enslagsferie.no

Vinterferie.

Altså, den ferien som ikke eksisterer med mindre du har skolebarn, eller er skoleelev selv. For alle andre er den usynlig, noe du ikke tenker over i det hele tatt, før du skal ta bussen til jobb og blir overrasket over å få sitteplass.

WP_20160222_003

Så mye ferie, faktisk, at vi tar t-banen ett eneste stopp! Komplett med simit fra fruktbutikken og lue som sklir ned i øynene.

Med fare for å gjenta meg selv: jeg elsker vinterferie. Og høstferie. De smått utskjelte friukene som alle andre hater fordi de er så «unødvendige», fordi det er så vanskelig med barnepass (pffft! I våre dager har vi da SFO, i det minste, og slike ferier er vel en av de få gangene da plassen faktisk er verdt prisen, antall timer tatt i betraktning), fordi det ikke er røde dager, fordi den norske skolen er slapp nok som den er og burde ha mindre ferie, og så videre og så videre.

Mulig det, men jeg er vinterferiens store forkjemper. Både etter jul og etter sommerferien kommer hverdagen som et Bang! midt i trynet, for store og ikke minst for små. Lange, kompakte dager og uker, med neste røde dager-kalas langt inn i fremtiden. En ting er nå hvordan jeg føler det, men jeg ser det på ungene. For å ta den største: hun er rimelig pliktoppfyllende, eldstejenta mi, og selv for et slapt murmeldyr på snart 17 er det et poeng å stå opp kjempetidlig, komme seg ut kvart over sju for å rekke ti-over-halv-bussen, være tidlig ute på skolen. Det går bra i starten av januar, og midten, og slutten. Og så… blir det fem minutter ekstra. Og fem minutter til. Og fem til, og til slutt står jeg der og kauker både klokka halv sju og kvart på sju.  Ti på sju røsker jeg teppet av senga, og to minutter senere tusler en forvirret tenåring ut og prøver desperat å gni søvnen ut av øynene. Det samme, mer eller mindre, skjer med alle skolebarna. Litt etter litt forsvinner gnisten.

Vi trenger vinterferien.

Særlig etter en slik helg! 😀

Lørdag ettermiddag hadde humøret mitt nådd bunnpunktet. Og det etter en god start: tidlig opp, et par runder klesvask og oppvask, tidlig ute til dansegruppene til de små, en tur bortpå fotballbanen mens andreklassingen hadde ballett. Fotballen viste seg forresten fra sin aller beste februarside denne lørdagen, det er på slike dager man nesten kan bli interessert i håndball av mindre:

WP_20160220_005

Åh, så festlig dette er, med våte snøkjerringer og vind alle veier. Fin fotball blir det også av sånt- en angrepsspiller på motstanderlaget skled spektakulært minuttet etter dette og ble liggende og kave i slapset. Herlig!

… og så, hjem igjen. Det var da nedturen startet, siden besøket vårt skulle komme klokka fem og huset så ut som om… vi knapt hadde vært hjemme hele uka, og når vi var det gikk mor og la seg (med andre ord: ganske korrekt). Og like sikkert som julekvelden på kjerringa: Jeg. Blir. Så. Sur!

Hvorfor er det så rotete, hvorfor er det så møkkete, hvorfor kan ikke X rydde opp etter seg og Y vise et minimum av initiativ og ta ut søpla i stedet for å legge snørrfilla på toppen så den sklir nedover innsiden av skapdøra og lager ekle merker? Hæ? Hvorfor er det ingen andre som ser støvlaget og fingermerkene på innsiden av døra til do, eller legger merke til at teppet i trappa (ja, faktisk. Teppe i trappa. Enda et minne fra våre kjære nittitallsforgjengere, sammen med det rosa badet. Jeg skal dog innrømme at jeg har skjenket dem en og annen takk når vi har hatt ustøe toddlere i hus, en glatt tre-trapp hadde vært livsfarlig. Men stygt er det jo) er loddent av hundehår og knaser av inntørkede spaghettirester og kunstgressknotter? Hvorfor er det alltid jeg som….? Den farlige kvinnetanken som er så PUK som det kan bli, men likevel ikke er hentet rett fra løse lufta?

Ungene mine, sa du? De er jo over alle hauger og gjør morsomme ting, eller så kommer de med stadige sabotasjeforsøk mot ryddeprosjektet. Mannen min? Mannen min- bless him- står bøyd over kjøkkengrytene. Han har funnet frem til fire kinesiske retter som, sitat, «lager seg selv», noe som viser seg å være et halvt tonn bullshit siden hans bidrag til å rydde huset er å plukke opp en hundebæsj i hagen. Misforstå meg rett: jeg er uendelig takknemlig for å ha en kokkekyndig mann. Misforstå meg rett II: Det er ikke så innmari kult at han står på kjøkkenet og koser seg med hobbyen sin, mens jeg er stuck med 300 brikker Elsa-puslespill strødd utover stuegulvet og frenetisk prøver å fjerne en halv, stivnet banan fra sofatrekket.

Sur, surere, surest. Når eldstejenta kommer nynnende hjem fra Kattateaterprøve nummer 150 og forteller at hun har innmari vondt i magen, svarer jeg innbitt at jeg har innmari vondt i humøret. Fanken heller, altså, hvis vi får en permisjon til skal jeg jaggu spasere rett inn i kvinnefella etterpå, med åpne øyne. Jeg skal gå ned i stillingsprosent og tape en unevnelig sum penger, skal jeg! Når jeg en gang blir pensjonist i en alder av 80 skal jeg gladelig sitte i en stue som holder 14 grader og sutte på en brødskalk hele vinteren så lenge JEG FÅR LITT ORDEN I HUSET HER FOR DETTE J*VLA ROTET GJØR MEG GAAAAL!

Jeg snakker sjelden i Caps Lock.

Datter, mann, eldstesønn og mellomstesønn rygger forsiktig. Datter begynner å vaske spisestua, noe som liksom er hennes ukentlige plikt men hun maks gjør en gang i måneden. Etterpå vasker hun bordet og dekker på, og rydder inn i oppvaskmaskinen. Guttungen vasker badet, som han skal, og selv om han glemmer innsiden av døra til do tar han en runde i gangen med støvsugeren.

Elsa-brikkene ligger fremdeles strødd når gjestene kommer.

WP_20160221_19_16_38_Pro

Nudelsuppa er dog på plass. Sammen med black bean garlic chicken og flere andre fantastiske retter. Topp det hele med plommer fra min stemors hage, og det blir virkelig ikke så mye bedre.

Og tenk, så har vi det skikkelig gøy! Vi spiser nydelig mat- og denne gangen takker jeg Gubben uten ironisk snert- og at jeg lager crumble pie’en mens gjestene er her gjør ingen verdens ting, fordi våre respektive tenåringer har det innmari moro sammen med tenåringshumor, Youtube, twerking og ironisk dans mellom puslespillbrikkene. De minste bæres til sengs i tilnærmet komatøs tilstand i nitiden, og klokka elleve dumper far og mor ned i sofaen og ser på en spennende episode av Young Morse før vi kollapser i seng.

Dagen etter er det korøvelse og opptreden i messe for meg, før jeg løper hjem og fikser ungene til en farfar- og farmor- date før vi kjører for å se på deres nye leilighet (ja, for sånn er det: mine svigerforeldre skal flytte, til tross for ganske høyt fremskredet alder. Tøft gjort!). For å runde av dagen drar eldstegutten og jeg på kino- et nydelig øyeblikk med eldstemann sammen i kinokø og foran lerret der Skjervald og Torstein forsøker å redde den bittelille, søte kong Håkon fra Baglernes klør. Han sa ikke stort på hjemveien, femtenåringen min, han er ikke så snakkesalig for tiden. Men vi gjorde noe sammen, og jeg liker å innbille meg at det betyr noe, tross alt.

WP_20160221_004

Sønnen min har hamstret godteri før forestilling. Det er selvsagt jeg som har insistert på Fox og Nox (så fikk jeg Rox, men det var liksom ikke riktige tidspunktet til å klage…)

Og så var det mandag. Brynstunellen er stengt, og lager milevis av køer alle veier i hele nabolaget. Men, så skal ikke åtteåringen på fløyte likevel, for det er vinterferie.

Takk og pris. Det er vinterferie.

2 tanker om “enslagsferie.no

  1. Vinterferie er finfine greier, synes jeg. Alltid likt det! Godt med et lite avbrekk, mulighet til å dra på hytta, eller bare (forsøke å) nyte (forhåpentligvis) godt februarvær.

    Jeg tror man kan gjøre store penger ved å finne opp noe som holder huset rent og ryddig til en hver tid, altså!

    • For å si det sånn: jeg er villig til å betale ganske mye for et selvrensende og selvryddende hus, og det er jeg neppe alene om. Førstemann til patentkontoret blir steinrik (mulig det vanker en Nobelpris også, når vi først er i gang? Det skulle nesten bare mangle)…

      Ja, vi nyter hver vinterferiedag, jobb eller ei! Akkurat mens jeg satt og puslet med Ordknapp Onsdag dukket en reminder opp nederst i høyre hjørne: Husk ballettøvelse! Og for å være ærlig er det helt greit å stresse ut i bilen til vanlig, men ganske deilig å slippe av og til også. Fortsatt god vinterferie!

Det er stengt for kommentarer.