Hosanna i Chelsea! Om jul og fotball

La det være klart, jeg elsker julen.

Jeg elsker forventningsfulle barn som samles rundt adventskalenderen.

Jeg elsker juleblomstene, svibler og amaryllis (særlig når de ikke velter).

Jeg elsker duften av kongerøkelse, av ribbe i ovnen, av granbar i stua.

Jeg elsker Sølvguttene, som synger så vakkert. Og jeg elsker de småkvisete tenåringene med pubusbart som synger «Breath of heaven» på julekonsert med skarpe tenorstemmer, ganske vakkert. Og barnehagens Luciatog.

Fremfor alt elsker jeg følelsen av høytid. Roratemesser med levende lys i morgenmørket. Følelsen av å se treet ferdig pyntet for første gang. Jeg elsker skjeve pepperkaker, glasurflekker på kjøkkenstolene, barn i pentøy og Jussi Björling. Jeg elsker det sosiale ved jula, som familiebesøk både i går og i dag, selv om det betyr at du må sette deigen til julekakene før du har fått tatt en dusj og vi panikkrydder mer eller mindre hele tiden.

Kort sagt: fra midten av november og i tiden som følger, vaser jeg rundt i en tåke av julestemning. Eller er det kongerøkelse? Kommer det i tillegg snø, er lykken total. Jul er flotte saker! Nei, stryk det- jul er fantastisk.

Men, det kan bli litt mye.  Litt voldsomt, rett og slett, særlig når julefeiringen nærmer seg sitt klimaks og det skal koses og jules i alle døgnets timer og i alle kanaler. Det er grenser for hvor mye julemat og juleduft og julestemning og julekaker et menneske kan hamle opp med i løpet av noen korte, intense desemberdager.

Det er jammen godt vi har fotball!

 

WP_20141226_007

 

Nærmere bestemt, det er jammen godt vi har Premier League. De norske pysene som ikke liker å spille fotball i 20 centimeter snø tar jo fri på vinteren, men resten av Europa fortsetter som normalt, og i England er dette nesten den aller beste fotballtiden. Det blir ikke mye julegodt i strømpa på Phil Jones og Vincent Kompany, det er business as usual og antagelig mer enn det, siden stadion fylles til randen av smådesperate menn (og kvinner) som har fått overdose Christmas Pudding og mince pies og intenst ønsker å oppleve… noe annet. Litt som jeg føler meg, med andre ord. Nå bor vi ikke akkurat i gangavstand til verken Old Trafford eller White Hart Lane, og Ullevål er antagelig både tomt, kaldt og trist- så takk og pris for TV2 Sumo. Jeg er minst like ivrig som min mann og mine sønner. Min vei fra aktiv sportshater til fotballhue er lang og underlig, og en gang skal jeg fortelle om den, men i dag holder det å konstatere at et fotballavbrekk midt i alle pepperkakene var svært etterlengtet.

 

WP_20141226_003

Boxing Day. Beste fotballdagen i året! 

Og Hosanna i Chelsea, hvor kom han fra? Bortsett fra Fulham, London, selvsagt? Nei, jeg sikter verken til Fabregas, Oscar eller Diego Costa, og dessuten heier vi ikke på Chelsea i det hele tatt. Hvis Hosanna vurderer å vise seg på en fotballbane, noe jeg har mine tvil om, håper jeg han velger Old Trafford.

Uttrykket stammer fra i fjor jul, da det som da var en femåring maste hele tiden om å få høre julesangen om Hosanna i Chelsea. Jeg vil høre Chelsea-sangen, mamma, sett på Hosanna i Chelsea! Der og da innså jeg at fotballhystieriet innad i familien muligens hadde gått noe langt, og at kulturen var i ferd med å tape mot sporten. Men vi fant et fint kompromiss- jentungen fikk høre Ding Dong Merrily On High på repeat på YouTube, med øretelefoner, mens resten av familien satt i sofaen og rev seg i håret over tap mot Newcastle på Boxing Day.

Og vi ble til slutt enige om at Hosanna ikke hører hjemme i Chelsea, men in excelcis 😉 Og fotball hører hjemme i jula, i alle fall som et lite avbrekk.

 

WP_20141226_011

Store og små…

 

WP_20141226_012

og mellomstore følger med.

 

WP_20141226_013

Turbo har dratt fram stolen sin, og alle kunne til slutt juble for tre poeng. I morgen drar vi til København, for å lete etter mer julestemning. Men akkurat i dag var det godt med noe annet!