… og inn i stua til folk

Ja, for dit kom vi også. Helt inn. Og nå i ettertid står det for meg som en like sterk opplevelse som skolebesøkene.

Skolebesøkene var jo hovedmålet med turen, og helt essensielle for oss for å kunne begynne å få grep om Redd Barnas arbeid i Uganda. Fra den lille Natigi med geiter i klasserommene, til den svære Palenga med horder av uniformerte elever, gikk det en rød tråd gjennom vår opplevelse, nemlig den at begrepet skole ikke var dekkende nok. Mer om det i oppsummeringsposten som begynner å nærme seg.

Men først- hjemmebesøkene. Som altså satt som et realt spark i solar plexus. Ikke først og fremst fordi det var så trist og fælt og fryktelig, men fordi det var rystende annerledes, og- hvis vi skal være ærlig- enkelt på grensen til kummerlig. Skolene hadde tross alt visse likheter med de norske. Men et ugandisk hjem ute på bygda har virkelig ingenting til felles med en vanlig norsk bolig, annet enn tak og fire vegger. Der stopper også likheten (hvordan boligstandarden er hos de som bor nærmere byene vet jeg lite om, for der var vi ikke. Men vi så litt av hvert langs veien når vi kjørte forbi. Noen hus av ganske ok standard- murbygninger med en liten hage og ordentlige vinduer, selv om det var langt fra råflott. Men det som dominerte var rad på rad med bølgeblikk og jordgulv, så langt øyet rakk. Jeg ville ikke satt pengene mine på kloakksystem og internett-tilgang, for å si det sånn).

Det var etter besøket på St.Kaloori at rektor og FAU-representanten hadde funnet frem til to familier som gjerne ville ha snålingene med mobilkamera og seigmenn på besøk. Og allerede på kjøreturen fikk vi vår første lille aha-opplevelse, rett og slett fordi den var så lang. Tanken på at barna vandret til fots her, langs de sleipe, hullete veiene med Gud vet hvor mange skumle insekter rundt de bare føttene sine, var sjokkerende nok. Mine barn bor akkurat litt over fire kilometer fra skolen, og får dermed utdelt gratis årskort hver høst. Hadde de ikke fått det, ville vi selvsagt betalt for det, eller kjørt dem selv. Jeg tror ikke unger har vondt av å gå, noe mine egne er smertelig klar over (selv om vi kjører mye, totalt sett), men for en norsk mor virker det nærmest fornuftsstridig å la barna starte og avslutte dagen med et par timers gåing. Det er jo slitsomt!

Vi ruller omsider inn foran et lite murhus med en jordhytte ved siden av. «Murhus» høres flottere ut enn det er, men det var altså en firkantet bygning av leire og murstein, ikke en rundt hytte med stråtak som det var så mange av her. Men standard-messig var det ingen forskjell. Det var lite og trangt, og helt uten belysning eller noen form for gulv. Ingen møbler heller, bare to små tomme rom og en kjøkkenkrok med et ildsted rett på gulvet. Bestemor (ja, for denne familien har lidd samme skjebne som så mange i Uganda. Far hadde dødd og mor hadde dratt sin vei, og bestemor- en liten, rynkete, vever dame som så ut til å være minst 70, men antagelig var langt yngre) forklarte at hun brukte ildstedet når det regnet, men ellers foretrakk å lage maten utendørs, på grunn av røyken som ellers forpestet den allerede klamme lufta.

Bestemor, ja. Hun kom løpende ut på plassen og hilste overstrømmende, nesten desperat, på oss. Hun trykket hendene våre etter tur og ville bare motvillig gi slipp, og det fosset ut takksigelser og hilsener og jeg vet ikke hva, i en uforståelig strøm av ugandisk dialekt. I ettertid har jeg lurt på hva hun egentlig mente. Var det bare høflighet, var det ren glede over å få besøk langveisfra? Eller håpet hun egentlig at vi skulle gjøre noe konkret for henne og de tre barna?

De tre barna, som var elever ved skolen vi nettopp hadde vært på, påtok seg å vise oss rundt. Det var fort gjort. De fleste familiene i området drev med jordbruk på en eller annen skala, men ikke denne familien. Kanskje det ikke lot seg gjøre, med bare bestemor og tre barn under 11 år? Så det var ikke mye å vise frem. Foruten murhuset og den lille stråhytta, var det et utendørs ildsted, noen høner i et nettingbur, og et område bak huset som ble brukt som bad og vaskerom- for å bruke norske begreper. «Badet» så sånn ut:

Ug1

Min eldste sønn, som ikke akkurat kjapper seg i dusjen etter trening, filosoferer over dagens vannrasjon. Brønnen er godt og vel 20 minutter borte. Og vann er tungt, både for skoleunger og bestemødre.

Ug4

Drikkevann. På spørsmål om hun pleide å koke drikkevannet, svarte bestemor «Noen ganger».

Ug2

Unger er unger. De fortsatte lekene der de slapp på skolen. Man får et ganske godt inntrykk av hvordan huset var. Egentlig ikke så verst, det var i hvert fall semi-solid bygget. Men som sagt helt tomt inni, og uten gulv og tette dører/vinduer.

Den neste familien vi besøkte, bodde enda lenger inn i skogen. De hadde heller ikke noe murhus, men allikevel fremsto det lille gårdstunet deres mer som et ordentlig «hjem» enn det tomme murskallet hos bestemor og de tre barnebarna. Vi kjørte  inn på et slags tun, omkranset av 7-8 stråhytter. På gårdsplassen satt mor sjøl med minstebarnet hengende i puppen, omkranset av barn og voksne i alle aldere. Fire av de unge, voksne mennene viste seg å være de eldste sønnene hennes- alle hadde gått på St. Kaloori, men ingen av dem hadde klart å komme seg til ungdomskolen, den lå for langt unna. I tillegg til disse fire og yngstemann, var det ytterligere fem barn av mor sjøl som sprang rundt i uniformer i diverse størrelser. Pluss noen svigerdøtre med småbarn på hofta, og noen fettere og kusiner.

Vi blir vist rundt på området. Noen hvite «steiner» på gårdsplassen fanger guttenes interesse, det viser seg å være nøtter som blir ristet og deretter malt til mel. Mercy på 10 viser oss hvordan det skal gjøres.

Ug5

 

Som sagt, dette var også fattigslig og enkelt, men det var tydelig at mor sjøl satte sin ære i å holde det ordentlig her. En hytte ble brukt til matlaging. Her var soverommet til mor og de yngste. Der borte bodde sønn nummer to og hans kone og barn, og der sønn nummer tre og hans kone og barn. Å gå på do litt her og der (ikke uvanlig på landsbygda) kom ikke på frågan, her måtte vi gå et godt stykke inn i skogen, der de hadde rigget til en enkel plaskedo og- dette imponerte både meg og gutta- en fiffig håndvask med såpe laget av en halvannenliters colaflaske skåret i to. Dessuten hadde de eget hjemmebrenneri med bananer, noe som frembragte en viss munterhet hos alle de voksne til stede. Munterheten min varte dog bare til jeg oppdaget at jeg hadde tråkket på en maurtue og nå hadde hundrevis av bitende småkrypp krabbende opp legger og lår.

Soverommet med den ene madrassen var naturlig nok familiens stolthet sammen med dette: et lite solcellepanel med en hjemmesnekra ledningsløsning som rakk akkurat til en (1) lyspære og- tadaaa!- en mobillader. Sikkert brannfarlig som fy, men du verden for en forskjell det gjør å ha en kilde til lys også etter solnedgang. Og mobilen kan man ikke leve uten, ei heller på landsbygda i Uganda (dette ble forresten kilde til en opprømt diskusjon oss nordmenn i mellom. Dette var rett etter de famøse «… og så har de iPhone og selfie-stang, ja!»-diskusjonene angående de syriske flyktningene, som om du ikke kan være ordentlig flyktning når du har en selfie-stang. Vi var skjønt enige: det er ikke mange stedene i verden som er helt mobilløse. I veldig mange miljøer er det umulig å klare seg uten- hvis man skal få seg en jobb, for eksempel. Nå var det riktignok svært langt mellom smarttelefonene i Uganda, men at folk hadde mobiler, var ganske selvsagt. Like selvsagt er at det ikke blir bedre å sove rett på jordgulvet av den grunn).

Ug6

Mobillader av «Nakaseke-jordhytte»-modell. Funket som bare det, men som sagt tør jeg ikke helt tenke på brannsikkerheten.

Ug7

På vei til do. Jeg sier det igjen: insekter. Så store som hånda di. Lyst til å gå her alene om natten, eller?

Ug8

Rektor viser fram hjemmebrenneriet (!), der de laget banan-sprit. Takk og pris slapp vi å smake.

Ug9

To bananer i ett skall! Plutselig ble fjortisen min veldig barnslig 😉

Ug11

Noe av grunnen til at denne familien var bedre stilt enn den forrige, kom av at de tjente penger. Ikke store greiene, men nok til å kjøpe tepper, såpe og den slags, pluss spare til større investeringer som solcellepanel og rusten boda boda. De fire voksne sønnene jobbet der de fikk jobb, rett og slett, og konene deres hadde en betydelig hjemmeproduksjon- se over.

Flere av elevene kjente oss fra før, men vi fikk oss også noen nye bekjentskaper. Blant annet ble vi en fotball fattigere, da en liten gutt som hadde trasket naken rundt da vi kom (han ble umiddelbart døpt «Sinnataggen» på norsk, på grunn av sitt morske utseende) plutselig viste seg å ha et skuddbein som sendte haka til fotballsønnen min ned på brystet. – SÅ DU DET, mamma? Det er jo helt SJUKT! Den lille tassen på kanskje tre år var en ordentlig råtass med den punkterte plastballen sin, og slik gikk det til at en av fotballene (som egentlig var reservert skoler) ble liggende igjen på gårdsplassen, der moren hans sto og smilte med tårer i øynene.

De fleste barna i skolealder hadde også uniform. Men ikke alle. Blant annet var det ei jente i 7-8-årsalderen som gikk rundt og drasset på en lillesøster. Om hun gikk på skolen og bare ikke hadde uniform, eller om hun rett og slett ikke gikk der (ennå?) vet jeg ikke, men jentene fulgte sjenert etter oss og ba oss til sist om å ta et bilde så de kunne se seg selv. – Mamma, de ligner på mellomstesøster og Turbo, kom det fra elleveåringen, og der og da ble jeg vitne til ett av de magiske øyeblikkene der du formelig kan høre at det sier klikk-klikk-klikk inne i et barnehode og brikkene faller på plass. De ligner på søstrene mine. De ER søstrene mine, bare på et annet sted, i en annen hverdag. Fire jenter på samme alder, hvorav to bor i Norge og ser på Frost og danser ballett og spiller fløyte, og to som antagelig aldri får sjansen til noe av det. Kanskje de har sett Elsa og Anna på et reklameskilt en gang, men det blir i så fall det nærmeste de kommer. Elleveåringen står der med hengeleppe og betrakter de nakne føttene og den skitne t-skjorta til eldstejenta. Jeg knipser bildet og viser til jentene, og de ler. Unger er unger, det er alltid stas å se seg selv. Unger er unger, men noen er jaggu også ungere enn andre 🙁

Ug10

Let it go, let it go, can’t hold it back anymore…

Så hjemmebesøkene var i bunn og grunn som hele turen: både-og. Fint, og forferdelig. Mest av alt tankevekkende.

Jeg tror grunnen til at det virket så sterkt på oss, var at det er her de lever livene sine. Skolen er der på dagtid, men resten av tilværelsen tilbringes under disse forholdene. Mødrene og bestemødrene lager maten over åpen ild mens røyken samler seg under taket og svir i øynene. Leksene må gjøres før solnedgang, og for en insekt-fobiker som meg selv: her sover de, bare på en tynn matte rett på jordgulvet, uten tette vinduer og dører. Jeg så ikke en flik av myggnetting, ikke en hodepute. Den ene familien hadde en madrass der mor og minstebarnet kunne sove, og jeg så også et par tepper. Men det skulle da også holde til en familie på rundt 20 personer. Den totale mangelen på komfort og sikkerhet og helt grunnleggende hygienisk standard traff både meg og guttene hardt. Nesten like hardt som ballen til Sinnataggen, der han tok rennafart og smalt ballen i en nydelig, stor bue over hodet på eldstemann så banan-bladene regnet.

Ug15

 

Ug13

Det skulle virkelig ikke forundre meg om vi ser denne lille karen på Uganda Cranes om en femten års tid! Jeg håper i alle fall han får sjansen til å utvikle talentet sitt, hvordan det nå enn skulle gå til…

Så selv om turen hadde vært verdt det og vel så det, kun ved å få besøke skolene, var besøket til disse to familiene det som gjorde bildet komplett. Ikke bare hadde vi fått se kunnskapsdeling i praksis, vi hadde også sett hvordan barna hadde sovet om natten, hva de hadde spist til frokost, og hva som ventet dem på slutten av dagen. Vi fikk se resten av historien, rett og slett, og det gjorde oss bedre rustet til å forstå problemene rundt det å få barna på skolen, og holde dem der.

Og på vei tilbake til hotellet var det stille i bilen. Fryktelig stille.

Ug14

4 tanker om “… og inn i stua til folk

  1. Det er sterk lesning du presenterer, altså. Uten tvil! Det er så mange skjebner, og så mange måter å leve livet sitt på rundt om!

  2. Dette var utrolig sterk og rørende lesning, Helle! Tusen takk, nok en gang, for at du deler dette med oss!

  3. Fy søren, for en opplevelsesrik tur dere har vært på. Sterkt. Jeg skjønner det setter spor i store og litt mindre store.

  4. Tusen takk, Marit, Ina og Trine! Så utrolig hyggelig å høre at jeg fikk formidlet litt av de sterke følelsene rundt akkurat denne delen av turen. For det var en særdeles tankevekkende opplevelse. Og både guttene og jeg fikk satt ting i perspektiv. Når jeg sitter her med to syke små og mangel på både tid og overskudd, klarer jeg likevel å huske på at vi lever på den grønne gren- grønn snørr eller ei! 😉

Det er stengt for kommentarer.