Greske strøtanker med en dæsj tzatziki

Vel, vel, vel.

Ting går sjelden akkurat som man planlegger, og denne gangen er intet unntak. Jeg hadde sett for meg en kopi av mitt forrige ferieeventyr i Hellas, med lange kvelder på hotellrommet, havutsikt, flyvende tanker og pc. Jeg hadde store planer: først fortelle om det kaoset jeg dro fra (det i seg selv er verdt en lang post!), krydret med bilder selvfølgelig. Deretter semi-daglige oppdateringer fra vår greske idyll- igjen, krydret med bilder. Ikke minst hadde jeg planer om å oppdatere informasjonen under fanene mine. Tross alt har jeg ørten oppdateringer under «Boktips for fjortiser», og den burde blitt omdøpt til «Boktips for fjortiser og elviser». Jeg har mange andre tips om aktiviteter for små og store barn, jeg vil oppdatere «Bra folk»-siden til å omhandle ukjente, Kinaspesifikke programmer (for hallo, det er vel ingen nordmenn som ikke vet at SOS-barnebyer bedriver bra ting, lissom). «Om meg» trenger vel også sårt en oppdatering, selv om de fleste som forviller seg inn på den siden er spambots.

Men på vår tredje feriedag kan jeg for første gang a) sitte helt alene i ro og fred, samtidig som jeg b) har internett som fungerer sånn noenlunde. Det er første gang hittil. Dermed burde jeg 1) svare på jobbens medarbeiderundersøkelse med innleveringsfrist 2. september (check!), 2) takke for alle bursdagsgratulasjonene som ikke dukker opp i sin helhet på mobilen (nesten-check, men det mangler mange), 3) svare på fine kommentarer jeg har fått på de forrige postene, og 4) svare på ikke mindre enn 27 mailer som krever handling (foreldremøte i åttende, foreldremøte i tiende, foreldremøte på speider’n, forespørsel fra moren til tredjeklassingens kjæreste (!), tilbud om plass på fiolinundervisning for Turbo, spørsmål om ønsket frokosttidspunkt for ADHD-foreningens tur til Dyreparken, og så må jeg maile og beklage at vi glemte foreldremøtet til de kommende konfirmantene den 28. august. På samme måte som vi glemte foreldremøtet for førstekommunionsundervisningen den 21. august. Og så må jeg svare på min datters henvendelse om mystiske føflekker som har dukket opp på låret, rett etter ankomst England). Jeg burde også ha ringt bestemor, men det passer seg ikke helt når man er i utlandet med betalt mobil fra jobben. Sukk. Jeg tør heller ikke garantere at denne posten kommer med bilder, selv om jeg allerede har ørten blinkskudd på mobilen.

Men uansett: Vi har det fint. Vi har det faktisk veldig fint!

Vi har det veldig mamma-og-barnefint, i forhold til at jeg hadde to mål med denne turen: få meg litt varme før høsten for alvor setter inn, og ha morsom kvalitetstid med The terrible two. Stort større ambisjoner hadde jeg ikke, og godt er det. For det er en evig øvelse i å se ungens behov og respondere på dem- og ikke la seg affektere av småtterier som «Åh, se den stien innover det landskapet, der hadde det vært artig å gå», eller «Denne restauranten så god ut, der vil jeg gjerne spise», eller «Nå legger jeg meg på stranda med en bok og slapper av». No can do. Men vi kan gjøre mye annet: lage oss små rutiner for dagen- først frokost, så stranda. Deretter hjem for en dupp (i dag er første gang de sover samtidig, krøss i taket! Turbo har jo egentlig sluttet, men hun trenger det nå, med all varme og aktivitet). Midt på dagen er det nemlig alt for varmt for gåturer og den slags, så det har vi lagt til etter middag, når solen er på vei ned. Og før middag blir det en tur i bassenget. De virker happy, de to små badeenglene mine. Dessuten har de sjarmert alle damene i supermarkedene i nærheten, pluss en god del av personalets ansatte og gjester.

Hotellet, ja.

Et kort sammendrag av dagene hittil: vi startet klokka fire om morgenen på tirsdag, og ble møtt med en dobbel nedtur. Advarsel for småbarnsforeldre: de har fjernet de fine trallene innenfor sikkerhetskontrollen, de som jeg hadde regnet med for å holde Bison under kontroll. Nå er det bare handlekurver, som er dritmorsomme å kjøre fram og tilbake og ta ut av butikken, hilsen toåring. Deretter halvannen times forsinkelse (halvannen time er ikke mye, med mindre du a) har elleve timers flytur foran deg, og virkelig ikke trenger en ekstra utvidelse, eller b) har med deg to småunger som allerede er overgira/trøtte/kjeder seg/whatever. Men vi overlevde flyturen, og transfer’en, og kom til et hotell der resepsjonisten smilende ønsket oss velkommen og fortalte at siden vi hadde to småbarn hadde vi blitt oppgradert til familieleilighet med to rom. I første etasje. Ut mot veien.

Badum-tsss. Jeg hater bakkeplan, særlig i Sør-Europa der ekle insekter kryper og kravler overalt, i trippel størrelse. Jeg hater bakkeplan generelt, og brukte ca et år etter huskjøpet vårt på å venne meg til at det gikk folk forbi utenfor stuevinduet mitt, hvem vet vel når en gal øksemorder kommer forbi og bare kan knuse vinduet? Dessuten var denne sjøutsikten essensiell for videre bloggskriving, jeg skulle jo sitte på verandaen og tenke Store Tanker! Terrasse mot innlandet er virkelig ikke det samme!

Vi tusler ned til leiligheten, må flytte et helt unødvendig bord med støvete plastblomster for å komme inn med vogna (og under bordbenet ligger det en stor bille! Skrekk!), og åpner døra. Det første som slår meg, er mugglukta, sånn klassisk innestengt sydenhotell-lukt. Og joda, vi har to rom, men «stua» er så kjip at jeg ikke nødvendigvis ønsker å sitte der, og siden jeg har blingset på leilighet/hotell har vi ikke noe kjøkken, ikke en vannkoker, null niks nada. Badet, med et dusjforheng som har sett bedre dager, er såpass ille at jeg bruker Trikset Fra Japan: slå på lyset noen sekunder før du går inn, da rekker eventuelle kakerlakker å fjerne seg fra åstedet før du må tisse. Mine planer om kroppspleie, hårfjerning og innsmøring flyr ut vinduet i samme stund- her tilbringer du ikke mer tid enn du absolutt må. Vi har en splitter ny babyseng, da, som Bison nekter å ligge i. Og, skal det vise seg, et kjøleskap som er så godt gjemt at jeg ikke finner det før vi skal sove og jeg lurer på hva som bråker sånn. Dessuten finnes det ikke internett på rommene, men siden jeg har en medarbeiderundersøkelse jeg bare MÅ svare på (vi er en liten arbeidsplass, så hvis ikke alle svarer blir resultatene helt misvisende) kjøper jeg tilgang til fellesarealets Wifi til blodpris, vel vitende om at det er tilnærmet umulig at både Turbo og Bison sover samtidig i vogna slik at jeg kan drasse dem med meg til lobbyen.

Vi lesser av oss bagasjen og drar rett til stranda. Og alt er tilgitt. Eller, jeg innser at min forrige greske opplevelse på Rhodos antagelig var uforskammet god: hotellet var helt nyoppusset, det var toromsleiligheter med dusj-hus og separat toalett og ikke et insekt i sikte, men det er ikke normalen. Hotellet vi bor på nå, er helt grei, gresk trestjerners. Bassengområdet er flott, og frokosten er god, og hadde det ikke vært for at jeg er så irrasjonelt redd for instekter/øksemordere ville jeg bare savnet havutsikten bittelitt. Kontrasten ble bare så stor akkurat ved ankomst, men ved nærmere ettersyn er det helt… ok.

Og stranda er perfekt. Den kunne virkelig ikke vært bedre, inkludert det faktum at det bare er de nederste 3-4 meterne som ikke er off-limits pga skilpaddeklekking (hey, det er jo moro! Det står skilpaddesperringer overalt, og frivillige grekere i blå t-skjorter graver og omorganiserer og setter opp skilt hele dagen). Nydelig sand, langgrunt, småfisker og en og annen sjøstjerne, 26-27 grader i vannet.

På ettermiddagen tar vi gjerne en tur i bassenget. De har et eget, lite barnebasseng, som passer perfekt for Turbo og Bison. I går fikk de seg en engelsk venninne på 8-9 år, og tullet og lekte med henne i en hel time.

Mat er et kapittel for seg. Igjen går det helt etter ungenes premisser. Det har ingen hensikt å betale flerfoldige euro hvis Bison er sur og Turbo ikke er sulten, så her går egne preferanser åt skogen. Vi gjør det som er praktisk, når det er praktisk. Men begge dager har Bison sovnet i sekstiden (sekstiden! Noe så teit!), og Turbo og jeg har kunnet spise middag på «on’kli restaurant». Hun er så skjønn, lille snuppa, der hun andektig drikker av voksenglasset med Fanta Lemon og skjærer opp kyllingen med kniv. Se, mamma, jeg er stor! Mot slutten av måltidet våkner Bison, og hjelper oss med restene.

Vi har klatret opp et bittelite fjell (og tråkket igjennom Kalamakis horestrøk/one night stand-spot på veien, etter antallet brukte kondomer å dømme) med Turbo som stolt fjellfører, vi har fanget en sjøstjerne, sett ørten fly lande fra Kalamaki Beach- kjempekult for en flynerd som meg, og Bison deler gleden-, blitt kjent med strøkets villkatt med brukket hale, vi bader og koser oss og prater sammen og har det egentlig helt topp. Jeg har med meg Jonathan Franzens «Korrigeringer»- det er andre gangen jeg har begynt på den, jeg likte den ikke da og jeg liker den ikke nå, han er altfor omstendelig (sa hvem?), men jeg har Henning Mankell i backup.

Zakynthos har mange spennende minnesmerker, en befolkning på drøyt 40 000 mennesker (de fleste er antagelig ansatt i turistindustrien, høh høh. Sett fra vår hotspot i Kalamaki lander det et fly hvert kvarter, mer eller mindre), de har havskilpadder og Smuggler’s Wreck og en hel rekke innlandsattraksjoner. Som alenereisende, eller med Gubben (haha, det skjer neppe på de neste ti årene), hadde jeg elsket å se mer av øya. Eller bare vandre inn i landskapet som er rett til høyre for oss, stier innimellom busker i all verdens farger, der en flokk sauer stengte veien og banet seg inn tidligere i dag. Det er virkelig et vakkert sted.

For vår del har jeg dratt det langt nok med å være med på en utflukt til Skilpaddesundet (Keri Kaiki) i morgen. Det er en båttur, og jeg er skikkelig spent på hvordan Turbo og Bison (og jeg) kommer til å ha det på turen. Men Turbo er så stor nå, skilpadder er stas, så vi prøver og håper at ikke alle hater oss når vi endelig returnerer til hotellet. Går det skikkelig bra, tar vi en tur til Smuggler’s Wreck. Tilbyderne er på hvert gatehjørne, det er på ingen måte nødvendig å bestille via turoperatør.

Hasta la vista, nå er det noen som våkner snart… 😉

4 tanker om “Greske strøtanker med en dæsj tzatziki

  1. Du er en tøffing, uten tvil. Jeg kjenner folk som synes det er et slit å dra på ferie to voksne og to barn og du stikker alene med to småttiser.
    Men altså, det er lov å spørre om de har et rom som ikke er i første etasje, når det er litt plagsomt for deg.

    • Takk, takk 🙂 Men de er greie å ha med seg på tur også, når sant skal sies. I hvert fall den største av dem, minstemann har en lei tendens til å stikke av, men ellers går det over all forventning!

      Lekte med tanken på å bytte rom helt til jeg oppdaget hvor lett det var å åpne verandadørene 😮 Da revurderte jeg kjapt den tanken, for som sagt er Bison overalt, hele tiden- så da får jeg bare leve med (gulp!) insektrisiko og manglende utsikt. Jeg kan se rett på et oliventre, da, det hjelper jo litt!

  2. Jeg tenkte akkurat det samme som den andre Trinen, det er lov å i det minste spørre om et annet rom, oppgradering eller ei. Når oppgraderingen egentlig ender med å være en subjektivt opplevd nedgradering, må det være lov å prøve seg!

    Vi hadde også litt i overkant mye bugs på siste hotellet vi var på. Vi gjorde en grundig undersøkelse av madrassen for spor etter veggdyr, som heldigvis var negativ, og måtte leve med kakerlakker i diverse størrelser, andre uidentifiserte flyvende insekter og mye maur. Gårsdagen innebar risting av alt innhold i bagasjen, men det var ingen tegn til blindpassasjerer 🙂 Og på den positive siden hadde vi rett som det var babygekkoer innom, det var superstas! 🙂

    Håper båtturen går tipptopp, skilpadder er fantastiske! Jeg har nok fortsatt en gammel rest av min kjærlighet til Skallemann som opphav altså! 😀 Kos dere på tur!

    • Åh, da hadde du elsket UV-dressen til Bison. Den er litt retro, med trykk av Verdens Sterkeste Bjørn. Han er ganske søt der han sjokker rundt i dressen sin og med fjeset hvitt av faktor 50-solkrem (jeg er litt sløv med smøring, i alle fall i Norge, så jeg føler litt på at Gubben kommer til å røntgenfotografere ungene med øynene når vi kommer hjem, hehe. Og sola er ordentlig sterk her, tør ikke tenke på hvordan det er midt på sommeren).

      Hurra for manglende blindpassasjerer! 😉 Eller en gekko kunne jo lurt seg med, det hadde vel vært hyggelig. Og all respekt for hotellopplevelsen deres, dere er tøffe! Jeg hadde ikke fått blund på øynene, er jeg redd, og det er skikkelig irriterende å være så pingle! De fleste vakre, varme destinasjoner har jo insekter i plus size, sånn er det bare.

      Båtturen gikk om ikke «tipp topp», så slett ikke så verst. Men det hadde nok gjort seg om The terrible two var et år eller to eldre. Men for et sted og for en natur! For en som bare tok det billigste og enkleste torsdagskuppet i et desperat forsøk på å få litt varme i skrotten før vinteren setter inn, har jeg virkelig hatt flaks.

      Trine & Trine, ja, det er jo litt artig. Og tusen takk til begge, trofaste Triner, dere skriver så mye hyggelig! 🙂

Det er stengt for kommentarer.