte på terrassen med internett. Og dessuten: er det nå så sikkert at det hadde vært praktisk med fri tilgang til is hele dagen? En toåring lærer seg fort hvor slike ting finnes… 😉

      Og ja, jeg er helt enig med deg: cupen er god nok som den er! La oss for all del beholde 9-1 og 12-0-kampene, det er ingen som forventer noe annet uansett, og show og moro er det jo! Cup for alle penga! 😀

      • Barnebassengområde og toromsleilighet høres jo ideellt ut. Selv om fri tilgang til is også kan lokke noen og enhver… 😉

        Vi fant forresten mat i Monaco – i det minste fant vi et bakeri med quiche og den skjønneste 1-åringen som var med mamma på jobb. Han fikk en varm, innpakket pai i hver hånd og ble løftet opp på disken med beskjed om å gi dem til «les dames». To 17-åringer på skoletur smeltet jo fullstendig…

  2. Jeg har bodd på all inclusive et par ganger i Egypt og synes det er kjedelig. Buffetmat er greit innimellom, men lunsj OG middag enn hel uke… Jeg var i Spania en uke nå og vi spiste middag på hotellet en kveld fordi det pøsregnet. Det var god mat, men jeg liker litt sceneforandring. Det var ikke langt å gå til mange gode restauranter, som vi hjalp til å holde liv i og hadde god mat.

    Jeg har aldri vært på Rhodos, men synes det høres rart ut hvis det skal være problematisk å finne en restaurant eller matbutikk relativt nært der du bor.

    Jeg håper energinivået tar seg opp og at dere får en fin tur med entusiastiske badebarn. 🙂

    Jeg satt forresten bak et 2-3-åring på vei hjem, og hun hylte som en stukken gris til vi var oppe i luften. Ja, det er irriterende å høre på, men jeg syntes mest synd på jenta.

    • Uff, ja. Og problemet på et fly er jo at man er så innmari låst. Det er ikke så mye man kan gjøre for å avlede eller fjerne seg fra situasjonen. Men for en relativt kort tur tenker jeg at både barn, foreldre og de uheldige medpassasjerene overlever.

      Verre når det er langtur… skikkelig langtur. Jeg tok med meg eldstejenta til Japan da hun var rett over året. Det gikk relativt greit, litt grining i starten men så sovnet hun og sov i mange timer. Derimot satt jeg ved siden av et ungt par fra Australia som hadde med seg en toåring, og hun var spinnvill absolutt hele tiden. De stakkars foreldrene ble gråere og gråere i fjeset, mens unge vekselvis hylte og kastet ting rundt seg. I time etter time.

      Da vi endelig nærmet oss Osaka hadde min jente også våknet, og jeg sa (i et forsøk på å være solidarisk) at nå var det jammen godt det nærmet seg slutten. Men det var visst veldig feil kommentar, for selv om det var slutten på vår tur, skulle de stakkarene først tilbringe 12 timer på flyplassen i Osaka, og deretter fly ti timer til til Australia… Jeg har alltid lurt på om de (og forholdet) overlevde den turen 😉

      Jeg tenker også at buffet kan være litt kjedelig i lengden. Sjekket riktignok hotellgjestenes poeng-giving, og det virket som de fleste var fornøyd all inclusive-hotellet vi vurderte. Og at det blir litt kjedelig kunne jeg levd med på akkurat denne turen, for det blir neppe så mange lange, koselig måltider på restaurant uansett. Men som sagt var det andre ting i vektskåla som veide tyngre. Og en bolle tzatziki er vel alltids å oppdrive. Så lenge det er tzatziki er det håp! 😀

      Takk for gode ønsker, jeg håper og tror det blir en fin tur når vi først kommer ned dit! Selv om jeg sikkert blir travelt opptatt med å krangle med Turbo som ikke vil opp av bassenget, haha!

  3. Alltid like stas å lese torsdagstankene dine! Det blir nok nydelig med Hellas-tur, når dere først er avgårde – i forkant er det jo gjerne stress!
    Og stor sympatiklem til deg. Uten at jeg vet hva det dreier seg om, kan vi alle ha tunge tider iblant. Håper det er noe som kan bedre seg. Og veldig lurt å si fra seg de tyngste forpliktelsene på 17. mai. Man skal jo nyte dagen bittelitt også!

    • Det er sant, Ina! Etter mange år i Oslo sentrum og med dugnadsjobbing på selve dagen synes jeg nok 17.mai er vel så mye stress som moro, men barna har det gøy- og det er jo det viktigste. Så får Gubben og jeg heller dagdrømme om den dagen vi kan spise en rolig frokost og se toget på TV… det blir jo noen år til, det nå!

      Men det var nok til det beste å trekke seg fra selve komitejobben. Og typisk nok: etter et par dager uten særlig aktivitet i gruppa, er det plutselig noen som tar ansvar og sparker ting i gang. Det ordner seg som regel!

      Takk for sympatiklem. Fortsettelse følger når hodet får litt fred og ro. Men form-pila peker sakte oppover (og i hvert fall ikke nedover), så da satser vi på en småstressende men fin ferietur for de små og mor. Nå har det plutselig blitt ganske kjølig igjen, så jeg gleder meg stort til sommertemperaturer (jeg haaater å fryse! Og Rhodos er vel neppe stedet for ni grader og sur vind nå, så dette blir herlig!).

  4. Hvis du ønsker å finne ut hvor det er matbutikk før du reiser, så kan du prøve å søke opp adressen til hotellet (eller navnet til hotellet) på Google. Da kan du zoome ut kartet og finne nærmeste handlevognsymbol. Det pleier også å stå slikt under hotellfakta på sidene til reisebyrået.

    Håper du får en god tur og får ladet batteriene skikkelig! 🙂

    • Tusen takk! Ja, det er batteri-lading jeg (kanskje litt optimistisk) håper på… Det er klart at å reise på tur med to små ikke akkurat er noen garanti for mye søvn og late dager, men jeg tenker som så at hvis vi legger opp dagene kun etter barnas premisser kan det bli ganske avslappende likevel. Og ikke trenger vi å bry oss om klokka eller at vi må farte hit og dit. Tipper vi kommer til å holde oss innen en radius av bassenget – lekeplassen – stranden – rommet – isbar/lunsjrestaurant/butikk.

      Og tusen takk for Google maps-tips! Har vært inne og kikket. Og litt som fryktet, ligger vi i et ingenmannsland med omtrent bare hoteller overalt. Men! Jeg fant et par ATM’er og noen spisesteder, og en moderat gåtur unna finnes det også et supermarked. Regner også med at slike små minimarkeder ikke nødvendigvis er satt på kartet, så vi skal nok overleve. Litt overraskende fant jeg også et postkontor og en dyrebutikk (uff, det siste er som regel en blandet opplevelse i Sør-Europa, men kan jo være morsomt å gå forbi for ungenes del), så kanskje det ikke er fullt så øde som jeg først trodde. Vi får se. Men penger og mat innen rekkevidde lover godt! 🙂

  5. Vi unngår også all inclusive. Unntaket var på Maldivene der man sitter fast på en øy som kun rommer et hotell. Da vi var i Spania i fjor fant vi en fantastisk indisk restaurant med take away, tror vi spiste der 7 av 14 dager. Men da gikk mannen og hentet mat mens jeg la junior, så litt enklere for oss.

    Synd å høre at formen ikke er bra, men godt å lese at det i det minste går litt bedre. Det er lov å være litt kryptisk noen ganger, det er de som er det hele tiden bare for å få oppmerksomhet som er slitsomme (og som blir slettet fra Facebook asap).

    Og så liker jeg det nye designet på bloggen. Funker bra på mobil hvertfall 🙂

    • Så bra at du liker det! Hyggelig å høre. Og på pc synes jeg som sagt forskjellen er stoooor, i favør den nåværende. Så får det heller bare være litt kjedelig fram til jeg får dreisen på webdesign (mest sannsynlig «aldri», er jeg redd!)

      Og takk for forståelsen… jeg håper jo jeg er et stykke unna de som bare irriterer på Facebook. Jeg skjønner oppriktig ikke greia: man vil ikke snakke om det eller være konkret, men poster statuser som er garantert å gi masse spørsmål og oppmerksomhet?! Rare greier. Men det handler kanskje om oppmerksomhet, som du sier… Her ligger det i alle fall an til en skikkelig Knausgård-style oppdatering når jeg bare får satt meg ned (hvis jeg får teknikken til å funke, da. Gulp. Nå reiser jeg på ferie uten min faste tekniske ekspert. Håper ikke jeg ender opp bildeløs eller nettløs eller begge deler!).

      Maldivene er vel ett av få steder der all inclusive er et naturlig valg, ja! Men dit kommer vi oss neppe. For moro skyld klikket jeg meg inn for å se hva det ville koste med åtte personer i tre uker i høysesongen, og fikk det oppløftende svaret: «BING! Din reise koster kun 360 530 kroner!» Både jeg, mine kolleger (dette var på jobben) og sjefen sto og humret, det var så absurd. Takk, men nei takk, vi får holde oss til de kjedeligere sydendestinasjonene, tror jeg. Men heldige du som har vært der! 🙂

Det er stengt for kommentarer.