Hallo, Dina!

I ukene etter Veras død, har det vært ett spørsmål som har poppet opp igjen og igjen og igjen. To dog, or not to dog. Skal, skal ikke.

Jeg skal ikke si at det har vært det eneste vi tenkte på. Vi har tenkt på bunadsskjorter og fermingsdokumentasjon og tjue tusen millioner streikeforberedelseslister på jobben, vi har tenkt på Bufetat og dressbukser til konfirmanten og tidsskjemaer før danseforestillinger. Men innimellom alt dette: popp. Popp! Skal vi, skal vi ikke?

I de aller første ukene var lød det som regel Vi skal jo ikke ha hund, men… etterfulgt av dårlig skjulte argumenter for nettopp det. Fra alle sammen- fra meg, mannen min, barna mine. Vi skal ikke ha hund, men… bulldogen er jo nydelig, da. Eller Vi skal ikke ha hund, men… det er nesten litt synd, nå som det er vår og vi ikke skal til Spania i sommerferien. Det passer egentlig uvanlig godt akkurat nå, det er synd vi ikke skal ha noen hund. Eller Vi skal ikke ha hund, men har du sett den annonsen på Finn?

Med andre ord var det ingen som var enige med noen, aller minst seg selv. Et ordentlig virrvarr av tanker og argumenter og følelser. MOT hund taler det åpenbare: det er innmari enkelt å ikke ha hund, og du blir veldig lite bundet av å ikke ha hund. Det er også veldig billig å ikke ha noen hund. Det blir en markant nedgang i antallet tvangsturer i regn og to plussgrader i november. Hvis du ikke har noen hund, ligger det ikke hundehår over hele huset. Det er uendelig mange fordeler ved å ikke ha noen hund.

FOR å ha hund? Nja. For meg er den absolutt største fordelen at det er kos. Hygge. Det er et eller annet veldig… familiært over det å ha en hund (eller en katt for den del, men katter passer katastrofalt dårlig akkurat her hvor vi bor). La oss være ærlige: vi bor i en familie der det til tider skjer mye, det er alltid noen som er på farten, og de store barna er ute og prøver vingene sine for snart å forlate redet. Alt som binder oss sammen, alt som gjør det rotete huset vårt enda litt koseligere å komme hjem til, er av det gode. For småbarn er det flott å venne seg til å omgås dyr, de større har godt av å ha ansvar for et levende vesen. Og går verden deg imot er det ingen som trøster så godt som et kjæledyr, om du nå er femten eller femti. Skal vi være helt ærlige, har vi nok godt av den tvangsturen ut i novemberregnet også.. Den gjør i alle fall ingen skade.

Så der sto vi da, med massevis av gode argumenter både for og imot. Det som gjorde utslaget til syvende og sist, var timingen. Sannsynligvis ville vi måttet bite i gresset og kjøpe en hund før eller siden, så hvorfor ikke nå mens det faktisk passet? Etter miseren med Vera har både Gubben og jeg sverget på at vi aldri noen sinne skal kjøpe valp i november igjen, det ødela faktisk en hel del for oss. Ikke skal vi på ferie i sommer (ikke vi voksne, i alle fall), og det er varmt nok til at verken valpekurs eller tusen tissetreningsturer blir noen lidelse for både hund og folk.

OK, så vi åpner døra på gløtt for nok en dogg. Da kommer det nye vanskeligheter, for hva slags hund? Bortsett fra puli, liksom (en litt morsom krabat, men du går ikke fra en upraktisk hund til en annen!)

Gubben og jeg er skjønt enige: det finnes ikke noen vakrere og kulere hund enn Irsk Ulvehund. Ferdig snakka!

Vera2

 

Herlig gemytt har den også, lat og snill. Rett og slett et flott og majestetisk dyr med et hjerte av gull. Vokter huset bedre enn noen andre. Og dessuten var hun en racer på å spise opp matpakker, godeste Vera. Men når sant skal sies er den ikke spesielt praktisk. Og vår kjære Vera hadde mange særheter, noen av dem en følge av at hun ikke var godt nok sosialisert (hun ble møtt med aggresjon av mange voksenhunder som valp på grunn av størrelsen, noe som førte til en ond sirkel), andre bare på grunn av størrelsen (ingen vil passe henne = en formue på kennel. Store tissedammer og enormt mye oppkast hvis uhellet skulle være ute. Får knapt plass i bilen. Og selv om hun var en elskelig gammel dame var hun et regelrett lite helvete i ungdomstiden…).

Så vi inngikk en avtale. Den dagen vi blir pensjonister med god tid og god plass, skal vi tenke ulvehund igjen. Nå? Nå skal vi gjøre det enklere for oss selv. En hund som de største barna kan ta ansvar for og gå tur med, en hund som er enklere å ta med seg rundt omkring og som kanskje kan dra på besøk til slektninger heller enn å koste mer i kennelutgifter enn flybillettene til Spania- uten at det skulle være noen «katt» som mannen min så foraktfullt omtaler de aller minste hundene. Han har et eller annet ukarakteristisk macho-oppheng akkurat på hundestørrelse, hehe. Men altså, en barnevennlig og omgjengelig hund, ikke for intelligent, lite territorial og for all del ikke egnet for jakt eller gjetervirksomhet. En selskapshund, rett og slett, med passe størrelse.

Etter en god del googling sto vi igjen med bulldog (fars favoritt) og mops (eldstejentas favoritt). Begge deler er kortsnuter, noe som ikke er noe pluss i min bok, men i følge Dr. Google er det knapt noen hunderaser som ikke lider av en eller annen form for nedavlet tull som følge av menneskers forfengelighet eller voldsom popularitet med tilhørende hodeløs avl. Jakthunder ser ut til å være noen av de friskeste, men det kan jo ikke vi ha, så da er vi like langt (du vet at valpen ikke hører hjemme hos oss når det står ting som «Far er spesialist på elg og mor er godt trent på ryper» i annonsen). Vi fant flere kull av begge sorter, og var fryktelig i tvil. Vi voksne hellet nok mest mot bulldog, mens døtrene våre kjørte en regelrett mops-kampanje. Heldigvis var det flere uker igjen å bestemme seg på. Men så…

… sto hun bare der. En liten damemops på tre år, svært glad i barn og andre hunder (!), som dessverre ikke kunne bli med på flyttelasset til en borettslagsleilighet og derfor søkte nytt hjem.

Eureka!  Jovisst er valper skjønne, men det egentlig være valp? En ferdigtrent, stueren, sosialisert hund passer oss egentlig minst like bra. Billig var hun også, noe du ikke kan si om verken mopsevalper eller bulldogvalper. De første ligger på rundt 20 000, de siste på 25 000, og helt ærlig har vi ikke så mye penger å bruke på hund akkurat nå (det er PUK å innrømme selvsagt, siden alle fornuftige mennesker har minst tre månedslønner på konto, særlig på internett. Men slik er det altså her: når tre Bayernturer, en Prahatur, en Berlintur, to Hudøyturer og en tredjedels utveksling forfaller samtidig med Norges høyeste kulturskoleregning- og det FØR skattepengene kommer- så har jeg ikke det, nei. Jeg er skrapa! Og selv om vi skulle fått utsettelse på valpeprisen har jeg ikke lyst til å bruke så mye likevel. Vi har nemlig flere store delbetalinger i vente, hvis vi mot formodning blir godkjent av Bufetat). 20-25000 for en valp du må jobbe masse med er rimelig stiv pris, og så kommer tilleggsutgiftene til kurs og forsikring og tjo og hei. Nei, en voksen, rolig og ferdigsosialisert hund til fem laken var egentlig langt mer i vår gate, om vi bare kunne legge fra oss den romantiske valpetanken.

Noen telefonsamtaler senere ble det virkelig klart at dette var en hund som kunne trives hjemme hos oss, og fredag ettermiddag (dårlig timing midt i den gode timingen, bare spør en svett Gubbe i lusekjøringskø nedover Mosseveien) var mann og to smørblide døtre på vei for å hente Dina.

WP_20160520_19_56_44_Pro

Vel hjemme foran huset. Se, vovvov! Jeg vil! Nei, jeg vil holde! Nei, jeg! Ååå, så søøøt hun er!

 

WP_20160520_19_55_28_Pro

… men vi har nok en jobb å gjøre med formen, frøken! En ekte liten tjukkas, dette!

Søte, rare Dina med ett øye som er større enn det andre. Som er så liten at selv åtteåringen kan gå tur med henne (under oppsyn) og de to største har ansvar på linje med oss. Som har bodd sammen med andre hunder og ikke går berserk slik Vera gjorde, og som er så enkel og grei at selv min gamle bestemor kommer til å ville passe henne.

Ikke majestetisk og flott som ulvehunden, ikke kul og småskummel som en bulldog, ikke atletisk som en labrador (et forslag fra meg som ble nedstemt av de andre, kanskje fornuftig nok), ikke sjarmerende valpete.

Men mest mulig kos for minst mulig stress. Og det, mine venner, er et særdeles fornuftig valg i det livet vi lever, akkurat nå. Hurra for Dina!

WP_20160521_16_41_55_Pro

… akkurat sånn her, ja. Vi savner fremdeles Vera, men gleder oss til noen enkle, glade hundeår framover, med ei lita frøken som passer for alle (kanskje utenom macho-far, men han er allerede i ferd med å bli sjarmert!)

 

14 tanker om “Hallo, Dina!

  1. Klart man må ha en hund. Og det å kjøpe en brukt hund er jo lurt både for lommebok og forhåpentligvis for alle de frustrasjonene og oppdragelse problemene som hører med til valpestiden

    • Ja, ikke sant! Det eneste aberet er jo at man risikerer å arve noen godt innarbeidede uvaner- men vi snakket jo med eieren flere ganger og fikk etablert at det viktigste var på plass (stueren, sosialisert med andre hunder, vant til og glad i barn). Og hun gjentok og gjentok at «Dina er bare snill og god»… noe som viste seg å stemme på en prikk! Skikkelig røverkjøp, det her 😀

  2. Gratulerer med ny hund! Mine foreldre er i prosessen med å gå ned fra berner sennenhund, til en litt hendigere størrelse. Det er litt vemodig at nåværende berner er siste berner, men det er noe med det praktiske også. Og så er det jo mange spennende raser der ute!

    Veldig lurt å gå for en voksnere hund, tror jeg. Dere har jo tross alt to små valper og en gjeng litt eldre også 😉 Mopsene er jo bare helt herlige! De er absolutt på min liste over hunder jeg kunne tenkt meg, om jeg ikke får irsk ulvehund, old english sheepdog eller new foundlandshund…. En gang stor hund, alltid stor hund?

    • Godt mulig det ligger noe der, for de fleste jeg kjenner som har stor hund kunne ikke tenke seg noe annet! Det blir vel lett som Gubben sier, at småhunder blir «katter» og «ikke ordentlig hund» i forhold. Men for vår del var det helt åpenbart at vi burde gå for noe praktisk. Og jommen sa jeg smør. Jeg ante ikke at det kunne være så lett å ha hund. ALT er jo mye enklere… (vel, det eneste er at hun er så liten at hun klarer å komme seg ned trappa til tross for barnesikringen. Dn så jeg ikke komme, så det var vi ikke forberedt på, haha!).

      Berner sennen er jo nydelig, da! Skjønner godt at det er litt vemodig. Men hvem vet hvilken sjarmør som kommer? Mops kan absolutt anbefales herfra, i alle fall. Søt, artig, leken og snill- selv om det er et rimelig tynt statistisk materiale, det må sies (Dina, og åtteåringens BFFs mops, en kar ved navn Morris. Altså hele to mopser 😀 )

  3. Veldig kjekt med voksen hund, og hun er jo kjempesøt da. Veldig glad for at vi har katt sånn at jr blir vant til dyr, selv om han ikke et veldig flink til å kose forsiktig med han ennå. Det kommer vel.

    • Kanskje det kommer når katten har klort fra seg et tilstrekkelig antall ganger…? *fnise nervøst* Nei, det kommer nok helt sikkert, og antagelig før du vet ordet av det. Her kan treåringen forstå det å være forsiktig- mens lillebror er helt håpløs. Og enda verre er det at han var vant til Vera, som lot seg bruke både som klatrestativ og trampoline uten et knyst. Vi må passe på så han ikke setter seg på Dina! 😉

      Åh… katt. En vakker dag skal jeg også ha katt. Det er så fine dyr!

  4. Velkommen Dina! Og gratulerer til dere andre! Må innrømme at jeg lo litt da jeg leste setningen om at en ny hun for all del ikke må være beregnet på jakt eller gjeting. Med en så stor flokk som deres kunne dere kanskje trengt en gjeter innimellom??

    • Haha, det har du jammen rett i! 😀 En gjeterhund til å holde flokken samlet når vi drar på Ingierstrand en sommervarm søndag i fellesferien, for eksempel (les: nerveslitende mareritt, skrekk og gru)…

      Men fra spøk til kanari, så er det superviktig at en hund ikke krever for mye av oss- aka er for intelligent. Jeg synes at border collie er en nydelig rase, og så smarte som de er. Men en border krever jo også enormt mye aktivisering og hjernetrim, hvis ikke blir den lett frustrert og nærmest mannevond. Ikke noe for oss, med andre ord, vi holder oss langt unna intelligente raser, vi går for de late og litt dumme (eventuelt så små at en liten tur fram og tilbake langs veien her er mer enn nok trim…)

  5. Naaaaaaaw <3 Søte, håndterlige (!) Dina! Virkelig en god-klump 🙂
    Gratulere så masse med bissevovven i hus.
    Man trenger virkelig ikke gå for valp nei. Det finnes jo så mange voksne (halvvoksne) hunder som trenger nytt hjem med masse TLC å tilby.
    Og, må jeg si – fornuftig av dere å velge en hund som ikke har så mye ekstra 'bagasje' med seg mht stell og dess like.
    Ei venninne av meg har hatt katt i ørten år. Når kattedyret viftet med halen en siste gang sa hun og mannen; nå skal vi ha hund. En skjønn, kosete og snill voffseboffs. Og hva ble det? Joooo, en newfoundland'er!!! Jikes!! Lille, søte, store, gedigne voffsen er nå blitt 5 måneder og veier like mye som en middels el-bil haha…… Men, de eeelsker å gå lange turer med 'Harry' (ikke spør meg hva/hvordan det navnet ble valgt) og kommer i snakk med masse folk (særlig små unger) med Harry luntende ved siden av.

    Formoder vi får masse oppdateringsbilder på hvordan Dina 'ter seg' …?! 🙂

    • Vibeke! Så koselig å se deg! 😀
      Oppdateringsbilder vil komme i bøtter og spann. Hun er en fotogen liten dame, den godeste Dina. Spesielt fascinerende er det a hun tilsynelatende har form som et nybakt brød når hun ligger på sofaen og sover. Nesa er så flat at den knapt synes, hele hunden er bare en eneste oval!

      Hehe, Harry? Det var jo nesten litt stilig! Og klart de får mye oppmerksomhet med en sånn kar. Liker man lange og friske turer er det helt sikkert et ypperlig valg, men som du sier- en voksen og rolig hund uten altfor mye bagasje og/eller aktivitetsbehov passet nok best her i gården. Angrer ikke et sekund på at vi gikk for voksen hund, selv om valper jo er aldeles bedåååårende…. *smelt*

      • Harry ja…..Vel, jeg snakket med min venninne for litt siden (hun skal flytte nordover til Tromsø om to små dager, fra Trondheim. Hurra!!) – og lurte på hvordan det ville gå med Harry på flyet. Camilla (nevnte venninne) hadde ikke hjerte til å la – let’s face it – den gediiigne bissevovven være i et bur i flyet, så de tar Hurtigruta 🙂 Hun hadde fått telefon fra en felles klassekamerat av oss og han har faktisk samme rase. Den gedigne dunderhunden heter…….tataaaa; Kompis!! Kjempestilig!

        • Harry og Kompis! Herlig! 😀

          SÅ søtt at de velger å ta Hurtigruta, da. Kan tenke meg det er mye mer hundevennlig, ja. Og så er det jo en vakker tur uansett (kanskje mest for de tobente, men likevel!) 🙂

  6. Så søt <3 Gratulerer med ny vofs! Håper at livet behandler dere bra ellers 🙂

    • Tusen takk, Ina! Vofsen er bare skjønn, livet ellers er litt for bakterieinfisert til at det kan sies å være superbra- men alt i alt er det ikke så galt. Og nå er det jammen snart sommer også! Håper dere har det bra og nyter sola som endelig er tilbake 🙂

Det er stengt for kommentarer.