Ned i knestående- og opp igjen.

Såh, mandag: vakker (tror jeg) konsert i Lilleborg kirke. Tirsdag: blokkfløytistenes årlige sommerfest med konsert, som alltid med omtrent hundre tusen mennesker stappet inn i en lufttett og trang aula og litt i overkant langt program. Jeg hadde vel vært der i omtrent et kvarter før jeg takket høyere makter for mitt forsyn om å la Turbo og Bison bli hjemme med far, noe annet hadde vært en katastrofe. Onsdag: ungdomskorets store konsert klokka seks, og høytidelig avslutning for sjuende trinn klokka fem.

Det siste der er jo litt spesielt, da. Jeg innrømmer glatt at det er litt deilig å bare ha én barneskoleelev de neste årene, for jeg synes det kan bli i overkant mange klasseavslutninger uten særlig innhold men desto mer stress for å få med mat til buffeten. Da jeg var ung (kremt) hadde vi klassetime før ferien der vi fikk ta med brus og potetgull, og hvis jeg hadde vært presidentkandidat i USA ville jeg stilt til valg på et program om at klasseavslutninger med foreldre bare er lov i første, sjuende og tiende klasse (ok, dette er en spøk. Så vidt).

WP_20160622_004

Dette mesterverket er ikke signert meg, bare så det er sagt 😉 Men når jeg en vakker dag skal lage min siste sjuendeklassekake, skal jeg fleske til med noe lignende.

Å forlate barneskolen, derimot, fortjener en skikkelig avslutning. Og de fikk de. Med taler og roser fra lærerne, bildekarusell, opptredener av både elever og foreldre (min mann og noen andre modige sjeler hadde øvd inn en hip hop-dans, til elevenes store fornøyelse. Gubben var happy nok han, etterpå. Før, derimot, og særlig på vei til øvelser som føltes helt unødvendig å presse inn i våre fullstappede dager, falt det en og annen sur kommentar i min retning…). Faktisk var programmet så langt at jeg innimellom wrestlingen med Turbo og Bison (påkaller alle klassekontakter og frivillige: IKKE SETT UT MATEN med en gang. Plis! Ta de tre minuttene det tar å gjøre det etter at programmet er ferdig. Hilsen desperate småsøskenforeldre) begynte å kikke stadig oftere på klokka. Jeg skulle jo så gjerne hørt ungdomskoret også, som skulle ha sommerkonsert i kapellet. Som innbitt buffet-hater ville det ikke kostet meg mye å gå glipp av det siste leddet av sjuendeklasse-avslutningen.

Men ingen sommeravslutningssesong uten noen episoder med hengeleppe, og da ungdomskoret satte an første akkord i kapellet samtidig som elevene i sjuende holdt selvskrevet tale til lærerne, sto jeg ute i skolegården med Turbo og Bison. Og fikk ikke med meg noen av delene. Jeg elsker å tilbringe tid med the terrible two, de er de morsomste minipersonene jeg vet om, men akkurat der og da var mor en smule muggen.

WP_20160622_006

Bison var langt mer happy for å se en due enn han var med både kor-sang og avslutning. Hmpf.

Noen halve taler, fire sanger i kapellet (min sønn sang solo på en av dem, noe han selvfølgelig ikke hadde sagt et pip om på forhånd), to trøtte småunger, en småirritert mann og mange kakestykker senere, tuslet vi ned mot bilen og tenkte at nå, nå er vi i mål. Det gikk i år også. Nå er det over.

… og det var det nesten, hvis vi ikke tenker på de to sene kveldene til eldstejenta med diverse festing (og tilhørende henting), panikkpakking til Bayern (og tilhørende panikk-klesvask fordi jeg måååå haaaa den grønne shortseeeen mammaaaa) torsdag kveld og ikke minst råkjøring til Flytoget for å rekke morgenavgangen klokka fem fredag morgen.

WP_20160624_002

Tre stressa fløytister på vei til München. Jeg skal ikke oute synderen her (vi hadde opprinnelig god margin, nemlig!) men vedkommende vet hvem h*n er!

«Sliten» er liksom ikke dekkende. Denne siste uka har jeg vært nede i knestående. En meter til, en meter til, en kake og en gevinst av gangen. Litt til, og litt til, snart er det ferdig. Stilen har blitt stadig dårligere, og toro-posene flere. EM-kamper? Sosialt samvær med noen som helst, han jeg bor sammen med inkludert? Glem det. Det har vært å hive seg i seng så fort de små sover (eller så «fort» de små sover, når sant skal sies), og piske liket opp og stå neste morgen.

På toppen av det hele har det vært en variabel uke værmessig, noe som minner oss på at hjemmesommer er en risikosport. På blytunge morgener i galopp mellom barnehage og jobb har jeg tenkt at sommeren 2016 først er stress, deretter jobb- og så tre uker hjemme med to turbounger som står opp klokka fem og maser hele dagen, i 13 grader og striregn- før det deretter er jobb igjen. Hurra.

Men.

Når du våkner opp til en strålende Oslo-lørdag og for en gangs skyld ikke skal noe som helst! Når du hiver ungene i vogna og rusler ned i byen… når gatene er fulle av feststemte Pride-deltakere og det er musikk på hvert gatehjørne… når sola er varm og iskaffen kald og glade unger turner på gresset ved rådhuset mens Nesoddbåten klapper til kai… da tenker du at bysommer, eventuelt bare livet, ikke er så verst allikevel.

WP_20160625_003

Affelato eller Aperato eller hva det nå heter igjen, fra Norð. Humøret stiger noen hakk mens Bison tigger bolle.

WP_20160625_020

Åtteåring opptrer for en gjeng turister fra Taiwan.

WP_20160625_009

Blomster og sol…

WP_20160625_016

… og glade barn.

Sommer’n blir som den blir, men slaget er ennå ikke tapt. Med litt mer søvn og overskudd innabords blir det lettere å se alle mulighetene. For ikke å forglemme: vi kom i mål. Vi rakk (nesten) alle avslutningene, vi har klappet og ropt hurra og heiet på alle sammen, og kjøpt lodd for en drøy tusenlapp. De store kom seg på flyet og koser seg nå i Tyskland, makrellen er billig og det er fremdeles EM-kamper igjen.

Sommerferien 2016 er herved offisielt åpnet. God sommer! 🙂

4 tanker om “Ned i knestående- og opp igjen.

  1. Vel blåst!! Jeg er imponert og ønsker dere noen så rolige at det nesten blir kjedelig-sommerdager! 🙂

    • Jaaaa, den er jeg med på, Trine. Og med litt godvær attpåtil, men det er kanskje for mye å håpe på?! 😉

  2. Turbounger og buffetbord høres ut som tidenes dårligste kombo, hoho, huff!

    Herlige sommerbilder! Måtte sommeren bli full av sånne sommerminner! <3

    • Yes, vi tar gjerne tre solrike uker midt i juli, vi. Kanskje med en liten regnskur om natten så det ikke tørker helt inn her, men ellers sol, varme, og masse utetid.

      Buffetbord og turbounger ER tidenes dårligste kombo. Enda verre blir det når turboungene er av den store sorten. Når de er på Turbo og Bisons alder er det ikke så mye å gjøre med, verre er det når store unger ikke klarer å legge bånd på seg (ehem, jeg har hatt gjentatte samtaler med ett av mine barn angående nettopp dette. Til min forbauselse er det derimot en god del foreldre som ikke løfter på et øyelokk når lille Gullungen på 12 år renser kakebordet og lager topp på tallerkenen før de andre har fått så mye som en smakebit… men det er kanskje jeg som har blitt gammal og sær, haha! 😉 )

Det er stengt for kommentarer.