Reddet av en leverposteiboks

Hva er det verste med å være mamma?

Tja, søvnmangel kommer nok høyt opp på manges liste, om det nå er forårsaket av våkne småtasser som vil synge Bæ bæ lille lam klokka halv fire om natta eller tenåringer som kommer sent hjem fra fest. Det fysiske slitet, kanskje- tunge barnevogner opp lange bakker, alltid i november og alltid i regn. Bæring og byssing og av- og påkledning og vasking, vasking, vasking. En skittentøyskurv så konstant full at du har glemt hvordan bunnen ser ut. Følelsen av å ikke ha vært ute med mannen sin siden Kambrium Silur-tiden. Alt dette er ting som kan komme på lista over mindre morsomme sider av mammatilværelsen.

Men jeg synes tross alt at alt dette er til å leve med. Det som nesten tar knekken på meg, er to ting: bekymringer (reelle eller innbilte, her er det et hav å ta av), og sentimentalitet. Bekymringene lar jeg ligge akkurat nå, de kommer til å dukke opp ofte nok. Men sentimentaliteten… akk, sentimentaliteten.

En eller annen gang i løpet av de første ukene kommer den snikende. Jeg husker spesielt godt en episode med et av barna mine, et lite vesen som var født en uke over termindato og ikke hadde fått så mye næring på slutten. En rynkete liten bylt med gammelmannsfjes og fire nummer for stor hud. Som flasset som et uvær. «Vakker» er liksom ikke det riktige ordet, faktisk tror jeg babyens besteforeldre hilste ham med ordene «Næmmen stakkars liten, hva skal det bli av deg da?». Selv jeg kunne se at dette ikke var noen go’unge, sånn rent utseendemessig.

Spol fem dager fram, til en fredag kveld, og hvem andre enn jeg sitter ved siden av vuggen i stua, hører på Cavatina (! Cavatina!!) da en brottsjø av ømme følelser nesten drukner meg. Tårene står i øya, og jeg griper telefonen for å ringe pappaen som var bortreist. Hulk hulk, snufs snufs… Jeg må-hå-hååå bare forte-he-heelle deg at dette er den ny-hy-hyyydeligste babyen jeg noen gang har sett! Akkurat, ja.

Og siden har det gått slag i slag, da. Jeg, som ikke var så fryktelig sentimental i utgangspunktet, har gått på nederlag etter nederlag. Snufser til Luciatoget i barnehagen. Får klump i halsen på 17.mai, en dag jeg ikke er så begeistret for en gang, når ungene vifter med flagg eller Stovner Høybråten Janitsjar spiller Sousamarsjer ikledd lite flatterende uniformer. Elevkonserter er en pine, og ballettoppvisninger til filmmusikk fra Forrest Gump en plage. Hulk hulk, snufs snufs.

Det er noen få identifiserbare elementer, har jeg funnet ut, som drastisk øker risikoen for et snufs-a-thon. Små barn er ett av dem. Kveldstid er en annen. Tynne barnestemmer som synger en tredje, selv om jeg den dag i dag sliter med å takle sur solosang på Hjalmarengelsk (jeg er ikke stolt av det, men kan ikke noe for det heller. Jeg takler ikke sure sanger på Hjalmarengelsk, selv om sangeren er sju år og har lyseblonde musefletter. Hvis sang-eleven sliter med både melodi og tekst så velg da for himmelens skyld noe på norsk!). Hvor sliten og mør du er i utgangspunktet har også noe å si, noe jeg nettopp erfarte for hundreogførtiende gang og strengt tatt burde lært nå.

Scene: Et vanlig norsk klasserom, tilhørende klasse 9A. Det lukter kritt, støvete papirbunker, og et aldri så lite hint av gymsko. Anledningen var enda en julefrokost, og jeg kommer stormende inn ett minutt for sent, akkurat i tide til å rekke tenningen av adventslysene. Det er som det alltid er: bordene satt sammen i grupper, klassekontaktene har entusiastisk lagt en utfoldet juleserviett midt på bordet og plassert et telys på, dette går som «julepynt». De ti-tolv foreldrene som har møtt opp sitter vaglet ukomfortabelt på plaststoler med tennisballer på stolbeina for å beskytte den nye linoleumen, mens de like ukomfortable barna deres (Æsj, mamma kom jo, jeg sa hun skulle la være assa) vrir seg på plassene sine. Langs den ene veggen står frokosten: oppskåret brød, ost, skinke, hjemmelaget bringebærsyltetøy (moren til Live, garantert, hun lager nydelig syltetøy. Hehe, vi begynner å kjenne hverandre nå, etter ørten år på diverse arrangementer sammen), en syltepakke fra Xtra, en focaccia (det må være klassekontakten!) og noen boller, samt et dusin halvannenliters juicekartonger fra Eldorado. Klassefrokost. Hadde det vært tidligere i desember, skulle jeg stilt med det vi alltid gjør: kokt egg i skiver, oppskåret paprika og agurk pent dandert på praktisk papptallerken. Men det er den aller, aller siste, og da vi kom sent hjem fra fløyteavslutning kvelden før var det ikke forberedelser som sto i hodet på meg. I valget mellom skinkeost på tube og en boks leverpostei, går vi for leverposteien. Det er kjedelig, men alle liker leverpostei.

Der sitter vi og småprater, vi foreldre som har blitt rundere om livet og gråere i håret siden første skoledag i 2007, mens klassekontakten leverer julestjerner til lærerne og takker for året som har gått. Den ene kontaktlæreren tar ordet, tusen takk for et fint halvår, og for flotte blomster, og nå gleder vi oss til en vel fortjent juleferie så sees vi etter nyttår, klar til ny dyst! Og forresten, så er jo dette en sangglad klasse, så vi vil gjerne få synge litt for dere. Gå bakerst i klasserommet, alle sammen, så tar vi noen julesanger. Jeg er forresten ingen dirigent, så dere må unnskylde meg om…

Come, they told me, pa-ram-pa-pa-pam…

Hehe, noen av gutta er ikke helt komfortable, nei. Se hvordan de flakker med blikket, eller ser beskjemmet ned på tekst-arket mens de brummer med de uferdige stemmene sine. Se på Lars der med oversize genser og caps, lite tøff da, han beveger leppene uten en lyd. Peder fra koret synger klokkerent tenor. Pubusbarter og Nike-sko.

Hark, the herald angels sing, Glory to our newborn king…

Jentene, så voksne- eller i alle fall tror de det selv. For trange bukser, for stylet hår- eller helt naturlig, med opprørske Doc Martens nederst. Tiril med så mye eyeliner at en panda ville blitt misunnelig, eller Lillian som drar ukomfortabelt i genseren som truer med å skli opp på alle de gale stedene. Frida, som står og synger av hjertens lyst, så trygg i seg selv, så frimodig.

Ding dong merrily on high, in heav’n the bells are ringing…

Ikke små, ikke søte- ikke i den betydningen. Men så fine de er, alle sammen! Og for et trøblete sted de er på i livet, akkurat nå. Niende klasse, jeg misunner dem ikke, livet er fullt av utfordringer når du snart er femten og puppene fremdeles er litt i veien. Likevel står de her, og synger for oss, og jeg kjenner tårene presse på. Tenk på jobb! Se bort. Se opp. Se ned, bit tennene i innsiden av kinnet, skjerpings nå. Det ville vært Dødsens Innmari Flaut for avkommet dersom mor begynte å hulke nå. Skjerp. Deg!

Det funker, helt til min indre stemme ber meg kikke litt på de andre foreldrene, for hente inspirasjon til normal oppførsel. Se om de humrer litt, eller smiler, eller klapper takten stille, eller hva de nå måtte finne på. Blikket faller på moren til Tale, og… nei, nei, nei, sitter hun ikke der og blunker desperat, hun også? Og spansklærer Morten der borte ved vinduet? Han svelger og svelger, adamseplet hopper i takt med sangen. ALLE er blanke i øya, alle ser det rørende i dette, og min siste livbøye i et opprørt hav av grusomt sentimentale følelser er leverposteiboksen jeg glemte å ta ut av veska.

De neste fire minuttene stirrer jeg intenst på leverposteiboksen. Hver eneste detalj. Og det funker, sånn akkurat, helt fram til det lettelsens øyeblikk der vi kan klappe høflig for sangen og ønske hverandre god jul, og jeg lettet kan konstatere at jeg ikke knakk sammen i krampegråt, i hvert fall. God jul og takk for konserten, flotte ungdommer i klasse 9A.

WP_20151216_001

… og ute er det (nesten) julestemning…

7 tanker om “Reddet av en leverposteiboks

  1. Åhhh, som jeg kjenner meg igjen.

    Før jeg fikk barn var jeg langt fra sentimental og gråt sjelden. Før jeg fikk barn hadde jeg grått av en eneste film i mitt liv (The Green Mile, forresten)

    Jeg var forberedt på, men allikevel skeptisk til at dette skulle endre seg. Men joda, tårer har trillet. Av små barnehagehender som ikke vil at mamma skal gå, av Luciatog med vakre barn og lys i mørket, og av en stolt førsteklassing som leste sitt første ord helt på egenhånd. Tenk; han kan lese. Så flink, så stolt selv og enda stoltere mamma. Alt de skal lære disse barna, fra de er født til de er voksne..

    Som sagt, forberedt på denne endringen i sentimentalitet, dog skeptisk. Men som en av de mange ting man bare vet og aksepterer endrer seg etter man blir mamma.

    Det jeg derimot var totalt uforberedt på, er at dette ikke bare gjelder eget avkom! Neida, jeg griner av å se barn i krig på nyhetene, døde barn på flukt (f.eks. på en strand i Hellas), av mobbehistorier og av nevnte førsteklassings kamerat som stolt viser frem regnestykket han klarte i matteleksa.

    Hvor kommer disse følelsene fra, eller kanskje mer korrekt; hormonene fra?

    Og du – ønsker deg en herlig, avslappende og sentimental jul!

    • Sent, men forhåpentligvis godt: tusen takk for det, og takk det samme!

      Nei, si det… hvor kommer det fra? Hvis det alltid har vært der, hvor har det gjemt seg? Jeg har ingen gode svar, men derimot veldig dårlig erfaring- for (i hvert fall i mitt tilfelle) det blir jo bare verre og verre! Nå kan jeg ikke en gang høre ABBAs Slipping Through My Fingers uten å tute. Og Stovner Høybråten Janitsjar har jeg ikke en gang noe forhold til, langt mindre 17.mai, men like fullt står jeg der og blunker.

      Men, og det er litt interessant, jeg så nettopp på Schindlers Liste sammen med tolvåringen. Det å se alvorlige filmer er en slags juletradisjon, og han var ganske stolt over å få se film med mamma 😉 Men det som slo meg var at i den siste scenen, der Schindler mister totalt grepet og gråter over alt han ikke gjorde- der er det damene som tar grep. Det er damene som kommer og trøster, damene som lar seg berøre.

      Jeg er ekstremt skeptisk til å kjønnsforklare alt, og samtlige kamerater som har fått barn har også blitt mer sentimentale. Men, er det en latent omsorgsfunksjon som ligger der, og kanskje bare tar enda mer av når man får barn? Jeg vet ikke, men skulle virkelig ønske at det fantes et slags tårehemmende middel til bruk ved klasseavslutninger, regnestykkeskryt, forestillinger etc 😉

  2. Kjenner meg veldig igjen! Jeg begynner jo nesten å tute før ungene rekker å åpne munnene og synge julesanger … Hvor skal det ende?
    Ha en riktig fin førjulstid og en deilig julefeiring!

    • Hehe, som du ser av svaret over tror jeg det ender riktig galt 😀 Det er i alle fall min erfaring, det blir bare verre og verre. Da mine eldste var små, skjønte jeg ikke at noen kunne bli rørt av kvisete ungdommer som sang falskt- men nå gjør jeg det også. Innen jeg blir «voksen» kommer jeg til å tute av hva som helst, haha.

      Håper dere hadde en flott jul, dere også!

  3. Jeg stortutet da jeg fikk et laminert ark fra barnehagen nå med håndavtrykket til minstemann og denne teksten (den er ganske standard, husker moren min fikk det samme med min lillebrors avtrykk, men, åh. Fra eget barn, jeg hulket!)

    Det hender du blir lei deg
    fordi jeg er så liten
    jeg setter merker overalt
    og gjør deg ganske sliten

    Men hver dag blir jeg større
    ja, en dag blir jeg stor
    og alle mine avtrykk
    blir bare svake spor

    Her er mitt lille avtrykk
    så du kan huske og forstå
    hvor søte hender jeg hadde
    den gang da de var små

    Men da skal jeg huske på det til det er min tur. En leverposteiboks i veska kan være en mulig redning! 😉

    Håper julestemningen plutselig dukker opp hos dere!

    • Den samme teksten med håndavtrykk henger på veggen på kjøkkenet her hjemme. Den har hengt der nå i tre-fire år, og fortsatt får jeg klump i halsen hvis jeg stopper og leser..

    • Leverposteiboks, en ødelagt søm på vesken, en gjenstridig glidelås. Hva som helst, annet enn det som foregår på scenen. Skjønt, det er jo litt dumt også, for du får ikke med deg så mye- men alternativet er jo å hulke ukontrollert, så hva skal man gjøre?!

      Jeg fikk det diktet fra barnehagen til eldstejenta. Jeg vet ikke hvor det er nå (fy skam), men det ligger nok på loftet et sted- jeg ville jo aldri finne på å kaste det. Og bare tanken på at den ungen som nå flytter til England i løpet av året laget det til meg…—–> Hulk, snufs, hyl.

Det er stengt for kommentarer.