Om pakking og Livet og sånn

Mammmaaaa, har du vasket den shortsen jeg ba deg om? Hvor henger den? Kan jeg få se? Når blir den tørr? Jeg rekker å få den pakket ned til turen, eller?

Husets førstreisfarer til Hudøy tar oppgaven med stort alvor. Her skal det ikke slumses!

WP_20160713_07_21_54_Pro

Pakkerunde 2. Synd bildet ikke kommer med lydfil!

Årets sommerferie har faktisk ikke bare bestått av geiter, bringebær og strandkrabber, selv om det kan se slik ut. I tillegg til alle Turbo- og Bisonvennlige aktiviteter, har de store holdt på med sitt- i Danmark og Bayern, i London og Lyngør, på Hudøy og i Praha. For ikke å forglemme Oppdal (Oppdal må med, om ikke annet fordi det var første gangen jeg sendte en tenåring alene med en venninne på hyttetur *stappe fingrene i ørene og nynne nananananaaanaaa, det er faktisk på tide å slippe ungen*)

Når man skal på tur må bagasjen være i orden. Så derfor har vi pakket. Og pakket, og pakket igjen. Midt i kaoset av fotballsko og badetøy og tannkremtuber, har jeg nok en gang fått demonstrert at det å «forstå» barn er like enkelt som å fange såpeglatte klinkekuler med spisepinner. Å oppdra unger er på ingen måte å følge noen one size fits all-oppskrift. Det kommer aldri til et punkt der du kan klappe deg på skuldra og tenke Sånn, nå har jeg forstått hvordan dette skal gjøres, nå takler jeg det på den riktige måten, dette er jo grei skuring. Eller du kan jo, men faren for at du sekundet etter må spise i deg alle skråsikre uttalelser er rimelig høy. Mamma-zen: gjøre den samme kjedelige oppgaven tusen ganger, og se det fra en ny vinkel hver gang. Som en kameleon har jeg gått gjennom nesten alle moderskapets avskygninger: minne på-mamma, sinna-mamma, oppmuntre-mamma, hjelpe-mamma, holde seg unna-mamma, smile-mamma, skrive ut liste-mamma, kjefte-mamma, VISAkort-mamma, flire-mamma. Og sikkert et par til jeg har glemt. For hør bare her- og dette er bare et utvalg!-:

 

  • Pakkerunde 1: Easy peasy lemon squeezy (men dyrt og rotete).

Halvvoksne unger med velutviklet ansvarsfølelse og enda mer velutviklet sans for mote, ordner seg sjøl. Min oppgave begrenser seg til å punge ut for nye fotballsko (her i Norge er det jo kunstgress-sko som er greia, det er praktisk talt det eneste de trenger, men i England skulle de trene på gress. Stor forskjell!) og etterpå banne og sverte når jeg oppdager at rommet er forlatt i en tilstand av kaos. Det hersker vill uorden, klærne ligger overalt i store hauger, rent og møkkete om hverandre, og oppe på pulten ligger mengder med søppel og skitne boller og tallerkener stablet i faretruende høye tårn. Men kofferten er jeg ikke bekymret om på en plass. Han har med seg det han skal, og antagelig enda litt til.

WP_20160703_007

Konklusjonen her må være at det viktigste er å få med seg det man trenger, og alt annet kan vente til man kommer hjem.

 

  • Pakkerunde 2: Skal vi draaaa snaaaart mamma?

Dette var den pakkerunden jeg ble sliten av flere dager før avreise. Mamma, hva skal jeg ha med meg? Mamma, har du sett den grønne shortsen? Har du vasket den grønne shortsen? Har du tørket den grønne shortsen? Kan du finne pakkelista? Kan du printe den ut en gang til? Mamma, hjelp meg å pakke ferdig, da! Hva mener du med at jeg ikke kan pakke tannbørsten, jeg skal jo dra allerede på onsdag?

Intenst er bare fornavnet. Pakkingen til første Hudøytur var helt tydelig Årets Store Happening, og smella gikk i et eneste kjør. To dager før avreise sto bagasjen (minus tannbørste) klar i stua, se det øverste bildet . Der ble den brukt som klatrestativ av nysgjerrige småsøsken, men vi slapp i hvert fall stress. Konklusjonen må være at det er verdt å holde ut ørten spørsmål om den røde eller rosa t-skjorta, så lenge den reisende utviser såpass entusiasme.

WP_20160713_005

Jada, nå skal vi dra! Storesøster og småttiser følger til bussen.

  • Pakkerunde 3: Hæ? I morgen? Jammen jeg trodde at…

Denne runden foregikk nesten bak min rygg, fordi «barn» som er så store at de rekker å stemme ved neste valg, fikser alt selv. Til tross for at de har gått surr i dagene og begynner pakkingen lovlig sent. Med unntak av et og annet spørsmål om reiseforsikringsbevis og førstehjelpsmappe kunne jeg forholde meg avventende til det hele, og jammen trasker ikke tenåringen ut døra med trillekofferten i grålysningen neste morgen, bare smil og lutter (avslappet) glede.

Konklusjonen er at jeg gratulerer meg selv med en godt utført oppdragergjerning og tenker at dette hadde da ungen god kontroll på. Følelsen av stille oppdragertriumf varer i flere dager. Faktisk helt til jeg oppdager at nevnte tenåring i vill pakkepanikk har tatt mengder halvvått tøy fra tørkestativene og gjemt det bak døra på vaskerommet, der det har ligget i dagevis og nå stinker høgg. Alt for å få tørket sine egne klær først. Joda, oppdragertriumf meg her og der.

Konklusjonen (særlig sett i forhold til pakkerunde 2) er at det IKKE nødvendigvis er sant at tale er sølv, men taushet gull.

 

  • Pakkerunde 4: Utfordringen.

Her startet jeg en uke i forkant, med å minne speideren på at ting som skal med på turen, må vaskes. Og da må de ut fra under senga og inn på vaskerommet. Jada, mamma, det går så greit så. Det skal jeg gjøre. Samtidig er jeg inne på nettet og bestiller ny speiderskjorte, og de merkene (jeg tror) de har tatt hittil. Jeg setter også liggeunderlaget (som speideren har latt ligge ute på verandaen siden forrige tur) på høykant til lufting og håper at bikkja ikke har tisset på det. To dager før reise printer jeg ut pakkeliste, og vi leser igjennom lista sammen. Om det er noe vi må tenke på, noe vi må kjøpe, noe pappa må fikse? Speideren kaster et kort blikk på lista før han vender seg mot mobilen sin igjen. Neida, han har alt han. Ikke noe å mase om.

WP_20160709_023

Om morgenen dagen før avreise, sier jeg at det er på tide å pakke for alvor. Nå må han finne fram alt det som trengs for turen, og legge det midt på teppet i stua (hvorfor jeg ikke ber ham pakke tingene ned med en gang, fremgår av den videre historien). Ti minutter senere er han ferdig, for toalettmappa må han vente med ikke sant, og han løper bort på pc’en for å få sine tilmålte to timer. Det ville være krise å gå glipp av verdifull spilletid!

Siden vi allerede har gått igjennom pakkelista, har jeg et visst håp om at speideren kanskje har fått med seg en del av det som er viktig å ha med på en ukeslang tur i et potensielt gjørmehull i Danmark. Men nei. Det min sønn kaller for «ferdig pakket» viser seg å være en overtrekksbukse, men ingen jakke. Ingen støvler, men de splitter nye, lyseblå joggeskoene han har fått av mormor mener han derimot skal være med på speidertur. Fire boxere, to par sokker, og fire umake i fargekombinasjonen lilla, rødt, svart og mørkegrønt (de skal altså være borte i sju dager). Han har med seg tre t-skjorter, hvorav den ene er for liten, og to bukser, en av dem tydeligvis rett fra skittentøykurven. Tilkjempet rolig spør jeg hva han har tenkt å spise på, han har jo ikke tatt med det fine tursettet han fikk av mormor og besten til jul? Han gløtter såvidt opp fra skjermen: Finner ikke, og dessuten har de små rotet vekk alle delene. Den tilkjempede roligheten er nå veldig hardt tilkjempet, og jeg spør gjennom tennene om hvorfor han ikke har passet bedre på det, han vet jo at ting ikke kan ligge og slenge her i huset? Noe svar får jeg ikke. Og jeg trøster meg selv ved tanken på at selv om pakkinga er i beste fall halvferdig, og jeg må tilbringe kvelden med å sy alle merkene fast på den forbaska skjorta, så har vi i det minste skjerfet. Jeg har tilbragt de siste to årene med å mase om at speiderskjerfet skal henges opp rett etter speidermøtene, så det har han kontroll på.

(en mer uerfaren utgave av meg selv ville tolket dette som manglende interesse. Som at guttungen ikke bryr seg så mye turen, eller at han enten er lat eller bare trassig.  Nå vet jeg at det er feil, så jeg prøver å ta det med godt humør og holde katastrofetankene  borte… for denne gangen)

Enden på visa er at Gubben og jeg bytter ut klær, maser, småkjefter, tvinger guttungen til å gå inn på roterommet for å finne flere (skitne) sokker. På ettermiddagen tar vi en familietur til stranda, en etterlengtet og vel fortjent pause for oss alle. Alt er fryd og gammen, guttungen og de andre svømmer og stuper og koser seg. Vi kommer hjem, får småttiser i seng, jeg syr merker til fingertuppene er røde og såre og kikker bort på den omsider ferdigpakkede bag’en med liggeunderlag og sovepose spent fast på utsiden. Joda, speideren er klar for avreise. Skjorta er snart ferdig, og skjerfet har han tross alt kontroll på. Det går bra.

WP_20160709_025

Neste morgen pakker vi oss ut i bilen, speideren holder på selvantenne av spenning og spør 120 ganger om vi har husket passet. Ansiktet lyser av glede, han ser fram til både flyturen og leiren og ikke minst turen til Legoland. I lommeboka ligger 400 knitrende danske kroner, og pass og forsikringsbevis er trygt og vanntett forvart i en plastmappe i sekken. Vi tar på den nye skjorta, som sitter som et skudd, og skal bare hente skjerfet.

Skjerfet.

Skjerfet er borte. Det henger IKKE i skapet til broren hans, det henger IKKE på spikeren inne på rommet, det er IKKE i garderobeskapet, og etter ørten panikkrunder under senga og inne i skapene og på rommet til storebror finner vi det fremdeles ikke. Det er søkk borte, og guttungen fortviler, han hang det jo i skapet, det er helt klart noen andre sin feil, noen må ha tatt det, det er jaffal ikke han som har rotet det bort!

Med bister mine rygger jeg ut av gårdsplassen, sint på speideren og ikke minst på meg selv. For det er klart jeg burde sjekket!! Men, gjort er gjort og spist er spist, nå er det bare å blåse i skjerfet- selv om det er en aldri så sentral del av speideruniformen-, for vi får ikke tak i noe nytt på en søndag formiddag og det hjelper fint lite å være sur og sint. Selv om det er det eneste jeg virkelig har mast, tryglet og bedt om at han passer på de siste årene. Selv om jeg har prøvd å gjøre det enkelt ved å peke ut et fast sted der det skal henges, selv om jeg har argumentert med «Det tar deg bare 30 sekunder, og så vet du hvor det er til neste gang! Tenk så lett det blir for deg å ikke måtte bekymre deg om å finne skjerfet!» i påtatt Vibeke Sæther-tone. Eller «Nå må du jaggu skjerpe deg, ett eneste skjerf må du klare å holde orden på!» når Vibeke Sæther-taktikken har vist seg fruktløs.

Det går inn det ene øret, og ut det andre. Som så mye annet. Og jeg vet at når vi ankommer Gardermoen, så kommer andre foreldre til å smile og hilse, mens de innerst inne tenker Jøss, disse folka må være bra sløve! Tenk å sende sønnen på speiderleir uten speiderskjerf. Lurer på hva annet han mangler. Ærlig talt, burde man ikke ta seg tid til å sjekke bagasjen og sørge for at alt er på plass? Og er ikke det ikke en flekk jeg ser på buksa der, nei, sånn ville aldri jeg sendt sønnen min på tur!

Jeg kan ikke si jeg bebreider dem. Men, jeg føler meg ikke spesielt truffet heller. De aner ikke hvor mye arbeid som ligger bak å få vår speider mer eller mindre ferdigpakket og klar for tur, det koster tjue ganger så mye tid og energi og innsats som for de fleste andre. Og du må gjøre det akkurat passe strengt, og akkurat passe forståelsesfullt- for han bør jo helst lære noe av feiltrinnene, og samtidig er det umulig å påpeke alle feil og mangler uten å knuse et barns selvtillit fullstendig. Det er OL i balansekunst, hver eneste dag, og du får aldri noen drikkepause.

Konklusjonen må være at det er utrolig mye man kan lære om både sine barn, og seg selv, av noe så enkelt som å pakke. En annen konklusjon er at jeg må innrømme at jeg til tider er alvorlig bekymret for framtiden. Å pakke en koffert og passe på et skjerf, liksom. Virkelig? Hvor skal dette ende?!

WP_20160710_002

 

 

… men historien ender ikke der. For noen uker senere, når guttungen har vært hjemme en stund og snart skal til Hudøy, kommer jeg hjem fra jobben til en tass som maser om pakkeliste og har lagt skitne sokker og bukser til vask, helt på egenhånd. Jeg printer ut lista, og på 1,2,3 har han funnet frem alt som ikke ligger til vask og brettet relativt pent sammen. Det eneste han mangler nå er konvolutter med frimerke og hårgele, hvis jeg får penger kan jeg stikke på butikken og ordne det, mamma.

Konklusjonen? Tja, jeg kan ikke si jeg har trua på at det er grei skuring herfra og ut. Men en ting er sikkert: man kan alltid, alltid, bli overrasket 🙂

 

WP_20160717_17_21_12_Pro

Ekstrabonus: … og slik ser ting ut når de kommer tilbake fra tur. Dette er et sokkepar fra Pakkerunde 2, som viser med all mulig tydelighet at selv om man er opptatt av klærne når man pakker, er det ikke det som står i fokus under selve oppholdet. Takk og pris.