Siste kveld- med tzatziki på, såklart.

En ting er sikkert: jeg har fått dekket tzatzikibehovet for en stund framover. Vi har ikke spist middag ute hver kveld, men de fleste av dem, og da har jeg alltid bestilt ekstra tzatziki. Og i kveld kjente jeg faktisk at nå holder det.

Men ja, da har vi hatt vår siste hele dag. Den har vært veldig fin. Begge to i superhumør på stranda om morgenen, de sovnet momentant etter mini-lunsj-isen vår og tok en god siesta. Etterpå handlet vi lunsj som vi spiste i skyggen på verandaen, hadde et Stort Og Spennende Prosjekt (les: vi postet noen postkort), og lekte en stund i barnebassenget på hotellet før vi spiste middag på Lambro’s og gikk nesten ut til odden. Ikke helt, dessverre, men det var folk på gården i dag og da føles det som vi tramper rundt i hagen deres. Sikkert bare jeg som er overhøflig, for det vanlige hestefølget fra Nana’s Horses (hesteridning for turister) trampet forbi rett etterpå, og de snudde ikke.

Men men. Vi så digre kaktustrær med frukter på, høner, bølgende landskap i tusen forskjellige nyanser av grønt (Arrrgh. Her skulle det vært bilde! Det er virkelig ikke det samme å skrive blogg fra ferie, uten bilder. Neste gang skal jeg sikre meg fysisk overføringsmulighet som ikke er avhengig av nett, i stedet for å skrive dørgende kjedelige reisebeskrivelser og ha mobilen stappfull av vakre illustrasjoner). Vi så olivenlunder og lange, grønne planter som minnet om bambus. Eller bambusker, som Turbo kaller dem. – Mamma, pandaen spiser bambusker! Hun synes visst disse plantene ligner, hun også.

Og mens vi sto der, de to små i vogna med hver sin pinne, og jeg i tynn sommerskjorte som slapp litt av det ettermiddagssvake sollyset igjennom- ingen kulde, ingen kulde! Dette øyeblikket må tas med inn i vinteren, for følelsen av å stå i sommerbris og IKKE FRYSE kommer ikke på mange, mange måneder nå- hadde jeg en eneste tanke i hodet:

Tre og en halv måned. Tre og en halv måned.

Nei, jeg er ikke gravid. 😀 😀 😀

Det er følelsen av å stå i Hellas i begynnelsen av september og vite at ferien er slutt, og at nå, begynner moroa for alvor. Fram til jul er det tre og en halv måned, og det kommer til å bli noen av de travleste vi har hatt. Når vi endelig vakler inn i bilen om et drøyt døgn, hopper vi rett på karusellen, den karusellen som bare snurrer fortere og fortere. Jeg trodde jo at et bittelite plaster på såret når eldstejenta dro, ville være at det ble litt roligere hjemme (ikke at hun er særlig utfordrende, hun klarer seg stort sett selv. Men det blir jo noen kjøringer og hentinger fra fest og øvelser, det skjer en del som vi må ta hensyn til i familieplanene osv, så ett barn mindre i hus betyr uansett litt mindre logistikk). Den gang ei. Vi har fått to hyggelige telefoner fra Oslo musikk- og kulturskole, som hadde gleden av å tilby Turbo plass på Suzukifiolin. Det er jeg selvfølgelig veldig glad for, men da blir det en aktivitet til PLUSS foreldrekurs i forkant. Ekstra herlig er det at ikke før var vi ferdige med musikkurset som gikk i arbeidstiden (det går nå onsdag ettermiddag) har vi nå fått fiolintime til tøtta på omtrent akkurat like umulig tidspunkt.

Lenger ned i mailboksen popper det ene etter det andre opp: seminar med koret, Gubbens reise til Atlanta i oktober, da har også husets oboist et orkesterseminar over en hel helg. Det er cup-planer for Fotballhuet og oversiktskalender for speider’n og katekeseundervisningen (som kræsjer med dansingen til Ballerinaen hver fjerde lørdag, og der jeg skal være foreldrehjelp i oktober og mars).

Vinden rusker i Turbos hår, og solstrålene kysser solbrent hud.

Vi lander midt i jobbuka, og til helgen forsvinner Gubben til Kristiansand med de to mellomste. På mandag har vi vårt siste møte med Bufetat, et møte der vi MÅ få med alt vi ønsker å si, momenter som bør være med i rapporten, saks- og prosessopplysninger som kan ha betydning for om det bærer eller brister. For å si det sånn: det er et viktig møte, og jeg føler liksom ikke helt at vi har fått forberedt oss? 😉

Tre og en halv måned med brødbaking og iskaldt pissregn og vintertid på jobben (farvel, tidlig henting i barnehagen), og så blir det kaldt og mørkt på toppen av det hele. Oppvaskmaskinen har gått i stykker, bilen må bytte noen deler, og vi må kjøpe nye møbler til de minste som skal flytte inn der åttendeklassingen og tiendeklassingen hadde rom før. Det er mas, og det er dyrt. Ikke minst er det så HVERDAG at det knapt kan beskrives med ord.

Jo, jeg hadde gjerne byttet ut det ovenstående med noen dager til med banansplitt og espresso. Det er fristende å ønske seg at vi hadde utsatt det litt til. Kost oss, vært late og bare gjort det vi har lyst til, enda en liten stund. På den annen side er en uke uten faste rutiner og kjente omgivelser nok når to småttiser er på tur med kun en forelder. Bare det at vi ikke har noe barne-tv når det er altfor varmt til å være ute midt på dagen, gjør det litt vanskeligere, og slike små utfordringer popper opp i et eneste kjør på en tur som dette. Dessuten savner de pappa og søsknene, og bestevenninna i barnehagen. Og Dina. Og senga si.

Så jo, alt i alt holder det nå. Jeg er utrolig glad for at jeg tok sjansen og reiste, for vi har hatt det så fint og det har vært så deilig å kunne være totalt, uforstyrret sammen med de to minste i heimen. Ha all fokus på dem, og prate og tulle og ha det fint. Neste gang jeg skal på tur uten halve familien er det nok noen andre sin tur til å bli med, og jeg gleder meg akkurat like mye til det.

Tre og en halv måned i kaos-bananas-logistikkhelveteland, og så er det jul. Den kommer nok overraskende på kjerringa i år også. Men nå må vi bare takke for en flott uke i lille Kalamaki- det er ikke utenkelig at vi sees igjen en vakker dag.

Og så må vi krysse fingrene for at vi overlever morgendagen: Vi blir hentet i buss halv sju om kvelden, utsjekk er i utgangspunktet klokka tolv. Midt på det varmeste, og midt i dagsovingen. For første gang i mitt liv forhørte jeg meg om mulighet for sen utsjekk, men naturligvis er hotellet fullbooket med gjester som kommer med morgenfly. Jeg håper også at vi ikke glemmer noe her på hotellet, og at kofferten med den defekte lukkemekanismen faktisk går igjen og holder seg slik (kjære mannen min, som snikleser her. Kan du minne meg på at vi skal kaste den forbaska kofferten når jeg kommer hjem, for det er virkelig ikke et stressmoment man trenger i en sådan stund!). Og så får jeg telle på fingrene om vogna skal pakkes ned her på hotellet, eller om jeg skal drasse med meg prampacken til flyplassen og ta det der. Med trøtte, varme og potensielt grinete unger kan morgendagen bli en spennende øvelse.

Men det blir neppe så ille at det overskygger den fine ferien vi har hatt. Takk for tzatzikien, Kalamaki, takk for strender og glade barn, små iser og vakker natur. Det lagres på den interne harddisken og blir med meg inn i høsten. Den kan bare prøve å ta knekken på meg- jeg har Kalamaki og ferielykke på boks. Selv om det kommer til å bli både tøft og travelt stiller jeg i hvert fall godt preppet, oljet og trimmet, takket være denne turen. Kalispera! 🙂

10 tanker om “Siste kveld- med tzatziki på, såklart.

  1. Feige er dere i hvert fall ikke, det skal dere ha! Fiolin til Turbo, det skal det bli spennende å høre om!

    Masse lykke til med hjemreise i morgen, håper alt går greit, kofferten holder seg lukket og alt!

    • Kofferten holdt seg lukket, men det var vel omtrent det eneste som gikk som det skulle 😀
      Men nå er vi hjemme og alt er bra… og høsten står for døra. Hoi hoi, og hallo stressknuter- men det kjenner du vel til? Det er en blanding av spenning og skrekk, i hvert fall her. Det er mye som blir moro, men jammen skal det bli hektisk også. Håper dere har fått en fin start på høsten.

  2. Det høres ut som dere har hatt det helt nydelig! God tur hjem, og lykke til med hverdag igjen. Når jeg synes jeg har det travelt, får jeg meg alltid en liten vekker når jeg leser bloggen din, hihi.

    • Takk for det, Ina, det var en flott tur. Gleder meg til å pusle på plass noen bilder, det er neste post på programmet.

      Og apropos program… det går en kule varmt her til tider, men stort sett går det greit. I alle fall når rytmen er på plass. Men det er jo ikke akkurat som om dere ligger på latsiden dere heller, da, vil jeg si 😉 Håper høsten har startet bra for både små og store!

  3. Lykke til med hjemreisen! Måtte den gå helt prikkfritt! Og velkommen tilbake, Oslo er ikke så aller verst om dagen heller faktisk!

    • Nei, Oslo var jo overraskende fin å komme hjem til. Kanskje det var erstatning for alle soldagene som forsvant i august?

      Reisen hjem ble ikke prikkfri, takket være forsinkelser og uvær og sånt, men det gikk i grunnen greit. Og selv om det var trist at sydeneventyret var over, var jeg veldig glad for å se ikke bare mann og barn, men ikke minst _vaskemaskinen_ igjen. Håndvask i servant med lunkent vann blir ikke helt det samme… 😉

  4. Kjære, gærne Helle. Jeg må jo fnise litt av deg som sender en 3 åring på fiolin. Men de gærne har det godt, er det ikke slik 🙂

    Høres ut som en funksjon ferie og husk å pust de neste mndene

      • Hehe, jeg bare antok at «funksjon» ikke var helt det du siktet til 😀 Artig med slike autocorrect-leifer (helst ikke i jobbmailer og sånt, da).

        Hehe- vi balanserer kanskje litt på kanten av galskap. Men, de starter ikke med fiolin, altså. Jeg mener å ha lest at de starter med melkekartonger og hyssing, og rent økonomisk og praktisk høres det ganske smart ut (jeg stoler ikke helt på kombinasjonen skjørt instrument og treåring, nei!). Spennende skal det bli, i alle fall.

        Ha en nydelig helg sammen med dine! 🙂

Det er stengt for kommentarer.