Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

WP_20151021_001

Jeg synes dette bildet beskriver det så godt. Sånn er livet disse dagene. Trøtte barn, trøtte foreldre, tidlige, mørke morgener. Snart er det mørkt på hjemveien også.

Jeg er ambivalent til den tiden vi går inn i nå. Livet er liksom så lyst og lett om sommeren. Vinteren er mørk, kald og… slitsom på en annen måte. Samtidig ligger det mye fint i vente også. Halloween, grøss og gru. Advent, julepynt og høytidsstemning. Juleferie og nyttårsaften med champagne (eventuelt sofasoving for trøtte foreldre) og deretter gnistrende blå vinterdager med unger i akebakken. Det er jo ikke bare sorgen. Dessuten er årstidenes veksling verdifull i seg selv. Aldri er våren så etterlengtet og verdsatt som etter en kald og lang vinter!

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Hoi hoi. Den bare forsvant. Alt er bra, ingen større kriser eller katastrofer, det går bare så ufattelig fort. Ikke før står du opp på mandag, så er det fredag ettermiddag. Og nå er det, hva, seks uker til jul eller noe slikt?

 

  • Jeg leser:

— Minimalt. Men jeg begynner å skjønne hvem som er skurken i Offline (det vil si, når du tror du skjønner hvem som er skurken er det nesten alltid feil. Men det er nå så!). Og så leser jeg meg opp på pensjon (bah!), og på Uganda. Min snille kollega syklet faktisk hjem i lunsjen for å finne fram en reisebok han sterkt anbefalte:

WP_20151023_002

Tusen takk, Stein!

 

  • Hører på:

— I min ungdom hadde jeg ekstrajobb i P2 på Marienlyst. «Gjestehenter» var min offisielle tittel, og til tross for at arbeidsdagen var så kort at det var vanskelig å tjene noe særlig penger, fikk jeg likevel mye ut av jobben. For det første lærte jeg meg å ikke lee på øyenbrynet av berømte personer, og opptre naturlig og avslappet i de fire minuttene de måtte tilbringe i mitt selskap. Fra å være litt brydd i starten falt det seg plutselig lekende lett å konversere a la «Nydelig kjole, Åse» til den gang kulturminister Kleveland.  For det andre lærte jeg hvor utrolig lenge tjue sekunder er, spesielt når det blir stille på lufta. Og for det tredje lærte jeg at aproposmusikk en sjelden gang kan være artig, men som oftest er ganske kleint.

Likevel, jeg tillater meg en dose aproposmusikk og spiller Totos Africa på repeat. Girer opp til rette stemningen. Sjiraffer i horisonten- eller mer sannsynlig høyhus. Jeg aner ikke hva som venter meg. Det eneste er at jeg blir litt skuffet hvis jeg ikke ser noe rød jord 😉

 

  • Ser på:

— I havet av kjedelig TV jeg ikke gidder å slå på, kom selvsagt ukas kuleste kamper på nøyaktig samme tidspunkt. Tanken på å måtte velge mellom Real Madrid og Manchester United gir meg frysninger, og enden på visa var opptak på den ene og intens zapping. Den dagen jeg vinner i Lotto skal jeg bevilge meg to skjermer.

— Og Dagsnytt attens jubileumssending. Morsomt å se på, selv om Gubben gjorde sitt beste for å ødelegge med stadige kommentarer om oversminkede deltakere og stygge kjoler.

— Vakre høstfarger. Det er det ikke mangel på for tiden!

WP_20151022_002

 

WP_20151022_001

 

  • Ønsker meg:

— Flere timer i døgnet. Tenk hva jeg kunne gjort med bloggen hvis jeg hadde hatt tid? Nå blir alt så sammenrasket og halvveis. Det er ikke ofte jeg leser blogger selv, men når jeg kikker på andre ser jeg hvor innmari jeg faller igjennom. Dårlig design. Hyppige leifer og rare formuleringer, fordi jeg bokstavelig talt skriver med et halvt øye på klokka. Nå har jeg riktignok ingen store vyer om å ha noen perfekt Superblogg, men må det være fullt så halvveis, da? Jeg gremmes!

Når det er sagt: hvis døgnet hadde fått et par ekstra timer, er det noen andre ting som også burde blitt prioritert høyere. Husarbeid, for eksempel.

 

  • Ukas helt(er):

— Mormor.

Mormor, med sin ganske nyervervede «senil-uke», rykker inn til Oslo og står til tjeneste, og det er jeg evig takknemlig for. Jeg har gitt streng beskjed om at hun må passe på å kose seg også, og ikke bare springe rundt og passe barn og lage mat, men at hun er her og hjelper litt til når jeg er borte er gull verdt.

Nå høres det ut som om jeg er gift med en håpløs mann, av den typen som ikke vet opp ned på en Pampers. Det er jeg altså ikke, og han trenger ikke egentlig noen husmorvikar for å overleve en uke uten meg. Men saken er den at the terrible two ikke gir noe særlig rom til å hente seg inn etter jobb og husarbeid for tiden. Noen netter er ikke så verst, andre er helt forferdelige. De fleste er bare ganske dårlige. Og med den tilleggsbelastningen det er å aldri få sove mer enn noen timer i slengen og kanskje være oppe halve natta, så er det godt å vite at han ikke må levere og hente alle dager, lage mat og kjøre jentene og fikse alt alene. Takk til mormor!

Bestemor (min stemor) kommer hjem fra Japan i løpet av uka og ville gjerne ha småjentene på overnatting. Det blir første gangen for Turbo, og er således en aldri så liten merkedag! Mer under «Kids’ corner».

— Og eldstejenta fortjener også en applaus denne uka. Hun har hatt øvelser til seine kvelden, går ut av huset klokka sju om morgenen og er ikke hjemme før nesten ti om kvelden. Synes det er godt gjort av henne å holde ut!

 

  • Ukas forglemmelse:

— Usj, det er nesten i ferd med å bli et ukentlig punkt, dette. Og det til tross for at vi er relativt flinke til å bruke kalendersystemene våre. Men av og til glipper det likevel. Utrolig nok har Bisons helsestasjonstime ligget i bakhodet i flere uker, jeg har våknet på natten og tenkt at hjelp, dette må vi ikke glemme- og til syvende og sist endte det med en oppringning på jobben. I det jeg så nummeret fra Oslo kommune og sank det en tikilos stein nedover i magen. Bison. Skulle vært på helsestasjonen for… tja, en halvtime siden. Hurra for mor.

Eller bare ren, skjær uflaks: sønnen min hadde pliktoppfyllende skrevet opp i familiekalenderen at det var hans tur til å bidra med kantinemat på mandag denne uka. Men kalenderbladene går jo som kjent fra mandag til søndag, så vi så det likevel ikke før rett før sengetid på søndag, da vi bladde om kalenderen fra uke 42 til uke 43. Tabbe. Takk og pris at Gubben kan vippe opp en brukbar mengde flied lice så lenge vi har litt ris, grønnsaker og noen skinkebiter i skapet.

Langpanna er for øvrig MIA. Det var den siste vi hadde. Nå må vi stikke bort på Expert og kjøpe ny spesialbestille fra Miele, noe som sikkert tar fem uker og koster en liten formue. Dette, mine venner, er hvorfor SIFOs standardbudsjett er så romslig som det er. Fordi totalt uforutsette utgifter dukker opp som troll av eske så fort ungene begynner å «ordne» ting på egen hånd (i samme kategori havner utgifter til nøkkelfiling, noe som sikkert er oppe i en tusenlapp bare i 2015, samt den stadig tilbakevendende problemstillingen Jeg finner ikke headsettet mitt, mammaaaa! Hmpf!).

Ting som nå er ført inn både i kalender og Outlook: foreldresamtale i andre klasse. Høstgruppetur (vi er i ansvarsgruppa, heldige oss) i andre klasse. Neste dugnadsinnsats for niende klasse. Skolens årlige julegavesalg. Konfirmanthelg, kor-tur, speidernes årlige juletur til Nittedal og prøvespill-periode i fotballen. Samt ballettforestillingen eldstejenta fikk i bursdagsgave fra meg for nesten et halvt år siden og den tradisjonelle Nøtteknekkeren. Nå mangler bare Oslo Fagottkorts julekonsert, 12-13 juleavslutninger av ymse slag, så er vi klare for juleferie (veldig klare for juleferie).

 

  • Ukas triumf:

— … og sjuåringen fikk den aller siste plassen på skiskolen! Hurra! De har skiskole på SFO hver vinter, og den er superpopulær. Derfor fryktet jeg det verste da sjuåringen kom tuslende med en krøllete lapp fra sekken som hadde ligget der noen dager. Men neida. 47 plasser, hvorav 46 var tatt. Den siste ble vår. Noen ganger har man flaks!

 

  • Ukas sarkastiske påpekning:

— Lasse Jangås om likestilling og likelønn. Herlig aktuell, dessverre. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: det er skammelig at de tradisjonelle kvinneyrkene innen omsorg og helse er betalt så mye lavere enn der gutta tradisjonelt har dominert. For å sette det veldig på spissen: jeg fatter ikke at det er samfunnsmessig viktigere å selge en bil enn å ta vare på barn og eldre- men det forutsetter jo at lønnsnivået speiler viktigheten, og det gjør det jo ikke (sa middelmådig, men helt ok, lønnede Fru Excel).

Og for all del, det kunne vært verre. Vi kunne bodd i Japan (misforstå meg rett, Japan er et fantastisk land- å være utlending i. Min stemor er der jo akkurat nå, og jeg er ganske så misunnelig! Men å være japaner i Japan fremstår egentlig mest slitsomt).

 

  • Ukas Innmari Irriterende:

WP_20151023_001

Kjære 7/11, kan dere vennligst slutte med det tilbudet nå? Beste hilsen rompa til Helle.

 

  • Ukas hjertesmelt:

— Å tusle nedover mot elva sammen med småbarna og jentene, og plutselig bli var løpende skritt som nærmer seg. Nesten litt skummelt, i morgenmørket. Hva skjer?

Og så var det bare fjortisen som ville gi klem til mamma og søsknene. Før han jogget tilbake til huset (og glemte både matboks og nøkkel, men det er en annen historie).

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Tja, det sier seg jo selv. Det blir antagelig den mest spennende uka vi har hatt dette året! Jeg håper, håper, håper vi har internett- men blir nok overrasket om det tekniske og internettmessige går knirkefritt. Vi får se. I morgen sitter vi på flyet (og mor tørker tårer over å reise fra de små… Men sånn er det. Nå er det gutta boys og mamma som skal ut på eventyr, såh!)

 

  • Ukas stikk-finger’n-i-jorda:

— Det var med tungt hjerte jeg avbestilte hotellet i Beijing i påsken. Virkelig surt, var det. Men Kina blir jo ikke borte, og det passer ikke så godt neste år. Med tanke på all reisingen vi har hatt i år, og at eldstejenta flytter til England til høsten, tenker jeg vi skal ha hyttepåske. Eller Oslopåske. Eller begge deler. Være sammen alle sammen, i hvert fall, og uten at det koster penger i dyre dommer. Den O’store konfirmasjonsturen kan vente litt, jeg tror ikke eldstejenta blir allergisk mot å reise sammen med familien så fort hun fyller 18 (jeg håper i alle fall ikke det!).

Jeg har begynt å drodle litt på Ukraina-turen min, da. I forhold til Beijing snakker vi ganske annerledes prisnivå her, både på reise og overnatting! 😉

 

  • Kids’ corner:

— I dag er jeg fryktelig spent på Turbos vegne. Hun skal nemlig se Hakkebakkeskogen på Nationaltheatret. Det er hun egentlig litt for liten til, men mormor fikk et knalltilbud på billige billetter og glemte i farta at jentungen knapt er to og et halvt. Hehe. Vi vurderte litt fram og tilbake, men tatt i betraktning at det gikk så greit på Lillebror og Knerten tar de sjansen- og så har de heller lav terskel for å gå hvis det skulle bli vanskelig.

— En annen premiere for Turboguri, er at hun kanskje skal sove over hos bestemor neste helg. Det blir i så fall første gang! Sjuåringen skal være med i så fall, og jeg tror det kommer til å gå helt strålende. Det er lett å tenke at alt er så vanskelig, men det er jo ikke det, nå lenger. Vår ganske sære, vanskelige lille baby som bare ville ha mamma eller pappa og hyyyylte ved synet av alle andre (og nektet å sove før klokka elleve om kvelden), har blitt en harmonisk, trygg og blid lita tøtte. Det er bare mor og far som har vent seg til at ting liksom er vanskelige. Ser vi rasjonelt på saken- så lukter jeg suksess! 🙂

— Og lillebror??

InstagramCapture_1126f34e-cedf-431e-9e76-2032d417ff07

Lillebror, lillebror, lillebror…. *sukk*

 

2 tanker om “Fredagstanker

  1. Elsker det siste bildet!!
    Min yngste er på samme alder. Jeg vil bare stoppe tiden og stroppe fast gutten samtidig.

    • Hei Mari Anne, og beklager at denne har blitt liggende uten å bli godkjent. Det er dårlig stil, altså, men i det supertrege nettet i Uganda sjekket jeg ikke kommentarer til godkjenning, siden det i 99,9% av tilfellene bare er spam uansett (Cheap Viagra online, kan ikke skjønne hvorfor bloggen min er et yndet mål for akkurat den typen spam? 😉 ) Men tusen takk for hyggelig kommentar, og jeg lo høyt av ønsket om å stoppe tiden og stroppe fast gutten samtidig. Det er akkurat sånn det er å ha en ettåring i klatremus-fasen- de er helt til å spise opp, og samtidig innmari slitsomme 😀

Det er stengt for kommentarer.