Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

WP_20160408_001

Hurra!! Ytterligere kommentar er overflødig.

  • Tanker om uka som gikk:

— Hey, stopp, jeg vil av! Pauseknapp, por favor!

Det har vært en fin uke, egentlig. En vanlig uke. Turbo var på sitt første bursdagsselskap i helgen, alene, og det var en strålende suksess (og ei jente som plutselig hadde blitt enda litt større. Se, jeg kan!). Det har vært foreldresamtale for minstemann- bare godt å melde-, et Legevaktbesøk for eldstemann, og ellers alle friske og null fravær fra jobb. Alt godt, med andre ord. Men det går så styggelig fort. Nå er vi snart midtveis i april, og selv om vinteren var lang og tung i år, var det da nettopp nyttårsaften?! Og jeg vet at før vi rekker å si «pølse med ketsjup» står jeg på huet i klesskapet og graver fram bunadsskjorter til konfirmasjon og 17. mai.

Fortsetter det i dette tempoet, går jeg av meg pensjon før jeg vet ordet av det (note to self: lese dokumenter og ta en prat med Glenn før neste møte i pensjonsutvalget).

 

  • Vi spiser:

— Potetkake!

Jeg har vel aldri bestilt en butikkbakt kake i mitt liv, men når Gubben har bursdag og ikke får verken kjærestehelg på hotell eller sushi, skal han i alle fall få yndlingskaken sin. Og Gubben elsker potetkake. Han blir salig i blikket når han en sjelden gang finner porsjonsstørrelser (sist observert på Tveitasenteret, men tro meg: vi leter overalt), så da var saken grei. Samson lager disse, så jeg bestilte en 16-biters. Eldstejenta påtok seg å hente den, og ble gjort til latter da hun møtte klassekameratene på t-banen bærende på en (sitat) «pensjonistkake». Der fikk du den, far!

— Gubbens spesialwok med friterte kotelettbiter og spisskål, gratinert blomkål (nødvendig kjøkkenopplæring av eldste datter), spaghetti bolognese og… betasuppe, faktisk, på den travle onsdagen. Helt ærlig: jeg elsker Toro. Selvsagt er det fint og flott å lage all mat fra bunnen, det er sikkert mye unødvendig salt, sukker og tilsetningsstoffer i posesuppe, men når du er hjemme fra jobb klokka fire og skal ut igjen klokka fem har i alle fall jeg slengt inn håndkleet. Og med mange typer halvfabrikata er det jo bare å hive oppi litt grønnsaker/kjøtt/fisk og toppe med litt ost eller urter, så blir det ikke så halvgærent.

WP_20160408_010

Gratinert blomkål a la avkommet. Den ble god! De hadde hatt debatt om kjøttforbruk og vegetarianisme på skolen i dag, da, så til Gubbens store sorg nektet hun å bruke mer enn én pakke bacon.

  • Hører på:

Den aller, aller beste sangen til A-ha (IMHO). Ja, det har vært en rolig og grei uke, men inne i hodet foregår det mye rart og motstridende følelser slåss om plassen. Denne sangen catcher sinnsstemningen godt.

— Eg en venninne av meg var så elskverdig å poste en sang på Facebook som helt hadde gått i glemmeboka. Dancing in the street! Åååh, tøffeste gutta, gamlemor blir jo rent småforelska (i begge to, og det til tross for åttitalls-looken). Humørbombe!

— Til slutt er det tid for å bekjenne sine synder. Jeg er ikke spesielt snobbete anlagt, og har ikke behov for å late som jeg har noen utpreget god musikksmak (flaks, antar jeg, ettersom kredibiliteten min gikk ad undas da Julio Iglesias kom på banen), men det er likevel bittelitt flaut å være glad i filmmusikk. Filmmusikk er som kjent ofte svulstig, sentimental, og står lavt i kurs hos de som kan det. Det taler ikke til min fordel at jeg vet hvem som komponerte musikken til Schindler’s Liste, Surf’s Up (en av mine favoritter, faktisk, Mychael Danna. Jeg skrev en gang en fanmail til ham, og fikk svar! Hah! Neste blir å få seg en Joe Hisaishi-plakat på soverommet!), The Last Samurai, Twin Peaks og så videre, og så videre. Uansett, denne uka er det Fairytale av Harry Gregson Williams som har gått i tung rotasjon. Selvfølgelig finnes det en god grunn til dette, som jeg kommer tilbake til.

 

  • Ser på:

— Det tok to minutter fra avspark til Ronaldo hadde scoret mot Wolfsburg. Jeg var klar for å legge beina på bordet og bare kose meg. Men scoringen ble annulert, og deretter gikk det meste feil. Gikk og la meg halvveis i kampen. Men jeg er ikke bekymret, Real bør ha godt grep om returkampen på Santiago Bernabeu. Dessuten lever vi fremdeles litt på El Clasico-seieren (jeg er sånn «snill» fotballsupporter som irriterer de som er mer hardcore; altså, jeg foretrekker å heie på mitt eget lag framfor å tråkke på andres. Men for verdens mest irriterende fotballag, Barcelona, gjør jeg nesten et unntak). Det er alltid utrolig stas å banke Barca!

— Iiik, påskekrimmen har fått oss til å glemme Innesperret. På med islandsk krim igjen, islandsk er kult!

— Burde ha sett på: Jeg mot meg på NRK. Det hundreogtjuesjuende i rekken av programmer jeg leser om, tenker at «det må vi se på», og glemmer rett etterpå. Ja, og Team Ingebrigtsen, bare fordi de virker enda litt rarere enn oss. Hundreogtjueåtte.

— Burde også ha sett på: oppsetning av Farvel til Eddy Bellegueule, men spørs om vi får det til tidsmessig.

— Ender kanskje med å se på:

WP_20160404_001

 

  • Har på meg:

— Boblekåpe av den veldig varme sorten. Hmm. På tide å gjøre noe med det, kanskje, nå som temperaturen titt og ofte bikker over til tosifret. Jeg har også fått kritikk fra husets unge beboere for mine joggesko, noe jeg ikke forstår stort av. De var kjempebillige og er bare litt for store (opprinnelig en julegave til min mann som liker å jogge, men så var skoene akkurat litt for for trange til ham). Jeg er ikke typen til å la et splitter nytt par joggesko med knallblå striper ligge urørt i esken, så dermed har jeg brukt dem selv 😀 Men i følge husets yngre beboere må jeg i det minste få meg et par Converse snart.

 

  • Stønner over:

— Her burde jeg sagt noe om Sylvi Listhaug, internasjonale konvensjoner, Panama papers og Hadia Tajik. Men siden det er fredag kveld, orker jeg ikke det (fredag begynte nemlig klokka 04:00 her i huset, og er dermed snart over). Men det har vært en del stønning og panneklasking i uka som gikk, for å si det forsiktig.

 

  • Er i tvil om:

— Russebuss-sutringen. Er det egentlig sutring?

Jeg er i utgangspunktet helt enig med denne unge mannen. Russetid er det mest overhypede, usjarmerende, gjennomkommersialiserte fjåset jeg vet om. Argumentet om at «Jammen, de unge må jo få ha det litt gøy» biter ikke på meg, kanskje fordi jeg ikke ser helt hva som er så gøy med å bruke 50000 kroner på å miste hørselen og rulle rundt i oppkast på Tryvann. Ikke «Det er jo bare en gang i livet» heller, for det er himla mye som bare er en gang i livet, uten at det trenger å feires i tre uker til ende. For ordens skyld: jada, jeg vet at ikke alle russ er sånn. Men selve konseptet har jeg bare ikke sansen for.

Men russemammaene har ett eneste, men veldig viktig poeng: utestengning er ikke kult. Ikke i noen sammenhenger, heller ikke denne. Det er ikke kult på barneskolen, og det hadde heller ikke vært kult på arbeidsplassen. Personlig priser jeg meg lykkelig for at min eldste viser null interesse for å være med på noen buss, men jeg har (så vidt) empati nok til å skjønne at den silingen som foregår på en del skoler, er ufyselig. Disse ungene er per definisjon voksne nå, og feirer 13 års avsluttet skolegang. Og så har de ikke lært helt grunnleggende omtanke for andre?

 

  • Venter på:

— Brev om sosialrapport, faktisk! Hvem skulle trodd det?! 😉

Det er rart med det, en skulle tro at ventetid bare medførte… venting. At det var kjedelig og kanskje litt frustrerende, men ikke stort mer. Men jeg merker at det virkelig begynner å ta på. Den ene dagen optimist, den neste pessimist, når setter vi i gang, kan vi ikke forte oss så vi blir godkjent / få nederlaget overstått med en gang (stryk det som ikke passer dagsformen)? Det at jeg er såpass involvert i diverse hjelpeorganisasjoner og -grupper er også et tveegget sverd her; jeg lærer masse av andres erfaringer og får mange gode tips, men får også virkeligheten (altså: barna) servert litt mer direkte enn min ikke-godkjente, ventefrustrerte hjerne har godt av. Gubben har det greiere sånn sett, han blir bare lei av å vente, slår oppgitt ut med armene og er ferdig med det. Det er jeg som holder på å bli sprø av frustrasjon.

WP_20160408_005

Blir det for ille, tar jeg turen innom her. Det er aldri tomt her, faktisk, i dag satt det en mann helt foran i kirken og dyttet en tvillingvogn frem og tilbake. Mulig han ba en desperat bønn om mer søvn? Noen tenåringsberter hadde samlet seg ved Mariastatuen og sto og fniste lavt. For min del forsøker jeg bare å sitte helt stille og minne meg selv på dette: det er ikke jeg som bestemmer. Det er like vanskelig å ta innover seg hver gang, jeg mener jo alltid at jeg vet best! På den annen side er det befriende å legge noe av ansvaret fra seg. Og om ikke annet: det er ti minutter helt alene. Uten lyd, uten mas, uten forstyrrelser.

Til uka håper jeg å få ut del 2 om Silkeveien- nemlig hvordan vi gikk fra å tenke det, til å ville det, til å forhåpentligvis gjøre det. Vi hadde jo et par (tusen) vurderinger å ta før vi gikk til det skrittet å sende inn søknad.

 

  • Ukas ulykkesfugl:

— Fotballhuet, som endte opp med brudd i armen og brist i håndleddet etter fotballkampen mot Eidsvoll (men det ble seier, altså).

WP_20160406_002

Dette blir den eneste fotballen på en stund. På skjermen, en annen uheldig mann som fikk scoringen annullert og deretter tapte for Wolfsburg.

 

  • Ukas heldige:

— Min eldste datter, på sin side, er godt i gang med jobbing. Hun synes det er kjempegøy med alle de gamle damene som skal fortelle om gamle dager og bytte neglelakk, og de eldre herrene som prøver å jukse i Monopol. Det er absolutt en jobb hun trives i. Men, det er jo ikke mange timene og ikke rare lønna, så hun blir ikke akkurat rik. Hun har søkt på en sommerjobb (av den typen som får mange hundre søknader, så ikke stort håp der), men er ellers litt i beit for kreative måter å tjene penger på.

Så ble hun headhuntet til et oppdrag, gitt! En musikklærer på en annen vgs ringte og spurte om hun ville være med på Barnas Konserthusfestival. Hun skal være musikknomade, og traske rundt i Konserthuset med noen andre blokkfløytister og spille. Samtale mellom mor og datter, anno 2016:

— Mamma, mamma, jeg skal få spille på konserthusfestivalen!

— Så gøy, gratulerer!

— Det var musikklæreren på Foss som ringte, mamma, jeg ble headhuntet!

— Få det på CV’en, få det på CV’en! Attest fra Petrenko, please!

— Vi tjener 2000 kroner! Til hver av oss, altså!

— Få det på CV’en, få det på CV’en!

— De pengene skal jeg spare. Du må sette dem inn på den andre kontoen så de ikke blir borte.

— Få det på CV’en, få det på CV’en!

Hmm. Jo, det var viktig med CV i min tid også, og det har blitt tøffere. Det er derimot ingen grunn til å drive hysterien til nye høyder med å stå der som en papegøye og gnåle om CV. Skjerpings, mor.

 

  • Ukas nesten uløselige floke, og ukas redningsmann:

WP_20160407_002

 

WP_20160407_006

 

  • Ukas Må-Gjøre:

— Feiebilen kommer på tirsdag, så vi må feie gårsplassen og veien utenfor. Vi må også kjøpe sokker og truser til minstejenta som mangler sommerskift på plassen, levere sommerferieliste til barnehagen, bestemme oss for konfirmasjons-catering og sjekke dansekostyme til andreklassingen. Hun trenger også nye støvler.

Ja, og så hadde jeg tenkt å jobbe og muligens vaske huset. :-p

 

  • Ukas helt nødvendige:

— Kaffe! Kaffe, og en varm dusj når øyelokkene er litt ekstra tunge om morgenen.

 

  • Ukas lille melankolske:

— I Memento mori er jeg inne på at det er farlig å være for likegyldig til dagene, samtidig som det er vanskelig å være oppmerksomt og bevisst til stede i hverdagens kjas og mas.

Men jeg blir stadig flinkere. Noen dager kan jeg være litt for flink, faktisk. Eksempel: lørdagsdansingen med Turbo og Bison. Til vanlig deler vi oss slik at Gubben tar Turbo og jeg tar Bison, siden begge begynner klokka ti. Og det er en underlig følelse å kjøre gjennom byen tidlig lørdag morgen (ikke tidlig for oss, men dere skjønner), og sitte i ring med småtrøtte pappaer og gjespende mammaer og spille på egg og leke Lille petter edderkopp. Hinderløype har vi også, ungene løper rundt, de synes det er gøy. Og så avslutter vi med en seanse der vi får hver vårt lille silketeppe og drar barna rundt i salen mens de ligger og ser opp i taket. Bison blir helt salig, han henter Dinglis og holder på å sovne der jeg drar ham rundt… til soundtracket av Shrek (nemlig, der kom den). Lørdag morgen, grått vårvær utenfor vinduet, og vi går der i vår lille boble og sleper rundt på de slitne og lykkelige ungene våre.

Hjelpe og trøste ,snart er kurset slutt for i år. Vi fortsetter til høsten, men da er det ikke det samme. Da er han straks to år gammel! Gud, jeg må huske dette. Huske dette. Huske det, så det ikke forsvinner i tåka sammen med alle ettermiddagene jeg ventet på eldstejenta på Grønland kulturstasjon, eller kikket gjennom nøkkelhullet på danseskolen på Brynseng da en stolt gutt på fire var på sitt første hip hop-kurs, eller var publikum på den aller første Gateorkesterkonserten i Rådhuset. Hulk. Snufs. Hvorfor må dette soundtracket og denne lørdagen og dette året bare gå hen og… ta slutt?! Og ungene bare vokser opp og Bison har de søteste små føttene i verden og snart er de i størrelse 43 og eldstejenta drar til England snaaart?!

Jeg vil ikke at tiden skal gå så fort. Jeg finner meg ikke i det!

islending

Jeg slår meg sammen med denne karen og demonstrerer utenfor nærmeste storting. Denne fyren kunne for øvrig godt vært «Ukas gode latter». Noe så herlig! Hvem sitt bilde det er, vites ikke, men det dukket opp på Kari Slaatsveens Facebookside.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Tja, jeg er klar for uke 15, jeg! Vi må så smått begynne å tenke på det store loppemarkedet som liksom skal redde skoleturen (jeg har mine tvil, men vi får prøve! Jeg er i ryddegruppa og Gubben skal lage mat), men ellers er det ingenting spesielt som skjer. Helgen blir som vanlig, pluss et par bursdager, og minus et par fotballkamper siden Fotballhuet foreløpig er sykemeldt i alle fall ut neste uke. Jeg tror det blir en bra helg, og en hektisk, men fin uke.

Men aller først: sove. Zzzzzzove. Håper dere andre har en hakket mer spennende kveld! 😉

8 tanker om “Fredagstanker

  1. Og jeg vet ikke engang hva potetkake er 😉

    Og innemellom passer det skiltet der utrolig godt

    • Ja, jeg tror jeg skal printe ham ut og ha ham hengende på kontorveggen. Eventuelt laminere ham og ha ham i veska, til bruk i passende situasjoner 😉

  2. Jeg måtte google potetkake, ikke feigt å bestille den heller enn å lage den selv, altså! 😛

    Tid. Urk. Den blir bare borte! Grip dagen, nyt øyeblikket og alt det der. Men, virkelig, hvor blir tiden av?

    • I følge mannen min ligger det mer bak ham enn foran ham, det er en fryktelig tanke. Men det er vel der tiden blir av, tenker jeg… bak oss :-/ Den bare fyker av gårde og blir til gamle minner langt borte. Eller som man sier på japansk: på bursdagen din er en dag lang, og et år kort 😉

      Ikke rart man må trøste seg med potetkake 😀

  3. Eddy Bellegeule skulle gjerne jeg også fått med meg – kom aldri så langt i desember og ble ganske grinete da forlaget sende meg nyhetsmail om helgens forestillinger på torsdag. Hallo, kunne de ikke kommet med dette før jeg bestilte Trondheimstur denne helgen? To måneders forvarsel burde jo være et minimum…

    Men potetkake vet jeg hva er – jeg har vakre minner fra lagkakehuset i Køben… *sikle*

    • Jo, de kunne vel lagt inn et litt tidligere varsel…! Nå tipper jeg at Trondheimstur var ganske snasent, det også, men likevel.

      Eldstejenta fikk sett ham, heldiggrisen. Hun var hakket for flau til å be om en selfie (ungdommen i dag, asså. Jeg turte i det minste be Noriaki Kasai om autografen under OL i -94, selv om jeg snakket japansk som en forkjølet kråke), men jeg fikk bildebevis og en veldig, veldig starstruck tenåring hjem igjen. Spent på den nye boka hans, det er visst godt med sprengstoff der også…

      • Trondheim er aldri feil, men den går jo ingen steder… Når det er sagt er jeg hakket mer imponert over at du har snakket med Noriaki Kasai enn et bilde av Eduard Louis 😉

        Er også spent på den boka, det er nå jeg så gjerne skulle vært god nok i fransk til å lese den på originalspråket.

        • Hun skal faktisk prøve seg på den franske boka, noe som er litt kult. I fjor på denne tiden vaklet hun jo mellom Storbritannia og Frankrike, så jeg synes det er tøft at hun utfordrer seg selv litt på fransken også. Hvem vet, legger hun ned en ordentlig innsats for å lære seg språket kan det komme godt med (sa hun som bare er sånn passelig god i fremmedspråk nummer to og tre, og dermed aldri kan få brukt det til noe som helst nyttig).

          Uff, Kasai, ja. Jeg rødmer fremdeles! 😀

Det er stengt for kommentarer.