Fredagsgrublerier, navlelo og Gutt X

Fredagskveld, og roen senker seg over et rotete hus. Scenen er klassisk for familier med små og store barn samtidig- klokka er nesten ti og vi har brukt to timer på å legge de minste, en time på å lage og spise middag og en time på lek og moro med de små (vi har bygget et kjempehøyt Kapla-tårn, for eksempel, og en fredagstrøtt mor lot ungene leke piknik med fredagsgodteriet i stua) For øvrig har Gubben kjørt en unge til toget, en unge til flyplassen, og vi har hatt jevnlig sms- og telefonkontakt med begge to pluss hun som allerede er på Hvaler med en venninne, og selvsagt hun som er i England og har bursdag.

Jepp, det er langhelgas totale kid count her i huset. Bare de to minste er hjemme, to andre er på to forskjellige hytter og den tredje besøker den fjerde i England (flyet var flere timer forsinket, med de tankene som kommer da om en sekstenåring- med diamantsmykke i lomma, intet mindre!- som lander mutt putt alene i London og skal ta toget videre… grøss).

Så nå som vi er nesten alene blir det sushi og dype samtaler og romantikk, da, eller? Vel, ikke akkurat. Gubben sitter komatøst oppå alle Kaplaklossene og de møkkete klærne i sofaen og ser på en B-film med sjenerøse mengder blod, gørr og pang-pang. Jeg henger over Surfacetastaturet ved det smulete kjøkkenbordet, fordi jeg verken orker potetgullknaskinga hans eller den elendige filmen, og slurper i meg oppvarmet, vannblandet espressokaffe fra i morges i den tacky Hello Kitty-koppen jeg kjøpte på Shonan i 1995. Snakker om idyll 😉

Utsikt på kjøkkenbordet, onsdag kveld. Noen av bøkene er byttet ut med andre bøker, en avis er fjernet og noen skitne tallerkener har kommet til. Ellers er det til forveksling likt!

Men så er det nå en gang slik, at det ikke er så ille som det høres ut. For nyforelskede, unge par høres det ovennevnte garantert ut som en skrekkvisjon. Mislykket, overarbeidet par som for lengst har sluttet å snakke sammen, liksom. Og det hadde jo vært ille hvis det var sånn hele tiden. Det er det heldigvis ikke. Men på en fredagskveld etter en travel uke, kan det være helt greit. Nesten litt godt. Bare kope en time eller to før sengetid, og i morgen er det opp og hoppe, vi får ryddet litt, dratt med ungene på tur eller Lekeland avhengig av været, og når det endelig er tid for et av årets fotballmessige høydepunkter- Champions League-finalen med et av våre favorittlag- sitter vi nok tett sammen i sofaen i en relativt ryddig stue med to skjønne, sovende småtroll i underetasjen, fornøyde med hverandre og dagen som var. Kanskje litt San Pellegrino og ost og kjeks også. Jeg kan til og med sørge for å kle meg i et av mine mest forføreriske klesplagg: Real Madrid-supporterklubb-t-skjorta mi.

Men det er i morgen, og i dag er det bare fint å få en times tid i fred og grave i navleloen med egne tanker. Det er sjelden jeg hører dem ellers, nemlig. De drukner i alt det praktiske styret.

Jeg hadde tenkt å fortelle om Gutt X, eller mer konkret den delen av søkeprosessen som er annerledes når du søker om barn med spesielle behov. Mer enn ved en «vanlig» prosess tvinges du nemlig til å ta stilling til en hel del medisinske tilstander og diagnoser, du må tenke igjennom egne og familiens grenser, hva du kan makte, hva du ikke kan makte, hva du tør, hva du ikke tør. Ofte kan det også bli et ublidt møte med egne fordommer og forestillinger du ikke helt visste at du hadde. Samtidig er dette så store bestemmelser at du må ha hjertet med på laget, ikke bare hodet. Og omvendt.

Det er med andre ord nok å ta av, så derfor tenkte jeg å begynne med konteksten før vi gyver løs på selve MCC’en (Medical Conditions Checklist, akkurat så brutalt som det høres ut) og vurderingene rundt. Hvilken kontekst? Nja, livet vårt, kanskje (ja, jeg sverger på at jeg bare drikker kaffe!)?

Reaksjonene vi får, følger som oftest et visst mønster:

  1. Neimen, dere er jo helt fantastiske mennesker, da!
  2. Men, dere er jo flinke og alt det der, men hvordan får dere tid?
  3. Men det er jo så lange køer av desperate barnløse som venter??

Nummer 1 er alltid like vanskelig å svare på, og dessuten er påstanden direkte feil. Det finnes INGENTING fantastisk ved verken meg eller min mann (sorry, kjære), vi er så dørgende ordinære at det er vanskelig å beskrive. Men utover det er det ikke noe som trengs å utbroderes ytterligere. Vi gjør dette fordi vi har lyst og fordi vi kan, trenger vi noen bedre grunner enn det? Nummer 3 er enkel å oppklare, siden de færreste har tenkt på at det er snakk om to forskjellige køer, og at det- en seiglivet myte til tross- faktisk er mangel på søkere på ordinær adopsjon også.

Nummer 2, derimot, er interessant. Hvordan får vi tid til Gutt X? Hvor er det plass til ham i en stappfull timeplan? Bare ved å hoppe tilbake til første del av innlegget blir det jo åpenbart at det å få et barn til, være seg biologisk eller adoptert, med eller uten spesielle behov, fremstår som den rene galskap.

Svaret er at Gutt X ikke vil lande på hodet inn i livet vi har nå. Løsningen er mangefasettert, og handler litt om organisering av dagliglivet, litt om barn som blir eldre (nå kan vi snart regne niåringen som «selvgående» på de fleste aktiviteter, noe som ikke betyr at vi ikke har tenkt å kjøre og hente henne av og til, men at vi ikke MÅ mange ganger i uka. Vi har to unger som praktisk talt er voksne, og to som blir stadig mindre småbarnsmasete), litt om voksenaktiviteter som kan kutte og utsettes- ha det bra, FAU!-, og ganske mye om permisjon og redusert arbeidstid.

Rot, variasjon nummer 392058 av totalt 9885992 over samme tema.

Redusert arbeidstid? Moi? Deltidsdame, liksom, som noen så foraktfullt kaller det? Ja, jeg vil nok garantert jobbe redusert i minst et eller to år etter permisjonen. Når de minste nærmer seg skolealder håper jeg å jobbe mer eller mindre fullt i en akkurat passe lite spennende og utfordrende jobb. Misforstå meg rett, det er ikke meningen å jobbe minst mulig, eller ha mest mulig late dager. Som de fleste andre liker jeg å jobbe skikkelig når jeg først gjør det, det handler overhodet ikke om det. Men annonser om «hektisk arbeidsmiljø med mange spennende utfordringer» kan finne en annen søker (hvis jeg skal skifte jobb, da, noe jeg ikke har planer om). Jeg løper ti mil i motsatt retning!

Dette er et aldri så lite paradigmeskifte i huet, altså. Født på slutten av 70-tallet, med eks-raddisforeldre som så det som en selvfølge at både mor og far jobber fullt og begge bidrar i huset (jepp, min mor kan skifte dekk), og til og med belastet med såpass gode karakterer at alle, inkludert mattelæreren min- og jeg var ikke særlig flink i matte-, tok det som en selvfølge at jeg skulle «bli noe». Jeg tok det som en selvfølge selv også. I min ungdom var det ingen mangel på ambisjoner og planer, men så tok livet sine typiske U-svinger, jeg hadde litt uflaks og tok noen overoptimistiske (eller bare dumme) valg. Mot slutten av tjueårene ble det klart at det eneste fornuftige var å droppe de stadig mer haltende studiene og søke seg en real jobb.

Jeg hadde virkelig flaks som endte opp akkurat der jeg gjorde. Det kan nesten ikke understrekes tydelig nok. Jeg har trivdes og trives fremdeles godt i jobben min. Men tvilen har fulgt meg lenge, for hva er langtidsplanen? Bli i jobben min, eller tilsvarende stilling, resten av livet? Eller burde jeg studere videre? I så fall, hvordan? Det er nok flere i omgivelsene mine som hadde sett at jeg satte meg til med bøkene på Blindern igjen. Som gjerne skulle ønske at jeg ikke skrev en fjåsete blogg, men fagbøker. I det minste en og annen artikkel, kanskje fra brønnene jeg nettopp hadde gravd i Sør-Sudan. Som var møteleder i stedet for å koke kaffe. Og kanskje har jeg hatt et ønske om det, dypest inne, selv også? Det kunne jo vært annerledes?

Sånn har jeg vaklet, da, frem og tilbake. Jeg betalte til og med latterlig mye penger for et grunnfag i en annen retning på privat høyskole, noe som (selvfølgelig) aldri materialiserte seg i noe eksamenspapir, og det eneste jeg fikk ut av det var Norges dyreste pensumbøker nede på soverommet. For en glimrende idé, dere: studere ved siden av jobb og fire unger og hundre fritidsaktiviteter, en liten baby som aldri sover og uten vaskehjelp, hva kan gå galt?

Skal, skal ikke? Og har jeg lyst, eller føler jeg mest at jeg bør? På disse årene som har gått har jeg fått et skikkelig rustlag på hjernen. At jeg var smart for tjue år siden trenger slett ikke bety at jeg er det nå. Å ta seg fri for å studere på heltid er økonomisk sett totalt uaktuelt, det må bli i en eller annen grusefull kombinasjon med både jobb og barn. Men kanskje det finnes en vei, likevel? Hvis jeg bare tar meg sammen og står på litt?

Rot, variasjon nummer… æsj, glem det.

Vaklingen tok ikke slutt før jeg en dag så meg selv i speilet, og Tilretteleggeren stirret tilbake.

Rett og slett. Tilrettelegger. «Jeg heter Helle, og jeg jobber som Tilrettelegger, kaospilot og innenriksminister i verdens minste stat.»

Det er det jeg har blitt, og det er- faktisk- det jeg er best på. Hvem skulle trodd dét, for 20 år siden?

OK, så ble jeg verken høyesterettsadvokat eller politiker eller PhD-stipendiat, men jeg er jækla god på å tilrettelegge. Drifte en stor husholdning. Øve Suzukifiolin og vaske treningstøy og smøre matpakker. Huske de fleste tannlegetimer, konferansetimer, legetimer, barnehagedugnader og danseforestillinger. Jeg er god på å ha det hyggelig. Gjøre små ting- og store ting- med små barn, og med store barn, og forhåpentligvis sende dem ut i verden med en akkurat passelig blanding av selvtillit og realisme. Og etter å ha levd hele mitt voksne liv med barn i varierende aldere, så er skuldrene så lave at de praktisk talt sleper i gulvet. Jeg stresser ikke, og er like seig som Keith Richards. Tålmodighetsstrikken rekker minst to ganger rundt ekvator. Jeg overfører ikke egne, undertrykte ambisjoner og nevroser over på barna (i hvert fall ikke etter at jeg sluttet å hyle av edderkopper på badet). Kort sagt: det er mye jeg ikke kan, men akkurat barn er jeg ikke så verst på. Kanskje den viktigste jobben jeg gjør akkurat nå, ikke handler om mine ambisjoner, men å legge til rette så ganske mange andre kan muliggjøre sine? Kanskje det er min nisje, heller enn å prøve desperat å ende opp på det som var målet mitt den gangen livet så helt, helt annerledes ut?

Det er ikke noe nederlag. Min Tilrettelegger er ikke bitter eller lei seg , hun velger ikke rumpetørking og julekalenderpakking framfor superkarriere med martyransikt og skjelvende underleppe. Hun er faktisk temmelig fornøyd med å inneha akkurat denne rollen. Noen må være bakkemannskap, og bakkemannskapet i Casa Endamerkaos er meg. Det er ganske enkelt, egentlig, men jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg kunne leve med den brustne barndomsdrømmen om å klare alt på alle fronter. For ikke å snakke om det New Age-vrøvlet om at «du klarer alt du vil, bare du vil det nok». Tro meg, jeg har prøvd. Det funker ikke sånn. Vilje er sentralt i måloppnåelse, men det er virkelig ikke nok i seg selv.

Å slutte å jobbe er ikke noen sinne aktuelt, av en mengde forskjellige årsaker. Om vi så vant i Lotto. Men jeg kan jobbe litt mindre uten at det går ut over min egen stolthet, og jeg kan velge vekk coulda-woulda-shoulda-drømmen om en fet tittel, faglig anerkjennelse og en lønn langt over det nivået jeg har i dag. Sånn ble det ikke, og det er greit.

Og med DEN bakgrunnen, mine venner (hvis det er noen som har orket å lese pjattet mitt helt hit, haha), ble det plutselig plass til mer fokus på resten av livene våre. På barna, og hjemmet vårt, og det ble rom til Gutt X eller noen andre som trenger nettopp familieliv mer enn noe annet (hadde vi ikke vært så inne i barnehjemsbarn ville vi ganske sikkert vurdert å bli fosterhjem). For jeg akter så visst ikke bruke tida mi på å bake cupcakes (hva galt har de stakkars cupcakes’ene gjort, forresten, siden de liksom har blitt symbolet på femtitallslefling med Husmordrømmen??), eller strigle et allerede ryddig hus. Ikke at det er noen akutt fare for akkurat det, men jeg gir ikke frivillig vekk pensjonspoeng bare for å ha middagen klar klokka fem med roser på bordet. Jeg gjør det fordi det, stikk finger’n i jorda, er nesten nødvendig nå, og helt nødvendig ved en ny familieforøkelse. Men det er kanskje nettopp her kapasiteten min brukes best.

 

Med den tankegangen har vi rom til mer, og ikke minst plass til flere. Så da blir det sånn.

Vi går for Foreldrejobb 2.0, og det tror jeg skal bli riktig så bra. Neste gang noe er merket Silkeveken lover jeg at det er slutt på navleloen, og over på MCC 😉

Hæsjtægg kvasiselvanalysering hæsjtægg navlelo hæsjtægg livetogsånt

 

2 tanker om “Fredagsgrublerier, navlelo og Gutt X

  1. Jeg må jo si jeg har tenkt mitt når dere planlegger et barn til i flokken, som i tillegg dere vet trenger ekstra oppfølging, men dere er reflekterte og hopper ikke inn i noe uten planlegging. Å være karrierebevisst og tenke man kunne gjort noe «bedre» har jeg tenkt også, men verdien som menneske ligger ikke der, har jeg kommet frem til. Å være helt eller delvis hjemmeværende en periode er helt ok, så lenge man vet om pensjonskonsekvenser etc. Det er jo ikke sånn at man ikke bidrar hvis man er helt eller delvis borte fra arbeidslivet en periode, men tilbake til 59-tallet og avhengighet av mannen sin er langt unna det.
    Jeg heier på dere og beundrer motet og kapasiteten deres. 😊👍

    En til ting mens skrivekløen tok meg: hva andre i familien og andre mener om studier og manglende karriereambisjoner er jo rett og slett revnende likegyldig. Det er ditt liv.

    • Tusen takk for gode ord, Trine!
      Og det høres ut som om vi har gått samme vei, når det gjelder tanker om jobb og karriere. Dette med å forsone seg med at jobben (selv om man liker den, og trives med oppgavene sine og får de utfordringene man selv ønsker) ikke er Det Store Egenutviklingsprosjektet. Det ligger litt i tiden, synes jeg, at du ikke kan tillate deg å være fornøyd hvis det ikke er tipp topp superimponerende. Et paradoks egentlig, for de færreste blir jo sjefer (enn så lenge, hehe).

      En reduksjon i arbeidstiden vil nok være midlertidig, ja, men tidshorisonten må vi nesten bare ta som det kommer. Pri en må være at alle, både små og store, får behovene sine godt nok dekket, så får vi heller knipe inn litt økonomisk der vi måtte ha rom til det. Eller… så kan det tenkes at det ikke blir nødvendig i det hele tatt. Gutt X hopper inn i hverdagen og er mer enn klar for barnehage etter endt permisjon. Hvem vet, det er umulig å si- så derfor må vi være forberedt på det meste.

      Og ja og amen til det siste! Det er jo så lett å la seg styre av hva andre forventer (eller til og med hva man tror at andre forventer!), men til syvende og sist er det en selv som sitter med fasiten om hva som passer en best. Men det virker som om denne innsikten er noe som kommer med årene for mange. Enda godt det er noe positivt ved å bli eldre også 😀

Det er stengt for kommentarer.