Ordknapp onsdag

En observasjon: Dagen før Den Forferdelige Dagen er om mulig enda mer forferdelig enn den forferdelige dagen sjøl.

Ingen skal beskylde 2016 for å ha vært spesielt kjedelig på det emosjonelle planet (ikke 2015 heller, for den del. Til å ha et liv som stort sett utspiller seg innenfor Ring 3 og med særdeles få utskeielser, så skjer det i hvert fall mye, såpass skal tilværelsen ha!), men dette tar kaka. Et slags emosjonelt mix-a-thon av en annen verden, og det sier litt.

Hvor skal jeg begynne? Det er glede og spenning, selvfølgelig, fordi jeg tror min eldste datter kommer til å ha det fantastisk moro og oppleve mye fint. Møte nye mennesker og få nye venner, kanskje for livet. Oppleve helt andre ting enn hun kan her hjemme i den byen hun er født og oppvokst i.

En dæsj nervøsitet. Utveksling er sjelden smooth sailing hele veien, og det skal det heller ikke være. Men jeg håper utfordringene hun møter ikke er tyngre enn at hun kan bære dem. Bare akkurat nok til at hun løser dem, vokser på erfaringen, og kommer hjem som et enda mer modent og robust menneske med større tiltro til seg selv. Jeg håper familien hennes er hyggelig, at skolen ikke er for tung (eller for lite tung), at hun lett får nye venner og at alt går…bra, rett og slett. Selv om hun ikke får ribbe til jul.

Stolthet. Fordi hun er tøff, fordi hun kommer til å fikse dette utmerket, og fordi jeg- trass i all sentimentaliteten i neste avsnitt- er fornøyd med at hun ikke er bundet til mamma med navlestrengen slik at det hemmer henne i å gjøre ting hun har lyst til. Det ER jo en positiv ting!

Men på det rent egoistiske planet? Jeg er et vrak. Ungen min skal reise, vi får ikke se henne før til sommeren, Turbo og Bison vokser en halv meter før hun er hjemme igjen! Og Fotballhuet, da, han mister jo liksomtvillingen sin! Og Ballerinaen får ikke drikke te på rommet til storesøster, Mellomstemann mister sin nærmeste støttespiller og ekstralærer. Og jeg kommer til å dø av sorg. Jeg vil ikke dette. Hvorfor mente vi at dette var en god ting å gjøre i fjor? Hæh??

Enkelt: fordi i fjor var august 2016 veldig langt unna. Men så fort går det altså, og det får være livbøyen min i havet av opprørte følelser, med glede og stolthet, nervøsitet, tristhet og spenning om hverandre. Det går bra, og om et år er hun her igjen.

Om ett år er hun her igjen.

WP_20160824_008

Lettere kaotisk ompakking nummer 42.

Ella1

Det er lov å være litt mør i en sådan stund, eller? #sentimentalmamma

Ella2

Min hilsen til jenta mi. Det var mye mor og datter-kliss, men jeg valgte noe annet. Dette handler ikke om meg (utenom bloggen, hæh hæh!), dette er hennes reise.

Ella5

Enveisbillett!! 🙁

Ella3

En siste selfie av husets vakre kvinner. Vi klarte å bruke opp ansiktsmasken i fellesskap før hun drar!

ella6

Nå begynner det å nærme seg… Håper det er under 23 kilo!

Ella4

Hardcore trøstespising på Nærsenteret, syv timer før avreise. Hvordan vi skal komme oss igjennom morgendagen, trøtte og slitne som vi allerede er, og med avreise klokka fem om morgenen, mattemestringsmøte på ettermiddagen ute i Sandvika og masse jobbstress i midten, er meg en gåte.

(en gåte som er nesten like stor som hvordan min mann i en alder av 50 (!) fremdeles klarer å se ut som en kjekk tredveåring, mens jeg er usminket og fæl med røde ringer rundt øynene. Nuvel 😀 )

Men den tid den sorg. Først: levere ungen på Gardermoen uten å bryte sammen i en hulkende klump og skjemme henne fullstendig ut… Ønsk meg lykke til!

3 tanker om “Ordknapp onsdag

  1. Lykke til – både til deg og den reisende, som sikkert får et kjempeår og lærer masse, både om språk og om livet. Jeg er litt misunnelig, når sant skal sies, her jeg går løs på mitt tiende skoleår på samme sted (godt jeg er ansatt og ikke en særdeles treg elev) – jeg vil også ta et år i England…

    Mor får se på de små og finne trøst i at det tross alt er mange år (og enda flere avskjeder) før det er tomt i heimen – eller begynne å bygge blokk i hagen, så trenger de aldri å flytte helt hjemmefra 😉

  2. Masse lykke til!
    Et helt år? :O Jeg trodde man i det minste kom hjem til jul! Håper at hun matcher bra med vertsfamilien og at året blir mer positivt enn negativt!

    Stor klem til deg! Hvordan tar husets minste beboere det, egentlig? Det var bare en tanke som slo meg!

    Godt det er lange dager og korte år som gjelder, er det ikke? 😉

  3. I kveld sender jeg deg en stor klem!

    Leste den kronikken som heter «Kjære storbarnsforelder» og kjente at jo, det er innimellom et skikkelig slit med mine krapyl på null og to, men de er i hvert fall fortsatt godt under vingene mine hele tida…

    Håper den store, kloke jenta di er vel framme og ser lyst på den nye tilværrlsen!

Det er stengt for kommentarer.