Etslagsjubileum.no / Sliten.com

Hvis jeg ikke tar grundig feil, har bloggen toårsjubileum i dag.

wp_20160909_002

Toårsdag, med krone og flagg! Vi ble lettere overrumplet forrige fredag morgen og leverte en tass som overhodet ikke var kledd for feiring, men sånn er det jo med barna som har bursdag i helgen: de blir feiret på fredag, ikke mandag. Det burde vi strengt tatt vite nå 😀

Det er ganske overraskende, og jeg må innrømme at jeg er litt stolt. En ting er å starte- jeg har alltid vært god på å starte!- men å faktisk klare å holde det gående hanglende, også etter den avslappende (vel, relativt sett) permisjonsbobla, det er jammen ikke dårlig. I tillegg har jeg jo fra før jeg begynte å blogge vært kritisk til selve bloggfenomenet, og tvilen har fulgt meg gjennom månedene og årene. Frykten for å være en Dårlig Mor og utlevere barna på den ene siden, frykten for å skrive tidenes kjedeligste blogg på den andre. Og hei, er ikke selve blogg-greia en eneste stor navlebeskuelse i seg selv? Bidrar jeg til den stadig mer selvsentrerte promoteringskulturen i samfunnet, eller mer realistisk: hva er det jeg har å skrive om som kan interessere noen som helst?

Joda, de små grønne sitter på skulderen, men jeg forsøker å holde en fornuftig balanse og tenke at pffft, så lenge noen gidder å lese ser jeg positivt på det. Så det så! Det er en bitteliten blogg som handler mer om å være mamma (eventuelt overarbeidet, undertrent og lettere ufancy dame anno 2016) enn om hva barna produserer på potte eller kommer hjem med på karakterkortet. Det er mange sånne rundt omkring, og jeg setter selv pris på å kikke inn i hverdagslivet til Herr og Fru Ordinær, Ukjent Person dann og vann. De har en egen rufsete sjarm, slik som lokalaviser med flere bursdagsannonser enn nyheter.

wp_20160916_001

Rufsete sjarm kan du kanskje ikke si at «kommunikasjonskonsepter» har, og for min del blir det bare mindre sjarmerende jo flere fancy ord som presses inn i innsalgspresentasjoner (ergo møtereferater a la dette). Ikke at jeg ikke forstår at kommunikasjon er kompliserte saker som krever kunnskap, men jeg er tross alt gift med han som sitter til venstre i slike møter, ikke personen til høyre (som nesten alltid er selgeren, og selgere er selgere fordi de nettopp kan kunsten å selge- gjerne med store ord). Jepp, jobb. Mye som skjer der også.

Men bloggen er under konstant tidspress, og det er også en av grunnene til at det er så pussig at jeg har holdt det gående. «Jeg skjønner ikke hvordan du får tid til det, Helle», har moren min mange ganger kommentert, og sannheten er at jeg har jo ikke det. Derfor er designet ræva, derfor hender det at det går fort i svingene og det dukker opp en leif eller tjue, derfor kan det komme noen dager med stillhet. Derfor havner bare halvparten av ideene på papiret, og ingen helt sånn som jeg hadde tenkt, og større tanker om hva jeg kunne gjøre med denne bloggedingsegreia forblir bare… tanker. For en som i utgangspunktet liker å tenke at enten gjør man det skikkelig, eller ikke i det hele tatt, er det en evig utfordring. Det er ikke sånn det burde ha vært, men inntil vi vinner i Lotto og kan flytte inn i vårt portugisiske minislott ved Atlanterhavet er det slik det kommer til å forbli.

Uansett, hurra for to år, både for bloggen og aller mest for minstemann! Ja, for det er jo derfor jeg husker det- at jeg startet skrivinga med et bilde av den bittelille, ferske skapningen som lå nede i babynestet sitt og var rød og rynkete og gullegod. Nå har vi en bitteliten mann som løper rundt og begynner å bygge setninger med flere ledd (vel, i alle fall to).

wp_20160911_006

Han kan også klatre helt til topps i stigen og forsyne seg med plommer!

wp_20160911_015

… og spise dem.

wp_20160911_010

Storebrødre trenger ikke stige.

Og det er jo ikke bare det som har skjedd. I løpet av de siste årene har vi tatt farvel med ungdomsskolen for eldstejenta og fått en videregåendeelev i hus- og i den forbindelse overlevd vår første Pararølp uten større problemer. Vi har diskutert utveksling og tatt den store beslutningen om å sende henne til England (og betalt for det. Og satt henne på flyet! Det siste var tross alt verst). Vi har fått en diagnose på vårt ene barn og gått i krigen for det andre- dette er en sånn typisk ting man ikke skriver i detalj om på nett, men for å si det slik; det er noen nedturer som er surere og føles mer urettferdige enn andre. Med alt det fører med seg). Jobb-bytter har blitt overveid og forkastet, vi har fått sykdom i nær familie, vi har forberedt oss på å bli sjubarnsforeldre (så psycho det enn høres ut) og gravd ned en fyrstikkeske i hagen. Noe som i sin tur førte oss til et ny måte å bli foreldre på, en måte som for vår del hittil har vært tjue ganger så utmattende som den «vanlige» – og godt kan lide samme triste skjebne som Bowling.

wp_20160914_001

Ja, da er vi i gang igjen, da. Vår jobb med sosialrapport er gjort, nå gjenstår det bare å krysse fingrene… og sette i gang med å samle alle dokumenter på nytt. Fram med lista og merketusjene.

Ingen skal si at vi ikke tåler en støyt 😉

Men periodevis bikker det over. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har messet om det samme: Når rutinene bare har satt seg, så flyter den travle hverdagen tross alt ganske greit.

Det er helt sant. Men man skal ikke hoppe bukk over den perioden før rutinene har satt seg, og alt bare flyter, nytt og ukjent, i en eneste arbeidskrevende grøt.

DER er vi nå. Litt forsinket, takket være vår herlige avstikker til det varme og grønne Hellas. Derfor er vi ennå i oppstartsfasen, og ukerytmen har ikke satt seg. Vi har fått en ungdomsskoleelev som må følges tettere opp enn det vanlige, vi har fått plass på fiolinkurset vi ikke kan takke nei til (men måtte det komme akkurat nå?), den tidligere nevnte ungdomsskoleeleven har fått plass på et helt fantastisk mattekurs for ungdom i hans situasjon som vi bare måtte få til- selv om det går sent på kvelden ute i Sandvika. Stor takk til den nypensjonerte mormor som sørger for at vi slipper en kjøretur rett før leggetid og i tillegg holder barnebarnet med selskap! Og Fotballhuet kjører jo på, med treninger fire ganger i uka og kamp hver søndag, og alle danser og spiller og synger og speider og gjør i det hele tatt mye fornuftig med fritiden sin (nei, nei, nei, alternativet er IKKE at alle ungene i gata er ute og leker i naturen slik som de gjorde på søttitallet, det er ikke sånn lenger- alternativet er som regel langt mer stillesittende) og lager i det hele tatt enormt mye arbeid. Fra logistikk-knuter og kjøreruter til oboer som må leveres til overhaling og en fløyte som mystisk mangler en pute etter sommerferien. Krydret med ørten foreldremøter, ommøblering/flytting av fire rom, og en veritabel eksplosjon på jobben- som for øvrig ikke har sommertid lenger- blir det rent for mye for en stakkar.

wp_20160913_002

OMG jeg må lære meg å spille fiolin-selfie utenfor Oslo musikk- og kulturskole. Eller var det OMG, jeg må presse dette inn både på tirsdag og onsdag, og jeg som ikke har tid til å sminke meg om morran en gang?!-selfie?

I går var det fredag, og jeg hadde overtalt min mann til å droppe turen ut med gutta (jeg er i utgangspunktet en svært tolerant kone på det punktet, og godtar glatt at mannen min har et sosialt liv selv om mitt eget havnet på dynga for lenge siden), siden uka hadde vært slitsom, vi hadde en kjempejobb i huset før Ballerinaens BFF kom på overnatting for å se Stjernekamp live på Fornebu, og ikke minst fordi han drar til Atlanta neste lørdag og kan nyte en drøy uke med god frokost, sene kvelder og ubegrenset nerding på dagtid. Og skulle ikke vi kose oss litt sammen, se på Scott og Bailey, for eksempel?

Det første som skjedde, var at jeg sovnet samtidig med Bison. Etter et kvarter stikker mannen min hodet inn og spør forsiktig om det ikke er litt tidlig å legge seg? Det var det jo, så jeg tuslet opp i stua og la meg ved siden ham i sofaen, klar til å se på Vålerenga-Haugesund. Hvordan det faktisk endte, vet vi dog ikke- for da hadde begge sovnet, og vi våknet ikke før stakkars Fotballhuet smalt døra igjen… jeg hadde tenkt å hente ham, men slik ble det ikke. Heldigvis er guttungen ikke av typen som står og skraper skotuppen i bakken når bilen ikke venter med varmeelementene på etter trening. Og i det jeg fornøyd konstaterer at vi har våknet tidlig nok til å rekke Scott og Bailey (og dermed redde de triste stumpene av en «hyggelig par-kveld»), så står en fortumlet Bison i stua og krever selskap i senga. Der sovnet jeg igjen, selvsagt, og mer så han ikke til kjerringa den kvelden. Stakkars Gubben, det er virkelig ikke mye selskap i en dame som har ett eneste ønske for tiden: sove. Han burde definitivt ha gått ut med gutta.

wp_20160910_13_46_24_pro

Men han kunne jo kose seg med bildene fra forrige helg, da han og de to mellomste hadde en knalltur til Kristiansand og blant annet… hilste på sjiraffer.

Etter en relativt lang natts søvn var det opp og stå, følge småjentene og Bison på dansing, trøstedrikke Chili-kakao og spise kanelboller til frokost, og så dra hjem og bruke den flotteste, varmeste lørdagen i september til å skrubbe møkkete baderomsfliser mens hele resten av Oslo var ute på tur og tok bilder av den flotte høsten.

wp_20160917_002

Trøtt og sliten til tross, dette må man jo bare smile av. Godjentene på vei til dansing, lørdag morgen.

wp_20160917_006

… og en liten treat til a’mor på vei hjem. Kakao med krem og chili, den er helt vanvittig god (og inneholder sikkert vanvittig mange kalorier, men det får bare være).

Vel vel. Dager fins i alle farger, også grå, men så- den som venter han skal få! synger Knutsen og Ludgivsen, og selv om jeg kan kjenne et oppgitt blaff over at mandager og onsdager blir rene stress-maratonet og tirsdagene ligger an til å bli fjortentimersdager (ut klokka sju, rett fra jobb til foreldrekurs, rett fra foreldrekurs til korøvelse, hjemme igjen halv ti…) vet jeg jo at oppgittheten er midlertidig.

Når rutinen har satt seg, går alt så meget bedre.

Når rutinen har satt seg, blir det ikke bare et spørsmål om å få dagene til å gå opp og ikke sovne stående.

Når rutinen har satt seg, klarer jeg forhåpentligvis å klemme ut et innlegg hver 2.-3. dag, slik intensjonen var.

I mellomtiden? Skritt, pust, kost- og prøv å ikke glemme for mange svarslipper og reguleringstannlegetimer. God lørdag! 🙂

8 tanker om “Etslagsjubileum.no / Sliten.com

  1. Helt ærlig skjønner jeg ikke helt at dere henger sammen med et slikt løp. Men regner med at 1 aktivitet per unge hadde blitt alt for kjedlige for dere 😉

    • Bare en aktivitet? Det ville vært daffe greier, altså :-p
      Neida, det har aldri vært et poeng at de skal gjøre mest mulig. Men, de har stort sett fått prøve det de vil i tillegg til at jeg har lagt opp til at de skal lære et instrument, og da baller det lett på seg. Men vi har blitt strengere, tross alt, og ville aldri gått for det løpet en av ungene hadde for noen år siden (beskrevet i dagens innlegg). Man må ha tid til å puste også- i alle fall av og til 😀

  2. Jeg synes det er så imponerende og gøy at du får til å blogge midt oppi alt annet, altså, og sier igjen tusen takk for det!

    Man klarer det man må, og alt det der, men jeg bøyer meg i støvet for deg, altså! Og hurra, hurra for alt som ordner seg! Krysser fingrene for at ting ordner seg, på den ene eller andre måten!

    Masse lykke til med fiolinundervisningen! Det var alltid min store drøm, men min var var av en eller annen grunn ikke fryktelig begeistret for ferske fiolinister, så da ble det tverrfløyte. I det minste har den vært mer hardfør i alt av flytting og slikt enn det fiolinen er! 😉

    • Tusen takk! Og takk til deg også, som følger så trofast 🙂 Det er jo det jeg tenker, at størrelsen til tross får denne bloggen uforholdsmessig mange gode, hyggelige, smarte og innholdsrike kommentarer- og det er virkelig en inspirasjon til å holde det gående!

      Ikke begeistret for ferske fiolinister? Hi hi, lurer på hvor den antipatien kommer fra 😀 Stakkars familien min, som i løpet av kort tid får to (!) SKVIIIK SKVIIIK SKVOOOING-fiolinister i hus. Det blir nok en nytelse, tenker jeg!

  3. Gratulerer så masse med 2 års jubileum!
    Jeg ble tipset av en mamma på et barselsforum da jeg var hjemme med mini som også er 2014 modell, og jeg har fulgt bloggen din siden. Faktisk så ble jeg inspirert til å puste liv i min egen bortglemte blogg, men jeg kan ikke skryte på meg å publisere like ofte som deg. Og jeg har bare 3 barn og 4 fritidsaktiviteter!
    Det er ikke annet å gjøre enn å bøye seg i støvet. Du er rå! 🙂

    • Oi, tusen takk!
      Til tider rå, som oftest bare stressa og forvirret… men det er i alle fall en svært hyggelig hobby å ha, det å benke seg foran pc’en og lage litt orden i kaoset og i tillegg ha en slags sosial arena (den moderne varianten av sosial. I følge husets tenåringer står det slett ikke tilbake for «gammeldags» sosial kontakt, hehe). Må innrømme at jeg ble litt nysgjerrig på bloggen din… 🙂

      2014-modellene begynner virkelig å gro til. Barselgruppe og babyprat virker allerede lenge siden. Samtidig er de jo ikke store, de er i den artige (og litt slitsomme, spør du meg) mellom fasen der de nesten forstår- men ikke helt. Og den lille biten utgjør ganske mye!

      3 barn og 4 fritidsaktiviteter er dog ingenting å kimse av, det vil jeg gjerne si. Kjenner mange som synes det er hektisk nok med mindre!

      • Jeg har lenket til bloggen min i navnet (peker opp), så det er bare å klikke seg inn. 🙂

        2014 modellene er nydelige og slitsomme på en gang. Det er gøy når de blir større, men jeg kommer til å savne å ha en liten som kan plasseres på hofta <3

        • Åh, hallo Jens. Snakk om å overse det opplagte! Da tar jeg turen og hilser på 🙂

          Og ja, snart er de for lange og tunge til å ha på hofta, eller på armen. En vemodig tanke. Jeg har et håp om at Bison gidder å sitte på fanget i noen år til, da- hvis han har tid, haha!

Det er stengt for kommentarer.