Ordrik onsdag: en merkedag

OK, en bitte bitte bitteliten merkedag. Men merkedag, lell!

Som mor til seks blir du litt opphengt i dette med alenetid. Det er jo den store skrekken, det, at barna ikke får nok alenetid. Tross alt er verden full av folk som ikke tør få nummer to eller tre nettopp på grunn av frykten for å ikke kunne gi nok oppmerksomhet og alenetid, så hva sier det da om meg??

Til mitt forsvar, så blir man en racer på å finne, og utnytte, alenetid. Det er ikke få dype samtaler man får presset inn i løpet av et kvarters kjøretur, mellom cellokasser og fotball-bager. En morgentur til bussen i tosom majestet, eller en sjelden kafetur, blir små skatter man må ta vare på.

Og i dag var en sånn gyllen sjanse. Etter at lørdagsdansingen til Turbo og pappa ble avsluttet i starten av mai, meldte jeg henne på et fireukers onsdagskurs på den andre dansingen til åtteåringen (jeg vet, jeg vet, dette er både komplisert OG galskap, men la gå). Barneballett 3-5, uten foreldre. Og jommen sa jeg smør, jeg sendte jentungen som bare så vidt hadde fylt tre inn i salen, med hjertet i halsen… men hun kom ikke ut før det hadde gått tre kvarter, og da med et stort glis. Hun er en tøffing, Turbo, og ganske frampå for alderen.

I dag var det siste gangen, og foreldrene kunne endelig få komme inn og se. Bing! Alenetid-alarm! De andre gangene har jeg drasset Turbo og Bison til Majorstua i dobbelvogna, og det har gått greit det- riktignok synes lillebror det er noe kjedelig å tilbringe tre kvarter i et knøttlite lokale, men det veies opp av den ultraspennende bussturen før og etter. Men i dag! I dag skulle jeg nyte alenetiden til det fulle, og ha en ettermiddag med bare min yngste datter, for tenk (at jeg tilfeldigvis er syk spiller ingen rolle her, det er bare å hive i seg noe antibiotika og et par Paracet og komme seg ut. Det er uansett ikke spesielt avslappende å være hjemme her på ettermiddagen heller, så det blir hipp som happ).

Ikke bare alenetid, men også merkedag. For når lillebror ikke skulle være med, satte vi vogna hjemme. For det første er det ikke så langt å gå etter bussturen. For det andre liker Turbo å gå, hun er ikke vanskelig sånn sett. Og for det tredje… vel, jeg synes helt ærlig det ser rimelig snålt ut når ballerinaene ankommer ballettimen i vogn (selv om jeg har full forståelse for at behovet kan være der, altså). Cue Treåringens første ballettavslutning bare med mamma og uten vogn. En av de mange hundre små, men store dagene. Tjohei!

Slik forløp dette, i bilder:

 

WP_20160525_002

I fullt trav fra barnehagen mot bussholdeplassen. Den litt aparte kombinasjonen av boblevest og manglende strømpebukser må jeg ta på min kappe: det var så varmt at jeg skrelte av henne strømpebuksene på vei ut, men så var det litt vind allikevel…

WP_20160525_003

Fullt trav i ca 30 meter, før Standard Treåring finner noe hun må teste ut.

WP_20160525_004

Ah, ja nettopp. Må jo se om solbrillene kan henge her. Det burde jeg ha tenkt på selv.

WP_20160525_005

Lita jente i undergang med tagging. De to skyggene i bakerste billedkant viste seg å være et elskelig pensjonistektepar som bare måtte slå av en prat om hvor vidunderlig søt treåringen min var. Og jeg er lettkjøpt der, ass’!

WP_20160525_007

Det er nok Bison som er aller mest opphengt i buss, men Turbo synes også det er stas. Se, er det kanskje den bussen vi skal kjøre, mamma?

WP_20160525_008

… mye å se på…

WP_20160525_009

… og kommentere. Gjerne veldig høyt så hele bussen hører det. Som for eksempel (et rent eksempel, for all del!): «SE MAMMA HAN HAR GLEMT Å TA PÅ SEG SKOENE HAN, DET ER IKKE LOV!

WP_20160525_010

På vei fra bussen til dansingen må vi tråkke på alle steinene. Ja, alle.

WP_20160525_011

Og hoppe på alle slike små dingsebomser…

(og gledesstrålende plukke opp noe lite og brunt og rope «Se mamma, en kongle!»- men det var så visst ingen kongle. Hundebæsj, derimot. Nei, jeg tok ikke bilde)

WP_20160525_012

Nesten klar nå. Og selve forestillingen var akkurat så hjertevarm som bittesmå, klossete ballerinaer får til.

WP_20160525_014

Se mamma, det er slanger!

WP_20160525_015

Vi kjører en slange opp Bogstadveien, til Turbos store fryd. For et kinderegg, da gitt: buss, trikk og t-bane på en og samme dag!

WP_20160525_016

En is på McDonald’s hører med, selv om jeg hører Helle (22) kremte misbilligende i bakgrunnen. Men hun kan ryke og reise, jeg vet nemlig bedre.

WP_20160525_019

Hjemtur: se på tog. Nå begynner idyllen å slå visse sprekker, for treåringer har det med å bli slitne på slutten av dagen. Og slitne treåringer er… vel, ikke de enkleste å forholde oss til. Men vi kommer da oss fremover, eller rettere sagt to meter frem og en tilbake.

WP_20160525_020

Og vi fant en marihøne! De finnes ikke bare i bøker, Turbo! Og nå er snart sommer’n her 🙂

WP_20160525_022

Enda en kamp jeg ikke orket å kjempe. Men hvorfor skulle jeg nå det? Det var varmt, og vår private lille veistump er feiet for grus. Dette havner i kategorien for tilgivelig slapphet (utilgivelig slapphet ville vært å la jentungen vase rundt i Majorstukrysset uten å holde hånda. Men den kampen tok jeg- og vant. Turbo vant desibelkonkurransen, da)

WP_20160525_026

… og når de siste bakkene blir så altfor tunge, bestemmer jeg at vi har hatt nok alenetid og tilkaller skyss ved hjelp av sms. Takk, storesøster!

 

Noen nydelige onsdagstimer med treåringen. Min rare, morsomme, snille, sta-som-ei-geit-eller-enda-verre treåring, slik som de stort sett er alle sammen. Jammen er det artig å være på tomannshånd med en slik en av og til og se verden gjennom andre briller.

Så det var en fin onsdag, selv om formen nå er hakket verre enn den var tidligere i dag. Men pytt, man har da Paracet, og uansett var denne bittelille merkedagen helt klart verdt en dose ubehag.

(men det hører med til historien at alenetid ikke er barebare. Ikke for stakkars lillebror, i hvert fall, som var helt forstyrret da han ble hentet av pappa og storesøster ikke var med. Det er jo alltid de to- Knoll og Tott, Pompel og Pilt, Smitt og Smule. Han satt i vogna på vei hjem og ropte fortvilet på Turbo, helt overbevist om at pappa hadde glemt henne igjen i barnehagen. Kanskje flaks for ham at det antagelig blir en stund til neste gang! 😀 )

2 tanker om “Ordrik onsdag: en merkedag

  1. Åh, for en herlig dag! (Og jøss, så langt hår hun har! Skjønner at vi har gått glipp av litt her ved å holde Sofies hår kort!)

    Det er noe eget med litt alenetid med barna også, vi hadde en pjuskedag hjemme forrige uke, feber kvelden før, men egentlig fin form på dagen. Så da tok jeg med frøkna på biblioteket (og bibliotekets kafé) og hadde bare en kosedag, oss to. Det var fint!

    Nå fikk jeg forresten e-post igjen, merkelige greier!

    Fortsatt god bedring til deg, håper du snart er helt på beina igjen!

    • Høres deilig ut med kosedag for mor og datter! Tipper frøkna satte pris på det også, å kunne ta styringen og få full oppmerksomhet en stund. Og så er de jo innmari artige å være sammen med også, da, treåringene 🙂

      Stakkars jentungen har aldri klippet seg. Jeg får det liksom ikke til :-/ Nå begynner det virkelig å bli på høy tid med en stuss, for det er fryktelig langt. Men jeg må bare, øh, tenke meg om først. Tullete selvsagt, for småjenter er som regel knallskjønne uansett sveis!

      I følge Gubben har e-postmysteriet noe med adresser å gjøre. Da vi brukte den gamle adressen gikk ting ofte i spamfilteret, men nå har vi byttet og problemet skal utgå. I teorien, i hvert fall, vi får nå se hva som skjer først!

Det er stengt for kommentarer.