Atte hæ??! Allerede? – Del 2

Eller vi kan kalle innlegget «A soccermom’s departure» (legger ved Departures for et passe ettertenksomt, smått melankolsk soundtrack).

For det er sånn det er. Det har blitt én fotballmamma mindre i verden. Helle_fc has left the building pitch. Ikke at det ikke er noen krise, for gudene skal vite at det er mange nok å ta av, men stammen av gærne damer som står opp halv sju for å kjøre fire mil og deretter fryse ræva av seg halve lørdagen- med et smil!!- teller nå én mindre.

Story of my life. Mer eller mindre.

Du lukter lunta når du får en skriftlig beskjed fra din sønn som begynner «Mamma og pappa, jeg har tenkt litt». Badum-tss. Hva?? Hva er det du sier? Legger du fra deg fotballdrømmen? Atte hæ, allerede??

Jeg vet ikke hva som ligger bak beslutningen om å slutte med fotball, og hadde jeg visst det ville jeg uansett ikke skrevet det her. Ungenes historier tilhører dem selv, men som en nylig-ex-fotballmamma har jeg noen tanker om mitt eget perspektiv. Rettere sagt, Moren Som Trodde Hun Visste Det Meste fikk seg en real rett høyre, og da snakker vi ikke om en snasen corner. Vi snakker ukas, om ikke årets, «grelle selvinnsikt».

Harde fakta: 1) de fleste gutter som spiller fotball (eller driver med en hvilken som helst annen idrettsgren eller hobby), slutter før eller siden. 2) de fleste som begynner på talentlaget, går rett fra juniorlaget til Old Boys-ligaen. Muligens via bedriftslaget i Vann- og Avløpsetaten. 3) ungdom bestemmer selv, i alle fall når de har nådd litt opp i tenårene. Og til sist, 4) manglende motivasjon avhjelpes på ingen måte av overentusiastiske foreldre, om de aldri så mye prøver seg med press, trusler, eller i verste, traumatiserende mammastil: jeg er ikke sint, bare veldig veldig skuffet.

Denne fantastiske innsikten går under det mer prosaiske navnet standard realisme, og bør være godt på plass hos mennesker som har fylt ut selvangivelser siden den gangen de kom i papirform og måtte leveres i bokser på Tøyen Senter innen midnatt 30. april.

Jeg vet alt dette. Ikke bare kjenner jeg til og aksepterer de rene fakta som listet opp over, men jeg er også hellig overbevist om at ungdom har én eneste forpliktelse, og det er å følge sine egne drømmer. Ikke alle andres. Og jaffal ikke mammas. Faktisk ville jeg blitt dypt fortvilet dersom noen av barna mine følte seg forpliktet til å gjøre ditt og datt kun fordi det var mitt ønske. Legge til rette? Ja. Oppmuntre? Ja. Bestemme, eller til og med tvinge litt når elleveåringen heller vil spille TV-spill enn å gå på speidermøte? Jepp, null dårlig samvittighet for det. Jeg er Mamma, og noen ganger vet Mamma best. Det er tross alt en del av stillingsbeskrivelsen.

Hva mener du, «kaldt»? Det er bare litt friskt!

… og til syvende og sist er jo spillerne varme nok. Unntatt den stakkars keeperen. Det er vi andre som holder på å fryse oss fordervet etter første halvtime.

Store, viktige beslutninger er noe annet. I slike tilfeller kan jeg gjerne rådgi, gjerne diskutere, gjerne si min mening… men det er barna, eller rettere sagt «barna», som må ta beslutningen. Tross alt er det sine egne liv de skal leve. Ikke mitt.

Sånn, da var alle de politisk korrekte forbeholdene tatt, og jeg kan rope ut min subjektive og dårlig funderte fortvilelse:

For det ER… SÅ… TRIST!

Jeg holdt meg kald og rolig gjennom diskusjonsfasen. Jeg teamet meg opp med min mann for å kontre den typiske tenåringstausheten og kom med gode, støttende, fornuftige innspill. Trur eg. Overrasket? Veldig. Vemodig? En smule. Fornuftig? Alltid!

Så tikker det inn en facebookmelding om neste kamp. Troppen er tatt ut, og jeg scroller gjennom lista. Simen, Petter, Tharun, Leonard, Fredrik, Omar, Hassan, Brage. Gutta, liksom. Noen kjenner jeg knapt (Fotballhuet byttet lag etter ti år i sommer, så han har bare spilt der et halvt år), noen kjenner jeg ved navn, andre har jeg i bilen støtt og stadig. Peter og Lars-Marius? De må ha kommet opp fra andrelaget, for nå har de jo en plass… en plass ledig!

Det føles som en knyttneve i magen. Og verre blir det. «Hvem kjører til Nesodden?» spør lagleder. «Vi kjører og har plass til tre til» svarer far til Leander. Det rykker til i tommeltotten- på ren refleks vil jeg skrive at vi kjører, vi også, og har plass til tre stykker, fire hvis krise. Men vi skal jo ikke til Nesodden.

Klump i halsen. Tårer i øya. Men fremfor alt skam. Skam (beste uttrykket jeg finner. Hadde det vært engelsk, ville jeg skrevet at jeg var «mortified» av min egen reaksjon. For så sjokkert og frastøtt er jeg)! Herregud, dette er da ikke mitt show? Tenk om guttungen skjønner hvor lei meg jeg er, tenk om jeg blir sånn martyrmamma som manipulerer omgivelsene til å velge slik hun vil? Hvilken rett har jeg til å føle noe som helst, annet enn ansvar og bekymring for min sønn? Når ble jeg… sånn?

Tomrommet, tårene og fortvilelsen kom fullstendig overrumplende på meg. Jeg gjør som Emma Thompson i Love Actually og alle andre noenlunde ansvarlige mødre: jeg setter på en vaskemaskin. Bretter klær, legger klær på plass, vasker opp og skramler sånn på kjøkkenet at alle skjønner at jeg er opptatt og ikke kan joine i sofakroken. Jeg skjuler det godt, men hvor kommer alle disse sterke følelsene fra?

… og når ble dette her så himla gøy? Gurimalla, jeg kunne skrevet en (dårlig) roman på den tiden jeg har tilbragt ventende i bilen. Eller lært meg portugisisk. Eller tatt en halv bachelor, i det minste!

Jeg var jo i utgangspunktet ikke brennende opptatt av fotball. Jeg er ikke sånn pappa som bare nesten ble tatt ut til kretslaget i Nordre Buskerud i 1987, og derfor legger ansvaret for å rette opp urettferdigheten på Eskils spinkle, sjuårige skuldre. For å være helt ærlig har jeg alltid himlet litt med øynene over mødre som går så til de grader opp i sine fotballsønner at de ikke bare poster et bilde nå og da, men liveoppdaterer hver jævla kamp på hver jævla cup med scoringsvarsel og tagging av motvillig avkom. Min sønn ble ikke født med fotballsko på beina og hans første ord var ikke «Heia Mansesster Jnaited» (i motsetning til hans yngste lillebror)Lillegutt, som på det tidspunktet var 4 år, sto på venteliste for pianospill og hadde vært en sving innom Barnedans på kulturskolen, og ellers hadde jeg ingen større planer om noe som helst. Helt til det hang en lapp i barnehagen om fotballskole.

Og med et kjapt jafs ble vi slukt inn i dette parallelle universet. De første årene gikk det rolig for seg. Men da var de jo små, vi måtte være med på alle treninger. Sommer som vinter, utendørs og innendørs. Vi sto der langs gjerdet og kikket på en klynge fem-, seks- og sjuåringer som bommet oftere på ballen enn de traff, og innimellom var det noen som fant det morsommere å klatre i ribbeveggen eller rett og slett tok seg en pause for å sette seg ned og pille seg i nesa. Det var tider, det <3

Først korte kamper på grusbaner i nærmiljøet, så utvidet radiusen seg sakte men sikkert.

… og du veit det begynner å bli alvor når seriekampene spilles med linjedommere (selv om de bare er 17 år).

 

Haslebanen, Grorud kunstgress, Grunerløkka, Greibanen. Romsås, Oppegård, Holmen, Hemingbanen. Kjelsås kunstgress 2. Lørdag morgen klokka åtte, tirsdag kveld klokka seks.

De ble større, flinkere, guttungen skjøt plutselig fart og ble flyttet opp en årsklasse. Derfra ble han sluset inn i klubbens talentsystem. Treningene ble flere, kjøreturene lengre, nå var kampene blitt til tretimersseanser der du fikk good tid til å saumfare de (manglende) cafétilbudene på Bjørkelangen en sur, kald søndagskveld i april.

Ullern Kunstgress 2. Ski stadion. Nittedal, Mjøndalen, Hamar, Stange, Sarpsborg, Eidsvoll.

Dugnad. Kalendersalg. Kakesalg og Omega 3. Vaffeltjeneste og gule vester til parkeringsvaktene.

I starten var det skrubbsår og blodige knær. Drakter på utlån, tre nummer for store. De minste gutta spilte praktisk talt i kjoler. Høydepunktet var vaffel i kiosken etter kamp, og det tilhørte sjeldenhetene at kampene ble avblåst uten tosifra antall scoringer. Det er ikke så farlig å tape 12-3 når du vinner neste kamp 19-8!

Senere: det som sto i fare for å bli såret, var i første rekke stoltheten. Men gikk det fysisk for seg, kunne det bli riktig skummelt (Fotballhuet knakk jo armen i sommer etter et uheldig møte med et frispark). Gutta løp fortere, skjøt hardere, det var muskler og svette, råskap og bannskap, og begynnende skjeggvekst. De var kompiser som backet hverandre opp, dog ikke uten vissheten om at de også var konkurrenter. Draktene passet perfekt, sammen med det sponsede reiseklærne, og et vanlig sett treningstøy og proffe sko kostet plutselig mer enn mammas samlede klesbudsjett… for et år.

 

Holmlia, Sandvika, Hønefoss, Bærums Verk. Lillestrøm, Lørenskog, Høybråten, Gøteborg. Mil etter mil etter mil. Time etter time etter time.

Det var dyrt på andre måter også. Cuper i Danmark og Spania, treningsleir i London. Ekstra treningsopplegg i feriene, kjøp, kjøp!

Og familiens samlede kalender led under antallet forpliktelser: trening mandag, tirsdag, torsdag, fredag, søndag. Kamp på lørdag, oppmøte kl 19:15 i Fetsund, og en og annen interkretskamp slengt innimellom. Selvsagt.

… det er bare å henge på!

Moss, Nesbyen, Karihaugen og Tønsberg. Marienlyst i Drammen og Marienlyst i Oslo.

Som jeg kommer til å savne det 🙁

I 11 samfulle år har jeg brukt latterlig mye tid- virkelig helt ekstremt mye tid– på å stå ved siden av en gressmatte og stirre på små eller større gutter som spiller mer eller mindre spennende kamper. Med og uten frosne tær og/eller småbarn på hofta. Tanken på at det faktisk er slutt, the end, finito, fyller meg med like mengder skrekk og vemod.

Vemod, fordi jeg så gjerne skulle sett at sagaen hadde en annen slutt. Som sagt er jeg fullt klar over at de aller færreste i talentseksjonen noen sinne kommer lenger enn rekruttlaget, og det er heller ikke hovedmotivasjonsfaktor for mitt engasjement. Det er det aktiviteten og det sosiale som er. Moroa. Lagspillet.

Men, når han først ble sluset inn dit, så må jeg medgi at jeg er litt lei meg på hans vegne. Han har hatt marginene og tilfeldighetene mot seg, gang på gang. Uflaks, og foreldre som var for naive og høflige til å slå i bordet. Og man kan si mye positivt om talentutvikling i Norge, men jaggu kan man si mye negativt også. Blant annet at det er like mye snakk om talentsiling som talentutvikling. «Vår» klubb er slett ingen versting, bare så det er sagt (jeg har hørt flere klagesanger over klubber som praktisk talt støvsuger mindre naboklubber så fort gutta runder 13, legger de gamle lagene i ruiner og opererer med kjempelag der halvparten aldri får spilletid og slutter året etter. Talentutvikling my arse!). Men jeg lurer på hvor mange potensielt gode spillere som glipper i storklubbenes evige stollek, på jakt etter den neste ferdigutviklede juvelen de kan pusse litt på og selge videre.

Statistisk sett er det lite sannsynlig at min sønn eller noen av kompisene hans ville endt opp som fotballspillere, uansett. Men når jeg tenker tilbake på den lille gutten som sto der alene på den snødekte banen i mørket etter treningsslutt, kveld etter kveld, terpe terpe terpe, så skulle jeg ønske at vi sto igjen med en bedre følelse enn vi gjør nå. At vi sto med en følelse av at han ga det han hadde, og det var ikke nok, i stedet for coulda-woulda-shoulda og den angeren som følger med.

Skrekken, derimot, er helt og fullstendig egofokusert.

Etter 11 år på sidelinja er dette blitt en helt naturlig del av ukerytmen. Jeg kommer til å savne det, både praten i bilen før kamp, spenningen på sidelinja, skravlingen med de andre foreldrene. Det sosiale bådet gutta imellom. Det er nesten så jeg kommer til å savne sure treningssokker med kunstgressknotter i, men bare nesten.

OK OK, sønn, jeg hører hva du sier, men kan du ikke spille litt hobbyfotball i det minste da, til lagene naturlig løser seg opp sånn i attenårsalderen? Plis? Den gamle mora di vet ikke hva hun skal gjøre med tiden sin, skjønner du!

… slikt sier man jo ikke, men det aner meg at følelsen av skrekk (og savn) rett og slett bunner i at man er så vant til å ha det rundt seg at det føles tomt og rart uten. Livet som forelder: du setter dine egne planer og gjøremål til side i årevis, for å stille opp for barna, og når barna plutselig slutter med korpset eller sprangridningen eller håndballen står du forvirret igjen, klør deg i hodet, og lurer på hva som nå liksom skal være meningen med livet.

Det æ’kke bare jeg som er gal. Som Bruce Springsteen sier:

Når en turné er over, er det bråstopp: plutselig er du far og ektemann igjen. Men nå kjører ungene selv, så du er bare en arbeidsløs sjåfør.

Takk, Bruce. Det er nøyaktig slik det føles!

Nei, man må ta seg sammen. Tenke på de gode minnene, og alt det de tross alt får med seg i sekken av gode erfaringer og nyttig lærdom, på veien ut i voksenverdenen. Og her i huset står det heldigvis danseglade søstre og musikkglade barn i fleng, så jeg skal slippe å måtte sitte i sofaen med mannen min og ha en samtale over et glass vin de neste 15 årene.

Dessuten, neste gang skal jeg ikke la meg engasjere så veldig.

In a pig’s arse. Når Ballerinaen kommer hjem om fem år og kaster ballettskoene i veggen fordi hun ikke ble Clara i år heller, men bare Rottekongen (til tross for mine forsikringer om at Rottekongen er en veldig viktig rolle, superviktig faktisk!), kommer jeg til å grine mine skamfulle tårer inne på do, da også. Og når Turbo, etter prøvespillet for juniororkesteret kommer hulkende hjem og vil slutte på dagen, fordi hun ikke bare ble frarøvet drømmen om førstestolen, men i tillegg ble bedt om å vurdere bratsj (internspøk med min eldste datter)- kommer jeg til å bli knust. Men jeg kan i alle fall prøve å holde en sunn distanse, for nå har jeg virkelig lært at det er en flytende overgang mellom engasjement og avhengighet, selv om du ikke er slik skrudd sammen i utgangspunktet.

Og etter de 15 årene?

En dag flytter sistemann hjemmefra. Da blir jeg helt arbeidsledig.

Hjelpes. Jeg kommer offisielt ikke til å overleve disse mammagreiene.

**************************

Epilog:

 

— og så, like raskt og ordknapt som beslutningen om å slutte ble tatt, ble den omstøtt. Hvor veien går videre og hvor lang den blir er ikke godt å si, men jeg har i det minste fått noen minutters tilleggstid.

Vi er tilbake på sidelinja, og det føles 100% riktig. Og 100% iskaldt. Akkurat som det skal være.

2 tanker om “Atte hæ??! Allerede? – Del 2

  1. Godt du slapp med skrekken! Ellers fikk jeg et tilbud å viderebringe fra heimen, om at skulle en mindre rund ball friste er det garantert behov for en kicker på Vålerenga Trolls og jeg bor med noen som kan lære bort amerikansk fotball for tidligere fotballspillere 😉

    • Hoi hoi, jeg har sagt det før og sier det igjen: amerikansk fotball- selv om jeg ikke har skjønt hele regelsettet- virker innmari artig! Jeg skal legge frem tilbudet for husets unge desillisjonerte, og heia Vålerenga Trolls! 😀

      Men jeg er glad jeg slapp med skrekken, ja. Selv om det sier litt om hvilke overdrevne proporsjoner dette foreldreengasjementet har vokst til :-S Uff, det er virkelig sjokkerende å oppdage sider ved deg selv som du ikke ante eksisterte (og ikke liker særlig godt, når sant skal sies). Jeg visste ikke at jeg var fullt så ko-ko. Men, nå tok han beslutningen om å fortsette selv, og jeg har fått den oppvekkeren jeg trengte- så da er det bare å nyte kampene som kommer, senke skuldrene, se hva som skjer, og ikke minst glede seg til våren (det er mye kulere å være på sidelinja om sommeren, som du sikkert har erfaring med som Trolls-fan)!

Det er stengt for kommentarer.