Nye bekjentskaper, nye venner

Som forutsett går denne ferien i repetisjonens tegn. Opp og spise litt, ordne oss, ta den første turen på stranden, tilbake til rommet og spise litt mer (mulig det høres ut som vi gomper og spiser hele tiden, men med et ikke så altfor imponerende utvalg og en toåring som nok lengter veldig tilbake til frokostblanding og skive med leverpostei, må jeg bare prøve å lure i henne noe så ofte som mulig).

WP_20150428_011

Slik starter dagen, godt før klokka sju. Og da har vi allerede vært våkne en stund og lekt «hysj-hysj-leken» på rommet.

Men, nå begynner vi for alvor å bli varme i trøya. Vi har blant annet våget oss langt utenfor hotellområdet i dag, på leting etter en skikkelig lekeplass. Barnehotellet mitt har riktignok et flott uteområde for barn og et eget «klubbhus»- som sikkert blir knall når det står ferdig. Det gjør det ikke nå, og i dag var selv den lille sklia avstengt med røde og hvite bånd (antagelig takket være oss, som prøvde oss på den selv om lekeområdet i beste fall kan karakteriseres som «halvferdig»). Litt nedtur, kan du si, når halve poenget med å velge dette stedet var nettopp at alt skulle være innen rekkevidde. Men damen i resepsjonen tipset om et nabohotell som visstnok skulle ha masse lekegreier for småbarn… og hun hadde rett!

WP_20150428_029

 

WP_20150428_024

 

WP_20150428_031

 … og med det ser jeg bare rumpa på datteren min. Gå? Nei! Løpe!

WP_20150428_033

… til og med en liten karusell! Lillebror er en smule misunnelig!

 

For øvrig gikk tirsdagen med til å bli kjent med nye venner. Venner? Njaei, ikke i tradisjonell forstand, kanskje, siden det ikke er spesielt mye folk her ennå og nesten ingen barn. Ikke er ungene mine store nok til at det hadde vært så stas heller. Om et år eller tre er de nok der at det er kjempespennende å bli kjent med nye barn og leke med dem, men hittil er det ikke det som er det viktigste.

Men nye bekjentskaper har vi stiftet allikevel. Til barnas (og ikke minst mors, pinlig nok) store fornøyelse er det nemlig massevis av små firfisler og øgler rundt omkring. Opptur! Turbo var en smule skeptisk til disse små skapningene i starten, men etter noen runder overtalelse a la mor «Neimen seeee, det er en Fisle! Så gøy! Hei Fisle, hadet Fisle!» har hun funnet ut at de er ganske morsomme og søte likevel.

WP_20150428_015

 

WP_20150428_017

 

WP_20150428_019

Turbo kikker på Fislene. De er små og kjappe, og piler vekk så fort vi nærmer oss, men det har blitt en tradisjon at vi stopper og hilser på de som måtte sitte og sole seg på steinmurene rundt omkring på anlegget. Det er flere forskjellige typer- mange av de små Spania-firfislene, noen større, med lange skjeggete haler. Brune og grønne, og en schvær svart en med prikkete hode, som ofte sitter helt øverst på muren og holder oppsyn med alle som går forbi. Jeg kaller ham «Sjefen», for det er virkelig det inntrykket den gir.

Men vi har fått flere nye venner enn fislene, å ja! Blant annet har vi hilst på noen kjempestore snegler som også koser seg på de hvite murene. Vi har hilst på en marihøne- til stor glede for Turbo, som har lest om den lille marihøna mange ganger men sannsynligvis ikke husker marihønene fra i fjor sommer, og derfor var i hundre over å få se en ordentlig marihøne live. Og i frokostrestauranten, der vi ikke spiser frokost hver morgen (mine antagelser om at det var like greit å ta det på rommet viser seg å holde stikk) bor det en stor papegøye! Personalet viste stor forståelse for at vi ville se på den, og det var veldig moro- til den ga fra seg et skikkelig høyt papegøyeskrik, som fikk Turbo til å hoppe høyt i ren skrekk og gjemme seg bak mammas bein. Den var fin… men ganske skummel også.

… og ellers rusler og går det. Med tysk TV tidlig på morgenkvisten og barnesanger på Youtube om kvelden. Med sand i sengen og brødsmuler på gulvet, jeg synes jeg flyr rundt og tørker og koster konstant. Kjøleskapet er plassert i svært Turbovennlig høyde, og ikke før har jeg snudd meg før tøtta kommer tassende med en melkekartong eller juiceboks- med de konsekvenser det gjerne har 😉 Leiligheten i så måte kunne godt ha vært litt mer barnevennlig: telefonen på nattbordet er en evig fristelse for babyen, og kjøkkenstolene er nesten umulige å sitte på for småttiser. Ikke har jeg noe bord på verandaen heller, noe som ville vært veldig kjekt for å unngå komboen kaffekopp + baby. Til gjengjeld har de en fantastisk smart dusjløsning! Hadde jeg hatt penger, ville dette nok stått aller øverst på ønskelista mi hjemme:

WP_20150428_023

Et eget, lite dusjrom! Bare å ta med seg begge to inn, og dusje dem etter tur. Noe så praktisk!

WP_20150428_021

Disse stolene, derimot, høster ikke akkurat applaus verken hos meg, Turbo eller lillebror. Vaklevorne og altfor lave, de er i praksis ubrukelige for andre enn meg.

Et annet, hyggelig bekjentskap er mannen som kjører det lille Thomastoget. Vi hilser på ham hver eneste ettermiddag, klokka fire, fem og seks, og får tilbake et oppgitt smil og litt hoderisting. For det finnes ikke folk, i alle fall ikke nok folk, så Turbo har fremdeles ikke fått kjøre tog. Men vi gir ikke opp. For det første har det kommet noen busslaster tyske pensjonister de siste dagene, og noen av dem må da være interessert i en togtur før eller siden? Og hvis ikke, skal jeg jammen guilt-trippe den stakkars fyren. Vi tropper opp hver dag, og har vi ikke fått tatt turen innen lørdag får jeg håpe han smelter og kjører en liten tur med oss allikevel. I krig, kjærlighet, kampen om barnehageplass og for en toårings lykke, er alt tillatt. Gammelt jungelord fra Rhodos.

Til sist har Turbo endelig fått hilse på fiskene! Det ble en tur til fiske-spaet, og en hyggelig prat med han som driver stedet. Lillemor fikk dyppe hånda oppi, og hun fikk også muligheten til å dyppe føttene slik som mamma. Det ble dog i skumleste laget, men hun satt glad og fornøyd ved siden av mamma i nesten en halvtime, totalt fascinert av de små fiskene. Fissj! Fissj! Se fissj mamma! 😉

WP_20150427_041

WP_20150427_046

Lillebrors føtter nådde ikke ned, noe som nok var like greit.

WP_20150427_045

 Spennende, spennende… men nei, tør ikke. Tryggest å holde seg litt på avstand!

Så slik går det her. Det er de små gleder- virkelig de små gleder, som teller. Glem utflukter, turer i åsene rundt hotellet eller sene kvelder på restaurant, her går det i lykken over en marihøne og gleden av en karuselltur. For ikke å forglemme sanden, som er det desidert viktigste ved hele turen. Ikke ante jeg at det var så mye lykke i sand!

Vi ser frem til en ny dag med sand, bøtte og spade. En ny dag med våre nye venner, både to- og firbeinte, og har store planer for dagen: kjøpe og tegne kort til slekt og venner (vi kunne ha kjøpt kort og farger allerede i morges, da vi var innom for ferskt brød. Men her er selve clouet på denne reisen: kan det bli et prosjekt ut av noe, så gjør for all del det! Hvorfor ta en tur på butikken når du kan ta to? Og pass på å somle skikkelig mens du gjør det 😉 ) og prøve oss på bassenget. Jentungen har vært litt småforkjøla, så derfor har vi ventet, men i dag er det tid for å finne fram Peppa Gris og badebleiene!

En riktig god onsdag ønskes alle fra det solfylte, deilige Rhodos! 😀

WP_20150428_002

 

 

 

8 tanker om “Nye bekjentskaper, nye venner

  1. Det høres ut som dere koser dere med dager der det ikke må skje tusen ting samtidig. Fortsatt god ferie og hils fislene fra meg! 🙂

    • Will do, Trine. De er innmari søte (i motsetning til de gigantiske flyvemaurene som dukker opp rundt solnedgang. Minn meg på at jeg aldri må dra til sydligere strøk på slutten av sommeren!).

  2. Åh, så herlig! Og det hørtes fryktelig kjent ut dette med «Kan jeg drøye det her litt, på en eller annen måte, mon tro…?» 😉

    • Drøye, drøye og drøye litt til. Skal det være ferie, så skal det være ferie- og har man småbarn, så har man småbarn. Jo lenger, jo bedre!

  3. Høres ut som en ganske herlig ferie 🙂 Og fisler er morsomt for både store og små, jeg har mange bilder av fisler fra turer uten barn. Men sånn fiske-spa, kiler ikke det noe innmari? Tror jeg hadde endt med å mose et par fisker fordi jeg er så kilen 🙂

    • Her er det mange svar 😉 Jeg synes det kiler litt, men ikke mye. Eldstesønnen mener seriøst at det gjør vondt. Eldstejenta synes det bare er morsomt- det var forresten hun som overtalte meg til å ta det for første gang i Benidorm for noen år siden. Mellomstejenta synes bare det er stas.

      Men jeg liker det. Det kiler, ja, men du blir kvitt en haug død hud. For vår del ble det starten på en lang diskusjon, hvor vi ble enige om at hvis vi hadde trodd på gjenfødelse, ville dette vært det absolutt verste: å være tvunget til å spise tåfishud av alle turister som vandret forbi. Ugh!

  4. Haha! Kjente meg igjen i dette. Dvs ikke utenlands-delen, men dette med små dyr man må hilse på. Hver morgen må vi stoppe ved en liten mur i nabolaga og sjekke om vi finner marihønene. Mine forsøk på «Ikke i dag, unger! Mamma må rekke jobben!» strander hver eneste gang. Det er jo MARIHØNENE, mamma, skjønner du ikke hvor viktig det er å passe på?

    Man kan trygt si at man får et annet perspektiv når man får barn, nemlig på det lille, tilsynelatende ubetydelige livet til bittesmå dyr langs veien.

    • Marihøner <3 Klart man må hilse på.

      Men, det er jo ikke alltid like lett å få til. Jeg kjenner at jeg håper arbeidsgiveren din er av det forståelsesfulle slaget!

Det er stengt for kommentarer.