Baklengs inn i adventstida (et trøsteinnlegg)

«Som julekvelden på kjerringa», sier man, når noe helt selvsagt kommer som en gedigen overraskelse gang på gang. For min del er det ikke spesielt treffende, selv jeg klarer å holde styr på den ene datoen- 24. desember- og være sånn ca i rute til det lysner av dag og alle ungene står og tripper av forventning.

Advent er det verre med. Jeg rekker aldri å forberede meg skikkelig til advent, og det er synd. I tillegg til at advent er en koselig tid (som nordmenn flest er vi nesten sykelig opphengt av å kose oss i denne koselige kosetiden) så ønsker vi også å presse en del religiøse momenter inn i de altfor travle dagene før jul. Jeg vil ha advent som Elizabeth Foss: et rolig, lilla-pyntet hus med levende lys og engler og høytlesning mens gløggen putrer på ovnen og freden senker seg.  Jeg vil ha rorate-messe i mørket hver tirsdag. Jeg vil ha røkelse og småbarn med undring i blikket, mens store barn samler seg inne på rommet og fniser dempet mens de planlegger juleinnkjøp til venner og familie.

WP_20151129_002

Stygg gris, med ditto lys. Mannen hadde selvsagt ikke husket å kjøpe det i går, så jeg sendte sjuåringen på Rimi. Gledesstrålende kom hun tilbake og fortalte at de bare kostet 29 kroner. Og akkurat sånn ser de ut, haha. Dessuten mangler vi det rosa, som alltid.

Jeg vil ha ro. Ro til å tenke. Kjenne etter. Reflektere. Ro til å vente, som er det som er selve kjernen i advent.

Vel, in a pig’s arse, som det heter. Det blir aldri riktig sånn, og i år er det verre enn noen gang. Takket være en rolig søndag forrige uke (mannen hadde endelig rotet seg til Dublin etter ett stykk misset flyavgang, gutta var på overnatting hos mormor og oldemor, og jeg hadde tre jenter og Bison hjemme uten stort på programmet. «Mamma, kan vi gå på Tøyenbadet? Kan vi gå på kino? Mamma mamma mamma, skal vi ikke finne på noe?» gnålte sjuåringen, men jeg holdt på at vi skulle ha dagen hjemme, rydde litt i rolig tempo, og finne fram adventspynten. Litt for tidlig, men det skulle vise seg at det var innmari smart likevel) har vi et par adventsting på plass: nissesamlingen oppe på pianoet. Stjerne og lysestake i vinduet. En tom kalender på kjøkkenveggen. Den stygge adventsgrisen som vi er så glad i.

Men ellers står det dårlig til. Og vi har hatt kanskje verdens dårligste oppkjøring til advent. I tillegg til diverse konserter og dugnadsarbeid- er det noen som har lyst på dopapir, vi har 256 ruller av merket Rulls Royce stående i boden og en faktura på 1700 kroner fra dugnadskomiteen?- har mannen hatt en enormt viktig uke på jobb. Rett hjem fra Dublin til diverse møter som kan bety være eller ikke være for neste års muligheter til heder og ære, Superbonus og den røde jakken alle ansatte verden over ønsker seg. På jobben min nærmer det seg årets viktigste månedsskifte, en hel masse oppfølging, og i tillegg er en kollega på avdelingen på ferie. Innboksen min ligger stabilt på 120-150 uleste eposter som alle skal behandles og svares på. Og… på mandag, da jeg hentet Bison, kunne de fortelle at han hadde tre prikker på kroppen. I løpet av uka har det spredd seg så den stakkars ungen er dekket av vannkopper med og uten betennelse og skorpe. Legg til en kraftig forkjølelse, så er bildet komplett. På onsdag kveld fikk han følge av Turbo, som riktignok nettopp har hatt vannkopper, men nå slo til med halsbetennelse og feber rett under 40. Jentungen hørtes ut som Darth Vader der hun sto, rødkinnet og blank i øya, foran Elsa på TV og prøvde å synge Let it go.

Stakkars Turbo. Stakkars Bison! Og stakkars oss.

Det er langt mellom sykt barn-kranglene her i huset. Er jobben din viktigere enn min og alt det der. Som regel passer det ikke så aller verst å være hjemme enten for mannen min eller for meg, men nå passet det ekstremt dårlig for begge to. Og på torsdag kveld var vi så nær en krangel som vi sjelden er, med to desperate og søvndepriverte mennesker (ja, syke unger sover sjelden spesielt godt, særlig ikke når de vekker hverandre annenhver time. Dessuten er jeg ganske sylta selv, og knasker Paracet for å holde det gående) som begge følte at de måtte på jobb. VI løste det ved at jeg sto opp i otta og var på plass på jobb halvannen time før arbeidsstart, og lusket av gårde med svart samvittighet rett etter lunsj. På den måten fikk mannen min en elendig oppkjøring til det viktige møtet sitt, men han fikk i hvert fall dratt dit. Og hentet dorullene etterpå, kjørt sjetteklassingen fra engelskkurset til treblåsensemblet, og kjøpt inn Nugatti og brød til kor-hytte-turen som de eldste barna skulle på lørdag morgen (vel, eldstesønnen. Eldstejenta skulle bare være med første dagen, før hun måtte hentes på Grønmo på kvelden for å dra til bursdagsfest. Jeg måtte jo flire da jeg satt der på den tomme parkeringsplassen og får øye på ikke bare ungen og hennes gode venninne som også skulle på fest, men tre-fire andre i tillegg. Godt vi har stor bil. Og som jeg minner meg selv på: det er egentlig koselig når ungdommen tar foreldre litt for gitt. Om bare et år er jenta halvveis ute i verden, jeg får ta taxituren til Oppsal- Pilestredet- Frogner- Smestad med et smil og tenke at det er hyggelig å gjøre noe for disse halvvoksne menneskene, så barnslige og så bråmodne på en gang.

Men ja. Første søndag i advent, og ting er- for å si det svært forsiktig- litt på halv tolv. Altså er dette et trøsteinnlegg, både til meg selv og andre som føler de er en smule bakpå med forberedelsene. Dere kan umulig ha det verre enn oss! Inne er det rotete og halvpyntet. Ute pissregner det, og er så grått og brunt at verken The Priests eller The Pogues kan få fram julestemningen. Håper det gir seg før speiderne skal tenne julegrana i nabolaget i ettermiddag, ellers blir nok oppmøtet så som så. Jeg har ikke funnet fram dagens julefilm, og ikke satt sviblene i glassene sine. Vi har funnet fram et par julebøker, men den jeg bestilte til høytlesning står på hylla i gangen i form av en uavhentet pakkelapp. I tillegg er jeg stressa, all sykdommen og stresset har gjort at jeg ligger håpløst etter med et par ting som skulle vært gjort helst i går. Det kunne vært bedre, liksom.

WP_20151129_001

Åh, julestemningen bare presser seg på, ikke sant?

Men hei, det kunne vært verre også. Det er på tide å være litt streng med seg selv. For stikk i strid med hva alle glansede julemagasiner skal ha oss til å tro, så er det ingen nødvendighet at hele desember er en eneste lang, stilfull parademarsj i julekos. Advent er ventetid, og ventetid er forberedelse. I stedet for å ta på meg Husmor-maska og stresse med alt som ikke er gjort, kjefte på mann og barn og mase om ditten og datten, så får jeg begynne i et hjørne og ta litt og litt. Og huske på å kose meg på veien. I dag skal ballerinaen på kostymeprøve og sjetteklassingen delta på speidernes julegrantenning. Min jobb er å la det bli hyggelig og ikke bare pes. Om sviblene så blir et par dager forsinket, så er det likevel en glede i å vaske dem sammen med Turbo og bruke de minuttene ekstra. Mellomstejenta kan hjelpe til med vindusvasken, hvis vi setter på julemusikken til Pentatonix i bakgrunnen blir det riktig så koselig, det også. Lapp-i-hatt-tradisjonen kan delegeres til de store, de kan stå for organiseringen og trekkingen i år.

WP_20151129_003

Sviblene venter tålmodig. Her har de stått i noen dager, stakkars. Men snart er det deres tur!

Det er første søndag i advent. Det betyr at vi har tre igjen. Om dere har kommet langt eller kort, om det er kos eller kaos, lekkert Arne & Carlos-design eller mer dorullnisse med skjev lue-varianten: ha en signa advent! 🙂

2 tanker om “Baklengs inn i adventstida (et trøsteinnlegg)

  1. Det er fælt å le, men Darth Vaders versjon av Let it Go ble bare litt for levende for meg…! 😉

    Usj, det er typisk når sykdom rammer ungene sånn! Håper formen er på opptur igjen!

    Her ble adventskalenderen slengt sammen i går, med fire manglende pakker. Men det ordnes senere i dag. Og frøkna storgliste av dagens pakke, enda den har vært i lekesamlingen i evigheter. Så foreløpig er egne leker, iblandet litt ballonger, spenner og badeender en suksess! Men den er hverken pen eller striglet, den kalenderen. Litt av sjarmen! 😉

    Amaryllis er vår families juletradisjon, så i går fikk min plass i vinduskarmen, så får vi se om den blomstrer før den knekker! (Har en ca. 50/50 fordeling på det tidligere år…)

    • Amaryllis må med, det er jeg enig i. Selv venter jeg litt for å unngå den tabben jeg endelig har lært av: kjøpe amaryllis i starten av desember, se at den springer ut en uke før jul, kjøpe nye som blomstrer rett etter nyttår en gang. Tror det skjedde fire år på rad, og det femte begynte det saaakte å synke inn at det var noe galt med timingen 😀

      Det høres ut som dere har en kjempekoselig kalender! Fire manglende pakker første desember er vel bare en del av sjarmen, vel (sa hun håpefullt. Det mangler fremdeles et par pakker her)? Ser for meg daglige glis hjemme hos dere!

      Let it go-gnålet er heldigvis tilbake i vanlig toneleie. Men den siste uka har vært seig, altså. Og lille Bison er så prikkete og full av skorper at selv barnehagepersonalet gjorde store øyne da han var tilbake i barnehagen i går. Håper virkelig at dette var siste runde nå før jul, for det er travelt nok som det er uten syke barn (med tilhørende døgnrytme på bærtur) i tillegg.

Det er stengt for kommentarer.