Fer. Dig.

… og så var det slutt. «Lufta ut av ballongen» er bare fornavnet, vi snakker tilnærmet komatøs tilstand.

Etter ukevis med løping, baking, lapper, beskjeder, loddsalg og gevinster og småsøsken kravlende på fanget, er det plutselig over.

Pssssjt. Det er over. Og det er like overraskende hvert år.

Overraskende at det tar slutt, eller overraskende at vi faktisk kom levende fra det? Begge deler. Og ikke minst er det overraskende hvor fint vi har hatt det, selv om november-desember i en storfamilie kan sammenlignes med å tilbringe seks strake uker i et hamsterhjul.

WP_20151217_022

Ikke et av mors stolteste øyeblikk. Med to sovende småbarn i bilen og resten fremdeles i loddtrekningsmodus på skolen, ble det en stopp innom nærmeste kebab-sjappe. Til mitt forsvar: det var Gubbens ide. Speideræresord. Jeg var bare en svak sjel i et svakt øyeblikk.

Turbo og Bison har kommet gjennom programmet og stresset med livet i behold, og ikke bare det: Bison har lært å si «ball» og «hoppe» og navnet til storesøster, så han kan umulig ha hatt det altfor ille. VI har tent julegran 1, 2 og 3, vært på Luciafrokost og tre skolefrokoster (et relativt nytt fenomen som jeg ikke er udelt begeistret for, når sant skal sies. Det kommer nok av at jeg faktisk begynner klokka åtte på jobb, og ikke har fleksitid), i tillegg til den endeløse rekken konserter, oppvisninger og forestillinger. Vi har husket de fleste kakene og holdt de fleste tidsfristene- men ikke alle (jeg rakk fristen til Uganda-artikkelen, da, om enn med et nødskrik). Vi har husket nisseklær og nissefester og gave til julekalenderen og julebrus til siste dag, og selv om Turbo ikke hadde nisselue i barnehagen var hun i det minste kledt i rødt.

Det Store Kappløpet Mot Jul ender alltid med den samme, store finalen: Blokkfløytistenes store juleavslutning (og for de av dere som måtte ha vonde minner knyttet til blokkfløyta og synes det er verdens kjipeste instrument, vil jeg nok en gang trekke fram Pecha Kucha-forestillingen til de eldste). 60 unger i alle aldere, med foreldre og søsken og en og annen bestemor og tante, klemt inn i et altfor lite og altfor varmt allrom, og for å gjøre kaoset komplett er det kakebord og lotteri etterpå- på rundt 150 desibel. Det er kjempegøy, veldig hyggelig, og utrolig utmattende. Særlig fordi arrangementet altså kommer når du er helt på knærne fra før av, dødssliten etter uke etter uke med julekos og kakebaking.

WP_20151217_002

Torsdag morgen kl 06:14. Kakene er ferdige. De skulle bli julerøde, men vel vel. Vi kjører juleavslutning med vårblomst-tema, ellerno’. Nå gjenstår bare å legge kabalen med hvordan vi skal reise fra jobben, hente barn i barnehagen, hente bilen og kakene og likevel være på skolen til klokka fem.

WP_20151217_014

Utsikt på fløyteavslutning, fra de litt uheldige som havnet bakerst i lokalet. På den annen side, jeg har hørt veldig mye av repertoaret før (i ti år, faktisk!!).

WP_20151217_017

Servering, etter at kaoset har lagt seg. Jeg har vært lærervikar akkurat lenge nok til at jeg har pådratt meg sånn sur lærer-stemme, og i dag tok jeg den fram da en gruppe unger fremviste ganske stygge gribbe-tendenser med en gang vi åpnet kakebordet. Mulig jeg er sær, men jeg takler verken voksne eller barn som utviser total mangel på folkeskikk. Den gode nyheten var at det ble noe igjen til de som havnet bakerst i køen også!

WP_20151217_015

Sjuåringen forsynte seg akkurat passe. Og det er alltid litt spennende å smake på sin egen kake. Tenk om jeg tok salt i stedet for sukker??

Som sagt, det er hyggelig. Og når sant skal sies er jeg ganske stolt- nå har vi fire unger i orkesteret. En aspirant, to i den store gruppa, og en i kammerfløytgruppa. Det er jo litt stilig, selv om det betyr mye kakebaking!

Og den stillheten etterpå… når langpannene er samlet sammen, småbarna påkledd, vi har tusket med oss puslespillet eller sjokoladen eller body lotion’en vi vant i lotteriet og går ut i den kalde vinterlufta- den er det deiligste i hele året. Du er både supersliten og superlettet samtidig.

WP_20151217_021

Morgenens snø har nesten regnet bort og lufta er våt. Men det er vinteridyll likevel, der mannen min tusler med Bison på armen ned mot bilen. Vi er ferdige, og vi skal hjem, hjem.

På vei hjem er vi så susete og utslåtte begge to, at jeg plutselig får en innskytelse om pinnekjøtt til fredagen og mannen min en innskytelse om Kebab! Nå! omtrent samtidig. OG sånn blir det, en svipptur innom butikken for å kjøpe pinnekjøtt, og deretter til Folkets Kebab («Byens Beste!») på Valle før vi kræsjlander i sofaen, utmattet og stappmette. Og tenk, vi fikk med oss begge langpannene hjem!

Så det er over for i år. Skjønt, ikke helt. Det gjenstår en julefrokost i 9A i morgen tidlig, og noen temmelig intense jobbdager for mitt vedkommende. Ungene er ferdige klokka ett i morgen, og før det må vi ha levert ut bursdagsinvitasjoner til guttene i 7A (er det ikke jul, så er det bursdag- men det er en annen historie). Mannen min tar ferie utpå dagen i morgen, mens jeg antagelig må ta overtid i morgen, og deretter jobbe mandag og onsdag. Tirsdag er det Nøtteknekkeren med ungene, så da har jeg bedt meg fri 🙂

Og uansett er vi langt fra ferdige. Tvert imot, det er nesten nå det begynner. I løpet av de neste dagene må vi:

1). Rydde litt mye. Vi har stort sett vært på farten, og bare vært hjemom for å rote. Huset ser akkurat sånn ut, så her må det jobbes!

2) Kjøpe juletre.

3) Ordne de siste gavene (det er alltid de vanskeligste som gjenstår, hvert år!)

4) Planlegge logistikken rundt en julefeiring som blir uvanlig preget av reising

5) Sjekke pentøy

(og for min del, 6) lese meg opp på andres gjøren og laden, svare på alle hyggelige kommentarer- prioritert oppgave!-, og få ut finger’n og bli ferdig med oppsummeringsposten min. Det er på tide nå. Kanskje jeg til og med- shock horror!- skal få ut resten av Uganda-albumet mitt på Facebook. I tillegg til å spa unna nok på jobben til å ta julefri med god samvittighet).

… men aller først: sove. Lufta ut av ballongen-følelsen er skummel, jeg merker at både tankekraft og formuleringsevne er nede på null (beklager!), men som sagt- akkurat denne kvelden er det lov å kjenne på følelsen av å være pumpa. Utslått, men glad. Sliten, og takknemlig. Og nå skal jeg krype ned bak bleiestumpen til min yngste sønn og forhåpentligvis få en relativt uforstyrret natts søvn.

Håper du også har en fin siste innspurt før jula braker løs for alvor!

2 tanker om “Fer. Dig.

  1. Du er en helt, det er det ikke tvil om! Godt jobba! Og det er lenge siden jeg har sett et mer fornuftig eksempel på at kebab har vært på sin plass, altså! 😉

    Lykke til med siste juleinnspurt også!

    • Haha, jeg trengte en «godkjennelse» for kebaben der, altså, takk for det. En ting er jo at det er usunt så det holder, men midt i julestria da… Det skal sies at den smakte fortreffelig, men jeg skal passe meg til neste år. Før vi vet ordet av det har vi laget oss en ny juletradisjon: julekebab. Classy 😀

      Men ja, nå er vi ferdige, og det står til liv! Jeg skal riktignok jobbe mandag og onsdag, men vi er ferdig med alle juleavslutninger og julefrokoster og julekonserter (bortsett fra min egen, som jeg begynner å grue meg til…!), ungene har fri, og alt dette betyr tre hakk lavere skuldre, tross alt! Håper dere har en fin førjulstid dere også!

Det er stengt for kommentarer.