Jubel og fryd! Kjøkkenet bråker!

Midt i Trumps forferdelige innsettelsestale, og mellom ballonger og halvferdige kaker til barnebursdag i morgen, må jeg bare ta meg tjue minutter innom bloggen på en fredagskveld og jodle ut et aldri så lite jubelbrøl.

O lykke! Livet er altså bare så herlig!

Wooohoooo, verden ble med ett så mye lysere og lettere! Og mer oransje, men så lenge vi ikke kan gjøre noe med Trump- annet enn å telle ned til neste presidentinnsettelse, slik det gjøre på Facebook over en lav sko-, så er det meningsløst å bruke så mye tid på det. Selv ikke Trump kan ødelegge humøret mitt på en dag som denne!

De sier at lykken ikke ligger i materielle ting. Og sånn jevnt over er jeg en entusiastisk tilhenger av dette livssynet (evt. bare gjerrig). Det er bare å se på bilen min og møblene mine og ikke minst det gyselige rosa badet mitt- onde tunger vil også si gardinene mine, men de tar feil!-, så er det smertelig klart at materielle goder står ganske lavt på prioriteringslista. Velkommen til A/S Skjevt og Skakt, og før hver jul er alltid ikke-ønskelista mi langt lenger enn ønskelista. Vi bor i et hus der ting gror ut av veggene, jeg sverger, og er det noe jeg ikke ønsker meg er det enda flere ting.

Nei, lykken ligger verken i å eie mest mulig, eie dyrest mulig eller finest mulig. Ekte glede finnes ikke i materielle ting.

Med ett unntak (ok, med mange flere unntak, hvis vi tar med tak over hodet, en varm seng, osv osv. Men for argumentasjonens skyld håper jeg det er greit at vi regner de basale behov for dekket).

Et veldig viktig unntak.

Kaos, og det før Det Store Smellet.

Da oppvaskmaskinen røk med et smell i midten av august, regnet vi alle med at det skulle bli kortvarig. Så kortvarig det kan bli med over tre ukers ventetid på service (reaksjonene våre den gangen står klinkende klart for meg ennå: sjokk og vantro. Gubben med åpen munn, tre uker lissom, hvordan klarer vi oss uten oppvaskmaskin i over tre uker?).

Servicemannen kom omsider, kikket litt og skrudde litt, og konstaterte tørt at det ikke var vits i å reparere noe. Det ville bli en tilnærmet total utskiftning av all innmaten, og prisen langt høyere enn å kjøpe ny. Og det er der det begynner å bli vanskelig å være småidealistisk, men bedagelig anlagt storbymiljøentusiast som liker tanken på gjenbruk og reparasjon. For hva gjør du egentlig, når å reparere en sju år gammel maskin er dobbelt så dyrt som å kjøpe ny? Ære være de som klarer å holde på prinsippene. Vi gjorde ikke det, og så var det bare å kjøpe ny.

Forresten, stryk «bare».

De første månedene gikk med på å vente på Gubben, som i sin tur ventet på at Verdens Beste, Mest Stillegående Og Energieffektive oppvaskmaskin skulle komme på tilbud til 3000 kroner. Vel, surprise surprise, det skjedde ikke. Verken Lefdal eller Expert eller noen av de andre butikkene fant det for godt å senke prisen på luksusmodellene ned i Billigkroken-klassen, til min manns store fortørnelse. Men han innså til slutt at valget realistisk sett står mellom en grei, ganske rimelig maskin, eller en flott, dyr maskin.

Med tanke på at vårt kjøkken består av en mengde luksushvitevarer som har konket, en etter en, med megadyre reparasjoner som resultat, så la vi oss på de rimelige variantene.

God mat, mye oppvask. Mannen min lager så mye godt, men roter, søler og griser tilsvarende mye. Å vaske fiskefett i oppvaskkummen er heller ingen spøk.

Men det var dette med å få det gjort, da. Først bestemme seg. Komme seg til butikken. Avtale utkjøring og montering. Rydde kjøkkenet før utkjøring og montering (ok, vi ser neppe oppvaskmaskinmannen igjen, noen sinne, men en viss stolthet besitter man tross alt). Ukene gikk, og plutselig var vi midt i juleoppkjøringen, med avslutninger og konserter annenhver dag.

Og det gikk jo, på et vis. Vi vasket opp (og vasket opp, og vasket opp. Selv med eldstejentas geniale kopp- og glassmatte med navnefelt, genererer 7-8 personer uhorvelig mye oppvask. Sleng inn et par gjester, og du har MYE jobb). Vi havnet aldri i den situasjonen at vi ikke hadde en kopp til kaffegjesten, eller manglet kniver til middag. Men det var likevel langt fra ideelt. Som en familie som sliter med å ha tid til husarbeidet i utgangspunktet (jeg tok en feriedag fra jobben i dag, ene og alene på grunn av kommende bursdag…), er det tidsøkonomisk krise å bruke bortimot en time daglig på å vaske opp. Av alle banale aktiviteter! Om Luksusfellen hadde handlet om ukeplanlegging og klokketimer, ville Hallgeir Kvadsheim gitt oss stryk.

Forrige helg var nok nok. Gubben fisket det siste reklameinnstikket fra Elkjøp opp fra papirinnsamlingskurven, fant en prisklasse vi var fornøyde med, kikket på støynivået, og landet på et par greie kandidater. Deretter bar det bort på Alna og inn i butikken med The Terrible Two på slep. Å gå i den type butikker med småbarn er jo kamikaze, derfor har vi ikke gjort det før, og de små gjorde stoooore øyne til dette Paradiset fylt av hundre plasmaskjermer, kjøkkenmaskineske-tårn og små kameraer og dippedutter plassert farlig lavt nede mot gulvet. Gubben kikket på maskiner mens jeg løp i alle retninger etter ungene, for å forhindre at summen på kvitteringen skulle ende i det tidobbelte etter barnas herjinger og ødeleggelser.

Psst! Psst! Bison! Tror du det går an å klatre på disse?

Wow. Bare… wow. Hvor begynner vi?

 

— Ja, kan jeg hjelpe dere? spurte en høflig ung mann i Elkjøp-genser.

— Denne her, er’n grei?, spurte Gubben og pekte på en helt grei maskin.

— Ja, den er fin den der. Den forrige modellen bråkte litt, men de har forbedret det nå, og hvis du ser på bestikkskuffen, så har de…

— Vi tar den!

— Ja, men det er jo et godt valg, egentlig, hvis du sammenligner med de andre som ligger i samme…

— Jaja, vi kjøper den.

— Greit. Når det kommer til frakt og…

(her kommer mitt eneste bidrag i prosessen:)

— Ja, flott, strålende, supert. Vi tar frakt, og montering, og bortkjøring, og alt. Alt du har, sier jeg hjelpsomt, siden det er deprimerende enkelt å forestille seg kjøkkenet vårt med en gammel oppvaskmaskin midt på gulvet, pyntet med 17.maiblomster.

— Akkurat. Ja, det koster jo litt ekstra, skal vi se…

— Bare… alt! Inn med den nye maskinen, ut med den gamle, så vi kan vaske.

Fyren har garantert aldri solgt noen oppvaskmaskin i den hastigheten før. Banna bein! Han så nesten litt betuttet ut over å ikke få avlevert sin innøvde tale om modellens fortreffelighet og ultralave støynivå, men når du ser Turbo løpe langs raden av dyre kjøkkenmaskiner og Bison sette stø kurs mot de største flatskjermene, har du virkelig ikke tid til å høre på sånt.

Dessuten skulle vi bare ha en oppvaskmaskin. En hvilken som helst oppvaskmaskin som koster mellom fem og ti tusen og ikke er elendig. Det var vår kravspek, verken mer eller mindre.

 

… og det er nettopp det som står og durer den lifligste dur inne på kjøkkenet akkurat nå. En hvilken som helst oppvaskmaskin som koster mellom fem og ti tusen og ikke er helt elendig. Litt mer plæstikk enn den forrige (men igjen: fancy og dyr var den, men det hjalp ikke stort i lengden), og Gubben måtte frem med saga for å få den inn i den integrerte løsningen.

Men den vasker.

Den vasker, og oppvasken tar seg selv.

Og jeg innrømmer uten skjemsel: dette er lykke. Total, 100% materiell, og svært etterlengtet lykke 🙂

4 tanker om “Jubel og fryd! Kjøkkenet bråker!

  1. Jeg mener å huske at du en gang sa at en av dine hvergagsluksuser er å sette store ting i maskinen, jeg regner med at det fortsatt gjelder? 😉

    Vi var uten oppvaskmaskin her vi bor nå i en uke før montøren kom. Riktignok da med en fersk baby og en liten storesøster, men det var mer enn lenge nok! Man klarer det man må, men all ære til dere! 😛

    • Aha, du aner ikke hvor store ting jeg nå skal stappe inn i maskinen :-p Som en ekstra liten hevn!
      Neida, men selv for de mest plikt-etiske av oss er det noe med kost-nytteverdi. Og dette her ble jo bare tullete. Men jeg må le, det er rimelig lang vei fra impuls til handling av og til!

  2. Hurra! Vi brukte bryllupsdagen 2015 på å kjøpe ny oppvaskmaskin vi, etter at den vi hadde tok kvelden. Og vi holdt ikke i månedsvis, heller dager 😉 Oppvaskmaskin er virkelig en nødvendig hverdagsluksus når man har blitt vant til å ha den!

    • Veldig enig der!
      Man klarer seg jo uten, men fy så mye tid det tar å vaske opp for hånd. Livet er for kort til det! 😉

Det er stengt for kommentarer.