Babymoon’en som forsvant

Jeg har ikke lest så mange mammablogger, men følger en amerikansk blogg skrevet av en nibarnsmor (perfekt til de dagene du føler at det går litt vel fort i svingene. Sammenlignet med hverdagen til Elizabeth fremstår vår tilværelse med seks små relativt rolig og avslappende i forhold!)

Som sagt har hun ni barn, de eldste er voksne og den yngste er vel i barnehagealder, så hun er proff på dette med å få en baby inn i et allerede eksisterende familiekaos. Og hun lanserte et uttrykk jeg umiddelbart fikk sansen for: babymoon. Avledet av det engelske «honeymoon» dreier det seg selvsagt om å roe ned og la de første ukene hjemme med nyfødt baby dreie seg om dette ene: bare være til, la verden seile sin egen sjø, tillate seg å leve i en boble der det bare er plass til mor, far, og den bittelille nykomlingen.

Tanken er jo god. Nei, den er mer enn god, den er genial. Når det første barnet kommer, blir tilværelsen snudd opp ned. Alt dreier seg plutselig om det lille nurket, og mor og far bruker som regel både uker og måneder på å fokusere på den lille. Når nummer to kommer blir det mindre tid til nyfødtkos, oppmerksomheten må deles med en eldre bror eller søster man for all del ikke ønsker skal føle seg tilsidesatt eller glemt. Og nummer tre, fire og fem?

For min egen del skulle jeg gjerne hatt en babymoon. Men minsten er to uker i morgen, og jeg må bare innse at akkurat de planene gikk i vasken. Min babymoon var unnagjort allerede på barselhotellet, der ble jeg værende de tre foreskrevne dagene (etter min manns ordre, selv om det klødde i fingerne etter å dra hjem og hjelpe til). Lørdag formiddag reiste vi hjem, og BANG!- der var hverdagen i gang. Kjøring til kamper og ballett. Mellomste søster på korsang i kirken søndag morgen. Foreldremøter, lapper og beskjeder på alle bauger og kanter (jeg har glemt hvilken farge det egentlig er på kjøleskapet, det er til enhver tid dekket av lapper og svarslipper). Og ikke minst haugene på vaskerommet, på høyde med Mount Everest.

Så det var den babymoon’en. Lillebror var på sin første fotballkamp fire dager gammel, og har kjørt løpet siden. Men på den positive siden, så blir han jo en robust liten tass som er vant til å henge med på lasset og ikke bryr seg om det regner sidelengs eller fotballene suser rundt ørene hans, så lenge han får pupp. Og mammas rosa babyboble? Den tar vi igjen tidlig om morgenen, når huset sover, høstregnet pisker mot vinduene, og en liten, fornøyd bylt ligger mot brystet og lager fornøyde smattelyder. DA er det babyidyll, og nesten en slags mini-babymoon. Eller når han ligger våken på stellebordet og kikker på mamma med de store, mørke øynene sine. Så lenge man klarer å nyte de små øyeblikkene (og akkurat der er jeg fremdeles i læringsfasen, men det går stadig bedre!) er det kanskje ikke nødvendig å sette av ukesvis til å sitte og stirre på babyen- den kan heldigvis nytes i små porsjoner innimellom klesvask og leksehjelp… 🙂