99% perfekt!

Det er høstferie, og jeg er småbarnsmamma igjen.

Altså, de store ungene har reist sin kos, alle tre. Eldstejenta er på cellotur i Tsjekkia. De to gutta er på hytta med mormor. Og røkla er igjen med meg: en seksåring, en halvannetåring, og en drøyt to uker gammel liten tass. Så, fra å være mamma, sånn helt generelt, kjenner jeg nå på den følelsen jeg hadde for lenge siden, av å være en vaskeekte småbarnsmamma. Følelsen av å regjere i ensom majestet (ja, for mannen min er tilbake på jobb) over en flokk søte, viltre, og svært lite forutsigbare vesener. Man kan si mye om tenåringer, men de hører da i det minste på fornuft (noen ganger). Det er mer enn du kan forvente av en på snaut 1,5 år. Og selv om seksåringen er av det veslevoksne og snusfornuftige slaget, så er erfaringsgrunnlaget likevel begrenset. Hun har tross alt ikke mer enn de seks årene sine å slå i bordet med.

Uansett, jeg har blitt transportert ti år tilbake i min private lille tidskapsel, og tar fatt på dagens utfordring (enter en akutt følelse av slektskap med  Emma Thompson i Love Actually. Det er nemlig ikke rare utfordringen vi snakker om. Ikke akkurat noen tidebestigning eller jordomseiling. Så det blir litt sånn «Being the prime minister’s little sister puts your life into a rather harsh perspective. What did my brother do today? He stood up and fought for his country. What did I do today? I made a papier maché lobster head»): henterunde med baby på slep.  Altså: først gå med babyen i sele og tom trille til barnehagen, hente lille-storesøster, og så få med seg begge to på Oslos travleste bussrute, reise 20 minutter, hente mellomstesøster på SFO, vandre litt til, ta t-banen, gå de siste tunge bakkene hjem. Forhåpentligvis med alle tre ungene på plass, og uten å tiltrekke oss altfor mye oppmerksomhet (i hvert fall ikke oppmerksomhet forårsaket av de gale årsakene).

Alle de som har prøvd kombinasjonen liten baby og spinnvill ettåring på offentlig kommunikasjon, vet at det kan gi seg mange morsomme, eller «morsomme», utslag. Kanskje særlig det siste. Skrekkscenariene er mange: babyen hyler som en stukken gris hele veien. Halvannetåringen nekter å sitte i vogna. Nekter å sitte på buss-setet. Nekter å gå. Nekter å ha på seg lue. Mor mister babyen i gulvet, mister veska, mister balansen, mister besinnelsen… eller bussen parkerer for langt fra fortauet, så vogn og det hele deiser overende på vei ut. Eller alt sammen, mer eller mindre samtidig. I mitt forrige småbarnsmorliv innrømmer jeg glatt at vi hadde opptil flere mindre stolte øyeblikk sånn sett.

Kanskje det er derfor jeg- til tross for den skyhøye Emma Thompson-faktoren- opplever en intens lykkefølelse når ting går så til de grader på skinner som det gjorde i dag. Og nei, det er ikke ironisk ment. Vår lille utflukt gjør meg direkte lykkelig, og svært takknemlig. Det som skjer er følgende: Babyen sukker fornøyd og legger seg til å sove mot brystet mitt. Lille storesøster er elskverdigheten selv, der hun tripper ned trappene fra barnehagen alene, setter seg i vogna uten å mukke, og deretter sitter pent og pyntelig hele veien på bussen og ser ut av vinduet på den store verden utenfor. Seksåringen henter tingene sine uten mas og kjas, husker matboks og jakke og infolappen om morgendagens tur. Og så toger vi av gårde: et lite stykke familieidyll gjennom bygatene. Skjønt, toger og toger. Jeg svever vel omtrent ti centimeter over asfalten, takket være alle lykkeboblene som henger over hodet mitt og gjør denne turen til noe Stort Og Viktig. Så fantastisk flotte barn jeg har! Så takknemlig jeg har grunn til å være! Dette… funker jo! O lykke!

WP_20140929_001

En stor og spennende verden der ute…

 

WP_20140929_005

Definisjonen av buss-idyll: sovende baby

 

Det er ikke før jeg kikker på dagens øyeblikksbilder at idyllen slår sprekker. For er det ikke…? Hvis du ser nøye etter, ved vognkalesjen der…? Joda, der er den. Mors flaske med syndens vann, bedre kjent som Pepsi Max (og, selv om det ikke synes så godt, skal jeg være brutalt ærlig og si at den ligger ved siden av en tom bollepose. Hurra for raske karbohydrater og sunne vaner, liksom). Så det var kanskje ikke 100% perfekt likevel. Det snek seg inn en liten prosent inkonsekvens og unødvendig kos av det slaget som høster alskens sure kommentarer og hevede øyenbryn bak ens rygg.

 

WP_20140929_007

Shock horror! Colaflaske og bollepose observert på Stortinget T-banestasjon!

 

Men, jeg sier meg fornøyd med 99%. Ikke minst fordi det ikke er første gang jeg har begått noen mindre forseelser mot det perfekte, og de eldste ungene tilsynelatende har kommet fra det med livet i behold. 99% perfekt, det er perfekt nok for meg.

 

WP_20140929_009