Bamsekake?!

Det er bursdag i heimen. Igjen.

Ikke sånn bursdag, med huset fullt av hvinende småjenter og full krangel om de peneste ballongene. Heller ikke sånn bursdag, der bursdagsbarnet er så lite at en banana split og en ny kjole er alt som skal til.

Vi har eksamensbursdag. For min del, den aller første. For bursdagsbarnets del, helt sikkert ikke den siste. Stakkars unge, det tok jeg ikke med i vurderingen for mange herrans år siden, at hun ville få bursdag midt i eksamenssesongen. I mitt lille, uforberedte hode kom ungen min aldri til å bli større enn et lite knøtt (i mørke øyeblikk var jeg slett ikke overbevist om at hun noen sinne kom til å sove om natta eller slutte med bleier heller. Unge mor Helle led av førstegangs-tunellsyke av den svært alvorlige sorten, den gangen på slutten av nittitallet). At ungen en gang ville bli stor og trippe på terskelen til å forsvinne ut i verden lød som det reneste science fiction. Kom aldri til å skje.

WP_20150601_004

På benken i kveld. Bamsekake, del 1.

Men det er faktisk akkurat det som har skjedd. Og ungen begynner å bli stor. Veldig stor. Akkurat dette- det at bursdager slett ikke er bare moro og stress lenger, men begynner å få en mørkere undertone av… avskjed?- var jeg tilsvarende lite forberedt på. Jeg varsler en tåredryppende sentimental post mot slutten av uka, når jeg endelig kan sette meg ned i mer enn ti minutter i strekk. For bursdag innebærer uventet mye følelser, faktisk, når du ikke lenger stolt kan plante fire eller fem eller seks eller sju lys på kaka, men heller må operere i koder der hvitt lys er ti år og gult lys er fem. Masse glede og stolthet, selvfølgelig, men også en god dose mammasårhet og melankoli. Mer om det siden.

I dag skal jeg begrense meg til å rope hipp hipp hurra for eldstejenta, vår vakre, surrete, intelligente, begavede og rotete datter. Hun som dagen før bursdagen fikk beskjed om at hun kom opp i muntlig matte og derfor vil være ganske fraværende i dagene som kommer. Det blir en rar bursdag. Ikke vil hun ha noe selskap, for det har de sluttet med for flere år siden. Ikke vil hun ha noen kafé- eller kinotur, for alle vennene sitter jo også med nesa i pensum og har ikke tid til annet.

WP_20150601_20_07_30_Pro

Bursdagsgave fra småjentene til storesøster. Heeeelt sikkert ikke kjøpt med baktanker, nei!

Men én ting vil hun ha. En ting som gleder en småsentimental mamma langt inn i hjerterota: Bamsekake! Jentungen- eller skal vi si den unge damen- vil ha bamsekake!

De fleste familier har vel sine mer eller mindre sære bursdagstradisjoner. Det er fort gjort, egentlig: du starter en familie og svinser litt sånn hodeløst inn i bursdagsfrokoster eller rare sanger eller spesielle kaker, og når du har gjentatt det et par-tre år har det plutselig blitt tradisjon av det. Hadde jeg ant rekkevidden den gangen da jeg lagde min første bamsekake hadde jeg kanskje valgt noe annet. For det er ikke verdens mest spennende kake. Kanskje heller ikke den beste. Og det verste av alt: med en familie på vår størrelse blir det aldri noe igjen som mamma kan mumse etter leggetid.

Men det er nå det som er vår tradisjon, da. Jeg skulle gjerne sett at det var litt… større og flottere. At vi hadde digre familiesammenkomster med ørten rosa sanger, eller en aldri så liten polonaise før bursdagsmiddagen i det minste. Men ikke overraskende: det er flest hverdagsbursdager hjemme hos oss. Vi skal alltid på… cup eller skoleavslutning eller Balkankonsert, eller noe sånt. Bursdager blir som det meste annet her i huset: kjapt, enkelt, men hyggelig. Morgen eller kveld samles alle rundt kjøkkenbordet (de yngste vil helst ha morgenbursdag. De største foretrekker kvelden. Forutsigbart nok!). Vi synger en sang- alltid Hurra for deg med innlagte «hoi hoi»-rop, og bursdagsbarnet vil alltid danse med alle (noe som fører til stygge blikk mot fotballsønnen som slenger bagger og tøy rundt i hjørnet sitt, så dansegulvet i spisestua blir i trangeste laget) Så er det gaver, som pakkes opp til beundrende utrop fra publikum. Særlig stor beundring vekker som regel de gavene man har kjøpt selv 😉

Ferske ettåringer får alltid en mini-bananbløtkake og en fruktbaba, de litt større får velge kake selv. Ingen får bonuspoeng for å gjette at barnehagejenter gjerne vil ha Hello Kitty, selv om det aner meg at Fjåss etter hvert har gitt katta en viss konkurranse. I årenes løp har vi vært innom alt fra sjokoladeostekake til vaffeltårn. Da eldstesønnen ble 13 falt valget på en overraskende konservativ marsipankake (ja, han ble faktisk 13. Ikke 113). Men før eller siden, og innimellom alt det andre, har vi kaken som signaliserer bursdag sterkere enn alt annet: den kaka som jeg tilfeldigvis lagde et par-tre år på rad for over ti år siden. Ostekake med jordbærlokk. Fort gjort, var det- litt dårlig fantasi, og plutselig var en tradisjon født. Av en dæsj philadelphiaost og en slump  uaktsomhet.

 

WP_20150111_002

Ostemasse, etterfulgt av litt kjeksbunn på toppen når den har stivnet, og…:

WP_20150111_014

voilà. I år, som i fjor, og året før.

Men selv om jeg nesten kan bli lei av den samme ostekaka, om att og om att, så er det jo litt søtt at det tydeligvis er det som ER bursdag for ungene. Og hvis det er bamsekake de ønsker seg, så er det ikke nei i min munn. Klart de skal få bamsekake!

Og helt ærlig er det litt godt for en småredd mamma også, at noen ting ikke endrer seg med årene. Selv når bursdagsbarnet kan kreve øvelseskjøring og har begynt å glede seg til å få stemmerett.

Spesielt når bursdagsbarnet kan kreve øvelseskjøring og har begynt å glede seg til å få stemmerett 😉

5 tanker om “Bamsekake?!

  1. Hipp, hipp for eldstejenta! Som jeg innser at er bare… Syv år yngre enn meg? (Dette ble heavy hoderegning for en stakkars tobarnsmor).

    Det er veldig koselig med tradisjoner som bare forblir! Jeg prøver å tvinge fram en her i huset med bursdagsbilder av ungene sammen med bursdagstoget og riktig tall, har fått til to med Vesla nå, i hvert fall, så det er jo en start?

    Min mor slår deg med andre ord på fornuftige bursdagskaketradisjoner, for hos oss er det sjokoladekakelangpanne som er BursdagsKake! Og da blir det alltid rester igjen… 😉 Til gjengjeld har hun ikke bakt den ihjel til diverse dugnader, så det hjelper kanskje litt på det og?

    • Hoho, jeg tenkte de store 18, da er det jo faktisk litt større aldersforskjell. Godt jeg ikke skal bli mattelærer… 😉

      • Ja, heldigvis ikke så lite som sju… men liten nok. Føler meg steingammel i forhold, haha!

        Bursdagstog virker som en superkoselig ting å gjøre. Kom du på tanken helt av deg selv? Det må bli en fin remse med bursdagsbilder etter hvert 🙂

        Og du har helt rett angående sjokoladekake i langpanne! Det er jo alltid like populært, OG det blir rester igjen… men den kaken forbinder jeg utelukkende med dugnad og avslutninger. Hvis jeg skulle bakt en sånn en ville jeg nok glemt hele bursdagen og gått på leting etter nærmeste kiosk for å ta vakta fra klokka to til seks, hehe.

  2. Gratulerer med eldstejenta! Stilig kake! Jeg kan se for meg at man blir (enda) mer sentimental på bursdager etter hvert som barna blir eldre, min eldste blir jo 11 år til høsten, hjelpes! Vi har jo god spredning i alder, men ikke i bursdagsdatoer her vi da, så 1-årskake og 9-årskake må fikses på samme dag. Oh, the challenge! Kanskje felles kake er tingen? Eller hvert sitt kakestykke eller muffins med lys på? Dere med barn som deler bursdag (ikke rekk opp hånda alle sammen, da), hvordan pleier man å gjøre det? 😉

    • Tja, si det…? Det er en utfordring jeg ikke har vært borti- to på samme dag! Litt merkelig, men ganske artig også. Og jeg tipper du finner en løsning som gjør både niåring og ettåring fornøyd- i alle fall de nærmeste årene, og når de blir store. Akkurat midt på kan det nok bli vanskelig å kombinere fireårsdag med tenåringsparty, men vi får tro at det ordner seg. Familieselskapene kan bli praktiske da: to på en gang, og muligheter for do forskjellige kaker! 😀

      Takk for gratulasjoner. Uff, det går fryktelig fort. Særlig etter at tenårene startet har det liksom bare skutt fart, og nå henger jeg knapt med lenger. Samtidig er det helt naturlig at det er sånn det går. Ungene blir store og det er slik det skal være, men… må det gå så fort? 😉

Det er stengt for kommentarer.