Torsdagstanker

Noen litt forsinkede torsdagstanker denne gang. Innlegget var sånn mer eller mindre ferdig da de små skulle legge seg i halv ni-tiden i går, og jeg så fram til å sette meg ned og klote ned det siste. Slik skulle det ikke bli. Minstemann, som pleier å utstøte Uæh! Uæh! når han legger seg ned, tumle tre ganger rundt, og deretter sovne som en stein fortsatte å gråte, og årsaken viste seg snart: skikkelig magevondt, stakkars. Det er sjelden den gutten skriker så tårene triller, men i går kveld ble en sånn kveld. Moroa endte med at jeg slengte på meg jakke og sko, tok guttungen på armen, og gikk opp og ned på veien her ute og så på trær og biler. Det hjalp litt, og så tok Gubben samme turen. Hehe, det er slikt som blir til gode minner en gang i tiden- men kanskje ikke akkurat nå.

Da han endelig klarte å roe seg i ti-tiden, var dilemmaet klart: skrive ferdig, eller legge seg? Jeg gikk for det siste, og godt var det, for selv med den dårlige kvelden var han klar for å stå opp i firetiden. Sovnet igjen klokka fem, men på vei ned til sengen hørte jeg små Turboføtter komme tassende i gangen. Vel vel. Sove kan man gjøre i graven, og alt det der…

  • Utenfor vinduet:

WP_20150806_008 Typisk kvelds-utsikt: Skyer… og litt sol.

 

  • Tanker om uka som gikk:

– Kaldt. Regn. Vakre solnedganger. Bringebær på vei fra barnehagen. Bringebær på vei til barnehagen. Lite søvn. Glade barn. Sommerskole. Stille bygater. Stille kontor. Busser og t-baner som langsomt fylles opp etter sommeren. Dansende sjuåring. Svette fotballsokker og store mengder treningstøy til vask daglig. Skravling rundt middagsbordet. Neglelakk. Lykke. Trøtthet. Savn.

WP_20150806_005

 

WP_20150806_007

 

  • Vi spiser:

– Mor går retro: hver sommer overrasker jeg meg selv ved å lage store mengder rabarbragrøt. Men det er smaken av sommer, det- litt lunken, syrlig rabarbragrøt med melk og sukker.

Mannen min, som ikke er i stand til å la en oppskrift eller matrett være som den er (alt kan forbedres. Alltid!) overtalte meg til å blande oppi litt jordbær. Det ble godt! Satser på å få lagd den noen ganger til før vi går over til den store krømblepai-sesongen med sure epler.

– Ellers: litt indisk mat, en dag med pitabrød, en dag med kylling og glaserte grønnsaker, en dag med suppe. Mannen min (som fremdeles tror at alt kan forbedres…) insisterte på å ha egg i fiskesuppen, noe som førte til en lengre Facebookdiskusjon om egg overhodet hører hjemme i fiskesuppe. Jeg tror han vant jordbærduellen om rabarbragrøten, men tapte kampen om eggene. Ærlig talt, egg i fiskesuppe er ikke særlig godt.

– Litt for mye sjokolade, junk og annet tull. Hørt det før, sa du? Joda. Det stemmer. Jeg er kanskje det eneste mennesket på planeten som legger mest på meg i hverdagen, rett og slett fordi hjernen min opererer på en stakkarslig enkel måte: Trøtt? Kan ikke sove? Nei, stapp noe i munnen, så holder du deg (kanskje) våken en stund til.

Jeg skulle gitt mye for å bli kvitt akkurat den impulsen der, men i en alder av snart 37 må jeg bare innse at det antagelig er snakk om et ganske stabilt og uforanderlig karaktertrekk. Velvel.

 

  • Ser på:

– Totoro, når mor har Nattkino med de yngste. Boksing eller MMA, når far har nattevakt med Bison i rundt midnatt. Peppa Gris og Småpoteter, men aldri Charlie Bjørn. Turbo blir helt krakilsk når han kommer på skjermen. Nei! Nei! gauler hun, og mor lurer i sitt stille sinn på hva  galt Charlie Bjørn har gjort. Han som var så poppis for noen måneder siden?

Ellers er det lite. Wayward Pines er slutt, og jeg rekker aldri kikke på TV-programmet i avisa før neste dag og går sikkert glipp av en hel masse interessante dokumentarer fra andre verdenskrig og desslike (sært ja, men jeg liker faktisk den typen programmer). Men, vi har hatt på Masterchef Sør-Afrika et par dager. Foreløpig går det mest i teoretisk kunnskap, noe som var litt overraskende, men opplegget varierer jo litt fra land til land, og dette er deres versjon. Synes fremdeles engelsken er artig, da!

 

  • Hører på:

– Har blåst støvet av Buena Vista Social Club, og drømmer om å en gang kjenne varm cubansk sand kile mellom tærne. Subsidiært drømmer jeg om en romantisk dans med min mann til Ibrahim Ferrers smektende stemme, selv om dette er dømt til å mislykkes.

– Og av grunner jeg ikke helt skjønner meg på, er humøret veldig bra for tiden. Nesten mistenkelig bra, tatt i betraktning av ferien er slutt, ungene ikke sover, og det regner hele tiden. En og annen gråmandag hist og her, men jevnt over føles livet veldig bra, og det krever et passende soundtrack. Händel tar saken, og jeg skrur opp volumet enda litt høyere. Huhei, hvor det går!

 

  • Vi leser:

– Jeg kjemper meg igjennom Ian McEwan, side for side, men må innrømme at lesehastigheten er nede på et historisk bunn-nivå. Førsteklassingen min, derimot, har en bok-anbefaling å komme med:

WP_20150806_014

 

WP_20150806_015

Dette er nemlig det kuleste for tiden! En gave fra bestemor: fuglebok med lyder 😀 For å være helt ærlig lærer jeg mye av boken, jeg også- fugler har jeg ikke spesielt god greie på (ennå, det endrer seg nok etter et par uker med denne boken)

 

  • Jeg savner:

– Sjetteklassingen min! Som straks er sjuendeklassing, faktisk.

12 dager er en stund, det. For å være brutalt ærlig, er den største forskjellen når mellomstemann forsvinner ut av huset at det blir innmari stille og rolig her 😉 Han er jo en aldri så liten håndfull, den gutten- og det er sagt med kjærlighet. Det gjelder på ingen måte bare ham heller, det blir alltid roligere når det mangler et barn eller to her i heimen. Men det er kanskje enda mer utpreget med vår sjarmerende, men vimsete Mellomste, som elsker å erte storebror og trenger hundre påminnelser på det meste.

Men det varer ikke mange dager før savnet setter inn. Og jeg har tenkt mye på ham. Jeg håper så inderlig at han har hatt et fint opphold på Hudøy! At han har fått mange nye venner (selvsagt har han det, han er jo selve innbegrepet på en sosial sommerfugl), at han opplever å mestre ting, at han klarer å holde en viss orden i sakene sine. At han kommer hjem med masse selvtillit og møkkete klær.

Og jeg tenker at vi, som moderne foreldre i mobilens tidsalder, har litt godt av å kjenne på dette. På Hudøy kan du ikke ringe tre ganger om dagen, bare for å høre stemmen eller sjekke om alt er bra. Ikke sende sms med Husk å pusse tenner eller Mamma er glad i deg, xoxo. På Hudøy kan du sende brev, punktum, og det er en nyttig opplevelse for både voksne og barn. Vi kan tenke på hverandre, savne hverandre, men vi må pent vente til vi møtes igjen.

Og det skjer i morgen! Hurra! 😀

 

  • … og er takknemlig for:

– Sommerskolen. De to eldste har vært på hvert sitt kurs denne uka, og begge var fornøyde. Selv om de måtte tidlig opp om morgenen! *sjokk og vantro*

– Ferien vår i Spania. Jada, jeg drar opp gamle minner nok en gang. Men etter å ha tilbragt fire uker i «Sommer»-Norge er jeg bare enda mer glad for at vi fikk tatt turen til sydligere strøk i år.

Tankene går mot i fjor, det året det var rekordvarmt. Jeg husker at jeg var så utrolig fornøyd med at vi støtt og stadig stappet unger og badeshortser og håndklær inn i bilen og duret ut til Ingierstrand eller Hvalstrand så fort jeg var ferdig på jobb. Vi hadde MYE sommerferie mellom klokka tre og åtte i fjor sommer! Sand i solkremen. Unger som fanget krabber. Vi satt som sild i tønne, sammen med det som måtte være resten av Oslos befolkning, og kjente sommersola svi huden rød mens grill-osen lå tjukk over gress-slettene ved stranda. Det var gode dager, og ærlig talt er jeg fornøyd med meg selv som orket å dra det i gang, selv om jeg var høygravid og lat og helst kunne tenke meg å ligge strak ut på sofaen, inne i skyggen. Nå, året etter, er jeg utrolig glad for alle de fine strand-dagene vi fikk i 2014.

Helt siden vi kom hjem fra Spania har jeg ventet på å få sjansen til dette igjen. Men, det ser ikke ut som det blir noe badevær i år, med mindre det skjer et mirakel i løpet av de neste ukene. Vi kunne nok tatt turen med de store barna, men de små klarer jo ikke å holde seg unna vannet, de vil være i vannkanten konstant. Og da bør det være varmt, noe det slett ikke er.

«Mamma, det føles litt som høst», sa eldstejenta her om dagen. Hun har rett i det, dette blir kanskje et slikt år der mai sklir rett over i september, temperaturmessig. Men selv om jeg blir litt lei meg hvis sommer’n forsvinner uten en eneste typisk sommer-aktivitet, så gleder jeg meg litt til høsten også. Det er en vakker tid. Dessuten kan jeg, i ekte bloggekjerringstil, glede meg til mørke kvelder med masse telys, ullpledd og bøker. Og, for å dempe duftlys-faktoren: høstens vakreste eventyr- gruppespillet i Champions League!

WP_20150806_002

… og Turbo venter på et annet sikkert høst-tegn…

WP_20150806_003

Kastanjer!

 

  • Er stolt av:

– Vår felles innsats i huset denne uka. For det har vært en periode der ting har gått litt på halv tolv, for å være ærlig. Jeg har gitt opp å holde huset helt i orden for lenge siden- her bor det travle folk med masse barn, og det ser akkurat slik ut- men i det siste har det vært litt for støvete, litt for rotete, litt for kaotisk. Og når det går over min ganske slække tålegrense, da synker humøret.

Mor og far i arbeid! Trøtthet meg her og der, på en drøy time fikk vi tatt både det ene og det andre, og første etasje (stue, kjøkken, gang, spisestue) ble betraktelig bedre. Dagen etter vasket jeg frontene på kjøkkenet- de med rosa streker, ja- og støvsugde trappa og soveromsetasjen.  Til helgen setter vi ungene i arbeid, så får vi gjort enda mer.

Litt rot skader ikke. Men det er hyggelig å ikke bo i en svinesti (ukas understatement?) Med tanke på alle de gangene gode forsetter har gått åt skogen er jeg forsiktig med å proklamere store mål, men jeg skal i alle fall prøve å gjøre en «større» ting hver dag. Så ser vi hvordan det går.

 

  • Filosoferer over:

– Nei. Nei og atter nei. Dette er ikke uka for de lange tankerekker og dype refleksjoner. Dette er uke for å pælme ned kaffe, holde seg våken, og ikke utfordre seg selv med mer utfordrende problemstillinger enn fiskesuppe med eller uten egg.

Forhåpentligvis er dette ikke en permanent tilstand 😀

 

  • Ukas store opptur:

– Å hente Turbo. Som alle mammaer til ferske «storebarn» gjør, har jeg kjent litt på at hun er på dypt vann, den lille tøtta. Stor avdeling. Store barn. Nye voksne. Og hun gråt jo ved levering første uka. Nå gråter hun ikke mer, og hver gang jeg henter er hun i full fart sammen med andre barn. Løper rundt ute ved lekebussen eller mellom trærne, eller sitter i huska og hikster av latter. Kjører biler og togbane inne på lekerommet sammen med noen nye gutter hun har blitt kjent med. Sitter på fanget til alle de nye voksne- som hun allerede har blitt trygg på og liker å være sammen med. Det er en lettelse for a’mor, det!

… men, da favoritt-assistenten fra småbarnsavdelingen var innom og hilste på her om dagen, ble Turbo stående helt stille. Så gikk hun sakte bort, krøp opp på fanget, la armen rundt halsen hennes og ga henne en laaaang kos. Uten å si noe.

Jo, de er små. Men de husker!

 

  • Ukas nedtur:

– Burot. Atsjoo!

 

  • Ukas dyre tasteleif:

– Eldstejenta skulle en tur til Bergen for å hilse på en studerende venninne. Og, ikke minst, for å se Bergen- et sted hun aldri har vært før. Tanken var at hun skulle ta ettermiddagstoget på onsdag og hjem igjen på søndag, og mormor spanderte billettene. Med studentpris kostet det likevel drøyt 1200 kroner.

Men, siden hang seg opp i det vi bestilte, og på en eller annen måte hadde 5. blitt til 6. Når det ikke var mange dagene hun skulle være der i utgangspunktet, og med togene fulle av turister som ville ta Bergensbanen på dagtid, endte det som det måtte gå: tre kvarter i telefonen med Kundeservice og en plass på nattoget. – Det er det eneste som er igjen, sa damen, og jeg tenkte at joda, jentungen er tøff nok til å ta nattoget, ingen tvil, vi tar den. – Fint, men oisann, det er visst ingen sitteplasser igjen. Det må bli sovekupé. Der er det et lite gebyr, ja, på 900 kroner.

Så slik endte den sagaen. Se for øvrig «Ukas smånervøse» 😉 Men da jeg fikk sms fra en lykkelig jente som hadde tatt Fløybanen og satt på café og spiste skillingsboller, så var det helt klart verdt det!

 

  • Ukas semi-bitchy:

– Joda, jeg har jo gjort det til et slags prosjekt å ikke la meg irritere, frustrere og trekkes ned av tilværelsens mange små negative momenter. Men noen ganger må man bare få det ut: Hva i all verden feiler det folk som på død og liv skal stoppe rett foran rulletrappen og skravle? Hallo, er det noen hjemme? Eller venter du bare på at noen skal dytte deg vekk?

 

  • Ukas smånervøse:

– Min eldste datter er ingen pyse. Hun har fartet rundt i Oslo på egenhånd siden andre klasse, og drar til steder som til Praha og Oxford og Nepal på egenhånd uten å blunke. Dessuten har hun antagelig sett en anselig mengde skrekkfilmer bak min rygg. Og det er jammen ikke lenge til hun er voksen. Men da hun for første gang skulle kjøre nattog med sovekupé, se da var den ellers så verdensvante unge damen nesten litt blek om nebbet. For hvordan fungerte dette? Tenk om hun ikke fant fram? Kjøre tog alene om natten, huff, og måtte hun dele kupé?

Det gikk selvsagt helt knirkefritt, og nå er vi tilbake dit vi pleier å være: no news is good news, og mor prøver desperat å la være å sende for mange sms’er for å høre hvordan det står til.

 

  • Ukas sentimentale:

– At jeg skulle rammes av barnehage-blues var vel nesten forventet. At mannen min, derimot, skulle innrømme at «Åh, han har vært så morsom og kosete i dag! Vi har trillet ball og gått tur, og… jeg vil ikke at han skal begynne i barnehagen!» var mer uventet.

Men jeg skjønner ham godt. Bison er på et herlig sted. Han er så blid, og nysgjerrig, og morsom. Og så stor… men så liten. Neste uke blir nok småtøff, både for ham og oss. Samtidig er det ikke tvil i min sjel om at han kommer til å ha det veldig gøy i barnehagen så fort han har blitt vant til det. Han må bare… bli vant til det. Og det gjelder oss voksne også.

WP_20150806_011

Pappa og Bison på ridetur… klokka ti om kvelden. Sånn går det når en bitte liten mann får vondt i magen. Men snart skal vår minste tass ut og ri i barnehagen i stedet. Det blir nok bra!

 

  •  Kids’ corner:

– Etter min erfaring er «Nei» et av de første ordene som kommer, og det brukes hyppig hele det andre leveåret. Men over i det tredje leveåret endrer bruken karakter. Mer trass, erting, testing av grenser. NEI!, med et utfordrende blikk eller ertende glis. Og så forsvinner toåringen i motsatt retning, eller løper og gjemmer seg, eller tar kakebiten likevel.

Jeg har jo tidligere innrømmet at det er lett å miste noen prinsipper ettersom årene går. Det viser seg at en halvtimes TV-tid eller en is på en tirsdag slett ikke ødelegger barna for evig og alltid, det er ikke så viktig å være superstreng og korrekt på alle fronter. Men akkurat her må vi ha tunga rett i munnen. Når trassen og utprøvingen setter i gang for alvor, kan det koste dyrt å være for sløv og ettergivende. Jeg er for å si ja, så ofte det er forsvarlig- men når jeg sier nei, så er det nei. Trass og grining til tross. Det aner meg at vi skal få kjørt oss framover, vår toåring er i utgangspunktet av den viljesterke sorten. Men tanken på å måtte takle en skikkelig liten hus-tyrann i årene framover burde være motivasjon nok til å ta de viktige kampene.

– Bison er på det merkelige stadiet der han både er baby og liten gutt samtidig. Når han går rundt i huset (ja, nå har han sluttet med den bredbente, ustødige stabbingen med armene ut til siden. Enda en søt periode er slutt… *sukk*) og pusler med sitt er han veldig «liten gutt». Når han våkner på natta og skriker etter Maaah! Maaaah! og leter etter puppen, er han «baby».

Puppen, ja. Den må vi slutte med snart. At han våkner flere ganger på natta for å få en bitteliten melkeskvett er egentlig totalt unødvendig. Og når jeg kommer hjem på ettermiddagen, er det puppen han maser etter- men når den først kommer holder det med et halvt minutt, så vi han ut og løpe igjen. Han er ikke egentlig interessert i puppen, det er bare en vane.

Men, med tanke på de nettene vi har akkurat nå, og barnehagestart i neste uke, tror jeg vi får la latskapen vinne en stund til og bruke puppen for det den er verdt: en enkel måte å få ham til å sove videre på (av og til). Det ville være taktisk dumt av oss å skulle endre på ting når det er såpass slitsomt som det er akkurat nå, og barnehagestart er også en stor forandring for ham. Så… jeg får vel forberede meg på slenge ut puppestellet noen uker til.

 

  • Tanker mot neste uke:

– Den aller siste ferieuka. Neste uke skal vi ha alle ungene hjemme, med unntak av førsteklassingen som drar til hytta til en venninne på lørdag. Hun skal ta buss alene i tre timer- ikkeno’ persilleblad, den sjuåringen min!- og i andre enden venter visst et sommerparadis med egen strand, trampoline, båt og boblebad og alt som skal til. Pluss bestevenninnen hennes. Jeg håper å få henne hjem på onsdag, men er jammen ikke sikker på om det går! 😉

Ellers: det er tid for å gjøre alle klare til skolestart. Finne ut hvem som mangler hva, kjøpe nye pennaler, sko og sekker, eller andre ting som måtte mangle. Og for oss voksne: gjøre oss mentalt klare til innsatsen ved skolestart, der alles timeplaner skal inn i kalenderen og vi etter hvert må pusle på plass aktiviteter, kjørerutiner og hvem-henter-hvem.

Og ikke minst: barnehagestart! Med skrekkblandet fryd.

Ønsker alle en flott helg, med eller uten årets store showkamp på Ullevål på søndag (det aner meg at det kommer et lite innlegg i den forbindelse!), og en god start på uka. 🙂

WP_20150804_001

4 tanker om “Torsdagstanker

  1. Veldig, veldig fornuftig å velge søvn fremfor blogging! Vi kjørte hjem fra sørlandet i går kveld (da hadde mor fått nok av regn, regn og mer regn, farlige trapper og skumle peiskanter, med enda mer fristende aske i) og kom inn døra rundt klokken elleve. Kvart over elleve sov ungene i hver sin seng og det viktigste var båret inn fra bilen. Og så oppdaget vi ny sesong av Elementary på Netflix… Men, jeg var fornuftig og sa nei, så får det heller bli det i kveld!

    Du fanger stemningen som preger denne augusten så veldig godt! Jeg føler meg litt sånn «Joda, vi har jo gjort sommerting, men det har jo ikke vært skikkelig sommer!», sikkert litt ekstra fordi jeg ikke fikk utnyttet forrige sommers varme, siden jeg var megahøygravid, på randen til svangerskapsforgiftning og nærmest litt fastlåst i et varmt hus uten bil. Men vi fikk nå avkjølt oss litt i plaskebassenget til Sofie 😉

    Håper Bison slipper mer magevondt, og at barnehagetilvenningen går bra! Overgangen mellom baby og småbarn er så glidende, men plutselig er den der! Trym har blitt veldig god på å se på meg når han får et nei, så rister han på hodet, gliser, og fortsetter! Hoho, da er det vanskelig å holde seg alvorlig!

    • Aha! Tusen fornuftig husmor-poeng til deg også, for å motstå Netflix-fristelsen sent på kvelden. Det er ikke alltid så lett det der, for når du har småbarn hjemme hele dagen er det så fristende å sitte i fred og ro noen timer for seg selv- men absolutt ikke lurt bestandig! En sjelden gang er lov, men det hørtes jo ut som om gårsdagen var temmelig slitsom, og da er senga ofte det beste valget.

      Og jeg skjønner godt at det holdt med hyttelivet nå. Utfordringer som trapper, peiskanter, ting som kan dras ned og knuses PLUSS dårlig utevær er liksom ingen drømmekombinasjon. Men neste sommer, Marit, neste sommer blir annerledes! Vi satser på sol fra juni og ut august (litt regn om nettene for å redde hager og slikt), og da er dine to søte små hakket enklere å ha med seg på hytta også. Det er stor forskjell på å ha med en ettåring og en toåring, og en toåring og en treåring! Så neste sommer tar vi igjen, både for denne sommerens elendige vær, og for din del: for fjorårets elendige form. Planen er klar! *tommelopp-smiley*

      Trym høres bare skjønn ut. En liten luring, det lover godt! Tror han og Bison hadde hatt mye å «prate» om 😉

  2. Den fugleboken kjøpte moren min for å se på fugler sammen med barnebarna – stor suksess både hos 6-åringen og 2-åringen. Pussig hvor stas det er med alt som lager lyd… Men sleipe tante visste råd den gangen niese – da knapt 3 – krøp opp i sengen en litt for tidlig helgemorgen med en bok med litt for mange lydeffekter. -Du skjønner, de lydene virker ikke så tidlig på morgenen…

    Så bra at de fortsatt holder Hudøy mobil-fritt (ikke at det var et tema da jeg var der tidlig på 90-tallet), tror det er bra av og til både for barn og voksne. Jeg tenkte jo litt av hvert (men holdt klokelig min barnløse munn lukket) når en bekjent synes det var så fælt at syvendeklassingen ikke fikk ha med mobil på leirskole – hun måtte jo få sende godnatt-meldinger til lillegutt… Leste en gang at for mange barn blir hjemlengsel et mye større problem når de stadig får sms hjemmefra – uten de påminnelsene tenker de ikke over det.

    Og forøvrig sier jeg et rungende nei til egg i fiskesuppe – det høres da bare feil ut? I tomatsuppe og spinatsuppe, helt klart, men fisken klarer seg fint uten…

    • Det ikke bare høres feil ut… det var feil. De eneste eggene som til nød passer i fiskesuppe, er diverse former for kaviar. Nå påstå riktignok kokken sjøl at smakskombinasjonen var fortreffelig, men jeg kan bare ikke si meg enig. Det var… spesielt, men ikke spesielt godt 😉

      Og ja, Hudøy er velsignet mobilfri- og godt er nå det! Jeg er fullstendig enig med deg, og tror det ofte er vi foreldre som har større behov for dette enn barna. Tipper at sjuendeklassingen det var snakk om overlevde helt fint uten godnattmeldinger fra mamma hver kveld! Er ikke litt av poenget med å være borte at man faktisk er borte, og litt utilgjengelig? Dessuten ville mobil på skoletur ødelagt på andre måter også. Se for deg bussen med førti ungdommer på «tur», der alle sitter med nesa i hvert sitt spill eller hører på musikk med plugger i ørene. Kjempekoselig!

      Så artig at det er flere bestemødre som har kjøpt den boken! Og at det er flere barnebarn som har funnet glede i fuglelydene. Jeg synes den er artig selv 🙂 Men, når det gjelder lyd generelt, har jeg stor forståelse for at du tok en sleip en. Elektroniske, pipete barnesanger rett i øret om morgenen er ikke så fryktelig behagelig, tross alt!

Det er stengt for kommentarer.